Jobb for innadvendte?

[Gjest Gjest]

Så det blir jo nesten som å si at man vil hyre den beste skuespilleren.

Det er akkurat det de gjør tror nå jeg. Folk som er sprudlende og kjempehyggelige på intervju er mutte og hilser såvidt på andre når de har fått jobben.

Men i de jobbene jeg har hatt har det jobbet mange ulike folk. Noen veldig sjenerte, noen veldig frempå og skravlete, noen midt i mellom.

Jeg er nokså beskjeden, men høflig, smilende og jeg gjør jobben så godt jeg kan. Prøver ikke å være noen annen enn den jeg er på intervjuet.

Jeg tror mange arbeidsgivere (spesielt godt voksne, har jeg inntrykk av) ansetter gjerne folk som virker rolige, stødige og arbeidsfokuserte fremfor noen som på død og liv skal vise hvor sosiale og likandes de er.

Jeg har hatt jobber med mye kontakt med andre, og det har fungert helt fint. Istedet for å finne et yrke der man skal være stille og ikke ha noe kontakt med andre, bør man prøve seg i et yrke der man omgås andre.

[Gjest Dianah]

Interessant at det er flere innadvendte journalister her. Innadvendte er jo ofte skoleflinke og flinke til å skrive. Men mange ser vel for seg en oppsøkende journalist som fotfølger kjendiser o.l. når de tenker på dette yrket.

Forfatter under pseudonym må jo forøvrig være et ypperlig yrke for en innadvent person

Som frilanser (som jeg er nå ved siden av studiene) må man ta på seg en utadvent rolle. Man må ta opp telefonen, møte redaktører, og følge opp oppdragsgivere. Hvis man ikke gir livstegn på noen måneder, finnes det nok av sultne folk som vil ta over jobben.

For meg hjelper det å skille mellom jobb og privatliv. Jeg vet at jeg må spørre folk om de vil stille opp i saker for å prestere, så da får jeg bare gjøre det. Nå skriver jeg riktignok mest reportasjer, så jeg slipper heldigvis å mase på de "hotteste" navnene i nyhetene hele tida. Jeg har gjort det også, og det gikk greit det, for all del. Men i lengden hadde det nok blitt en jobb som var så langt fra min personlighet at jeg hadde blitt sliten av det.

Skal jeg bedømme studentene på studiet mitt, tror jeg at vi er en skjønn blanding av utadvent, innadvent og noe midt i mellom.

[Gjest strykebrett]

En fin jobb for de innadvente må vel være patolog eller preparant. De du møter i den jobben trenger man jo ikke å snakke med, hehe

[Gjest Gjest]

Du bør hvertfall ikke søker jobber innen forretninger/business, for der er det kjempeviktig med relasjonsbygging og utadvendthet...å skape og vedlikeholde kontakter man får langs veien. Da er det viktig emd smalltalk, stil, smil og vin.

helt uenig! frekt ett og slett!!!. en innadvendt kan ha likeså mye mulighet for å gjøra det bra innen business som en utadvendt. det handler også om tillitt, og troverdighet. en innadvendt som blir sikker på sitt fag og blir sikker på sine produkter kan som en utadvendt innarbeide rutiner for hvordan skaffe kunder, godsnakke med kunder osv. ikke si at innadvendte ikke har samme mulighet som andre innen business.

[Gjest Gjest]

Hva arbeidsgivere søker etter av personlige og faglige egenskaper har jo ofte ingen relevans til selve stillingen, med mindre det trengs en spesiell utdanning. I såfall er vel egengtlig nesten alle arbeidstakere i Norge like, og like perfekte. Og det er de sannelig ikke.

[Gjest Gjest]

Som frilanser (som jeg er nå ved siden av studiene) må man ta på seg en utadvent rolle. Man må ta opp telefonen, møte redaktører, og følge opp oppdragsgivere. Hvis man ikke gir livstegn på noen måneder, finnes det nok av sultne folk som vil ta over jobben.

For meg hjelper det å skille mellom jobb og privatliv. Jeg vet at jeg må spørre folk om de vil stille opp i saker for å prestere, så da får jeg bare gjøre det. Nå skriver jeg riktignok mest reportasjer, så jeg slipper heldigvis å mase på de "hotteste" navnene i nyhetene hele tida. Jeg har gjort det også, og det gikk greit det, for all del. Men i lengden hadde det nok blitt en jobb som var så langt fra min personlighet at jeg hadde blitt sliten av det.

