Tråden for oss som nettopp har gjort det slutt

[Tiarra]

Hei!

Her kan vi som nettopp avsluttet et forhold, skrive av oss, trøste hverandre, dele erfaringer (måten vi tar bruddet, hva som hadde skjedd osv), gi hverandre råd om hvordan komme over og gå videre.

Jeg kan begynne med meg selv. Det ble slutt for to uker siden. Det var jeg som bestemte meg for det etter uklare signaler fra han om hva han ville. Vi har hatt våre opp og nedturer, men jeg hadde alltid hatt troen på at det skal bli oss, så vi skrævet opp hver gang og gikk videre med forholdet. Vi har stortsett hatt det topp, men det viste seg at vi mangler det som er grunnleggende for et godt forhold, nemlig god kommunikasjon! Det har mer enn flere ganger skjedd at vi lot føleser (sinne og irritasjon) stryre oss, så det ble å bruke fornuften! Jeg gad ikke finne meg i slikt lenger!

Det som gjør det hele så kjip, er at jeg var så immari redd for å binde meg da jeg ble med med han. Jeg var redd for å bli svak! Jeg var så fryktelig redd for å bli såret. Så jeg ville være alene, for det var det tryggeste! Men nå var det forsent! Og det som jeg fryktet for skjedde!

Det er så vondt å takle dette og minner (være seg tanker eller fysiske ting)bobler opp hele tiden. Og jeg bare griner til enhver tid! Jeg tror ikke jeg har grinet så mye som jeg gjorde i de siste dagene på LENGE!

Jeg PRØVER å forkusere på livet mitt. Barna mine, skolen min og meg selv, men jeg klarer det ikke!

Her var en kort versjon av historien min!

Klemmer og trøst til jenter OG gutter som har kjærlighetssorg!

Endret 22. april 2009 av Tiarra

[Tiarra]

Jeg ser egentlig på en serie jeg liker (Life), men måtte bare skrive litt her nå!

Jeg har hatt/har det som sagt kjipt etter bruddet, men gjorde mitt beste for å gjøre annet hyggelig ting og hverdagslig ting som kan få meg til å glemme han, men ikke mye fungerer noe særlig hittil!

Grunnen til at jeg skriver dette nå er at han sendte en sms til meg nå. Da jeg så navnet hans på displayen, ble jeg skjelven, noe rørte seg i hele meg! Jeg ble veldig glad, men samtidig følte jeg meg rar! Jeg åpnet meldingen og leste, jeg vil ikke skrive inholdet mtp anonymitet, men det forsterekt den følesen jeg fikk da jeg så det var han som sendte melding. Jeg fikk vondt i magen, jeg vet ikke hva det er, vet dere(?)!

Jeg vet jeg er altfor svak når det gjelder denne mannen, men har man ikke det bra i et forhold og ser ikke noe forbedring, så må jo man bestemme seg og ta valg(?) Valget jeg tok var å gå og ikke komme tilbake. Veldig tøft! Det føles faktisk litt tomt og tungt fordi det er et vanskelig valg!

God natt KG!

Edit: skrivefeil.

Endret 23. april 2009 av Tiarra

[Tiarra]

PS: Jeg vet ikke hvor en sånn tråd kan skrives, men tenkte siden jeg ble singel og det er sankk om å videre og nyte singlelivet, så kan den passe her. Men moderatorene får flytte den dersom den ikke gjør det:)

[Haris Pilton]

For å gjøre historien kort:

1. April flytter han ut, men vi skal fortsette forholdet og se om vi fungerer sammen når vi ikke bor sammen

To dager senere finner jeg ut at jeg er gravid.

På mandag/tirsdag (det tok to dager) tok jeg abort delvis mot min vilje, og han var en drittsekk, fikk meg til å føle meg som en byrde og han la absolutt ikke skjul på at han kjedet seg og ville ikke være hos meg i det hele tatt, selv om jeg både blødde ut fosterguffe og fikk urinveisinfeksjon attpåtil, og ikke var i stand til å være alene.

