singel etter forhold på 2 år..

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Jeg ble singel for ca 5 måneder siden, etter at jeg hadde vært sammen med og hatt et seriøst forhold med samme fyr i over 2 år, fra jeg var 15 år gammel. Føler det fortsatt er vanskelig, selv om fyren var en idiot som var utro mot meg flere ganger, og var ikke snill.. Så han i dag sammen med en annen jente, og må si at det stakk litt. Det er rart å tenke på hvordan vi hadde det sammen før, og akkurat nå føler jeg at jeg har kastet bort to av de viktigste årene av ungdomstiden min pga at han var slik han var. Har faktisk mistet troen på kjærligheten, og frykter at jeg kommer til å være ensom resten av livet, og at det bare finnes drittmenn der ute. Ja, jeg vet at jeg bare er 17 år og ikke har hastverk, men det er altså slik jeg tenker uansett.

Men det som er mest uvandt er vel å ikke være i et forhold, å ha noen å dele alt med liksom, siden jeg har vært i det så lenge. Mange sier at en skal støtte seg på venninnene sine og dele ting med dem i steden for, men det kan jeg skrive under på at ikke er det samme som en kjærste.

Noen med erfaringer rundt dette, eller som har vært/er i samme situasjon?

[Gjest Purple Haze]

Dette er som å lese om meg da jeg var 17. Var sammen med samme fyren i nesten to år, og han var også slik at han likte andre jenter og behandlet meg ikke alltid like pent.

Jeg syns det var kjempeskummelt å gjøre det slutt, for jeg var redd for å bli ensom og alene. Det ble jeg jo ikke, for jeg hadde masse gode venner. Og etter et års tid, fikk jeg meg ny kjæreste. Han giftet jeg meg faktisk med, og fikk to barn med

Jeg er nå over 40 år, men husker jo denne tiden veldig godt likevel. Det er alltid noe spesielt med den første ordentlige kjæresten.

Det beste rådet jeg kan gi deg, er å nyte denne tiden uten kjæreste. Gjør morsomme ting med vennene dine, vær aktiv og gjør det du har lyst til.

Snart får du deg en annen kjæreste også

[Gjest Gjest_meg_*]

Tusen takk for svar

Ja, jeg synes det er kjempeskummelt, vet liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg skjønner at han ikke var bra for meg, og vil ikke ha han tilbake, men likevel føler jeg at det er noe som mangler...

Noen flere?

[poia]

*opp meg handa!*

Jeg var i samme forhold fra jeg var 15 til jeg var 20. Det tok slutt for ca tre måneder siden, etter at han hadde gått bak ryggen min to ganger og brukte tiden sin på alt annet enn å være kjæresten min.

For å være ærlig så er det både det beste og det vondeste som har hendt meg på en stund. Akkurat bruddet var veldig hardt, han truet med å ta livet av seg i nærmere to døgn, nektet meg å komme ut og tok telefonen min. Etter disse to døgnene dro han, og var borte hele dagen, kom hjem midt på natta og skulle sove i senga med meg. Dette gjentok seg 3 netter, og jeg skjønte at han allerede hadde ny dame på gang. Da dro jeg til familien og bodde der i halvannen uke mens han vaset rundt hjemme i leiligheten min. Tre uker brukte han på å få ut tinga sine, og etterpå ryddet jeg minst 10 søppelsekker med drit etter han.

Nei huff. det var vondt. Men nå som jeg har begynt å lage meg en ny hverdag ser jeg at det ikke kunne gått annerledes. Forholdet tæret veldig på meg selv, og hvordan jeg oppfattet meg selv på. Jeg har fått mye bedre selvtillit, og sitter ikke inne hele dagen og er redd for humøret hans.

På mange måter savner jeg det å ha en kjæreste. Jeg har jo hatt det de siste 4,5 åra av livet, men jeg savner ikke han. Savnet ligger i det faktum å ha noen å være glad i.

Håper det går bedre med deg etterhvert TS!

[Gjest Gjest]

Uff, det var leit å høre! *trøste*

Nå skal det sies at det var han som gjorde det slutt med meg, men han kom tryglende tilbake etter en måned. Da hadde jeg heldigvis samlet nok mot til å klare å si nei

Men det er som du sier, savnet er å ha noen å være glad i, ikke nødvendigvis personen en var sammen med.

[Envy]

TS!

