Du som har vært moderat/alvorlig deprimert-

[Gjest Gjest]

Hei

Er ei jente som holder på å komme meg ut av en depresjon(den er snart borte nå, bank i bordet) Har på det verste vært på grensa til alvorlig depresjon. Så til spørsmålet, der som har vært moderat eller alvorlig deprimert, hvor handicappet er/var du i hverdagen?

Selv var jeg såpass syk:

- kunne ikke arbeide eller studere

- kunne ikke gå lenger enn ca 300 meter før jeg var utslitt

- orket ikke dusje

-orket ikke rydde eller vaske huset.

Litt interessant å høre med dere andre som har opplevd depresjon, hvordan fungerte du i hverdagen...

[Cata]

Litt interessant å høre med dere andre som har opplevd depresjon, hvordan fungerte du i hverdagen...

Egentlig fungerte jeg ganske bra etter at jeg ble medisinert, men tiltakslysten var ikke på topp hos meg heller.

På jobb fungerte jeg normalt. Hjemme var det litt mer traurig. Jeg gikk ikke ut annet enn for den mest nødvendige handleturen slik at jeg hadde mat i huset. Husvask gikk det dårlig med, men sørget jo for å ta et rufs slik at jeg ikke grodde ned. (Robotstøvsuger er fin ting - mikrofiberkluter også .) Personlig hygiene i form av dusj og hårvask og rene klær holdt jeg oppe, men ble nok mindre flink med ansiktsrens enn jeg var før depresjonen. (Men bruker sjelden sminke så lunkent vann holdt jo noenlunde.)

Middagslaging ble et trist kapittel. Er ikke glad i å lage mat til vanlig heller,men i depresjonstiden ble det mer ferdigmat enn noensinne. Heldigvis har vi kantine på jobb der middag kan kjøpes til noenlunde rimelige priser så det ble løsningen innimellom (dog i konflikt med at jeg helst ville hjem når arbeidsdagen var over).

Trim ble det lite av, men klarte å holde meg unna verste trøstespisinga så heldigvis "fløt jeg ikke utover".

[Gjest m]

Huff.. ikke mye "fres" i meg dengang..

- Ikke ut av huset

- Ikke i butikk

- Fungerte ikke i jobb

- Mat.. tja.. elendig. (har fått flere mangelsykdommer,, sier jo litt det da)

- Personlig hygiene.. svært laber kunne gå mange dager mellom vær dusj.

- Konstant neggativ tenkning (alt positivt ble til neggativt)

- Følelsesmessig... kald ( orket ikke føle noe glede\sorg\ sinne ets)

- Kunne ligge mesteparten av dagen i senga. Hadde det ikke vært for ungene hadde jeg neppe stått opp.

Og nei. ingen medisinering på meg.

Fikk noen timer hos psykolog, men synes ikke det var noe virkning.

Kom meg ut av "elendigheta" på egenhånd og med støtte fra familien, spessielt mannen min.

Skulle ikke tro at det "bare" er ca 1 år siden jeg "traff bunnen" og gikk den lange vei "tilbake til livet" nå

Men... det har vært fryktelig mye jobb for min egen del.

[girlypai]

min samboer slet med dette.. jeg trodde først han hadde blitt ekstremt lat.. han verken sa eller gjorde noe hjemme.. kom hjem fra jobb og la seg for å sove.. sov og sov i helgene også... g hvis han var våken, så lå han bare i sofaen helt apatisk..

prøvde jeg å muntre han opp uten hell.. jeg ble mer og mer usikker på forholdet når han brått ikke ønsket barn før 10 år (sa for et halvt år siden at han ønsket barn veldig snart) og brått nå ville han ikke før om mange mange år.. huskjøp ble brått uaktuelt også.. først trodde jeg at følelsene hans dabbet av og at han hadde blitt lat og ga fullt f... men så ville han brått finne på noe annet, han ville slutte i jobben og finne noe annet.. men viste ikke hva... så sa han også at han var lei, lei alt.. så ingen lysglimt i livet lenger.. han kasta opp masse, hele tiden..

rett før jeg var på randen til å gjøre det slutt så slo det meg at han kanskje var deprimert.. og det var han.. han hadde også magesår.. så vi sammen dro til legen (siden han ikke er noe pratsom av seg) og han fikk hjelp og medisinering.

brått nå er han tilbake til den gode gamle gutten jeg forelska meg i!

han vil ha barn, vil kjøpe hus til høsten og han gleder seg til å reise..

han vil ut og finne på ting igjen.. snakk om forskjell! det er så utrolig deilig å ha han tilbake!

