Utdanne seg som forskar?

[Gjest Cipheria]

Har begynt å vurdere moglegheita for å bli forskar av eit slag. Så eg lurer på om det er nokon her som har noko erfaring/ kunnskap rundt det. Forskar er jo eit ganske vidt begrep, men eg tenkjer å snevre det inn etter kvart som eg finn ut kva som er interessant. (Eller om det virka interessant i det heile tatt). Er og nysgjerrig på kva områder som trenger forskarar, og kva emne som absolutt ikkje er lure å vurdere. Er interessant å vite kva som er positivt/ negativt med yrket, om man jobbar mest åleine, kva som krevst av personen. Slike ting.

[Gjest Gjest]

For å bli forsker må du ta doktorgrad i et emne.

Du begynner i feil ende. Du må først finne et emne du er interessert nok i til at du orker å gjennomføre ni års studier innen faget. Det nytter ikke å velge et fag på måfå ut fra at "her trengs det forskere". Da møter du veggen temmelig kjapt.

[Gjest Bond]

Gjesten har helt rett. Å gjennomføre en PhD krever at du er godt over gjennomsnittet interessert i både faget og i akkurat den problemstillingen. I mange fag er forskning ganske ensomt arbeid, så hvis du ikke er veldig interessert i tema, blir det utrolig vanskelig.

Men er du flink nok, kan du nok få jobb uansett fag. Det er jo sikkert bra med en del realfag der det er en del forskning i privat næringsliv også, men det er jo alltid behov for forskning i 'mykere' fag også, så man skulle alltid velge noe man virkelig liker.

Om du er interessert i en forskerkarriere, er noe du finner ut i løpet av mastergraden, det er nemlig den første lille 'eksamen' når det gjelder selvstendig skrivearbeid. Det kan ikke sammenlignes med PhD som er mye mye større og krevende, men samtidig får man en liten smakbit om hvordan det er å drive med forskning. En del sier at de aldri vil skrive noe sånt igjen, en del går videre til PhD.

Hvis du vurderer forskning, er det da lurt å velge en master som er ganske teoretisk i motsetning til mastere der oppgaven veier mindre og praksis mer. Start tidlig med å ha solid teoretisk forståelse, dette gir grunnmuren for forskning. Ikke vær redd å stille kritiske spørsmål, men ikke forvent at du skal oppdage noe helt vanvittig uhørbart.

Men nå utdannes det faktisk så mange med PhD at selv ikke da er man ikke garantert en forskerstilling. Det er mye konkurranse på feltet og man er forventet å prestere og produsere mye, uansett om man jobber på et uavhengig forskningssenter eller på akademia.

Jobben er tøff, veien fram er heller ikke lett, men friheten å tilfredsstille sin egen nysgjerrighet på jobben er noe man blir helt avhengig av

Jeg jobber ikke som forsker selv (ennå), men de er planen i framtiden. Har bare litt til å lære

Endret 14. april 2009 av mrs_bond

[Gjest Cipheria]

Takk for svar. Det hjelper på (=

Målet mitt med dette innlegget var å få ei lita oversikt. Det er litt vanskeleg å vite kvar man skal begynne å leite når man ikkje har oversikten.

Eg vil ikkje begynne på eit studium eg ikkje har interesse for. Spesielt ikkje når det dreier seg om ei såpass langvarig utdanning. Men eg vil heller ikkje velje eit fag eg ikkje får jobb innan. Problemet er vel kanskje at eg ikkje veit heilt kvar eg skal leite for å finne ut kva valmoglegheiter eg har. Kva fag som er realistiske. Det er uansett eit år til neste søknadsfrist, så det blir ikkje eit forhasta val.

Men samstundes; dersom eg bestemmer meg for å bli forskar, så må eg nok avslutte den bachelorgraden eg driv med no. Eg hadde tenkt å fullføre den sidan eg allereie har 2år. Men studielånet dekkjer jo berre 8år, dersom eg hugsar korrekt. (Å dekke dei resterande 3åra skulle eg nok greidd med oppsparte midla).

Er der andre måtar eg kan få oversikt og innblikk i arbeidet på?

[Gjest Gjest]

Igjen: du må velge fagområde først

Det blir umulig å si noe om hvordan det er å jobbe som forsker når du ikke vet innen hvilket fag du vil forske. Medisin? Biologi? Antopologi? Hvordan jobben er, er vilt forskjellig. Vil du jobbe på et universitet, eller innen det private næringsliv?

