Ditt forhold til dine foreldre?

[Marble]

Er pappadalt men er like glad i dem begge. Snakker bare med dem om vidt forskjellige ting. Pappa er psykologen og mamma er den jeg ler mest sammen med :D

[Gjest Tristessa]

Liker foreldrene mine veldig godt, kanskje en grunn til at jeg bor hjemme og ikke har lyst til å flytte ut helt enda. De lar meg få styre på slik jeg vil, men setter fremdeles grenser. Best av alt - de forstår at jeg er i ferd med å bli voksen, og derfor kan bestemme mer over meg selv.

Litt kjekkere å tilbringe tid med dem når jeg selv vet at det er basert på frivillighet, ikke tvang. Dessuten liker jeg at de er intelligente og smarte mennesker som kan få hvem som helst til å føle seg hjemme hos oss. Høy utdannelse og gode jobber står ikke i veien for jordnærhet, selvironi og en god dose humor.

[Gjest Anonymous]

Vel..siden ejg av og til er "nødt" til å bo hjemme så burde forholdet egentlig vært mye bedre. Men vi lever i to totalt forskjellige verdener. Jeg snakker mere med min mor i telefonen enn face to face. Faren min er en slik tøysekopp, tuller og fleper med alt..sånt orker jeg ikke. Nå er han blitt så sur da..har hatt slag og slikt. Nei, jeg orker ikke dette. Dette har også sine personlige grunner. Jeg blir nesten stum av å bo hjemme jeg....det har vel noe med at jeg har vært der for ofte i det siste. Har vel også noe med at jeg er dritlei av å se brodern boende hjemme i en alder av langt over 30...

Det verste jeg vet er folk som proklamerer sitt gode forhold til sine forldre(i voksen alder) og som forventer at andre har det likedan. Derfor var det nå egentlig litt fint å lese at også andre ikke alltid har det helt greit...

[Gjest Donna]

Jeg er en mamma dalt ... :D Går til henne med det meste jeg har på hjertet ...hun er en slags besteveninne ..... det er oss jentene mot guttene i familien..vi kan snakke om de ..om problemer ......gjøre ting sammen ..gå på shopping sammen ....og hun syr inn og fikser det som trengs her og der etterpå *ler*..... jeg er kjempeglad i henne - og kjempeavhengig av henne ..og den dag jeg ikke har henne hos meg ...vet jeg ikke hva jeg kommer til å gjøre ....Vi bor langt fra hverandre .....5 -6 timer ..men ringer i tlf 2 - 3 ganger i uken ......

Pappa ...vel .....der er det værre ..han har i perioder av oppveksten min drukket masse - og skremt meg .....og jeg føler en slags avsky for han ....han er streng ....lett krakilsk ,.....gretten ....vanskelig å være med ....men er jo flink å ordne opp i ting da ..er bare så sinna og vanskelig å be ......

Nei jeg er mammajente .....sukk ...trist det skal være slik at de nene foretrekkes .....

Jeg skal iallefall aldri tillate at mine unger trues med juling med beltet ........

[Gjest Anonymous]

Dette hører kanskje hjemme i en annen tråd, men det kunne jo vært interessant å spørre hva f.eks partnerens foreldre(slekt) "status" betyr for en også. Jeg har opplevd VELDIG ofte at eventuelle partnere ser på hvor jeg kommer ifra, hvor mine foreldre bor osv. Mange har rett og slett mistet respekten for meg....

Senest her om dagen ble en type overrasket over hvor mine forldre bodde, jeg var på besøk hos de da. Kommer nok neppe til å høre mere fra han. Jeg synes ikke noe om det stedet mine foreldre bor altså..og jeg vil ikke identifisreres med de i ett og alt. Det er jo litt morsomt også..at jeg kommer fra slike uventede kår..men det er litt synd at det skal bety så mye for andre.

For meg ville det ikke betydd noenting hvor folk kom ifra..men av en eller annen merkelig grunn har alle mine partnere kommet fra "perfekte" hjem. De trodde kanskje at jeg også gjorde det(kan jo se ganske fiff ut)..og kanskje nettopp derfor ble de litt skuffet...

[Livets datter]

I en alder av 28 ringer jeg fortsatt hjem til mamma for å få råd og trøst. Jeg har et veldig godt forhold til både mamma og pappa. De er faktisk mine forbilder, og jeg synes de har gjort en bra jobb med å oppdra to barn, og balansere det å både være mine venner, og allikevel beholde min respekt.

Jeg har et sjeldent åpent forhold til begge to, og tror ikke det finnes en enste ting jeg ikke kan snakke med dem om. Jeg trives godt i deres selskap, og heldigvis bor de bare en 5-minutters kjøretur unna.

[Gjest Anonymous]

Må bare nevne dette; det aller morsomste er når man spør direkte hvor mye jeg skal arve...

Og det kommer ihvertfall til å bli litt..mine forldre

er ikke rakafant selv om de ser slik ut.....

[Sannasol]

I en alder av 32 år har jeg ingen foreldre mer. Min mamma døde for bare 2 1/2 mnd. siden, og jeg savner henne masse masse og mer enn det. :cry: Pappa døde da jeg var liten.

Så mitt råd til dere er, ta vare på dem så lenge dere har dem, en dag er det for sent.