Jeg måtte be ham TO ganger om å være hos meg før han motvillig gikk med på å være her.

Jeg følte meg presset opp i et hjørne, og måtte gjøre det slutt. Jeg klarte ikke mer. Følte meg så nedverdiget. Gjør det enda.

Jeg savner ham på en måte ikke, for han såret meg så utrolig ofte, og han fikk meg alltid til å føle meg så liten.

Men et brudd er alltid vondt, og et brudd midt oppi en abort jeg egentlig ikke ville utføre og som er et mareritt i seg selv er bare helt sykt. Føler meg så ekstra alene.

Vil ha ham her så han kan holde rundt meg, men jeg vet jo at selv når han holder rundt meg føler jeg meg likevel alene fordi han oppfører seg som han gjør.

Skjønner ikke at jeg overlever dette.

Endret 24. april 2009 av Haris Pilton

[Pokahonta]

For å gjøre historien kort:

1. April flytter han ut, men vi skal fortsette forholdet og se om vi fungerer sammen når vi ikke bor sammen

To dager senere finner jeg ut at jeg er gravid.

På mandag/tirsdag (det tok to dager) tok jeg abort delvis mot min vilje, og han var en drittsekk, fikk meg til å føle meg som en byrde og han la absolutt ikke skjul på at han kjedet seg og ville ikke være hos meg i det hele tatt, selv om jeg både blødde ut fosterguffe og fikk urinveisinfeksjon attpåtil, og ikke var i stand til å være alene.

Jeg måtte be ham TO ganger om å være hos meg før han motvillig gikk med på å være her.

Jeg følte meg presset opp i et hjørne, og måtte gjøre det slutt. Jeg klarte ikke mer. Følte meg så nedverdiget. Gjør det enda.

Jeg savner ham på en måte ikke, for han såret meg så utrolig ofte, og han fikk meg alltid til å føle meg så liten.

Men et brudd er alltid vondt, og et brudd midt oppi en abort jeg egentlig ikke ville utføre og som er et mareritt i seg selv er bare helt sykt. Føler meg så ekstra alene.

Vil ha ham her så han kan holde rundt meg, men jeg vet jo at selv når han holder rundt meg føler jeg meg likevel alene fordi han oppfører seg som han gjør.

Skjønner ikke at jeg overlever dette.

Å, stakkars jente. Nå fikk jeg alvorlig vondt av deg..

Tror du må lese Lissi sin tråd for å lære av hennes kamp ut av forholdet. Hun har overlevd tøffe ting, og tatt tak i livet sitt på en unik måte!!!

En liten del av meg er glad du er kvitt fyren, men jeg sørger over at du ble presset til å ta abort!!! Nå må du få han så langt ut av livet ditt som overhodet mulig, og starte å bygge opp deg selv, din selvtillit og din nye framtid!!!!!

God klem til deg!!

[Gjest Gjest]

Å, stakkars jente. Nå fikk jeg alvorlig vondt av deg..

Tror du må lese Lissi sin tråd for å lære av hennes kamp ut av forholdet. Hun har overlevd tøffe ting, og tatt tak i livet sitt på en unik måte!!!

En liten del av meg er glad du er kvitt fyren, men jeg sørger over at du ble presset til å ta abort!!! Nå må du få han så langt ut av livet ditt som overhodet mulig, og starte å bygge opp deg selv, din selvtillit og din nye framtid!!!!!

God klem til deg!!

har du linken til denne tråden? Trenger også å lese denne...

[Pokahonta]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...=394198&hl=

[Haris Pilton]

Å, stakkars jente. Nå fikk jeg alvorlig vondt av deg..

Tror du må lese Lissi sin tråd for å lære av hennes kamp ut av forholdet. Hun har overlevd tøffe ting, og tatt tak i livet sitt på en unik måte!!!

En liten del av meg er glad du er kvitt fyren, men jeg sørger over at du ble presset til å ta abort!!! Nå må du få han så langt ut av livet ditt som overhodet mulig, og starte å bygge opp deg selv, din selvtillit og din nye framtid!!!!!

God klem til deg!!

Tusen takk for omtanke og for tipset om Lissi-tråden, sitter og leser gjennom den akkurat nå

Jeg tror jeg skal være forsiktig med å si at jeg ble direkte presset. Jeg ønsket barnet utrolig sterkt og hadde aldri, aldri, aldri trodd at jeg skulle ta abort. Men til syvende og sist var det jeg som tok valget. Jeg måtte ikke bare velge bort barnet, men også ham. Hadde jeg beholdt, måtte jeg hatt med ham å gjøre resten av livet. Resten av livet. Når jeg satt med abortpillen i hånda måtte jeg fokusere på det. Jeg valgte ham bort med den pillen. Dessverre valgte jeg også bort det mest dyrebare - mitt barns liv. Og jeg drepes av tanken.

Men nå er jeg fri... Det gjør vondt å rive av dette plasteret, men når det er av kan sårene gro. Og jeg gleder meg til den dagen såret er ferdiggrodd, selv om barnet etterlater et stort arr.

[Gjest Gjest]

Det er nesten så jeg ikke orker å skrive om bruddet, hadde aldri trodd at alt vi hadde skulle ende på en slik måte. Etter 7.5 års forhold forsvant han plutselig, og etter ei uke kom en sms om at han ikke ville mer. Det nyttet ikke å prate til ham, det ble bare verre, plutselig var alt galt med meg i hans øyne.

Dette er nå to måneder siden, i ettertid har jeg funnet ut at det var endel ting han ikke hadde fortalt meg, som litt for nær kontakt med ei anna jente. Det er vel ganske typisk at når man har gjort noe galt selv, så overfører man på en måte det på partneren, slik at man rettferdigjør seg selv.

De første ukene ville jeg ha ham tilbake, men jeg har innsett at jeg ikke vil det nå. Jeg vil ikke ha en som kan finne på sånt. Jeg skal leve livet mitt videre sammen med barna, så håper jeg at ting blekner etterhvert. Det går fortsatt veldig opp og ned følelsesmessig, men de gode dagene begynner å bli flere enn de vonde.

[Tiarra]

Det er nesten så jeg ikke orker å skrive om bruddet, hadde aldri trodd at alt vi hadde skulle ende på en slik måte. Etter 7.5 års forhold forsvant han plutselig, og etter ei uke kom en sms om at han ikke ville mer. Det nyttet ikke å prate til ham, det ble bare verre, plutselig var alt galt med meg i hans øyne.

Dette er nå to måneder siden, i ettertid har jeg funnet ut at det var endel ting han ikke hadde fortalt meg, som litt for nær kontakt med ei anna jente. Det er vel ganske typisk at når man har gjort noe galt selv, så overfører man på en måte det på partneren, slik at man rettferdigjør seg selv.

De første ukene ville jeg ha ham tilbake, men jeg har innsett at jeg ikke vil det nå. Jeg vil ikke ha en som kan finne på sånt. Jeg skal leve livet mitt videre sammen med barna, så håper jeg at ting blekner etterhvert. Det går fortsatt veldig opp og ned følelsesmessig, men de gode dagene begynner å bli flere enn de vonde.

Det er så trist at det ble slutt på den måten! Og det var veldig dårliggjort av ham å ikke være ærlig og åpen om følelsene sine og ikke bare forsvinne slik.

Godt å høre at du har innsett det rette for deg! Det er klart følelsene ikke blir borte med det samme, men det er bra at de gode dagene blir flere nå!

Vi kommer sterkere ut av det! Stor klem til deg:)

[Tiarra]

For å gjøre historien kort:

1. April flytter han ut, men vi skal fortsette forholdet og se om vi fungerer sammen når vi ikke bor sammen

To dager senere finner jeg ut at jeg er gravid.

På mandag/tirsdag (det tok to dager) tok jeg abort delvis mot min vilje, og han var en drittsekk, fikk meg til å føle meg som en byrde og han la absolutt ikke skjul på at han kjedet seg og ville ikke være hos meg i det hele tatt, selv om jeg både blødde ut fosterguffe og fikk urinveisinfeksjon attpåtil, og ikke var i stand til å være alene.

Jeg måtte be ham TO ganger om å være hos meg før han motvillig gikk med på å være her.

Jeg følte meg presset opp i et hjørne, og måtte gjøre det slutt. Jeg klarte ikke mer. Følte meg så nedverdiget. Gjør det enda.

Jeg savner ham på en måte ikke, for han såret meg så utrolig ofte, og han fikk meg alltid til å føle meg så liten.

Men et brudd er alltid vondt, og et brudd midt oppi en abort jeg egentlig ikke ville utføre og som er et mareritt i seg selv er bare helt sykt. Føler meg så ekstra alene.

Vil ha ham her så han kan holde rundt meg, men jeg vet jo at selv når han holder rundt meg føler jeg meg likevel alene fordi han oppfører seg som han gjør.

Skjønner ikke at jeg overlever dette.

Hei søte deg!

Det er en svært tøff situasjon du beskriver her og jeg virkelig føler med deg! Men jeg er glad for at du har skjønt at du fortjener noen som trekker deg opp og ikke ned, noen som er der 100% for deg når du trenger og gjør deg føle bedre!

Det er ikke lett, men tiden leger. Jeg synes du tok det rette valget ang. abort, for -som du sier-, ville alltid hatt noe med han å gjøre og DET er ikke bra! Det har jeg erfaring med med barnefaren! Han er kort sagt DRITTSEKK! Skulle øsnke jeg aldri kjente han, men nå kommer vi til å ha med hverandre å gjøre hele tiden. Jeg var dum og uerfaren og fikk TO barn med feil mann. Glad for at du ikke gjorde det samme som meg!

En god til deg Haris

[Tiarra]

Han sendte en sms til hvor han forteller at han er glad i meg og lurer på om skal ta en prat! Jeg brukte lang tid før jeg svarte på den, nemlig fordi jeg ikke visste om jeg ville svare ham eller ikke. Men tilslutt klarte jeg å taste "ikke noe vits i å prate" i går. Hørte ikke noe, men det er egentlig bra for min del at han ikke kontakter mer, for jeg er redd han klarer å snakke meg ut av avgjørelsen min!

Det jeg gjør hver gang jeg svaner ham er, å minne meg alle de kjipe tingene han hadde gjort! Jeg tenker "hvordan i all verden har du tillatt å finne deg i slikt". Sånne ting hjelper litt.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Det ble slutt mellom meg og min kjære samboer på lørdag, vi flyttet fra hverandre i 2 uker for å gi hverandre litt pusterom...

Det laget jeg fikk i annsiktet på lørdag er noe av det værste jeg har måtte ha taklet hittil....

Jeg har vært i et langvarig forhold før han som varte i 7 år, vi var samboere i 5 av de årene. Og jeg gikk ut at det forholdet der uten en tåre...

Jeg trodde det skulle bli meg og min kjære for alltid nå... Han var voksen, reflektert, visste hva han ville her i lievt... Alt var perfekt.. Aldri hatt en som inkluderte meg så utrolig inn i livet sitt som han gjorde. Han viste meg stolt frem til venner og familie, han dro meg med på reiser, alt jeg opplevde med han var nytt, det var perfelt.. Vi begynte å snakke om giftemål og barneplaner (dog med tiden) noe jeg aldri har diskutert eller pratet med om en mann før...

Jeg levde på skyer, jeg har aldri vært så oppslukt av en mann før noengang..

Jeg merket at siste tiden, så fikk jeg mindre respons fra, han ble mindre kosete, ha sjelden hyggelige ord... Han sa at han hadde mye å tenke på, og det hadde han nok, jeg hjalp til og bidro på mitt beste med alt...

Han klarte å støtte på eksen sin som han hadde vært sammen med i 5 år her om dagen, de pratet ikke, var kun et hei...

Men det oppsto endel føleser fra han sin side ved dette korte møtet, han vet at de 2 er et avsluttet kapittel... Men han vlle gjøre det slutt med meg da han følte at det var rett...

Jeg trodde det skulle bli oss 2, verden min rakner sammen... det å legge meg alene om kvelden uten å sovne med at han holder rundt meg, aldri noe mer nærkontakt, aldri smilet hans som lyste opp når han så meg... Vi var som en liten familie vi 2... Jeg har nok aldri opplevd virkelig kjærlighet, hvertfall ikke elsket noen før...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, jeg sliter med å få i meg mat, sliter med å være på jobb, klarer sjelden å smile eller og le.. Ingenting... g

Og ja. jeg vet man skal komme seg mer ut, treff folk, fest, vær sammen venninner... Men og så da? Komme hjem og legge seg alene... Jeg vet ikke om jeg orker å gå gjennom dette, jeg vil bare bort...

[Tiarra]

Det ble slutt mellom meg og min kjære samboer på lørdag, vi flyttet fra hverandre i 2 uker for å gi hverandre litt pusterom...

Det laget jeg fikk i annsiktet på lørdag er noe av det værste jeg har måtte ha taklet hittil....

Jeg har vært i et langvarig forhold før han som varte i 7 år, vi var samboere i 5 av de årene. Og jeg gikk ut at det forholdet der uten en tåre...

Jeg trodde det skulle bli meg og min kjære for alltid nå... Han var voksen, reflektert, visste hva han ville her i lievt... Alt var perfekt.. Aldri hatt en som inkluderte meg så utrolig inn i livet sitt som han gjorde. Han viste meg stolt frem til venner og familie, han dro meg med på reiser, alt jeg opplevde med han var nytt, det var perfelt.. Vi begynte å snakke om giftemål og barneplaner (dog med tiden) noe jeg aldri har diskutert eller pratet med om en mann før...

Jeg levde på skyer, jeg har aldri vært så oppslukt av en mann før noengang..

Jeg merket at siste tiden, så fikk jeg mindre respons fra, han ble mindre kosete, ha sjelden hyggelige ord... Han sa at han hadde mye å tenke på, og det hadde han nok, jeg hjalp til og bidro på mitt beste med alt...

Han klarte å støtte på eksen sin som han hadde vært sammen med i 5 år her om dagen, de pratet ikke, var kun et hei...

Men det oppsto endel føleser fra han sin side ved dette korte møtet, han vet at de 2 er et avsluttet kapittel... Men han vlle gjøre det slutt med meg da han følte at det var rett...

Jeg trodde det skulle bli oss 2, verden min rakner sammen... det å legge meg alene om kvelden uten å sovne med at han holder rundt meg, aldri noe mer nærkontakt, aldri smilet hans som lyste opp når han så meg... Vi var som en liten familie vi 2... Jeg har nok aldri opplevd virkelig kjærlighet, hvertfall ikke elsket noen før...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, jeg sliter med å få i meg mat, sliter med å være på jobb, klarer sjelden å smile eller og le.. Ingenting... g

Og ja. jeg vet man skal komme seg mer ut, treff folk, fest, vær sammen venninner... Men og så da? Komme hjem og legge seg alene... Jeg vet ikke om jeg orker å gå gjennom dette, jeg vil bare bort...

Kjære gjest!

Kjærlighetssorg er vond! Men vi (selv om det ikke føles slikt) må være glade for at det ikke er evig smerte, men noe som går over over tid! Jeg har det nesten som deg, vanskelig med søvn, mat og ork til å gjøre noe som helst! Det går utover barna mine. Jeg er så sliten og lei meg.

Ikke steng venner ute, ta i mot hjelp og trøst, finn på ting sammen med de. Jeg vet at dette ikke frister, men du må være glad for at du har muligheten! Jeg har ikke mange gode venner (kun èn som jeg kan kalle god venn, hun vet om situasjoen min og ringte meg nesten hverdag og snakket med meg vært der for meg osv) men jeg prøver å være med på ting med andre

venner/bekjente. Det hjelper litt å ha tankene et annet sted.