Åh, som jeg kjenner meg igjen! Ble sammen med min eks da jeg var 15, og gjorde det slutt da jeg var 19. Vi flyttet sammen da jeg var 17 og et halvt, og har egentlig hatt det helt fantastisk hele tiden.. men jeg ble rastløs og nysgjerrig, og trengte vel litt ungdomstid for meg selv tror jeg.

Nå er jeg snart 21, og har vært singel i ett og et halvt år. Har egentlig ikke merket det savnet etter å ha noen før nå, men i det siste har jeg merket det veldig. Det er som du sier, blir ikke det samme å vende seg til venninnene. En kjærste er så utrolig mye, så utrolig fantastisk, en som alltid er der for deg, en som setter deg over alt annet, en som bryr seg og lytter, en som holder rundt deg når du trenger det, og en å dele alle gleder og sorger i livet med.. *sukk*

Det verste er når folk sier "Jomen du er jo så ung, du har ikke hastverk" .. men den skjønner jeg virkelig ikke, hva er det jeg ikke har hastverk med? jeg har da aldri sagt at jeg vil gifte meg og få barn i morgen, jeg vil bare ha en å være ekstra glad i, som kanskje oxo er ekstra glad i meg..

men likevel TS, det så utifra innlegget ditt ut som at det er helt riktig at det ble slutt mellom deg og eksen. Jeg vet at det er tungt å være singel når man kanskje egentlig har lyst til noe annet.. men se det på den lyse siden, nå kan du virkelig gjøre akkurat hva du vil. og bruk tiden fornuftig Jeg for min del har brukt tiden til å "finne meg selv" og finne ut hva jeg skal utdanne meg til. Vet det med å finne seg selv er en klisjè, men det er faktisk veldig viktig å ha tid til seg selv, for å pleie sitt eget forhold til seg selv.

Ønsker deg masse lykke til vidre TS. Og en ting til, ikke forvent at en ny kar dukker opp i morgen, sånt kan ta åresvis, bare ta tiden til hjelp

[Gjest Gjest]

Tusen takk for et oppmuntrende svar

[Gjest]

Jeg har vært gjennom det samme, men ikke pga utroskap. Likevel er det så mange måter man ikke blir respektert på. Det er noen måneder siden nå.

Selv om man vet mange andre opplever det samme, føles det så... Alene. Ensomt. Skremmende.

Jeg var dritredd en periode for at jeg skulle bli alene. Ante ikke åssen jeg skulle greie meg. Jeg merket tidlig at det var noe i emning, men jeg turte ikke å gjøre noe med det i frykt av å bli alene. Nå ser jeg imidlertid at jeg har mange gode mennesker rundt meg og jeg har fått kontakt med barndomsvenner igjen. Jeg skulle ønske jeg hadde mot nok til å gjøre noe tidligere, men nå kan jeg iallefall være glad for at det hele er over.

Jeg har fått opp øynene mine på mange måter nå og lært meg å leve livet. Jeg har levd de tjue årene mine på en måte som egentlig ikke er bra for et menneske. Nå føler jeg meg imidlertid fri og lykkelig. Har det jævlig vondt til tider, ja, men går til psykolog og får hjelp med å takle det slik at jeg ikke går rett ned i bånn hver gang jeg er deprimert. Jeg får endelig tid til å smake på hvem jeg er og finne ut hva jeg vil i livet, hva jeg ønsker av utdanning osv.

Ikke orker jeg å tenke på å finne en ny, ikke vil jeg det heller. Men jeg nekter ikke meg selv å møte nye mennesker og bli kjent med dem - det er noe jeg ønsker. Bare skape vennskap og en trygg krets. Det er endog litt vanskelig å møte nye fjes, men det kommer, det tror jeg på.

Trådstarter - lykke til. Du greier deg gjennom dette her. Det vil kanskje gjøre vondt en stund, men gi deg selv tid til å komme over det. Kjærlighetssorg er ikke noe som forsvinner straks man knipser med fingrene. Hold deg i aktivitet, vær med folk hele tiden og ikke sitt hjemme og tenk. Du høres ut som en veldig sterk person, fortsett slik!