[aline]

*Lillian*:

Klarer du på noen måte å sette fingeren på hva det er som gjør at du ikke kommer så godt overens med pappan din?

Selv har jeg et nært og tillitsfullt forhold til min mor, som tok seg av søstern min og meg 120% når mamma og pappa skilte seg når jeg var liten.

Jeg trodde jeg var ei pappajente (noe jeg sannsynligvis var også) inntil jeg innså at han ikke hadde tid til oss ungene i noen særlig grad. Det har ødelagt skrekkelig mye for meg, og jeg har misslikt for ikke å si hatet pappa i mange år. Var skrekkelig nært ved å bryte alt med ham, men fant til slutt ut at for å fungere og få ting på plass, så var jeg nødt til å ta han med i prosessen.

Det er ikke mer en kanskje ett halvt år siden jeg virkelig satte pappa forran meg å fortalte ham hver eneste lille tanke, følelse og ødeleggelse jeg har/har fått i forhold til og mot ham, og han satt bare å tok i mot.

Jeg nektet å se likhetene mellom oss, fordi jeg ikke syntes noe om han som menneske. Men det jeg har funnet ut etter å virkelig ha satt meg ned å gransket følelser og tanker, er at jeg er mer lik han en jeg vel egentlig godtok å innse.

Nå er det som du sier ikke noe spesielt som gjør at dere ikke kommer godt overens, så det er sikkert ikke like mye å "ta opp" for deg, men det kan kanskje være til hjelp å tenke ut HVA som gjør det til ett "problem"? Hva er det som gjør at du ikke orker? Ikke bare skyv det vekk med at det ikke lar seg løse, tenk ut, finn konkret ut hva det er, og ikke minst, konfronter ham med det!

Min far har i alle år gått rundt å skjønt at han hang i en tynn tråd ang kontakten med meg, men han har aldri skjønt hva han har gjort galt, eller hva han kunne gjort annerledes for å rette på problemene oss i mellom. Flere har forsøkt å fortelle ham hva de tror er problemet, eller fortalt problemet sett fra deres synspunkt, men han har liksom aldri helt fattet MIN virkelighet før JEG satte meg ned å fortalte ham det! Rett ut, uten å legge skjul på noe og uten å ta hensyn til at han kanskje ble sint eller at jeg kanskje ødela mer. Dette har gjort at vi idag virkelig kommuniserer!! Og det har jeg ALDRI gjort med faren min før!! Han ringer bare for å høre hvordan jeg har det, han bryr seg med min hverdag. Og ikke minst vet han hva som er problemet fra min side, og jeg har da gitt ham en mulighet til å gjøre noe med det!

Så mitt råd til deg er at du finner ut hva som gjør at du ikke helt takler å omgåes, også kanskje tar det opp med ham?

[Gjest berta]

Jeg har et ganske anstrengt forhold til begge mine foreldre, og det er etter jeg ble gravid for første gang. De ville ha fullstendig kontroll over vasking av babyklær, hvem som skulle kjøre til sykehus, når bleier skulle kjøpes inn før fødsel (de mente 7,5 mnd) tilfelle jeg fødte fortidlig, hvilket lokale dåpen skulle være i osv osv. Og jeg svarte med å gjøre det jeg og barnefaren syntes var best. Svaret jeg fikk på det var at ting som var mitt som sto på deres loft ble puttet i sorte sekker med tidsfrist å hente på 3 dager, hvis ikke kastet de det i containeren! De kom ikke i dåpen da den ble feiret i foreldrene til barnefarens hus. I det tok meg 3 år å få et "normalisert" forhold til de igjen. Men da skilte de seg. Nå har faren min truffet en ny, og forandret seg betraktlig. Og etter jeg konfronterte ham med noe jeg syntes var urettferdig i booppgjøret(han holdt igjen skjulte midler 300 000,-, som jeg fant ut i ettertid) når det ble delt. Da fikk jeg tilbakemelding om at jeg kunne brenne i helvete. Og etter det har ikke jeg pratet med ham. (det er 5 mnd siden) Mora mi er veldig anmasende og bitter på det med faren min, og jeg blir rimelig lei alt pratet. Kan man ikke snakke om noe annet???? De er som hund og katt! Jeg er gravid igjen og gruer meg til fødselen og dåpen, noe de helt klart klarer å ødelegge denne gangen også... Er det rart man får et ansterngt forhold til de av den grunn, ødelegge de opplevelsene som man skal huske som flotte...

[makeløs]

Jeg har problemer med å holde umøret oppe etter noen dagers besøk hos mine foreldre. Jeg har flotte foreldre som vil meg alt vel, og de har alltid stilt opp 100%.

Men særlig min mor er redd og bekymret for alt mulig. Det er av og til vanskelig å snakke om ting uten at hun begynner å bekymre seg for om noe kan gå galt. Og det begynner å bli et problem. Umulig å få konstruktive tilbakemeldinger på ting der jeg kan ha behov for råd og veiledning. Så det ender med at jeg ikke vil fortelle om mine ting og føler dermed at vi er inne i en vond sirkel...

Problemet er vel helst at vi (jeg og min mor) er så forskjellig. Og det er det umulig å gjøre noe med. Så for min egendel prøver jeg å holde besøkene så korte som mulig. Litt trist, men sånn er det bare.