Sorgen innhenter meg igjen

[Viktoria]

I dag har jeg kranglet med samboeren min... Det er vel den 10 gangen på snart 4 år. Så det er ikke så ofte, kan man si...

Men det som er så spesielt med slike dager, og andre ganger jeg har det vondt og er lei meg, - er at jeg savner mamman min så masse da. Det er akkurat som om sorgen er helt "fersk" igjen... :cry: Enda det er 4 år siden mamma døde...

Vet sorgen går i berg og dalbaner.. Men hvorfor er det slik at det stikker DYPT og VONDT i hjertet mitt, etter så lang tid?

*måtte bare skrive det av meg*

[Usikker]

Hei Viktoria!

Vil bare gi deg en klem.

Sorgen over din mor vil nok aldri gå over...........men jeg regner med at du klarer å tenke på henne uten å bli trist, føle savn osv.

Du har sikkert mange gode minner som du også trekker fram - både med latter og smil.

Det er like naturlig å bli lei seg og å være glad når du tenker på henne.

Din mor vil du aldri glemme - uansett. Hun er med deg hele tiden - både i medgang og i motgang.

Tillat deg sjøl å ha alle disse følelsene.

Når du krangler med din sambo - blir savnet etter mor sterkere, du søker kanskje trøst, noen å søke råd hos. Når du er lei deg og oppgitt, da blir også dine følelser for din mor mye sterkere.

Slik jeg "ser det" - så reagerer du helt normalt.

Klem og hilsen fra

Usikker 8)

[Saeria]

Hei.

Først vil jeg også gi deg en klem.

Det er ofte slik at enkelte hendelser, som en krangel, vil kunne bringe frem sorgen etter din mor. Jeg rengner med at du har mange minner av mammaen din, og at hun var en god støttespiller og trøster når ting ikke gikk slik du hadde håpt eller ønsket.

Det er ikke rart at du savner henne, etter bare fire år. Jeg sier etter bare fire år, fordi jeg mistet min pappa for snart 18 år siden. Jeg ønsker ikke å si "kjære deg, ta tiden til hjelp", fordi det vil alltid komme dager hvor tårene kommer lettere. Etterhvert vil du nok merke at det går litt lenger tid mellom hver gang tårene kommer, og at du faktisk vil kunne tenke på henne mens du smiler.

Det jeg virkelig vil råde deg til, er å ta vare på minnene. Jeg var så liten (6 år) da min far ble drept, at jeg ikke har noen klare minner. Det er det som har slitt på meg.

Jeg ønsker ikke å skremme deg, når jeg sier at jeg fremdeles gråter litt en gang i blant over min pappa. Jeg vet at jeg har langt flere av de gode dagene, og bare noen få netter hvor jeg føler behovet for å sørge litt.

Litt sanv etter mammaen din vil alltid være der, men du vil lære å sette pris på de gode minnene.

Noe som har hjulpet meg, selv om det kanskje høres litt rart ut, er å prate litt inni hodet mitt til min pappa før jeg legger meg om kvelden. Bare si at jeg er glad i han. Selv om jeg ikke er en troende, så finner jeg trøst i å "sende" han de ordene.

Vær glad i din mor, og den tiden dere fikk sammen. Det er ikke noe galt i å føle sorg. En mor er et viktig menneske for et barn. Uansett om barnet er voksen eller ikke.

[Imax]

Det vil alltid være tidspunkt du vil savne henne, enten det har gått 4 år eller 44 år siden hun døde. Jeg har selv funnet ut at når folk snakker om "tiden leger alle sår", så vet jeg selv at sårene ikke blir leget, men at man lærer seg å leve med dem. Men det betyr ikke at man noen gang slutter helt å sørge.

Synes det høres helt normalt ut at du savner henne i situasjoner du hadde søkt hennes selskap.