For min del var den vanskeligste prossen aksepten. Å akseptere at det var slutt, men som sagt, jeg prøver å fokusere på de dårlige sidene i forholdet sånn at jeg glemmer han.

Det kjæresten gjorde var ekstra vond, men du slipper i hvert fall å se ham i ny og ne i motsetning til meg!

Bruk all tiden din til å ta vare på DEG!

En god og varm klem til deg!

[Tiarra]

Så var det meg.....

Har jeg klart å drite meg fulstendig ut nå? Ovenfor ham?

Slik går historien:

Husker dere at han hadde sendt sms og lurte på om vi skulle sette oss ned og prate? Der stod det "hei du, min skjønne! Hvor er du? Du er sta faen som meg. Skal vi sette oss ned og prate? Send en melding om du skulle ville?"

Jeg brukte som sagt 2 dager for jeg svarte med "det er ingen vits i å prate" Dette var 3 dager siden. Så bestemte jeg meg å sende en melidig til ham i går (for snille meg følte at vi trengte en ordentlig avslutnig på dette og at intet var uklart. For da er det kanskje lettere å gå videre på alle måter) hvor jeg fortalte at jeg også var veldig glad i ham, men kjærlighet uten respekt, viljen til å kommunisrere bedre, mulighet til å kunne si fra ting, rom for diskusjon osv osv, er ikke kjærlighet! Jeg fortalte ham at han var urimelig og uretttferdig. Og at jeg ikke kunne leve med at han beskyldte meg for noe som ikke stemte for å så si nei til forklaring fra min side. Jeg kan ikke forholde meg til slikt skrev jeg! Og så skrev jeg " selv om jeg ikke vet hva en prat kan hjelpe, så kan vi ta en dersom du vil... Jeg har mulighet i morgen eftermiddag, hvis du vil?"

Og før han rakk å svare, støtte jeg på datteren hans i går. Hun ville at jeg skulle være hos henne hele tiden. Dette gjorde at jeg tenkte enda mer på hva vi skal gjøre ift barna? Mine barn er veldig glad i ham og hans datter er veldig knytttet til meg på samme måte som jeg er i henne! Jeg ble så lei meg i går. Og sendte enda en meling til ham ang. dette.

Jeg fortalte om hendelsen. Og sa "kanskje en samtale er ekstra viktig siden valegene vi tar berører barna våre. Og uansett hva vi gjør så må det ikke påvirke negativt på barna! At dette var noe jeg ikke var forberedt for og ikke vet hvordan takle egenhånd. Jeg sier ikke at du MÅ gjøre heller"

Han svarte:

"Hei:) Har bare hatt mye å gjøre i dag at jeg ikke rakk å svare. På jobben har det skjedd det og det og det og det. Vi kan godt prate en dag, men i morgen passer ikke. Jeg angrer ikke å ha omgått med deg, heller har jeg vanskelighet med å se, omgåes, være samme rom som deg. Barna skal kunne omgåes og planlegge deres treff akkurat som de ønsker for min del. På torsdag skjer det og det, på fredag skjer det og det. Kanskje vi kan leke sammen på lørdag?!

Jeg svarte:

Minsten lurte på om x (dattera) kunne være med hjem i går, men hun skulle noe anet med mammaen sin. Så jeg skrev dette til han "M lurte på om x kunne være med hjem, kanskje hun har lyst til å sove over på lørdag? Og da kan vi prate når de er i seng?

Han:

"ja, det skulle vært hyggelig for alle, "blunk""

Jeg:

"Bra!"

I dag var jeg i barnehagen og hadde god tid så jeg var der og lekte en del med x og m. Før jeg dro hjem fortalte jeg de at jeg skal gjøre mye rydding hjemme. X lurte på om "pappa skal hjelpe deg?". Jeg sa at pappa skulle jobbe i dag og at han ikke skulle hjelpe meg.

Jeg sendte melding til ham og fortalte ham at x syntes at det var veldig gøy å ha mg der, at vi lekte og hva vi gjorde. Og så fortalte jeg om spørsmålet hennes og lurte på han vet om hvorfor hun spurte.

1- Hva skal jeg gjøre i denne situasjoenen?

2- Er det dårlig gjort av meg å kontakte ham på den måten med tanke på "komme over han".

3- Generell tilbakemelding og kommentar til innlegget.

Takk for støtten!

[Tiarra]

Kan ikke hjelpe å tenke på at han gikk fra "hvor er du, skal vi sette oss ned og prate" Til "vi KAN GODT prate EN DAG". Jeg vet jeg ikke burde henge meg opp i sånne ting nå som det er over. Og at jeg egentlig ikke responderte på sitt forslag om samtale positivt.

Men allikevel

[waco]

For det aller første så bare narrer du deg selv hvis du tror det finnes noen hokuspokustriks for å bare "komme over han".

for det neste er årsaken litt at man skal ha en viss sørgeperiode for å distansere seg litt. Men hvis grunnen er at man er litt lysten på å leke brunstgjemsel (med begge familiene som konsekvens).

Har et spørsmål til deg tiarra, er det utelukket at dere bare være kjærester kun deg og han x, eller er det sånn at det også automatisk involverer en hel rekke andre personer også?

Kunne dere vært kjærester i skjul liksom? på smug?

[Tiarra]

For det aller første så bare narrer du deg selv hvis du tror det finnes noen hokuspokustriks for å bare "komme over han".

for det neste er årsaken litt at man skal ha en viss sørgeperiode for å distansere seg litt. Men hvis grunnen er at man er litt lysten på å leke brunstgjemsel (med begge familiene som konsekvens).

Har et spørsmål til deg tiarra, er det utelukket at dere bare være kjærester kun deg og han x, eller er det sånn at det også automatisk involverer en hel rekke andre personer også?

Kunne dere vært kjærester i skjul liksom? på smug?

Du har nok rett i at det ikke er lett å komme over noen man elsker over natt!

Og det er nettopp det jeg er i "sørgeperioede", men barn er i bildet, barn vi er blitt glad i oss, vi har blitt glad i dem og som har blitt glad i hverandre!

Nå var dette innlegget om hvordan jeg/vi skal takle å treffes for barnas del nå som det er slutt. (for jeg ser ingen vei tilbake nå).

Jeg er ikke sikker om jeg skjønte spørsmålet ditt? X står forresten for dattera hans og ikke han.

Og nei, det er ikke spørsmål om å vøre kjærester i det hele tatt. Ikke nå og jeg vet ikke om framtiden.

[Gjest Gjest]

Uff, bra å se flere som sliter. Er nå så og si slutt mellom meg og dama, etter 5 år. tar det veldi tungt som alle andre, nettene er værst. Håper bare at det er noen der ute som vil ha meg igjen

[Gjest Gjest]

Jeg ble singel igjen så sent som i går, og det rent ut suger big time!! Skjønt det var jeg som valgte å gjøre det slutt, fordi han har barn fra tidligere forhold med en eks som ikke var det spor samarbeidsvillig, tre barn som jeg merket gikk meg mer og mer på nervene. Og de barna fortjener så mye mye mer enn å føle at stemor ønsker dem langt vekk. Kjæresten (eller eksen nå da.... ) snakket mye om å flytte sammen, og jeg merket at han begynte å få det veldig travelt. Jeg hadde jo selvfølgelig lyst til å flytte sammen med ham, men jeg tviler sånn på at jeg ville taklet å leve med tre barn og alt de fører med seg 24 timer om dagen, 7 dager i uken hele året... aldri ha en barnefri helg. Men altså, ikke noe vondt om barna, de er verdifulle, og jeg følte vel på en måte at de fortjener å ha pappa for seg selv, evt en stemor som har litt mer barnetekke enn jeg.

Egentlig er vel dette første gang jeg har satt noen andres behov foran mine egne, i alle fall så til de grader. Det er jo tross alt flere fisk i havet for meg, barna har bare denne faren. Men jeg må nok satse på en mann som ikke har barn fra før, har jeg funnet ut, dersom det er mulig å finne en på min alder (30) uten barn fra før...... Er ikke så sikker.