Utdanne seg som forskar?

[Gjest Cipheria]

Då har eg blitt litt klokare.

Så det jeg egentlig har å si er at jeg ikke tror du helt har skjønt hva forskning går ut på, og jeg "mistenker" at du ser for deg en type naturitenskapelig/medisinsk forskning som jo er noe totalt forkjellig arbeidsmessig fra andre akademiske fagretninger.

Eg veit ikkje kva forsking går ut på, nei. Det er jo litt derfor eg lurer. Eg visste ingenting om phd eller korleis det fungerte. Når eg søkjer ny informasjon er eg nødt å ta utgangspunkt i det eg veit. Det blir derfor ikkje alltid beste utgangspunkt. Men eg begynner ein stad og arbeider meg ut ifrå det.

Det som vekke interesse angåande forskaryrket, er at man får utforske, finne samanhengar, tenkje og den slags. Kva kan vere meir givande enn det? Eg er ganske nysgjerrig av natur; likar å utforske, finne ut kva som ligg bak. Likar generelt å spekulere og fundere. ((Eg reknar med det er ein del av forskaryrket)).

Men eg ser no at eg er tilbake til start; å finne ut kva eg likar =|

Då får eg vel forsette å gruble.

(Håpar ikkje de blir vonbrotne fordi eg ikkje har sitert og svart kvart enkelt innlegg. Gå med vissheita om at eg har lest og tatt inn informasjonen )

[Guinevere]

Det som vekke interesse angåande forskaryrket, er at man får utforske, finne samanhengar, tenkje og den slags. Kva kan vere meir givande enn det? Eg er ganske nysgjerrig av natur; likar å utforske, finne ut kva som ligg bak. Likar generelt å spekulere og fundere. ((Eg reknar med det er ein del av forskaryrket)).

Forskning er morsomt, givende, spennende, interessant, frustrerende, tidkrevende, tungt, komplekst... alt på en gang. Som ny masterstudent på et fag som jeg brenner sterkt for, hadde jeg også lyst til å bli forsker, og selv om jeg forlengst har slått fra meg tanken nå, er det av og til litt trist å tenke på at den drømmen aldri blir noe av. De egenskapene du lister opp er absolutt en viktig del av forskeryrket, og jeg mener at dersom du fortsatt har lyst til å ta ph.d etter å ha fullført en mastergrad (som er mye mindre, men som har mye av de samme utfordringene, frustrasjonene og gledene), så følg drømmen din. Det er overhodet ingen lett karrierevei, men jeg forestiller meg at for de som virkelig vil det, og som lykkes, må det være en herlig jobb å ha.

[Gjest Gjest]

Nå teller alle karakterer med, men som regel står eller faller man ikke på karakten når det gjelder PhD-stillinger. Det viktigste er prosjektskissen for de fagfeltene det gjelder, og dermed kan gjerne en med et snitt på B få stillingen fremfor en med et snitt på A.

Mulig det er noe annerledes innen naturvitenskapene.

Hva som blir vektlagt, varierer tydeligvis veldig. Innen mitt fagfelt er karakterene alt. Jeg holder på med phd i matematikk, så her er selvsagt karakterene enormt viktige. Det er de som viser om man har evner innen den matematiske tankegangen man er helt avhengig av å ha for å klare å komme noen vei innen matematikken.

Prosjektbeskrivelsen er en ren formalitet, ettersom man enten blir ansatt på et prosjekt (og dermed ikke får velge noe som helst selv), eller blir ansatt som universitetsstipendiat (og det er da veileder som bestemmer). Jeg er ikke i nærheten av å jobbe med det som sto i min prosjektbeskrivelse.

Den "friheten" folk priser slik, er også totalt fraværende her. Her er det de fire-fem professorene som bestemmer hva som skal forskes på. Penger fra forskningsrådet til prosjekter er også avgjørende til om man kan forske på det man vil. Verken stipendiater eller post.doc'er får velge fritt hva de vil forske på.

Presset er stort. Man skal levere, og det man leverer, skal være genialt. I matematikken handler det ikke om å samle inn og bearbeide informasjon, det er mer å faktisk utlede ny viten fra sitt eget hode, og prøve å bevise ny matematisk viten.

Det er ensomt. Jeg sitter muttens alene inne på et lite kontor. Siden folk spesialiserer seg så til de grader innen veldig snevre felt, er det ingen som egentlig er spesialister på det samme, så man har ikke noen å diskutere problemene sine med.

