Litt (!!) rare tanker... (lang)

[Gjest prestekrage]

Sitter her og har prøvd å starte dette innlegget ørten ganger, men finner liksom ikke de rette ordene. Men får vel bare hoppe i det...

Lurer mest på deres tanker om mennesker som ikke lever lenger/ deres "evner" overfor oss som er igjen.

For å forklare nærmere må jeg vell fortelle historien vår...

I juli for 3 år siden fødte jeg en bitte liten gutt etter 6 1/2 mnd svangerskap. Allerede før fødselen ble satt i gang visste vi at han ikke levde... En tøff tid fulgte, men i mars året etter var jeg gravid igjen...

Gleden var stor, selv om vi samtidlig ikke turde å glede oss for tidlig.

Svangerskapet gikk ikke helt uten problemer, var innlagt på sykehuset 2 ganger pga blødinger, skrekken ble større og større.

Så i uke 30 av svangerskapet fosset vannet, og etter en meget dramatisk heltedåd av amulansepersonell, helikopter mannskap, leger og pleiere fødte jeg (keisersnitt) min herlige lille jente...

Med vitale mål 1300g og 37 cm lang var hun ikke store jenta, og med starten hun fikk,måtte sykehuspersonellet holde på med gjenopplivning og holde henne i live i 11 minutter før hun stabiliserte seg og ble lagt på respirator...

Etter noen dager fikk vi vite at hun ville overleve, og gleden var enorm...

Enorm ble også sjokket når vi dagen etter fikk vite at undersøkelse hadde vist kraftig hjerneblødning, noe som i halvparten av tilfellene ville medføre CP og evt andre diagnoser...

uff må ta en pause nå, kommer tilbake med poenget snart... (må bare tørke tårer og pusse nesa)

[Gjest prestekrage]

Forts...

Allerede på sykehuset (hvor de visste om vår dødfødte) sa de at denne jenta må ha hatt englevakt...

I dag er vår datter snart to år og helt frisk.

Men ganske ofte har vi hatt noen "rare" episoder. Legger vesla for kvelden og hun kan ligge stille en stund før vi hører et kjempegla "heia" (ja hun er født i nord)... Så kan hun ligge å skravle i senga si i både en og to timer. Helt uten leker ligger hun der å fører lange "samtaler" helt alene....

Eller er hun alene??

Sambo og jeg har snakket endel om dette og hvem vet kanskje det er storebror hun ligger å skraveler med???

(eller har hun bare munndiare (arvelig fra mamman))...

Så nå lurer jeg påom det er jeg som har sett formye på "åndenes makt" (trass i at denne skravlinga starta før vi begynte å se på det), eller om det kan være noe???

Hva tenker dere om dette? Noen som har opplevd noe i "samme" sjanger?

Hadde vært godt å høre andres tanker om dette...

[Gjest Prøver meg på et svar :)]

Du skriver ikke hva hun sier, men det kan nok høres ut som at hun snakker med noen ja , det kan være storebroren og det kan være hjelperene hennes.

Om du vil kan du kanskje ta opp slike samtaler på video slik at hun kan se det senere, endel barn som har "mistet kontakten" sier de gjerne skulle hatt noe å se tilbake på.

Jeg hadde prøvd å holdt meg nøytral til dette (så langt det er mulig), ikke påvirk henne ved å spørre om hvem det er, om hun kan spørre om forskjellige ting ol, det er lett for at de da begynner å dikte opp ting for å gjøre de voksne glade. Si til familie/venner/barnehagetanter/lærere at de ikke skal si til henne at det er noe hun inbiller seg, la henne føle at det er naturlig og ingenting å være redd for eller skamme seg over. Om hun insisterer på at det skal dekkes på til en til ved bordet skader det ikke, om det er praktisk mulig da

Prøv å forklar henne at hun ikke er unormal, men la henne forstå at ikke alle ser vennene hennes, det er ikke noe galt i noen av delene, det er bare forskjellig.

Et annet tips er å sette inn denne posten under "alternativt", tror det er en del der som er mer kvalifiserte til å svare deg enn det jeg er

De ble overfladisk dette, men jeg håper du har fått svar på noen spørsmål.

