lyst å dø

[Gjest Gjest_theresa_*]

hei.

har hatt spiseforstyrrelser i hele 6 år nå.

helt siden jeg var lite barn har jeg alltid vært lubben, men det var helt greit. brydde ikke meg så mye egentlig. hadde nok problemer med familien min til å tenke på andre ting. store problemer som kanskje ikke et barn burde gå gjennom.

min far var alltid en to siders person. han var grei, så ble han sur. han hadde en tøff oppvekst med stefar som slo og streng oppdragelse. han var en veldig snill far og jeg var/er veldig glad i han. han bodde hjemme i norge med oss resten av familien helt til jeg sluttet på barneskolen. jeg husker første gang han ble syk, han følte seg dårlig, så kom hjerteinfarket. ambulansen kom å han var inlagt på sykehus i flere uker. jeg husker ledninger og leger som snakket om alvorlige operasjoner som kunne være livsfarlige. jeg lå å skrek vær kveld og var livredd for å miste han. like etter han kom hjem ble han syk igjen å fikk kreft. han var tilbake til sykehuset og alt skjedde på nytt etter bare noen få uker. det året han var blitt helt frisk stakk han av fra oss og flyttet til et helt nytt land.

vi snakket aldri om det og vi levde videre som om ingenting hadde skjedd. jeg startet like etter på ungdomsskolen. der ble jeg møtt med mobbing. folk sa de ønsket at jeg brant i helvette og fortalte meg gang på gang at jeg var fet og stygg. folk fikk meg til å føle meg så liten å verdiløs.

jeg hadde det ekstra vanskelig da jeg alltid måtte og alltid har sammenlignet meg med mine søsken. som alltid har vært de som er de tynne og pene. og har alltid følt meg utenfor fordi de alltid skal snakke sammen om ting men aldri inkludere meg.

jeg måtte takle alt alene, men klarte det ikke. så begynte sykdommen der jeg dyttet bort alle problemer til de var så små at de var ukjennelige. jeg slanket meg 20 kg på mindre enn en måned. folk merket det og ble bekymret, men jeg fortsatte. folk begynte å snakke med meg som om nå som jeg var så tynn var jeg verdt å snakke med, da var jeg ikke stygg lengere, jeg betydde noe for noen. jeg brøt sammen i slutten av ungdomskolen. da kom overspising . og har siden hadd bulimi opp til nå. nå er jeg 19 år.

har vært på besøk til min far flere ganger, men vær gang har han drukket seg full og truet med å ta livet sitt.

husker min første forelskelse , der var i min søsters bestekompis. hun fikk han til å velge mellom meg og hun. han valgte hun.

jeg husker mamma fortalte meg at jeg måtte la det være igjen mat så de andre i huset kunne få de også. fordi hun mente jeg spiste for mye.

nå i dag hadde jeg bestemt meg for å spise normalt, ta fatt i problemene mine bli en vanlig person som lever livet sitt igjen. men det eneste problemet er at jeg vet ikke hva/hvordan jeg skal leve et vanlig liv? hvordan spiser en vanlig person? hva tenker en vanlig person? hva gjør en vanlig person?

jeg ville bare lufte ut tankene mine en plass. kanskje noen har noen tanker om akkurat dette. eller har det akkurat slik. eller nesten slik. godt å få snakket med noen som sliter med noe av det samme.

Endret 21. april 2009 av Trampe

[Trampe]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse. Telefonnummeret dit er 810 30 030, telefonen er døgnåpen. Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Mvh Trampe -mod-

Endret 21. april 2009 av Trampe