[Liahra]

Jeg var for halvannet år siden alvorlig deprimert. Har kommet meg betraktelig nå, og har funnet nye og mer sunne måter å takle problemene mine på

Den gang:

- gikk jeg ikke ut av huset

- var selvskading hobby #1

- brydde jeg meg lite/ingenting om ting rundt meg

- gikk jeg med konstante tanker rundt døden

Jeg går nå på zoloft, til psykolog og har verdens mest forståelsesfulle kjæreste og gir alle 3 del i at jeg er blitt sååååå mye bedre som jeg faktisk har. Jeg har tilbakefall, men synker ikke lenger så innmari dypt. Selvskadinga er det helt slutt på!

Vil bare gi en god til alle som sliter -- det er helt forferdelig, men det finnes bare en vei når man når bunnen og det er oppover. Jeg fnøys av de som sa det til meg, men ser i etterkant at det stemte jo

Endret 23. april 2009 av Liahra

[Gjest Gjest]

Så rart, dette er tydeligvis veldig individuelt. Jeg ble diagnostisert med moderat depresjon, men dette visste kun jeg og min samboer. Utad fungerte jeg som vanlig, jobbet og "levde som normalt". Hjemme var tiltakslysta liten, gråt og sov mye, men generelt levde jeg relativt normalt og holdt kampen inni meg.

[Gjest LanaLane]

- spiseforstyrrelser

- angst for å gå ut

- orket ikke dusje

- orket ikke rydde

- apatisk

- ville sove hele tiden

- kvalm, vondt i hodet

- nektet kjæresten min å dra noe sted som helst

- utnyttet sykdommen for å få lærere til å gi meg utsettelse på prøver og innleveringer

- brukte sykdommen som unnskyldning for at jeg oppførte meg forferdelig mot andre

- furten, sur, grinete, grein for hver minste ting, orket ikke reise meg fra senga på flere dager

- tålte ikke kritikk av noe slag

Jeg ble frisk uten medisinering etter å ha vært deprimert i ca 10 år, men sliter nok fremdeles med noe sosial angst. Men jeg jobber hardt med det hver dag og det blir bedre og bedre

Lykke til!

edit: skal sies at jeg funka normalt uten blant folk. Jeg var i sprudlende humør på jobb, alle trodde jeg var verdens lykkeligste og ingen av vennene mine eller familien min ante noe som helst. Men det er ikke alltid de som smiler bredest som er lykkeligst dessverre.

Endret 24. april 2009 av LanaLane

[Gjest haty]

jeg var moderat i tenårene - nok som årsak av bearbeiding av en veldig vanskelig oppvekst og påbegynnende stoffskifteforstyrrelser jeg ikke visste om.

det gikk mest i manglende matlyst, gråt mye uten "grunn", veldig dårlig selvtillit, vekttap osv.

jeg mistet evnen til å se farger - alt så grått ut - både mentalt men også fysisk. synes dette var et nokså klart tegn, men var vel for apatisk til å gjøre noe med det.

merket det var vanskelig å glede seg generelt, og det krevde mye energi å late som om man var moderat entusiastisk.

hadde ikke dødstanker - ønsket sterkt å leve nettopp fordi jeg ønsket å bygge meg et bedre liv enn det jeg hadde hatt i oppveksten - men pleide ofte å tenke at jeg skulle ønske en bil kunne kjøre på meg slik at jeg falt i en lett koma i et par måneder hvor man ikke ble fysisk skadet, men heller ikke hadde bevisst tankevirksomhet.

ideen var vel at jeg skulle slippe de apatiske og tunge tankene.

skjønte at jeg kanskje burde prøve medisinering, men det var ikke lett å nå frem i skoleapparatet for å få hjelp.

har aldri vært så langt nede etter dette, og er sjeleglad for det:=)

men så har jeg også vært mye mer bevisst på å bevare min fysiske og psykiske helse.

får tendenser når jeg har hatt problemer med å stabilisere stoffskiftet, men ikke på dette nivået.

[Gjest Gjest_Lucia_*]

Det gikk opp og ned i perioder, men størsteparten av tida var det sånn:

- Dusjet 1-2 ganger i uka

- Barberte aldri legger/armhuler

- Sminken ble gjemt vekk i ei skuff

- Brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, så lenge det dekket kroppen og jeg slapp å fryse

- Orket sjelden å treffe venner ute, gå på kino osv. Besøk hjemme av nære venner var ok.

- Klarte ikke å jobbe: Kastet opp på jobb, gråt for den minste lille motgang som ellers ikke hadde kostet meg en kalori

- Klarte ikke å rydde. Jeg kunne sitte i timesvis og se på alt rotet som hadde hopet seg opp på salongbordet (aviser, bøker, kopp og fat fra frokost/lunsj, skrivesaker, tyggispakker osv osv) uten å klare å løfte en finger for å gjøre noe med det. Når jeg iblant tvang meg selv til å i hvertfall ta med kopp og fat ut på kjøkkenet var det en sånn påkjenning at jeg begynte å gråte. (Kjøkkenet så til enhver tid bombet ut)

Jeg har opplevd en slik depresjon to ganger i livet, med ca 10 års mellomrom. Begge gangene var ting ganske likt, med ett unntak: Første gangen så jeg ikke noe lys i enden av tunnellen. Jeg trodde jeg skulle ha det sånn resten av livet og klarte ikke se fram til noe som helst. Andre gangen visste jeg at det gikk an å komme seg ut av det, så da lengtet jeg mot å være frisk, gledet meg til depresjonen skulle forsvinne.

Jeg gikk på et kurs i depresjonsmestring (kid) der det gikk på kognitiv terapi i gruppe. Det har lært meg en del triks som jeg håper skal gjøre at jeg klarer å styre unna en eventuelt ny depresjon.

[Gjest Gjest]

Det gikk opp og ned i perioder, men størsteparten av tida var det sånn:

- Dusjet 1-2 ganger i uka

- Barberte aldri legger/armhuler

- Sminken ble gjemt vekk i ei skuff

- Brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg, så lenge det dekket kroppen og jeg slapp å fryse

- Orket sjelden å treffe venner ute, gå på kino osv. Besøk hjemme av nære venner var ok.

- Klarte ikke å jobbe: Kastet opp på jobb, gråt for den minste lille motgang som ellers ikke hadde kostet meg en kalori

- Klarte ikke å rydde. Jeg kunne sitte i timesvis og se på alt rotet som hadde hopet seg opp på salongbordet (aviser, bøker, kopp og fat fra frokost/lunsj, skrivesaker, tyggispakker osv osv) uten å klare å løfte en finger for å gjøre noe med det. Når jeg iblant tvang meg selv til å i hvertfall ta med kopp og fat ut på kjøkkenet var det en sånn påkjenning at jeg begynte å gråte. (Kjøkkenet så til enhver tid bombet ut)

Mesteparten av dette kjenner jeg igjen. Jeg hadde i tillegg mye tanker rundt sykdom/mulig alvorlig sykdom, og sov svært lite og dårlig. Mye uro i kroppen, og store konsentrasjonsproblemer. Tankene førte liksom ikke noe sted hen, jeg klarte ikke å finne noen løsning på ting. Jeg tror imidlertid ikke depresjonen min var alvorlig, da den var en del av et mer omfattende bilde (kort oppsummert stressutløst, ble vel en blanding av depresjon og angst) og jeg det meste av tiden visste ved/at jeg kan få det mye bedre (jeg har også kort tid etter mange fine dager). Oppsøkte lege, først for fysiske symptomer (veldig magesmerter), så for ting som fort ledet oppmerksomheten til det psykiske. Heldigvis tok legen meg alvorlig og jeg får hjelp (det hjalp også på at jeg kunne se lys i tunnelen) De verste symptomene varte vel en periode på 2-3 måneder, men det hadde bygd seg opp i lang tid før det.

