Altoppslukende?

[Impuls]

Hei,

Jeg har nå innsett at graviditet er altoppslukene- tankemessig.

Og det kan være greit å få det ned ett sted og ikke alltid plage omgivelsende med uvesentligheter" - Jeg tror også man glemmer raskere enn man tror,så: Dagboken er i gang.

Jeg har aldri vært del av noe forum på nettet før, så dette er en ny opplevelse!!

Jeg har alltid hatt lyst på barn, og har vært sammen med min mann i 6 år. Vi har ikke barn fra før. Han har vært utålmodig for å forsøke lenge, jeg har først blitt mere klar siste halve året. Jeg er nemlig også veldig glad i å være sammen med venninnene mine, drikke vin og reise, og litt redd for frihetsberøvelsen og alt ansvaret som kommer med... Tanken på at nå skal alt bli anderledes,... jeg vet jo gjennom erfaring med nære familie og venner som har småbarn at det vil bli en endring i fokus og livssituasjon, så det var med en viss skrekkblandet fryd vi bestemte oss for at NÅ var tiden inne.

Vi begynte å forsøke i denne måneden, og jeg ble gravid med det samme.

Det var bare glede, og rart og litt uvirkelig (fikk resultatene denne uken).

Jeg har vel ikke forstått det fullstendig enda. er vel 3-4 uker på vei?

Men symptomene hoper seg allerede opp.

1. Oppblåst

2. Luft i magen,

3. Oksehunger

4. Ømme og voksende pupper

5. Stikking/murring i magen

6. "sommerfugler i magen" (kan være fordi men er spent?

7. Fryseattakk

8. Varm i huden

9. Vondt i nakken/skuldre siste 2 uker, utløste "migrenelignende hodepine i dag"

(har vært plaget litt med "aura" hodepine før.

10. Utflod

Er det noen som kjenner seg igjen med hodepine så tidlig i graviditeten?

Jeg har allerede kjøpt meg "graviditets" vitaminer (folat etc), sluttet med så mye kaffe og fokus på sunn mat. Surfet nettet etter terminkalkulator, erfaringer med graviditet osv, og plutselig innså jeg hvor mye disse ni månedene (eller kortere da familien min har hatt en del prematurfødsler, og det er vel til en viss grad arvelig?) kommer til å påvirke meg. Det kommer nok til å ta mye plass i livet mitt både fysisk og psykisk. Det var jeg nesten ikke forberedt på. Men merker jo at bare nå etter 4 dager med viten om at jeg er gravid er det definitivt min nye "hobby". Det er vanskelig å se for seg noe "etter" graviditeten- det er liksom et sort hull..Men dette er moro. Når dette alt har "fanget meg" kan jeg jo bare forestille meg hvordan det blir når det kommer et lite nurk...Så kommer nok å stortrives i morsrollen:-)

Noen som har noen synspunkter på hvor lenge man bør vente med å fortelle familie og venner? 3 mnd er jo noe gammeldags? Eller? Hvor lenge har dere ventet?

Jeg tror nok min mor allerede nå vil se det på kroppen min, og venninnene vil jo lure om jeg takker nei til vin til stadiget.

Vel, dette var mitt første innspill..

Jeg har på følelsen at det ikke blir det siste. Morsomt å lese om andres erfaringer også for å sammenlikne og lære-

:gjeiper: