Ekstremt utadvendte

[Gjest Gjest]

Jeg finner veldig utadvendte mennesker veldig irriterende! Selv om de ofte regnes som de mest vellykkede i dagens samfunn grunnet sin evne til å selge egen person og evnen til å samhandle med folk, så synes jeg bare de er forbanna brautende og irriterende. Finnes ikke sjarmerende i det hele tatt! Kan dere ikke ta det litt med ro? Vi andre har ingen interesse av å høre dere snakke i ett! Har dere ingenting fornuftig å si, hold kjeft. Veldig utadvendte mennesker framstår for meg som jævlig usikre, de trenger kontinuerlig bekreftelse. Trofaste er de heller ikke, men den slags overfladiskhet må vel til når en vil være bestevenn med nesten alle en møter

...

Unnskyld utblåsingen. Kom nettopp hjem fra et selskap med opptil flere slike. De hadde en intern og voldsomt intens krig om alle i rommets udelte oppmerksomhet - hele tiden. Stakkars bursdagsbarn, et noe mer beskjedent menneske, som ikke fikk inn ett ord!

[Pjukset]

Det er forskjell på å være utadvendt og ta mye plass/kreve oppmerksomhet. Jeg er utadvendt, jeg kommer lett i kontakt med folk og er ikke redd for å ta initiativ til samtaler. Men jeg er overhodet ikke noe midtpunkt, og jeg har absolutt ikke behov for å verken høres eller ses.

Jeg kan også bli irritert over folk som hele tiden må rope høyest og ses i enhver anledning, men jeg syns ikke at en slik egenskap skal forveksles med å være utadvendt.

[golda]

Jeg har veldig lett for å like de inkluderende og "utadvendte". De er sosiale og de er fleksible.

De "inadvendte" føles eksluderende og avvisende - og ofte har de en stiv sjel...

Personer som må være midtpunkt... jo, de kan virkelig være slitsomme.

Pytt, vi har alle våre sol - og skyggesider :-)

[Gjest TS]

Jeg har veldig lett for å like de inkluderende og "utadvendte". De er sosiale og de er fleksible.

De "inadvendte" føles eksluderende og avvisende - og ofte har de en stiv sjel...

Personer som må være midtpunkt... jo, de kan virkelig være slitsomme.

Pytt, vi har alle våre sol - og skyggesider :-)

Jeg trives hverken med ekstremt utadvendte eller ekstremt inadvendte. Mine favorittmennesker er de avmålt utadvendte/inadvendte; den gylne middelvei. Ytterpunktene er tunge å forholde seg til på hver sin måte, men man merker det kanskje best på den ekstremt utadvendte, jeg blir rett og slett sliten!

[Gjest Gjest]

Jeg trives hverken med ekstremt utadvendte eller ekstremt inadvendte. Mine favorittmennesker er de avmålt utadvendte/inadvendte; den gylne middelvei. Ytterpunktene er tunge å forholde seg til på hver sin måte, men man merker det kanskje best på den ekstremt utadvendte, jeg blir rett og slett sliten!

Signerer

[Fruktvand]

Synes ikke de er irriterende jeg da. De er ganske morsomme å studere, de sier så mye rart og må hele tiden ha noe å si. Og istedenfor å lytte hva andre sier så knaker det i hodene deres om hva neste setning de skal utbasunere. Og får de ikke sagt nok så snakker de bare høyere ved å gjenta setningen de nettop sa, bare enda høyere. Dessuten MÅ de snakke med alle i rommet, og har de ikke noe fornuftigt å si kan de gjerne begynne å fortelle hva resten av deres "spennende" kveld har å by på. Eventuelt finne de i rommet som ikke sier så mye og stille de spørsmålet "hvorfor snakker ikke du da?".

De er ganske underholdende da. Men er enig med trådstarter, denne rasen kan bli litt irriterende når flere av dem er samlet i samme rom.