Har i mange år vært inne på tanken å gå til en terapeut, da jeg generelt sliter med at jeg blir sittende og bekymre meg og utsette ting framfor å ta grep, i tillegg til at jeg ikke har kontroll over temperamentet mitt. Men det har vært lett å utsette da jeg stort sett fungerer bra og det kan være lenge mellom de verste utslagene. Det måtte en skikkelig krise til før jeg ba om hjelp...

[Abraxas]

.....

Endret 19. juni 2009 av Abraxas

[thumbalina]

Hei - jeg mener ikke å kuppe tråden her - men jeg har en kamerat som jeg tror er deprimert. Han tar ikke tlf, svarer ikke på mld, vil ikke ha sosial kontakt med noen, sitter bare inne å spiller data, åpner ikke døra selv når vi VET at han er hjemme.. han går heldigvis på jobb enda - men holder seg unna andre der, spiser feks lunsj borte fra de andre (er transportsjåfør så er sånn sett en asosial jobb)

Er det noen som kan gi meg noen tips for å få han ut av dette? Vi vet at han ikke har det bra, selv om han egentlig ikke vil innrømme det..

Vet at han har hatt en litt vanskelig barndom med foreldre som ikke har "sett" han, han er fryktelig sjenert overfor damer - og hans høyeste ønske i verden er å være familiepappa - tror det er dette som tynger han mest - at han så gjerne vil ha dette - men er så langt unna å få det til. Han har prøvd nettdating - men det har bare blitt sorgen..

Vi i vennegjengen er litt småfortvilet for vi vet ikke helt hvordan vi kan hjelpe han... vil nødig gjøre noe som gjør ting verre.. fint om noen kan komme med tips og innspill på hva som gjorde at dere klarte å komme dere ut av depresjonen..

[Gjest Gjest]

Det mest påtakelige i min depresjon var hvor fysisk sliten jeg var. Greit nok, jeg er ikke blant de sprekeste uansett. Har dårlig kondis og er nok en sofagris. Men da jeg var deprimert så var turen bort på butikken 200 meter unna en lang ferd jeg måtte manne meg skikkelig opp til. Jeg subbet føttene i bakken og brukte nok et kvarter på å komme fram. Heldigvis var det en benk inne på butikken der jeg kunne sitte ned og hvile litt før jeg satte igang med handlingen. Hvis jeg så hadde to middels tunge handleposer som skulle med meg hjem så mistet jeg ofte motet. Det hendte jeg ringte samboeren min og ba han komme fra jobb for å kjøre meg hjem...

Når jeg var hos legen for å få forlenget sykemeldingen var det uaktuelt å gå opp trappa til 2. etasje. Og når jeg etterpå måtte gå til NAV for å levere sykemeldingen (300 meter unna, kanskje) så måtte jeg stoppe på en kafé underveis for å hvile.

I dag er jeg frisk, og jeg småjogger ned til butikken og trasker i fint driv hjem igjen. Veien fra legekontoret til NAV gjør jeg unna på få minutter og det kunne ikke falt meg inn å stoppe underveis.

[Gjest Gjest]

Vi i vennegjengen er litt småfortvilet for vi vet ikke helt hvordan vi kan hjelpe han... vil nødig gjøre noe som gjør ting verre.. fint om noen kan komme med tips og innspill på hva som gjorde at dere klarte å komme dere ut av depresjonen..

Jeg tror det viktigste er at han innser problemet selv og VIL ha hjelp. Det er vanskelig å hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

Jeg kom meg ut av det med hjelp av tid, en forståelsesfull samboer, gode støttende venner og kognitiv terapi.

Kanskje du kan finne noen gode råd her: http://www.mentalhelse.no/Om_oss/

[thumbalina]

Jeg tror det viktigste er at han innser problemet selv og VIL ha hjelp. Det er vanskelig å hjelpe en som ikke vil ha hjelp.

Jeg kom meg ut av det med hjelp av tid, en forståelsesfull samboer, gode støttende venner og kognitiv terapi.