Om du får jobb etterpå er lurt å tenke på uansett om du nå skal ta bare bachelor eller gå hele veien til phd.

Men som sagt: velg FAG først. Det kan hende du midt i studiet oppdager at du ikke liker faget, eller at du ikke passer som forsker likevel. Du må ta veien om mastergrad, og da kan det godt hende at du finner ut at å sitte alene og jobbe med én teoretisk oppgave i et par år er mer enn nok.

Jeg jobber som forsker, innen matematikk. Om man er villig til å flytte på seg, er jobbmulighetene bra. Men om du ikke liker matematikk, eller ikke er flink til det, for guds skyld hold deg unna. Du må velge noe som du er interessert i, og som du faktisk er flink til. Bare interesse alene holder ikke når man kommer på høyt nivå.

Angående finansiering, så får du lønn når du jobber med phd-graden. Det er ikke slik at du lever i ni år på studielån

[Honesty]

Jeg kan bare skrive under det mine forgjengere har sagt: Du snur temaet på hodet. Først velger du en studieretning, deretter tar du master, får gode nok karakterer til at doktorutdanning i det hele tatt er aktuelt (det formelle kravet er stort sett B, men i realiteten kreves nok A), og deretter søker du på phd-stipendiatstillinger innenfor det aktuelle området hvor du har mastergrad. Det finnes svært få stillinger i forhold til antallet kandidater innenfor de fleste fagområder, så det er den sterkestes/flinkestes rett som gjelder.

Så det som kreves er en kombinasjon av faglig dyktighet, (ekstrem) interesse, ispedd en porsjon originale ideer (for å få finansiering), kombinert med masse flaks og god timing.

Endret 14. april 2009 av Honesty

[Gjest Gjest]

Jeg kan bare skrive under det mine forgjengere har sagt: Du snur temaet på hodet. Først velger du en studieretning, deretter tar du master, får gode nok karakterer til at doktorutdanning i det hele tatt er aktuelt (det formelle kravet er stort sett B, men i realiteten kreves nok A), og deretter søker du på phd-stipendiatstillinger innenfor det aktuelle området hvor du har mastergrad. Det finnes svært få stillinger i forhold til antallet kandidater innenfor de fleste fagområder, så det er den sterkestes/flinkestes rett som gjelder.

Så det som kreves er en kombinasjon av faglig dyktighet, (ekstrem) interesse, ispedd en porsjon originale ideer (for å få finansiering), kombinert med masse flaks og god timing.

Det er et viktig poeng at ikke alle får ta phd, ja. De formelle kravene er vel B, men for å si det slik: stipendiaten på nabokontoret hadde én B og resten A'er, og den ene B'en gjorde at han måtte søke hele fire ganger før han fikk en stilling - og da fikk han den bare fordi han som egentlig fikk stilingen takket nei... Det er svært få stillinger ledige, og søkerne til disse stillingene kommer fra hele landet. Jeg vet om flere som har søkt i mange år uten å få noe, selv om de har gode nok karakterer og har søkt på ørten universiteter.

Så at du vil bli forsker er ikke noe du trenger å tenke på før om mange år, når du har fullført master og vet at du har gode nok karakterer, evner og interesse til at det kan være aktuellt å bli forsker.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder studielån så får man vel lønn som stipendiat/PhD-student? Så ville ikke tenkt altfor mye på lånekassa, selv om det kanskje ikke er vits å fullføre en bachelor du ikke får noe som helst bruk for. Men husk at du kan forske innen absolutt alle retningene du kan ta høyere utdanning i - det finnes jo forskere innen sykepleie, førskolelærere/diverse pedagogikkretninger, film, kunst (praktisk og teoretisk) osv.

[Antagonist]

Jeg henger meg også på de over om at du begynner i feil ende.

Å bli forsker er ikke typisk noe man planlegger å bli før man starter utdannelsen, men noe man underveis i utdannelsen gjerne finner ut at kanskje kunne være kjekt, fordi man interesserer seg teoriene og metodene man lærer om under utdannelsen, og fordi man ser at man egner seg til å tenke kritisk, abstrakt, samt skrive og lese mye, for å si det litt banalt. I tillegg må man være svært disiplinert, noe man gjerne finner ut om man er under studiene.

At du er svært interessert i feltet, er totalt avgjørende også, og mange som driver med forskning i dag, ville sannsynligvis ikke egnet seg som forsker på andre felt enn sitt eget, nettopp på grunn av at en slik interesse er altavgjørende.

[Gjest Bond]

Når det gjelder studielån så får man vel lønn som stipendiat/PhD-student? Så ville ikke tenkt altfor mye på lånekassa, selv om det kanskje ikke er vits å fullføre en bachelor du ikke får noe som helst bruk for.

Man får lønn ja. Enten søker man på en stipendiatstilling som er lyst ut med allerede eksisterende midler, eller så skriver man et prosjekt og søker for midler/finansiering selv (NFR eller lignende) og da søker for doktorgradusutdanning på det aktuelle fakultetet.

Om det ikke er en stipendiatstilling som er utlyst, er det ikke så enkelt å få finansiering, det er ikke mange steder å søke fra og man må skikkelig skille seg ut for å få penger.

PhD er egentlig 3 år, men ofte betyr stipendiatstilling at man får i praksis jobb for 4 år hvorav 25% er pliktarbeid (undervisning, veiledning, deltakelse i fakultetets andre forskningsprosjekter og lignende).

En ting å huske på er at i akademia finnes det færre og færre faste stillinger. Veien til fast stilling er lang, og man blir ofte ansatt som midlertidig ansatt for ganske mange år. Men om man drømmer om en ren forskerkarriere, er nok ikke universitetet kanskje det mest åpenbare valget uansett siden der har man ofte også noe undervisning.

At man ikke kommer inn på PhD med en B, tja, jeg tror det er fullt mulig å komme inn med én B, men flertallet av karakterene skulle være nok A. I tillegg er prosjektbeskrivelsen/søknaden man skriver vanvittig viktig. Har man én B, men veldig bra søknad, kan dette slå noen med bare A-er, men kjedelig og ikke bra nok søknad. Det er ikke karakterene alene som teller, men er man flink nok til å skrive, har man nok fått gode karakterer uansett, så de henger nok litt sammen likevel.

[Gjest agthg]

henger meg på her at du har startet i feil ende, og muligens derfor også misforstått hva det er forskere egentlig driver med......

kjenner flere forskere(stipendiater) på ulike felt, og felles for de alle var at de var meget faglig dyktige(A`er over hele fjøla), var spesielt interesserte i sitt emne - og ble anbefalt å søke stipendiatstilling av eks veileder på master/hovedfagsoppgaven sin.

de var i konkurranse med mange andre, og kom gjennom nåløyet.

det andre de har til felles er at selv om de er helt spesielt interesserte, så er det veldig langdrygt, ensomt og tungt å komme gjennom perioden. ingen av de føler seg sikre på å få gjennomført, og jeg får inntrykk av at de ikke føler seg spesielt dyktige innen feltet sitt.

det er de jo, men jeg tror det tar på å stange hodet mot den samme problemstillingen man faktisk forsker på i flere år uten å føle at man kommer noe sted.

man får vanlig lønn, rett rundt 350 000 tror jeg.

man kan også få jobb på en forskningsinstitusjon, men da handler det mer om artikkelpubliseringer eller teamforskning enn å skrive en egen phd.

så det jeg egentlig har å si er at jeg ikke tror du helt har skjønt hva forskning går ut på, og jeg "mistenker" at du ser for deg en type naturitenskapelig/medisinsk forskning som jo er noe totalt forkjellig arbeidsmessig fra andre akademiske fagretninger.

er du ikke er toppkandidat på studiet ditt nå, og utviser spesielt gode akademiske egenskaper tror jeg du skal tenke på noe annet.

[Gjest Gjest]

Synd at det alltid er fult av folk som vil nedsette hverandre på dette forumet. Selv om det, ut fra svarene, ser ut som dette forumet kryr av forskere, er det ingen som vil fortelle trådstarter om hvordan det er å være forsker på sitt respektive fagfelt. OK - så haralle et godt poeng i at man negynner å i feil ende, men hvis noen deler med seg av sine erfaringer på sitt fagfelt, gjør kanskje det trådstarteren litt klokere?

