hvordan bli bedre?

[Gjest B]

Jeg er deprimert og har vel visst det lenge. Jeg later som ingenting fordi det føles mest naturlig for meg. Jeg er litt flau kanskje? Det føles som et veldig "egoistisk" problem!! Jeg er mor og har en snill og god mann som jeg er gift med. Jeg tror ikke han oppfatter hvor tungt jeg kan ha det til tider men det er ikke så rart. Vi er mye sammen vi to,han er den eneste jeg slapper skikkelig godt av sammen med så jeg har mistet mange av vennnene mine nå. Sammen med mannen min er jeg glad og vi ler og smiler mye. Jeg føler meg "normal" da.

Jeg har store søvnproblemer og er arbeidsledig. Eier ikke overskudd til noe og er sykelig trøtt-hele tida. Jeg har sikkert gått opp 25 kg de 4 siste åra.

Jeg vet jeg må få hjelp men det føles omtrent umulig for meg å snakke om hvordan jeg har det. Jeg liker ikke gråte så noen ser det og jeg begynner nesten å grine bare noen spør meg hvordan jeg har det noen ganger. Skulle jeg fortalt noen om hvordan jeg har det så ville jeg grått så mye at jeg aldri i verden ville klart å ordlegge meg. Jeg gråter bare ved tanken av å skulle fortelle det til noen. Hva gjør man egentlig når man føler det som helt uoverkommelig å søke hjelp?

[Frustrert]

Jeg føler med deg.

Jeg har også hatt veldig problemer med å fortelle hva jeg føler. Jeg har humørsvigninger og er deprimert. Jeg skal til psykolog i morgen. Etter mange år med å late som ingenting, og stenge følelsene inne. Du kan tro jeg gruer meg...

Men tror du er nødt til å prøve å prate med mannen din. Begynn med ham, så kommer du deg også til hjelp etterhvert.

[Gjest B]

Takk for svar..Jeg er bare så redd for at han skal bli skuffet over meg. Han gjør liksom alt for at jeg skal ha det bra.

Lykke til hos psykologen i morgen jeg kan levende forestille meg hvor vanskelig det må være! Du er tøff

[Gjest Gjest]

Hei - jeg har hatt det litt sånn en stund. På en måte har jeg prøvd å skyve problemene foran meg fordi jeg ikke har visst hvor jeg skulle begynne, og tenkt at jeg ikke er dårlig nok til å be om hjelp. Samboern min har skjønt at jeg ikke har hatt det bra, og jeg har jo også vært enig i det, men derfra til å virkelig begynne å ordne opp i det har vært en lang prosess. Jeg synes du skal ta opp dette med legen din, som så kan henvise deg videre til psykolog f eks. Skriv ned de tankene du har rundt dette, og hvordan det hemmer livskvaliteten din, hvordan du handler/lar være å handle osv, det er ting som kan være relevante. Det er mye lettere å ha skrevet ned dette på forhånd enn å skulle ta det opp "på sparket" med legen. Du skal ikke være flau over at du har det sånn, og jeg er sikker på at mannen din ikke blir skuffa over deg. Det er jo ikke pga ham at du har det slik heller, men fordi du blir sittende alene med tankene i stedet for å få hjelp til å løse opp i dem. Jeg er sikker på at han bare blir glad for at du ønsker å gjøre situasjonen din bedre og bli lykkeligere.