Kanskje du kan finne noen gode råd her: http://www.mentalhelse.no/Om_oss/

Takk for linken - kanskje vi kan få han til å begynne der.. med det skriftlige.. kanskje noen han snakker med der kan få han til å innse situasjonen sin.. uff, ikke lett dette... han er singel - og de få vennene han har prøver alt de kan å komme innpå han - men han stenger de fullstendig ute.... er som om han har trukket for gardinene helt.. vanskelig å få han til å ville bli bedre..

[*Mocca*]

- orker ikke gå ut

- orker ikke snakke med noen

- mister kontakt med venner

- ikke sjangs til å fungere i jobb

- selvskader

- overspising for å unngå å skade meg på andre måter

- angst

- står opp kun pga ungene

- mat er først aktuelt når jeg er blitt skjelven

- det går dagesvis mellom dusjing

- sitter og diskuterer med meg selv for å komme meg på do, bare det å tenke på det tapper energi

- en liten aktivitet kan tappe meg såpass for energi at jeg sovner før unga på kvelden og sover til neste morgen,(unga legger seg halv syv og halv åtte.)

- man ser ikke vitsen i noe som helst

- likegyldig til alt

- vil bare slippe å føle smerten i hodet og kroppen kostant

- har ikke lyst til å leve(vil bli kvitt all smerten), men har heller ikke lyst til å dø.

-absolutt alt blir irritasjnsmomenter

- alt er tragisk trist og ikke minst helt jævelig vondt dypt dypt inne i sjelen....

- ikke åpne døra når det ringer på

- unngå å svare på tlf

- fra det øyeblikket jeg våkner venter jeg på at dagen skal passere, at det ble skal bli sent nok til at jeg kan legge meg igjen.

- føler meg alltid underlegen

- føler meg mislykket

Endret 24. april 2009 av *Mocca*

[Gjest Sativa]

-gikk ikke på jobb eller skole

-sov altfor mye eller ikke i det hele tatt

-planla selvmord hvert ledige øyeblikk

-orket ikke å ha datteren min i nærheten

-tok aldri telefonen

-dusjet ikke

-spiste ikke

-lukket ikke opp når det ringte på

-planla hva som skulle skje med datteren min når jeg var død

-knasket store mengder beroligende for å kunne gå i postkassa. Og da i mørket.

tja hva mer kan jeg legge til. Har hatt ganske mange slike episoder i løpet av livet og det er ikke å anbefale.

[girlypai]

Takk for linken - kanskje vi kan få han til å begynne der.. med det skriftlige.. kanskje noen han snakker med der kan få han til å innse situasjonen sin.. uff, ikke lett dette... han er singel - og de få vennene han har prøver alt de kan å komme innpå han - men han stenger de fullstendig ute.... er som om han har trukket for gardinene helt.. vanskelig å få han til å ville bli bedre..

hei. min samboer ville helelr ikke erkjenne problemet, selvom alt var så åpenlyst at han hadde det.. jeg måtte tilslutt bestille time og bli med han. for det første hadde han aldri bestilt legetime og for det andre hadde han ikke lagt ut om hvordan han hadde det og oppførte seg. så jeg ble med og fortalte hvordan jeg så han, altså hvordan han oppførte seg. han fikk medisiner og i dag er han i toppform igjen.

hvis ikke du står han så alt for nær så kan du ta kontakt med noen som er det, legg frem dine bekymringer og få vedkommende til å bestille time med lege og bli med.

men han som eventuelt står han veldig nær bør si ifra på forhånd at nå er det nok, nå må du få hjelp og at han skal bestille time og bli med, uannsett hvor mye han måtte nekte..

for det gjorde samboeren min, han hadde ikke noe problem han. skjønte ikke hvorfor jeg masa om det.. ble sur når jeg sa at nå skal jeg ringe legen og jeg skal bli med. basta!!

han takka meg når vi kom hjem, følte at en stor byrde var løftet av han og at jeg hadde satt ord på ting han egentlig følte, men som igjen han var blind på.

de ser det gjerne ikke selv... at de er deprimerte og at det kan fikses.. alt er bare mørkt..