Lykke til i letingen etter svar Men vær forberedt på at det kommer til å kommer flere spørsmål når du har funnet ut litt av hva det er

[Marianne]

Jeg tror nok at du kan få flere svar på alternativt. Så jeg flytter den dit jeg.

[*Lavendel*]

Kan jo godt henne hun snakker med noen...

(Så bra at det gikk fint tilslutt)

Syns det var et godt tips å ta det opp opp på video, så kan hun få se deg selv senere...

Hun virker jo trygg da, så det er vel iallefall noe positivt hun opplever vil jeg tro.

Syns dette hørtes spennende ut...

[Gjest Anonymous]

Forts...

Allerede på sykehuset (hvor de visste om vår dødfødte) sa de at denne jenta må ha hatt englevakt...

I dag er vår datter snart to år og helt frisk.

Men ganske ofte har vi hatt noen "rare" episoder. Legger vesla for kvelden og hun kan ligge stille en stund før vi hører et kjempegla "heia" (ja hun er født i nord)... Så kan hun ligge å skravle i senga si i både en og to timer. Helt uten leker ligger hun der å fører lange "samtaler" helt alene....

Eller er hun alene??

Sambo og jeg har snakket endel om dette og hvem vet kanskje det er storebror hun ligger å skraveler med???

(eller har hun bare munndiare (arvelig fra mamman))...

Så nå lurer jeg påom det er jeg som har sett formye på "åndenes makt" (trass i at denne skravlinga starta før vi begynte å se på det), eller om det kan være noe???

Hva tenker dere om dette? Noen som har opplevd noe i "samme" sjanger?

Hadde vært godt å høre andres tanker om dette...

Spennende for dere dette iallefall....... kanskje hun kan fortelle mer når åra går.... den som venter får se....

Det finnes jo mer mellom himmel og jord enn hva vi tror..

[Jinx]

:cry:

Tørke tårer først...

Så....

Det er vist helt normalt å ha "fantasi" venner..

Man mener at de fleste barn har det..

Jeg hadde to stk selv (husker hva dem het også)

å jeg snakket og lekte med dem i timesvis hver dag..

Skrek når folk satt seg på dem osv..

Var vel en periode på et par år..

Leste noe om dette..

Skal se om jeg finner det igjen

[Jinx]

Når et barn finner opp en fantasikamerat å leke med, er det ofte et tegn på at de føler seg ensomme og gjerne skulle hatt virkelige, jevnaldrende venner..

Spes mellom 3-5 års alderen..

Lekekameratene er ofte rampete..

Barnet skylder på fantasi vennen når det selv har gjort noe galt..

Grensen mellom sant og usant viskes ut, og barnet tror selv

på sine fortellinger.. Dess mer barnet forteller historiene sine, dess

mer tror hxn på den selv..

Kunne tenkt meg å forsket på dette med å ha fantasivenner..

Hvem som har det, hvorfor og hvordan..

Jeg for min del hadde lekekamerater på min egen alder, og

likevel to snille fantasivenner, og

min nabo på fire år som også har jevnaldrende venner, har hele tre fantasi venner..

Tror små søsken også har noe med dette å gjøre..

Kanskje man helst skulle hatt en tvilling ?

Noe av det jeg fant :

Særlig mellom 3 og 5 års alderen kan barn dikte opp egne usynlige lekekamerater. Dette er helt normalt. Noen ganger kan denne lekekameraten finne på rampete ting. Som å gå inn med skoene på, lugge lillebror eller ødelegge ting. 4-åringen din vil da stå veloppdragen ved siden av og fortelle deg at "det var ikke jeg som gjorde det. Det var Petter" En 4-åring begynner ofte å få en økende kunnskap om hva som er rett og galt å gjøre. Og det vet at det ikke er bra å klype lillebror. Men noen ganger blir fristelsen for stor. Da er det godt å ha usynlige "Petter" å skylde på.

Det er jo helt vanvittig morsomt å høre på barna fortelle..

De er så engasjert og oppriktig..

Å de tror på det de forteller..

[Gjest gjest1]

Får meg til å tenke på Tommy og Tiger'n, og Albert og Skybert...

Leste nylig at barn helt opp til åtte års alder kan ha vanskelig for å skille mellom fantasi og virkelighet. Noe å tenke på før man beskylder dem for å lyve i hvert fall..