Endret 3. april 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Kjenner meg veldig igjen i tredje avsnittet ditt, sunglasses. Jeg var kjemperedd for å bli ensom, og derfor tørte jeg ikke å gjøre det slutt. Så er egentlig glad for at han gjorde det, bortsett fra måten han gjorde det på. Etter en krangel sendte han meg melding. "Nå har jeg fått nok. Det er slutt, og blir aldri meg og deg igjen." Kjenner fortsatt på den følelsen at jeg er redd for å ikke finne noen andre å dele livet med, og må innrømme at det har ødelagt mye av selvtilliten min. Når jeg ikke klarer å holde på en jævla idiot en gang, hvordan skal jeg klare å faktisk finne meg en bra mann, liksom?

Virker som at du ikke har hatt det lett, sunglasses. Jeg har vel kanskje ikke hatt det like jævlig som deg, men de første månedene etter bruddet var det som om jeg var i en slags boble for meg selv, eller hva jeg skal si. Håper det går bedre med deg etter hvert! For det gjør det jo, selv merker jeg at det går MYE bedre nå enn hva de gjorde i begynnelsen - da var det rett og slett HELT jævlig.

[Gjest]

Gjest_lillemeg:

Jeg fikk en noe verdig avslutning - etterhvert. Hun viste meg veldig lite respekt det siste året, faktisk ingenting overhodet, så jeg prøver å si til meg selv at jeg har det bedre uten henne - men hva hjelper det?

Jeg orker fortsatt ikke å snakke om det som har skjedd mellom meg og henne, jeg orker ikke å snakke om eller tenke på henne engang. Det sitter alt for dypt inni meg, i og med at jeg har opplevd noe liknende to ganger før. Det er tre ganger for mye.

Takk... Jeg tror jeg greier meg. Så lenge jeg lar være å snakke med henne, tenke på henne og i det hele tatt høre om henne, går det faktisk bra - merkelig nok. Hun har ikke gjort noe forsøk på å kontakte meg enda hun sa hun ville beholde kontakten. Det sårer, men jeg er glad hun lar meg være i fred. Går likevel på nåler og er redd for at dagen hun kontakter meg, kommer. Prøver dog å nyte livet, jeg merker noen ganger at jeg aldri har hatt det så bra før, det er et godt tegn - eller?

Det ser ut som om du greier deg kjempebra! Jeg er så glad for å snakke med/møte folk som har opplevd det samme som meg og se dem komme seg gjennom det, da vet jeg det også er håp for meg.

Endret 7. april 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest]

I bunn og grunn så tror jeg at vi begge har det bedre uten de fæle ekskjærestene våres, sunglasses Selv om det ikke hjelper å prøve å innbille seg selv om det når alt virker vanskelig..

Ja, det er alt blir mye enklere når en vender seg til å ikke ha kontakt med personen lenger... For min del ble det ganske enkelt - da han reiste på sjøen uten mobildekning osv, for da visste jeg at det ikke var vits i å sende ham melding.. Så etter at han kom hjem fra sjøen så var jeg vandt til å ikke snakke med ham Bor også på en liten plass, då var greit å slippe å møte ham overalt..

Jeg møtte ekskjæresten min ute på byen på lørdag, faktisk... Jeg gikk rett forbi ham leiende på en annen gutt - skal si deg han fikk hakeslepp. Og han snudde seg noe jævlig etter oss senere på kvelden. Prøvde mitt beste å ignorere han, og det gikk bra. Fikk melding med ham senere: "hvorfor er du slik, da?". Stygt å si det, men jeg godter meg litt over det

Ja, det er kjempehyggelig å dele erfaringer med andre som er/har vært i samme situasjon

[Gjest]

Mm... Det er dog øyeblikk nå og da jeg faktisk føler meg lykkelig men det blir etterfulgt av minner og ting som skjedde mellom oss, da vi hadde de bra periodene. Jeg vet ikke hva som er verst - hennes respektløshet og svik eller det at jeg faktisk godtok det.

Hjelper sannelig å la være å snakke med personen... Men jeg blir nå engstelig for at hun har funnet seg en ny allerede (selv om hennes psykiske problemer kom i veien for oss, hun taklet ikke forhold - noe hun sa først etter tre år), og jeg orker ikke å snakke med folk som muligens kjenner henne, for jeg orker ikke å høre noe om henne... Det er fortsatt tidlig, sier jeg til meg selv.

På den annen side er jeg redd for å sitte på samme sted mens hun går videre. Jeg vet dog at jeg har gått videre på den måten som er rett for meg - jeg må bli sammen med meg selv først! Er så mye jeg har utsatt, som jeg får ordnet opp i nå, tror og håper jeg.

Hehe. ;D Du har lov å godte deg litt over det!