så du burde så absolutt gripe inn, for de gjør det ofte ikke selv.. og før du vet ordet av det kan det være for sent.. jeg har en i familien min som tok selvmord fordi hun ikke følte at det var noe lys i tunnelen.. og vi hjalp alt for sent.. fordi vi ikke så de alvorlige deprisjons tegnene godt nok. hun etterlot seg et brev om at hun hadde prøvd å holde maska så godt hun kunne.. men skulle ønske at hun kunne vise verden hvor jævlig hun hadde det, i håp om at noen så henne og hjalp henne. for hun var ALT FOR STOLT til å oppsøke hjelp selv.

håper du griper inn!!

de med depresjoner har manglende serotin i hjernen. vi som har normalt med serotin får ikke slike alvorlige depresjoner... serotin er utrolig viktig for at vi skal føle lykke og mestring.. derfor er medisiner viktig (mener jeg) for at de også skal få nok serotin og føle seg ovenpå og lykkelige igjen..

serotina i hjernen er livs viktig! for det er det medisiner gir, mer serotin/ lykkehormoner. et godt verktøy for at man skal komme seg ut av depresjonene!

min samber går på dette, og alt er bare bra nå... når han starta på disse jobbet vi med positiv tenkning samt medisinering.. nå går ting så bra at han skal starte nedtrapping av disse...

[Gjest cona*]

Tja. Jeg forsto det absolutt ikke at jeg var deprimert jeg heller. Nå i ettertid så skjønner jeg at jeg har vært deprimert lenge lenge, kanskje siden barndommen med noen lysglimt inn i mellom. Men for meg var jo dette "normalen".

Stort sett hele tenåra, men kan huske noe av dette fra 10 årsalder:

- lite og ingen energi, stort søvnbehov.

- følte meg generellt lat og udugelig, at jeg var feil konstruert og/eller dårlig menneske.

- hele tiden bekymret, små angst for rot, uoversiktlighet, ikke ha kontroll.

Senere kom i tillegg:

- ønsket meg bort, lurte på hvilken medisiner som kunne hjelpe, men visste ikke at det var noe som het anti depressiva - dessuten var jeg jo liksom ikke deprimert, "bare" ulykkelig og lat og trist...

- enten sov jeg og orket ingenting, eller så festet og drakk jeg masse og var supersosial.

- sove sove sove, hvorfor gidde å arbeide, gjøre lekser?

Da det bel tydelig at jeg faktisk VAR deprimert:

- fødseldepresjon (fant vi ut 7 år senere..)

- sov, gråt, helt fortvilet, orket ikke jobb, postkassen var en utfordring.

- tok meg sammen den uken min datter var hos meg, men det var nok en trist periode for henne også. Jeg sov, hun så på tv.

- helt utslått av alt, sinna for alt.

- reagerte fort med sinne og fortvilelse.

- var helt mørkt...

[Gjest Gjest]

Jeg har slitt med dette i årevis, men tror kanskje jeg er på vei ut av det...

Sånn var/er det for meg:

- konstant trøtt/sliten og har ikke overskudd til sosialt samvær

- finner ikke glede i noe og tenker mye på døden (som ikke skremmer i det hele tatt)

- fungerer helt greit på jobb, men må legge meg tidlig for å klare å stå opp

- orker ikke lage mat, spiser bare ferdigmat og brød

- vasker klær som vanlig og har normal personlig hygiene

- har ikke vasket et gulv på flere år og har rot overalt (støvsugeren får luftet seg sånn innimellom, omtrent en gang i måneden)

- det har hendt at regninger ikke har blitt betalt ved forfall fordi jeg ikke orket å sette meg ned og logge inn på nettbanken, tro det eller ei

- vil ikke ha noen på besøk (delvis pga. rotet, men orker ikke folk så tett inn på livet)

- går ikke på besøk til andre, og takker nei til alle invitasjoner

Så jeg er ikke egentlig så veldig handicappet i forhold til det å fungere i samfunnet; jeg er i full jobb og mine arbeidskolleger aner nok ikke at noe er galt.

Heldigvis vet jeg med meg selv at dette er en sykdom, og at livet ikke egentlig er SÅ skrekkelig som jeg innbiller meg. Etter at jeg begynte å trene (og det var ingen lett sak å få til!) har jeg følt meg litt bedre. Jeg tror jeg skal klare å komme meg ut av dette.