[Guinevere]

Tenk heller på hvilket fag du kan ta master i, og legg doktorgradsidéene på is noen år. Du har ikke fullført bachelorgraden, du har ikke kommet inn på master, og du har ikke kommet UT av master (jeg synes for min del at det var mye lettere å komme inn enn å komme ut...), så det har absolutt ingen hensikt å fundere på det nå. Ta master i et fag du interesserer deg for (det kan være tungt nok å skrive oppgave innen et fag man er interessert i, så jeg tør ikke tenke på hvordan det vil være å skrive innen et fag man ikke engang liker) og som du tror kan gi deg gode jobbmuligheter siden, og så ser du hvordan det går. I tillegg til at det er altfor, altfor tidlig å tenke på ph.d når du ikke engang har tatt en bachelorgrad, er det også slik at man ikke kan basere en fremtid på at man kanskje skal bli forsker, for det er utrolig vanskelig å få stipend - du må ha toppkarakterer, gode kontakter og være på rett sted til rett tid med rette interesser. For ikke å snakke om hva som venter deg på andre siden av doktorgraden: årevis med uvisshet og søknader på midlertidige stillinger i konkurranse med utallige andre kandidater - det blir mer og mer vanlig å ta ph.d, og får du fast stilling før du er 40, er du usannsynlig heldig.

Moralen er vel: Vent. Og husk at å ta ph.d gjør man fordi man brenner for faget sitt og synes at man studerer noe så fantastisk morsomt at gledene veier opp for ulempene, ikke fordi man har et vagt ønske om å forske en gang i fremtiden.

[Antagonist]

Synd at det alltid er fult av folk som vil nedsette hverandre på dette forumet. Selv om det, ut fra svarene, ser ut som dette forumet kryr av forskere, er det ingen som vil fortelle trådstarter om hvordan det er å være forsker på sitt respektive fagfelt. OK - så haralle et godt poeng i at man negynner å i feil ende, men hvis noen deler med seg av sine erfaringer på sitt fagfelt, gjør kanskje det trådstarteren litt klokere?

Tror nok det er det de fleste som svarer gjør - nemlig refererer til egne erfaringer og erfaringer fra kolleger. Men det er vanskelig å skrive for mye personlig, ettersom man lettere blir gjenkjent da. Forskningsmiljøene i Norge er rimelig små...

Synes heller ingen har vært nedsettende i denne tråden, snarere tvert i mot.

Hvis trådstarter vil ha mer konkret informasjon om hvordan det er å være forsker og hvordan man blir det, er det bare å sende PM.

[Gjest Gjest]

Det er et viktig poeng at ikke alle får ta phd, ja. De formelle kravene er vel B, men for å si det slik: stipendiaten på nabokontoret hadde én B og resten A'er, og den ene B'en gjorde at han måtte søke hele fire ganger før han fikk en stilling - og da fikk han den bare fordi han som egentlig fikk stilingen takket nei... Det er svært få stillinger ledige, og søkerne til disse stillingene kommer fra hele landet. Jeg vet om flere som har søkt i mange år uten å få noe, selv om de har gode nok karakterer og har søkt på ørten universiteter.

Så at du vil bli forsker er ikke noe du trenger å tenke på før om mange år, når du har fullført master og vet at du har gode nok karakterer, evner og interesse til at det kan være aktuellt å bli forsker.

Nå dreier vel i tillegg dette du her snakker om om å søke flere ganger for å få stipendiatstillinger? Det er i tillegg viktig for hele bildet å få med at å få doktorgradsstipend i dag faktisk er ganske enkelt i forhold til det å få seg en såkalt postdoc (midlertidig forskerstilling) eller en fast stilling etter fullført doktorgrad på svært mange fagfelt, i hvert fall innenfor universitetssystemet. Det utlyses mange doktorgradsstipender i forhold til det som finnes av stillinger og videre karrieremuligheter "i den andre enden". Det er følgelig et stort frafall av kandidater fra akademia etter fullført doktorgrad pga dette. Så noen karriere som forsker er langt fra sikret selv om man skulle få doktorgradsstipend og etterpå faktisk klare å fullføre graden sin (det er også et betydelig frafall underveis av ulike grunner).

Beklager å helle mer kaldt vann i blodet, men slik er realitetene. Muligens er det mer å hente innenfor forskningsinstitusjoner utenfor offentlig finansiering, det kjenner jeg ikke til.

[Cata]

Man får lønn ja. Enten søker man på en stipendiatstilling som er lyst ut med allerede eksisterende midler, eller så skriver man et prosjekt og søker for midler/finansiering selv (NFR eller lignende) og da søker for doktorgradusutdanning på det aktuelle fakultetet.

Om det ikke er en stipendiatstilling som er utlyst, er det ikke så enkelt å få finansiering, det er ikke mange steder å søke fra og man må skikkelig skille seg ut for å få penger.