[Gjest Gjest]

Jeg trives hverken med ekstremt utadvendte eller ekstremt inadvendte. Mine favorittmennesker er de avmålt utadvendte/inadvendte; den gylne middelvei. Ytterpunktene er tunge å forholde seg til på hver sin måte, men man merker det kanskje best på den ekstremt utadvendte, jeg blir rett og slett sliten!

Jeg syns det kan være litt plagsomt med nevrotisk utadvendte. De deler av seg selv, men deler også gladelig av den lave frustrasjonstoleransen sin. Nevrotiske introverterte mennesker er annerledes.

[Gjest andy_1]

Jeg synes det er feil å automatisk tilskrive negative egenskaper til en innadvendt person og positive til utadvendte. Det er visst blitt en allmenngyldig enighet om at det å være utadvendt er det beste. Ethvert menneske har jo ulike biologiske og sosiale utgangspunkt når de formes som mennesker. Er det noe man ikke kan, så er det å oppsummere folks sjel med ett ord. Ikke med flere heller for den saks skyld, etter min mening.

Jeg er enig det bør skilles mellom utadvendte og brautende. Brautende mennesker er det som tar mye plass, da på den negative måten. Det er ofte de som har minst å komme med, som roper høyest. Jeg synes som oftest dette bunner i liten selvinnsikt og liten evne til å lese og tilpasse seg sosiale sitausjoner. Tar man så mye plass i en sosial sammenheng, at andre ikke får komme med sine ytringer, da er det som å si at "mine meninger er det viktigste, det er de som bør få oppmerksonheten i denne samtalen. Andres meninger er ikke like viktige for meg".

[Gjest Gjest_anonym_*]

Jeg synes det er feil å automatisk tilskrive negative egenskaper til en innadvendt person og positive til utadvendte. Det er visst blitt en allmenngyldig enighet om at det å være utadvendt er det beste. Ethvert menneske har jo ulike biologiske og sosiale utgangspunkt når de formes som mennesker. Er det noe man ikke kan, så er det å oppsummere folks sjel med ett ord. Ikke med flere heller for den saks skyld, etter min mening.

Jeg er enig det bør skilles mellom utadvendte og brautende. Brautende mennesker er det som tar mye plass, da på den negative måten. Det er ofte de som har minst å komme med, som roper høyest. Jeg synes som oftest dette bunner i liten selvinnsikt og liten evne til å lese og tilpasse seg sosiale sitausjoner. Tar man så mye plass i en sosial sammenheng, at andre ikke får komme med sine ytringer, da er det som å si at "mine meninger er det viktigste, det er de som bør få oppmerksonheten i denne samtalen. Andres meninger er ikke like viktige for meg".

Enig! Leste nylig en sak i bladet iForm - hvor det stod om de to "hovedtypene" av personlighet - ekstrovert (utadvendt) og introvert (inadvent); og definisjonen på en innadvendt person er at vedkommende er en person som f.eks innehar en egenskap til å f.eks plukke opp detaljer og se situasjoner fra andre vinkler enn de utpregede utadvendte som på sin side bare er opptatt av å snakke og snakke i et sett. De innadvendte personlighetene innehar derfor ofte en større sans for hysterisk morsom og treffende humor og kan f.eks sånn sett ha myyye å komme med i forhold til dem som kun fokuserer på å snakke og sosialisere hele tiden.

Det er bare ett eksempel, men det beviser mye om at å "dømme" en person utifra hvor høyt man roper og hvor synlig man er i STORE sammenkomster er helt feil. Den største forskjellen er ofte at de introverte har ekstremt mye å komme med og er meget morsomme, livlige og givende mennesker, men at de har lettere for å vise denne siden i mindre forsamlinger osv.

[Gjest Gjest]

Jeg trives hverken med ekstremt utadvendte eller ekstremt inadvendte. Mine favorittmennesker er de avmålt utadvendte/inadvendte; den gylne middelvei. Ytterpunktene er tunge å forholde seg til på hver sin måte, men man merker det kanskje best på den ekstremt utadvendte, jeg blir rett og slett sliten!

Så enig, så enig.

Ekstremt utadvendte er bare slitsomme. Vi har en slik på jobb. Hun er over 50, har ingen barn, ingen mann og ikke et rikt nok liv, tydeligvis...i og med at hun plager alle i nærheten med sine persondetaljer på jobb. Veldig slitsom dame.

Takke meg til de som er balanserte.

[mbi002]

Jeg synes det er feil å automatisk tilskrive negative egenskaper til en innadvendt person og positive til utadvendte. Det er visst blitt en allmenngyldig enighet om at det å være utadvendt er det beste. Ethvert menneske har jo ulike biologiske og sosiale utgangspunkt når de formes som mennesker. Er det noe man ikke kan, så er det å oppsummere folks sjel med ett ord. Ikke med flere heller for den saks skyld, etter min mening.

Jeg er enig det bør skilles mellom utadvendte og brautende. Brautende mennesker er det som tar mye plass, da på den negative måten. Det er ofte de som har minst å komme med, som roper høyest. Jeg synes som oftest dette bunner i liten selvinnsikt og liten evne til å lese og tilpasse seg sosiale sitausjoner. Tar man så mye plass i en sosial sammenheng, at andre ikke får komme med sine ytringer, da er det som å si at "mine meninger er det viktigste, det er de som bør få oppmerksonheten i denne samtalen. Andres meninger er ikke like viktige for meg".

Helt enig i denne.

Brautende er en uting, men du verden hvor mange slike som finnes!

[kinkeline]

Det er forskjell på å være utadvendt og ta mye plass/kreve oppmerksomhet. Jeg er utadvendt, jeg kommer lett i kontakt med folk og er ikke redd for å ta initiativ til samtaler. Men jeg er overhodet ikke noe midtpunkt, og jeg har absolutt ikke behov for å verken høres eller ses.

Jeg kan også bli irritert over folk som hele tiden må rope høyest og ses i enhver anledning, men jeg syns ikke at en slik egenskap skal forveksles med å være utadvendt.

Veldig enig. Jeg er ganske utadvent men vil absolutt ikke kalle meg selv for brautende, og det tror jeg de rundt meg er enige i.

[Gjest Stjernedryss]

Veldig enig. Jeg er ganske utadvent men vil absolutt ikke kalle meg selv for brautende, og det tror jeg de rundt meg er enige i.

Jeg har både venner har typen som er utadvendt på en positiv måte, og på den brautende måten. De brautende forstår det ikke selv dessverre og tror de er kjempeflinke som "lager liv" eller "får i gang" samtalen.

[Gjest Gjest_evy_*]

Er enig i at brautende og utadvendte mennesker er fryktelig slitsomme, men jeg skiller litt mellom de som er gjennomgående negative i sin oppmerksomhetssøken, og de som "får litt liv i leiren".

Har ei venninne som tar mye plass i alle sosiale sammenhenger, noen ganger er hun litt på kanten, men jeg har aldri ledd så godt og så mye av det den damen kan få istand.

Hun ser det positive og humoristiske i enhver situasjon, noen vil nok kalle det på kanten hysterisk, men jeg foretrekker det framfor slitsomme, negative og destruktive utadvendte folk som stjeler energien din.

[Gjest Gjest]

Eksen min var en slik brautende type. Skulle alltid være midtpunkt. Jeg fikk aldri slippe til. Han var den som alltid skulle være morsom, gjerne på min bekostning. Han ble dritsur, om han en sjelden gang ikke fikk være i sentrum. Han hadde aldri så mye klokt å si heller. Måtte bare prate for å prate, og han var sjelden interessert i det andre hadde å si. Satt rastløs og bare ventet på en anledning der han kunne komme med sitt.

Slike folk er slitsomme. Selv om det også kan være litt irriterende med folk man må dra ordene ut av, og som er stille også, er det likevel å foretrekke. Stille og rolige mennesker plumper ikke ut med upassende ting hele tiden, slik som en del skravlesyke kan gjøre.