spiseforstyrrelsen kommer for fult!

[Gjest sf-monster]

jeg ha hatt spiseforstyrrelser i ca 8-9 år. begynte med bulimi, ble til anoreksi, overspising, sulting, overspising, bulimi og atter en gang sulting.

jeg ble ganske tjukk da jeg gikk opp 25 kg (fra normalvekt) pga medisiner mot andre alvorlige psykiske problemer.

nå har jeg fått medisiner som hjelper meg mot diagnosen min, men spiseforstyrrelsen er begynt å blomstre for fult igjen. jeg klarer ikke å "miste" de andre problemene og pleier gammle uvaner for å holde kontrolere.

jeg trener mye hver dag og spiser lite. og har mistet en del kg på kort tid. jeg trives med svimmelheten og at jeg fryser.

og jeg blir regelrett ruset av å være sliten. hyper og glad.

er det vanlig?

jeg går hos behandler og ernæringsfysiolog som følger nøye med meg. men jeg vet de ikke kan gjøre noe egentlig, de har vel ingen rett til å tvangsinnlegge meg før det er fare om livet.

jeg blir sakte men sikkert spist opp av spiseforstyrrelsen. jeg ser på og gjør inenting med det, jeg bare trener mer og spiser mindre. jeg blir glad når vekten faller.

men samtidig blir jeg redd, jeg har en enorm innsikt og ser at alt kan rakne, nå har jeg kontrollen (tror jeg) men hva om jeg mister den, hva om jeg bare blir en anorektike igjen. da har jeg jo full kontroll for da klarer jeg å kontrolerer maten, men er det en sunn kontroll?

jeg er normalvektig nå men ernæringsfysiologen kaller meg en anorektiker i hodet. jeg utfører de samme handlingene.

dette ble mye rot. hodet mitt er bare mat og kcal, vanskelig å skrive så forståelig.

jeg ønsker å bli tynn, veldig tynn, helst i morra. men er det egentlig JEG som ønsker det eller er det monsteret som har fulgt meg i alt for mange år?

blir verden et bedre sted å være når man er sykelig tynn?

eller blir jeg bare lurt?

[Gjest Gjest]

Jeg kan veldig godt forstå tankegangen din ! Er i en lignende situasjon selv. Jeg blir også "ruset" av å klare meg på lite mat, være litt svimmel, trene masse og gå ned i vekt. Jeg har full kontroll - og det vet jeg er et dårlig tegn. Jeg har mistet mensen og har under 40 i hvilepuls, klart det ikke er bra. Men akkurat nå vil jeg ned i vekt til sommeren og ønsker ikke å be om hjelp - for den er jeg ikke motivert til å ta i mot. Var veldig anorektisk for to år siden, ble mye bedre i en periode - og la da selvfølgelig på meg mange kg. Planen er at disse skal bort igjen.... men nok om meg.

Du ser mønsteret selv. Det er så veldig lett å havne i de trygge gamle sporene til spiseforstyrrelsen. Det er bra du har oppfølging. Hva om du er ærlig og forteller hva du tenker til ernæringsfys. ? Ikke umulig at han/hun vet det allerede. Man trenger noen som tar tak i deg i en sånn situasjon, får deg ut av mønstrene som er skadelig for kroppen din. For du vil jo bli frisk ikke sant ?

Tenker på deg !

[Larsern]

Ikke for å være ufyselig, men jeg synes dette høres helt forferdelig ut! Jeg vet at spiseforstyrrelser er svært alvorlig og det å ha denne sykdommen (?) i 8-9 år må jo tære veldig på kroppen og helsa.

Hvorfor får noen mennesker egentlig denne diagnosen, er det noe som utvikler seg gradvis over tid eller er det noe som ligger latent og eventuelt slår til når forholdene ligger til rette? Man leser ofte at dette ofte handler om å ha 'selvkontroll', andre mener at en offensiv og til en viss grad diskriminerende kroppfiksering i samfunnet generelt ligger til bunns. Hva mener dere?

[Gjest sf-monster]

TS her.

tusen takk for svar.

til det første svaret; vil jeg bli frisk? det er dette jeg ikke vet, jeg vil jo så klart ha det bra, men nå har jeg jo hatt med meg dette siden jeg var 15 og husker nesten ikke hvordan det var å ikke kontrollere maten.

jeg husker nesten ikke hvordan det er å være frisk pga maten ogden andre diagnosen. min identitet er å være den syke.

men ja, det ville jo vært fantastisk å spise uten å måtte kompansere med trening. eller å kunne spise en sjokolade!

til svar nr 2, larsen.

det er en ufyselig sykdom. for min del begynte det ikke for å slanke meg, men jeg begynte å kaste opp for å få ut alle vonde tanker og følelser inni meg og det hjalp. og etterhvert som dette pågikk så jeg at jeg gikk ned i vekt og hade en kontroll. jeg begynte trene mer og spise mindre. ble besatt av kontroll.

jeg blir jo påvirket av tynne modeller og slike ting, men for min del er det min egen psykiske lidelse som gjorde det hele slik.

og ja, det tærer på kroppen, nå var ikke jeg undervektig lenge. men pga mye oppkast er lukkemuskelen redusert og jeg får ofte mat opp igjen, jeg er aldri sulten/mett. kroppen skrur dene følelsen av hos meg. jeg er mye svimmel og kald, enda jeg har kg ekstra. kroppen er i en ubalanse. og jeg tror ikke den vil komme i balanse før det har gått lang tid med regelmesighet og moderat trening.

[Larsern]

det er en ufyselig sykdom. for min del begynte det ikke for å slanke meg, men jeg begynte å kaste opp for å få ut alle vonde tanker og følelser inni meg og det hjalp. og etterhvert som dette pågikk så jeg at jeg gikk ned i vekt og hade en kontroll. jeg begynte trene mer og spise mindre. ble besatt av kontroll.

jeg blir jo påvirket av tynne modeller og slike ting, men for min del er det min egen psykiske lidelse som gjorde det hele slik.

og ja, det tærer på kroppen, nå var ikke jeg undervektig lenge. men pga mye oppkast er lukkemuskelen redusert og jeg får ofte mat opp igjen, jeg er aldri sulten/mett. kroppen skrur dene følelsen av hos meg. jeg er mye svimmel og kald, enda jeg har kg ekstra. kroppen er i en ubalanse. og jeg tror ikke den vil komme i balanse før det har gått lang tid med regelmesighet og moderat trening.

Jeg antar at du får medisinsk hjelp, men dette med fokuset på trening forstår jeg ikke. Er treningen for å øke forbrenningen eller for å stimulere muskelmassen? Så lenge energiinntak er lavere enn energiforbrenning over tid så vil jo dette uansett ha en katabol (nedbrytende) effekt på muskler og ødelegge kroppen hvis det vedvarer. Trening er bra, men hvis forholdene, spesielt næring og restitusjon, ikke ligger til rette så kan det altså være direkte ødeleggende.

Du får unnskylde at jeg er nysgjerrig, for jeg vet særdeles lite om dette.

[Gjest sf-monster]

ts her.

for min del trener jeg for å øke forbrenningen. og ha "bedre" samvittighet når jeg spiser noe. jeg trener gjerne mer(forbrenner mer kcal) enn jeg spiser, men som i dag kan jeg ikke trene for jeg hadde en HARD økt i går og kroppen orker ikke, men til gjengjeld spiser jeg mindre i dag.

det er en fryktelig ond sirkel, og "jeg" vet det er mer negativt enn positivt for kroppen å holde på slik.

men fornuft og handling/følelser henger ikke i sammen.

og det syke er jo at jeg vil jo kjøre meg ned for å få opmerksomheten, for som jeg skrev før, min identitet er å være syk. desverre blir ikke bare kroppen spist opp innenfra, hjernen også blir det!