Innenfor en del fagretninger finnes det også "industristipender", dvs. stipender som er finansiert av en eller flere industripartnere samt NFR. Vet at dette gjelder for en del stipender på Gløshaugen f.eks. Disse er treårige (uten undervisningsplikt) og utlyses gjerne i Teknisk Ukeblad eller de store avisene (Aftenposten). For øvrig er det et visst savn etter norske kvalifiserte søkere til en del av disse stipendene. Ikke fordi man har noe mot utenlandske søkere, men fordi sjansen for at en norsk student blir i landet også etter at graden er oppnådd er større.

Endret 14. april 2009 av Cata

[Gjest Gjest]

Jeg er litt nysgjerrig, teller karakteren fra ex.phil med i karaktervurderingen? Jeg tenker på å studere videre i en retning jeg begynte på for noen år siden, hvor jeg har en rimelig dårlig ex.philkarakter (leste på egen hånd før jeg hadde vært borti høyere utdanning, og brukte ca en måned), mens de "relevante" fagene (realfag) har jeg jamt over A så langt. En mulighet er jo å ta opp igjen ex.phil, selvfølgelig... Jeg er heller ikke sikker på hvor langt jeg kommer til å gå, men vil gjerne ha doktorgradsdøra åpen Kan selvsagt ta opp dette med studiestedet når det blir aktuelt, men hvis noen vet?

[Gjest Gjest]

Alle her nevner, som korrekt er, mastergrad - og videre forskning etter det. Jeg vil bare nevne at det også fint går an å ta de gode, gamle "embedsstudiene"/profesjonstudier, og bli lege, psykolog, dyrlege, tannlege, jurist etc - og deretter forske. I mange av disse yrkene er det enklere å få stipendiatstillinger (mye enklere, i noen fag) - som man kombinerer med vanlig jobb.

På medisinstudiet er det også mulighet for å velge "forskerlinjen", som skal gi et godt grunnlag for å drive videre forskning senere.

[Antagonist]

Jeg er litt nysgjerrig, teller karakteren fra ex.phil med i karaktervurderingen? Jeg tenker på å studere videre i en retning jeg begynte på for noen år siden, hvor jeg har en rimelig dårlig ex.philkarakter (leste på egen hånd før jeg hadde vært borti høyere utdanning, og brukte ca en måned), mens de "relevante" fagene (realfag) har jeg jamt over A så langt. En mulighet er jo å ta opp igjen ex.phil, selvfølgelig... Jeg er heller ikke sikker på hvor langt jeg kommer til å gå, men vil gjerne ha doktorgradsdøra åpen Kan selvsagt ta opp dette med studiestedet når det blir aktuelt, men hvis noen vet?

Nå teller alle karakterer med, men som regel står eller faller man ikke på karakten når det gjelder PhD-stillinger. Det viktigste er prosjektskissen for de fagfeltene det gjelder, og dermed kan gjerne en med et snitt på B få stillingen fremfor en med et snitt på A.

Mulig det er noe annerledes innen naturvitenskapene.

[Gjest Ludovie]

Jeg er litt nysgjerrig, teller karakteren fra ex.phil med i karaktervurderingen? Jeg tenker på å studere videre i en retning jeg begynte på for noen år siden, hvor jeg har en rimelig dårlig ex.philkarakter (leste på egen hånd før jeg hadde vært borti høyere utdanning, og brukte ca en måned), mens de "relevante" fagene (realfag) har jeg jamt over A så langt. En mulighet er jo å ta opp igjen ex.phil, selvfølgelig... Jeg er heller ikke sikker på hvor langt jeg kommer til å gå, men vil gjerne ha doktorgradsdøra åpen Kan selvsagt ta opp dette med studiestedet når det blir aktuelt, men hvis noen vet?

Det som teller aller mest er karakteren på masteroppgaven. Om man har et par dårlige karakterer fra tidlig i studieløpet spiller ikke særlig rolle.

Jeg slutter meg forresten til nesten samtlige i denne tråden. Man blir forsker fordi man brenner for et fag, og at man dermed har et veldig sterkt ønske om å fortsette å fordype seg i faget. Utgangspunktet er altså den faglige interessen, og ikke et generelt ønske om å bli forsker. Som det også har blitt nevnt tidligere, er faglig interesse alene ikke nok. Man bør også være dyktig og ha talent innenfor det aktuelle fagfeltet. Samt flaks, utholdenhet, og tilstrekkelig fleksibilitet til at man kan leve med det faktum at jobbutsiktene muligens er begredelige. En forskerkarriere er ikke noe for trygghetsnarkomane.