m74 Skrevet 16. april 2009 #21 Skrevet 16. april 2009 Forresten - TS - og flere - det ser ut til at poenget med paracet og bivirkninger ble misforstått. Poenget var nok ikke å sammenlikne antidepressiva og paracet, men at selv et så vanlig medikament som paracet, som de fleste tar helt ukritisk ved behov, har en lang liste med *mulige* bivirkninger. Jeg har gått på cipralex to år og har ikke hatt spesielt plagsomme bivirkninger.
Wepsa Skrevet 1. juni 2009 #22 Skrevet 1. juni 2009 Er av den grunn jeg IKKE ville begynne med medisinering selv. Har fått alvårlig allergi for andre type medisiner, så dette er rimelig uaktuelt for meg. Kan ikke ta kjangsen på det også i tillegg til det andre. Men det har gått greit, selv om jeg har vært veldig langt nede. I fjord sommer ble jeg til og med innlagt, da var jeg på bunnen både fysisk og psykisk. "utbrent" kalte de det. Var slik at jeg bare gikk å ventet til kvelden skulle komme så jeg kunne legge meg og sove. Sov mesteparten av dagen og klarte ikke komme meg ut av huset hjemme. Til og med å gå 10 meter til postkasse klarte jeg ikke. Alikevel, jeg valgte ikke å gå på noe medisiner. Fikk og høre at en ble "flat" og den lille gleden jeg klarte ha (ikke minst sammen med ungene) var det jeg trengte for å jobbe meg ut av det. Å miste glede, latter hadde blidt en skikkelig nedtur for min del. Var i perioder totalt følelsesløs føltes det som. Orket ikke "føle på" sinne, sorg og stress, da gikk jeg nedenom og hjem. Små gleder og positive ting var det som holdt meg oppe. Det har vært tøft til tider å jobbe seg igjennom på egenhånd uten hjelp. Psykologen var ikke mye til hjelp for min del. Det å kun legge ting bak seg, uten bearbeidelser og gjennomgang for å lette ting, ble helt feil for meg. Så også dette måtte jeg jobbe med på egenhånd. Men det har gått bedre en jeg trodde. Nå over 1\2 år senere ser ting helt anderledes ut. Jeg kommer meg ut, men setter klare grenser for hva jeg makter og ikke makter. Og sier NEI når det føles riktigst for meg. Det er ting jeg har vært lite flink til tidligere. Nå har jeg ikke lengre "klumpen i magen" vær gang jeg er våken. Er så lenge siden panikkangst annfal nå at jeg omtrent ikke husker hvor ille det var. Det hender det murrer av og til. Og det hender jeg føler at det er en nedtur på gang. Men da er det å begynne jobbe igjen, tenke positivt og avspore seg selv med å finne på ting som gleder. Jo det går greit også uten medisiner. Men en må ha vilje og tro på at en skal greie det. Og en god del stahet i å komme seg ut av dette selv. Jeg har gjort det en gang ,,, og det er jeg stolt av. For jeg vet hvor mye det kreves av jobb. Men det går.... også uten medisinering. Takk! Det var fint å høre det er mulig uten medisiner.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå