Hvordan er livet egentlig?

[Gjest utlogget nå]

Hei!

Jeg mener jeg har et stort problem! Jeg har stor ambisjoner og mål, men har stort problem med å leve i nuet og være fornøyd med det jeg har.

Litt om min bakgrunn: Jeg ble giftet bort som som nittenåring og fikk barn ett år etter, barn nr to kom 16 måneder etter førstemann. Ikke var bare gift med en fremmed, men jeg var blitt plasser i et helt nytt land hvor jeg ikke kjente et eneste menneske enn mannen og moren hans. Disse to mishandlet meg og fikk meg til å føle meg intet verdt. Det visste alt og jeg ingenting! Jeg har gått gjennom en helvetes skilsmisse, for ingen ville at jeg skulle skille meg! Men fikk det til etter en prosses på ca 2,5 år.

Er selv fra et krigsherjet land og har ikke hatt den normale oppvekseten etter at krigen startet, da jeg gikk på barneskolen.

Begge tilfellene tror jeg har satt sine spor og er årsak til hva jeg lider av nå, som er at jeg føler at jeg bare lever og må gjennom det. Ikke har jeg særlig livsglede, enda jeg har to barn. Av og til lurer jeg på hvordan livet ville vært uten dem. Jeg gjør jo det jeg mener er riktig for dem, men det er mer som en plikt og oppgave, men ikke glede. Absolutt ikke! (I dag foreksempel, har jeg sittet og tittet og skrevet på KG helt siden vi våknet. Gjorde det de trengte og lot dem for seg ellers. Jeg blir fort irritert hvis de gjør noe galt og jeg vil helst at de skal være stille og rolig. Ønsket så sterkt at de skulle være musestille i går da det føltes de var inne i hodet mitt, og gjorde virkelig vondt. Jeg ba dem om å være stille i 10 minutter for mamma har vondt i hodet) Jeg føler det er fælt som mor, men samtidig føler jeg at jeg har rett til å ha det bra!

Jeg kjenner ikke mange. Nærmest ingen, som kan fungere som venner. Har et par gode venner, men av og til føler jeg at jeg vil helst være for meg, for det føles jeg er belastning til dem! Selv om det sikkert ikke er tilfellet.

Jeg er ikke i jobb, er student og mottar overgansstønad som inntekt. Det er ikke mye penger og to barn er dyrt. Det at jeg har såå begrenset økonomi spiller også rolle i mitt problem.

Jeg går på skole og dette er grunnleggende for min videreutdannelse, men jeg leser ikke som jeg burde. Eller rettere sagt, leser aldri! Jeg har ikke lyst og blir fort lei hvis jeg tviger meg å sitte og lese. Skolen er jeg nødt til å gå, ellers får jeg ikke grunnlag for karakter om jeg har for mye fravær, men kan fnne på å ikke møte opp flere dager hver måned:( Men jeg merker hvis jeg samler masse enrgi så har jeg lyst til å gå på skole gjøre lekser, hvert fall en liten stund.

Av og til tenker jeg om jeg hadde en hobby, kunne det gjort det lettere for meg, men hvordan kan jeg drømme om ha en hobby, ville jo aldri fått tid til det? Det gjøre huset finere med småtng, å holde det rent å ryddig, gir jo meg noe glede, men igjen, har ikke råd eller ork, trenger dytt og spark på baken! Det er slitsomt og ha MYE å tenke på samtidig! Jeg orker ikke mer!

Så er det eksmannen, som er en vegg! Skjønner meg ikke på ham og hvordan han vil at vi skal samarbeide om barn i 13 år til og mer! Han har vært sånn siden vi skilte oss for to år siden! Må alltid gjennom moren når det er noe som gjelder barna! Men så reiste hun for noen dager siden, men han tar ikke telefon heller vil han snakke med meg, lillesøsternen hans tar morens plass da. Det er så slitsomt så slitsomt!

Og så har vi min såkalte kjæreste, som selvfølgelig er et godt menneske, men hvordan skal vi ha et sunt og godt forhold når jeg sliter så fælt og ikke vet hva jeg skal eller gjør! Det er så tomt og mørkt! Og jeg hater det!

Jeg tror jeg har mistet meg selv totalt og bare svever gjennom livet og hverdagen!

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men tror nok jeg søker trøst e.l.(?) Ikke vet jeg heller om passer i dette forumet.

[Saeria]

Jeg tror at du vil kunne ha utbytte av å snakke med noen om dette. Du sier du er studerende. Kanskje studentsamskipnaden din har noe tilbud? Det er hvertfall ikke bra for deg å bære på alt det du beskriver alene.

[Gjest Gjest]

Jeg har hatt noen av de samme problemene, dvs, det har vært totalt andre ting som har utløst dem, men det hopet seg liksom opp med tanker (hundrevis på en gang, føles det som) og ting som var vanskelige å gjøre (økonomi, men også veiing for og i mot hele tiden; vil jeg? bør jeg? blir det kjipt?). Det hjelper veldig å snakke med noen, lege eller psykolog eller andre profesjonelle. Som student har du muligens tilbud om gratis psykolog - benytt deg av det. Jeg synes stort sett det er lettere å legge fra meg bekymringstankene når jeg vet at jeg kan ta dem opp med noen seinere. Hvis du fortsetter å gå i dette på egenhånd kan det hende du utvikler større og større problemer, og går konstant stresset og nedtrykt. Så jeg håper du finner noen å prate med!

[Gjest ts]

Jeg tror at du vil kunne ha utbytte av å snakke med noen om dette. Du sier du er studerende. Kanskje studentsamskipnaden din har noe tilbud? Det er hvertfall ikke bra for deg å bære på alt det du beskriver alene.

Takk!

Det å snakke om kan hjelpe ja, det har jeg merket en gang. Men hva er "studentsamskipsnad". Jeg vet ikke om vi har sånt på skolen min, men rådgiverne kan fungere som samtaleperosner, hvis det er noe som gjør vanskelig å studere. Men vet ikke om de gidder å høre om mine problemer, de kan heller ikke komme med råd eller hjelp som kanskje en psykolog ville gjort?

[Gjest ts]

Jeg har hatt noen av de samme problemene, dvs, det har vært totalt andre ting som har utløst dem, men det hopet seg liksom opp med tanker (hundrevis på en gang, føles det som) og ting som var vanskelige å gjøre (økonomi, men også veiing for og i mot hele tiden; vil jeg? bør jeg? blir det kjipt?). Det hjelper veldig å snakke med noen, lege eller psykolog eller andre profesjonelle. Som student har du muligens tilbud om gratis psykolog - benytt deg av det. Jeg synes stort sett det er lettere å legge fra meg bekymringstankene når jeg vet at jeg kan ta dem opp med noen seinere. Hvis du fortsetter å gå i dette på egenhånd kan det hende du utvikler større og større problemer, og går konstant stresset og nedtrykt. Så jeg håper du finner noen å prate med!

Takk for innspillet!

Jeg går på en voksenopplæring, (blir ferdig i sommer og begynner på høyere utdanning) så jeg vet ikke om slike tilbud finnes her. Får forhøre meg om det.

Jeg gikk til psykolog under skilsmissesprosessen, men slutter etter et par ganger da jeg følte meg relativt normal og ikke hadde behov for en psykolog, familien (som bor en helt annen verdensdel, mente at jeg blir tenkt som unormalt menneske, og derfor blir umyndiggjort og mister retten til barna, så de oppfordret til å slutte!

Det hjelper å prate med noen, men jeg vet ikke om jeg klarer å låse de tankene inn en boks til neste uke jeg skal til samtale, som du gjorde!

[Gjest Gjest_sara_*]

Takk for innspillet!

Jeg går på en voksenopplæring, (blir ferdig i sommer og begynner på høyere utdanning) så jeg vet ikke om slike tilbud finnes her. Får forhøre meg om det.

Jeg gikk til psykolog under skilsmissesprosessen, men slutter etter et par ganger da jeg følte meg relativt normal og ikke hadde behov for en psykolog, familien (som bor en helt annen verdensdel, mente at jeg blir tenkt som unormalt menneske, og derfor blir umyndiggjort og mister retten til barna, så de oppfordret til å slutte!

Det hjelper å prate med noen, men jeg vet ikke om jeg klarer å låse de tankene inn en boks til neste uke jeg skal til samtale, som du gjorde!

Uff, det høres absolutt ikke bra ut! Du må snakke med noen som andre sier! Vet ikke hva annet jeg kan komme med enn en god

Lykke til!

[Gjest utlogget nå]

Uff, det høres absolutt ikke bra ut! Du må snakke med noen som andre sier! Vet ikke hva annet jeg kan komme med enn en god

Lykke til!

Takk for den:)

[Saeria]

Da er du nok ikke tilknyttet noen studentorganisasjon som en samskipnad på mange måter er, men siden du alt har benyttet deg av psykolog, kan kanskje denne være rett person for deg nå.

Lykke til videre. Håper livet blir bedre for deg.