Skal jeg bedømme studentene på studiet mitt, tror jeg at vi er en skjønn blanding av utadvent, innadvent og noe midt i mellom.

Diahna...Jeg er arbeidsledig snart, og liker å skrive. Har vurdert om jeg skulle bli frilandser og skrive reportasjer. Hvordan går jeg frem? Kan jeg feks skrive en sak, og forhøre meg med flere ulike aviser om de ønsker å trykke den?

[robotkalle]

Å være innadvent er å være syk. Mennesker er flokkdyr, og grunnlaget for pulings ligger i å kunne få kontakt med andre. Du har forskjellige sykelige former for tilbaketrukkethet, som går på om man velger kontakt eller ikke, og så har du sykelige former for adferd, når man først tvinges til å ha kontakt med folk. Som å se sur ut, sint ut, nekte å snakke, ikke klare å svare, se redd ut, stotre, smile falskt, etc. Det er ikke sant å si at dette er like sunt og bra som å være naturlig avslappet, rolig og behagelig. Å være utadvent virker som en garanti for at det går an å ha med deg å gjøre. Om du er så utadvent at du ikke klarer å snakke om annet enn deg selv, og overdramatiserer alle følelser, osv, så går det utadvendte over i det sykelige. Men det finner arbeidsgiver kanskje også ut på jobbintervju. Ja, det er slik at dersom du er syk, så lønner det seg å juge, dersom du kommer unna med det. Det lønner seg sjelden å innrømme åpenbare svakheter.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg tror kanskje som andre er inne på her at det er forskjell på hva slags menneskekontakt det er snakk om.

For å snakke for meg selv så er jeg også en introvert person, og jobber ironisk nok litt som journalist. Merker at jeg blir litt sliten av å måtte kontakte folk til å stille opp og samtidig forholde meg til en sjef, men elsker å skrive og det er derfor jeg gjør det. Det er mange som kanskje ikke tenker at en journalist kan være mer enn en som løper etter kjendiser og skriver for se&hør eller VG.

Men som en nevner her, foretnings/businessjobb kunne jeg aldri hatt, for der er det snakk om å være utadvent og kunne kunsten å prate med folk på et annet plan og man må være PÅ på en annen måte enn f.eks barnehagetante. Det innebærer også kontakt med folk, men man er i en litt annen sosial situasjon når man er der for å passe på, leke med og lære til barna.

For min del så er det slitsomme med en "utadvent og sosial jobb" og måtte prestere i forhold til min egen personlighet som er slitsomt, og jeg trives til tross for dette problemet med jobber hvor jeg yter en service for andre - heller enn at jeg må få andre til å yte noe for meg. Hvis du skjønner.

Er forøvrig helt enig med deg, jeg er en person som trenger litt tid på å bli utadvendt, må bli litt varm i trøya og føle på folk og situasjon og dermed kan jeg desverre fremstå som innadvendt, forsiktig, u-initiativrik osv i begynnelsen, men gi meg en uke og jeg føler meg trygg og kan blomstere sosialt og faglig. Det er så håpløst at man må være DEEEEEEEER på intervju osv. Jeg syns forøvrig at det er bedre å være litt tilbakeholden og ydmyk enn helt vill og supersprudlende i ett eneste sett, slik det virker som man må være overalt for tida.

[Gjest Gjest]

Foretnings/businessjobb kunne jeg aldri hatt, for der er det snakk om å være utadvent og kunne kunsten å prate med folk på et annet plan

Veldig ofte ikke...mang en jobb innen finans/økonomi i større selskaper handler om å sitte en hel dag for an PC-skjermen, og nesten ingen omgang med andre.

[LilleLu]

Jeg tror ikke det beror så mye på skuespillets evner, som det gjør å vise at man er selvsikker og villig til å prøve.

Det er greit å være sjenert, men det er forskjell på å kalle seg innadvendt fordi man er sjenert, eller fordi man "ikke liker folk."

Det er viktig å vise at man prøve - det er forsåvidt også viktig å gjøre det!

Ikke alle trives like godt sammen med mange mennesker, og jeg er selv en av de som blir litt redd og stressa om det er mange rundt meg.

Jeg er likevel sosial, og sørger for å aldri se ut som om jeg har den fjortisattituden "jeg liker ikke folk."

For det gjør jeg jo, jeg liker folk! Jeg blir bare sjenert og stresset av FOR MANGE