Det er også (ihvertfall innen mitt område) beinhard konkurranse. Janteloven råder. En del av jobben til de andre i fagfeltet er å sette kritiske spørsmål til arbeidet ditt, og det å finne feil i andres arbeid er noe mange liker svært godt... Som stipendiat er man nederst på rangstigen, og blir stadig utsatt for angrep fra "gamlekara" i faget, som elsker å banke inn i hodet ditt at du ikke må tro du er noe flink, og at alle resultatene dine mest sannsynlig er feil, for ellers ville de selv ha funnet dem for lenge siden.

Og som nevnt: etter fullendt doktorgrad, er det ekstremt vanskelig å faktisk få en fast stilling. Til og med midlertidige stillinger er det et kav å få fatt i. Man må regne med å måtte flytte på seg for å få en karriere.

[Gjest Gjest]

Det er ensomt. Jeg sitter muttens alene inne på et lite kontor. Siden folk spesialiserer seg så til de grader innen veldig snevre felt, er det ingen som egentlig er spesialister på det samme, så man har ikke noen å diskutere problemene sine med.

Det er også (ihvertfall innen mitt område) beinhard konkurranse. Janteloven råder. En del av jobben til de andre i fagfeltet er å sette kritiske spørsmål til arbeidet ditt, og det å finne feil i andres arbeid er noe mange liker svært godt... Som stipendiat er man nederst på rangstigen, og blir stadig utsatt for angrep fra "gamlekara" i faget, som elsker å banke inn i hodet ditt at du ikke må tro du er noe flink, og at alle resultatene dine mest sannsynlig er feil, for ellers ville de selv ha funnet dem for lenge siden.

Og som nevnt: etter fullendt doktorgrad, er det ekstremt vanskelig å faktisk få en fast stilling. Til og med midlertidige stillinger er det et kav å få fatt i. Man må regne med å måtte flytte på seg for å få en karriere.

Disse tre avsnittene kjenner jeg meg godt igjen i, selv om jeg har doktorgrad innen et helt annet fagfelt.

[Gjest Forskerspire]

Når eg søkjer ny informasjon er eg nødt å ta utgangspunkt i det eg veit. Det blir derfor ikkje alltid beste utgangspunkt. Men eg begynner ein stad og arbeider meg ut ifrå det.

Hei.

Jeg synes du har et kjempegodt utgangspunkt jeg, og vil slett ikke si at du begynner i feil ende. Som du selv sier; du tar utgangspunkt i det du allerede vet og jobber deg videre ut fra det. Det er jo akkurat det forskning handler om. I alle fall kvalitativ forskning ;-)

Jeg startet for et år siden på en phd innen for et humanistisk fag og har en kvalitativ tilnærming. Dette er kjemepspennende og anbefales. Forskning er mye mer enn matte, fysikk og andre naturvitenskapelige tilnærminger. Det kan være forskning på menneskelige relasjoner, subkulturer, kultur osv. Veldig mye spennende å velge i og fordelen med mange av de humanistiske retningene er at man kan forske på større sammenhenger enn det bitte lille elektronet eller en matematisk sammenheng flere tusen andre har forsøkt å finne ut av før.

Videre så synes jeg ikke det er så dumt at du er målrettet allerede nå. Veien til phd er ikke nødvendigvis lengre enn et 5 års masterstudium. Allerde på mastergraden så får man litt følelsen av å være forsker, og når du begynner på phd er du jo egentlig litt igang. At man er nederst på rangstigen i forskerkretser behøver jo ikke å bety noe så lenge man får fordype seg i faget sitt med en ok lønn. Det er i alle fall slik jeg opplever phd.

Lykke til.

[Cata]

Hva som blir vektlagt, varierer tydeligvis veldig.

Ja, det varierer. Jeg har dr. grad innen et temmelig ikke-matematisk felt og min erfaring var ganske forskjellig fra din. (Unnskyld at jeg ikke siterer hele innlegget ditt .) Vi jobbet selvsagt også individuelt med oppgavene våre da jeg studerte, men vi var sammensatt i grupper med studenter som hadde oppgaver hos samme veileder og innen beslektede felt. Hos oss ble det til at man dro nytte av hverandres kunnskap, viten og egenskaper - spesielt i starten av studiet. I hvilken grad man blir styrt av den enkelte professor varierer, noen studenter (grupper) ble detaljstyrt, mens andre -som den jeg jobbet i- hadde en rimelig grad av frihet til å tenke selv og vinkle oppgaven etter eget hode. (Selvsagt ble dette gjort i samråd med professor og evt. andre veiledere.) Vi utnyttet også hverandre til å kommentere og lese korrektur på både publikasjoner og til slutt på avhandlingen. (Klarer man ikke engang å overbevise en medstudent er det på tide å ta en ny runde i tenkeboksen, slik at man får omformulert og kanskje utført noen ekstra eksperimenter. )

Min erfaring med dr. gradsstudiet ble dermed en hovedsaklig positiv opplevelse, til tross for lange dager og sene kvelder på "jobben".

[Antagonist]

Hva som blir vektlagt, varierer tydeligvis veldig. Innen mitt fagfelt er karakterene alt. Jeg holder på med phd i matematikk, så her er selvsagt karakterene enormt viktige. Det er de som viser om man har evner innen den matematiske tankegangen man er helt avhengig av å ha for å klare å komme noen vei innen matematikken.

Prosjektbeskrivelsen er en ren formalitet, ettersom man enten blir ansatt på et prosjekt (og dermed ikke får velge noe som helst selv), eller blir ansatt som universitetsstipendiat (og det er da veileder som bestemmer). Jeg er ikke i nærheten av å jobbe med det som sto i min prosjektbeskrivelse.

Den "friheten" folk priser slik, er også totalt fraværende her. Her er det de fire-fem professorene som bestemmer hva som skal forskes på. Penger fra forskningsrådet til prosjekter er også avgjørende til om man kan forske på det man vil. Verken stipendiater eller post.doc'er får velge fritt hva de vil forske på.

Presset er stort. Man skal levere, og det man leverer, skal være genialt. I matematikken handler det ikke om å samle inn og bearbeide informasjon, det er mer å faktisk utlede ny viten fra sitt eget hode, og prøve å bevise ny matematisk viten.

Det er ensomt. Jeg sitter muttens alene inne på et lite kontor. Siden folk spesialiserer seg så til de grader innen veldig snevre felt, er det ingen som egentlig er spesialister på det samme, så man har ikke noen å diskutere problemene sine med.

Det er også (ihvertfall innen mitt område) beinhard konkurranse. Janteloven råder. En del av jobben til de andre i fagfeltet er å sette kritiske spørsmål til arbeidet ditt, og det å finne feil i andres arbeid er noe mange liker svært godt... Som stipendiat er man nederst på rangstigen, og blir stadig utsatt for angrep fra "gamlekara" i faget, som elsker å banke inn i hodet ditt at du ikke må tro du er noe flink, og at alle resultatene dine mest sannsynlig er feil, for ellers ville de selv ha funnet dem for lenge siden.

Og som nevnt: etter fullendt doktorgrad, er det ekstremt vanskelig å faktisk få en fast stilling. Til og med midlertidige stillinger er det et kav å få fatt i. Man må regne med å måtte flytte på seg for å få en karriere.

Jeg kan også signere på at de tre siste avsnittene nok er felles for de fleste forskningsfelt.

Generelt står man ikke fritt til å forske på det man vil innen samfunns- og humanvitenskapene heller, her har man best sjanser hvis man knytter seg opp til eksisterende prosjekter. Når PhD-stipender utlyses innenfor et prosjekt, pleier utlysningene ha et utgangspunkt, og det er opp til søkeren å formulere et prosjekt som passer innenfor disse rammene. Men det finnes også åpne stipender der man selv bestemmer hva man forsker på. Prosjektet må stadig vekk være en del av forskningsinstitusjonens satsingsområder for at det skal være noen sjanse for å få stipendet.

En viktig ting å være klar over hvis man er totalt grønn på hva forskning handler om, er at metodene og konvensjonene varierer enormt mellom forskningsfelt. Det eneste man egentlig har felles er nysgjerrighet og ønsket om å finne ut hvordan ting henger sammen og kan forklares. Man finner ikke de samme svarene i litteraturvitenskap som man finner i matematikk.

Edit: kan legge noe mange synes er veldig positivt med forskning. I tillegg til at man kan fordype seg i problemstillinger og være med å bidra til forståelsen av fenomener i verden, får man reise mye. Å delta på konferanser er en viktig del av det å være forsker, og det forventes også at man har lange opphold i utlandet der man besøker andre fagmiljøer.

Endret 15. april 2009 av Antagonist

[Guinevere]

Det kan også være lurt å "bli synlig" når du har kommet et stykke på vei med mastergraden. På mitt fag er det relativt vanlig at flinke masterstudenter holder innlegg på konferanser, og jeg har inntrykk av at veiledere fort "håndplukker" de studentene som viser talent for faget og oppfordrer dem til å være aktive. Når man søker ph.d-stipend er det en veldig stor fordel å kunne vise til artikler man har skrevet og presentasjoner man har hatt på internasjonale konferanser, i tillegg til at man som nevnt bør ha gode kontakter. Det er ikke til å komme forbi at miljøene er små og gjennomsiktige, og selv om jeg ikke skal påstå at folk får jobb/stipend på trynefaktor, så er det helt klart en fordel å ha et godt omdømme og et godt forhold til veileder/andre på instituttet.

[Gjest Cipheria]

Det verkar jo interessant, og vanskeleg. Takk for innspel. =)