Hva setter du mest pris på fra andre

[Gjest Gjest]

Hei! Har et vennepar der hun brått mistet faren sin for ca to uker siden. Forferdelig triste greier.

Og lurer nå på dine erfaringer, hvis du har mistet noen som står deg nær: Hva har vært best for deg, hva har du satt mest pris på av oppmerksomhet fra andre?

Til info så er jeg og mannen vår et vennepar hvor gutta kjenner hverandre fra langt tilbake, jeg kjenner ham ganske godt, og henne litt mindre.. hun og jeg har alltid hatt et veldig hyggelig forhold, men ikke veldig nært/fortrolig.. vi er venner, men er ikke innunder huden på hverandre.

Det jeg ønsker, er å være der for henne og tilby min hjelp dersom hun trenger den. Men jeg vil helst ikke trenge meg på og være en sånn som skal "tre hjelpen over hodet på henne", det er jo ikke sikkert det er meg/oss hun vil snakke med nå, og jeg vet at hun/familien har hatt MASSE besøk, telefoner, smser etc. Det vi (mannen og jeg) gjorde, var å sende sms og blomster med én gang, og nå etter en stund, har jeg spurt per sms hvordan hun har det, og sagt at hun for all del bare må bruke oss hvis det er noe vi kan gjøre. Har ikke fått svar, kanskje hun ikke orker.

Så hva nå? Hvor lenge vente? Snakke med samboeren hennes kanskje? Sånn at jeg ikke "maser"? Jeg vet at man ikke skal være redd for å bry seg om andre.. å gi dem omsorg. Jeg vet at jeg også kan spørre henne rett ut hva hun trenger. Men vil ikke begynne å mase om at JEG er usikker på hva jeg skal gjøre, for det skal hun jo virkelig få slippe å belemres med.

Eh ja. Blei kanskje litt rotete dette her, men det jeg kanskje er ute etter, er DINE erfaringer fra sorg og sorgbearbeidelse. Hva som har kjentes godt og hva som har kjentes feil, dos and don'ts i en sørgelig verden.

[Fjellrypa]

Det er veldig vanskelig å svare generelt på dette, siden vi mennesker reagerer så veldig forskjellig på sorg og siden situasjonen også avgjør mye.

For meg, som er alene med et lite barn, så er det spesielt to ting jeg har satt pris på. Det ene er praktisk hjelp. Enkelte har spurt om de skal måke snø i stedet for å si at jeg bare må si fra hvis det er noe. Det er veldig mye lettere å si ja til. Jeg hadde ikke tatt opp telefonen og ringt etter hjelp, men det er utrolig deilig å slippe den snøen. Det kan også være ferdig mat eller annet praktisk.

Det andre er folk som har tort å spørre og forholde seg til temaet over tid. I starten var det nesten litt slitsomt at alle skulle spørre om hvordan jeg hadde det og snakke om det som hadde skjedd. Nå har det blitt veldig stille.

Lykke til!

[Gjest Gjest_Lagrima_*]

Som hun over meg sa; det er jo veldig individuelt hva man ønsker av sine omgivelser.

Jeg må også si meg helt enig i det siste, det gjør meg veldig godt at noen spør NÅ, nesten ett år etter at jeg mistet søsteren min, om hvordan det går i forhold til det, om jeg fortsatt sliter med å sove osv. På en måte følge meg opp i forhold til det jeg sa i begynnelsen. Det er mange som ikke vil/tør ta det opp nå, kanskje de tenker at da ripper de opp i det igjen. Men for min del er det veldig godt at noen viser med spørsmål at de gjerne vil la meg snakke om hvordan jeg har det.

Jeg hadde ikke behov for praktisk hjelp, for meg var det deilig å ha noe å gjøre så ikke dagene ble kun fylt at tanker og intens sorg. Men det er nok veldig individuelt.

Synes det er flott at du ønsker å stille opp for henne, det viser at du er en god venn, når du til og meg spør andre om råd Men mitt tips er å spørre henne selv, om hvordan hun vil at du forholder deg til sorgen hennes. Kanskje hun synes det er greit å ikke snakke om det med alle, eller kanskje hun gjerne vil det. Det er vanskelig å vite for alle andre

[Gjest Gjest]

Det som er viktig i en sorgprosess er å få oppleve noe annet enn det daglige.

Det kan være så mangt, men det er så viktig at folk tør å bry seg.

Siden det bare er to uker siden, så er kanskje ikke begravelsen avholdt ennå? Hvis ikke, så gå for all del i begravelsen - det er veldig viktig for de pårørende.

Etter begravelsen er du bare rett og slett til stede i livet hennes. Ikke gå omveien om samboeren hennes, det kan faktisk skape irritasjon uansett hvor godt det er ment.

Ring henne og be henne med på tur, stikk innom en kafe og kos dere litt. Be henne over til deg og bak brød/kaker. Be henne over til deg, eller du til henne, og ser på en film med masse humor...osv.

Det er viktig at sorgprosessen får gå sin gang, men det er også viktig å forsøke å lure så mye humor som mulig inn i den. Når man ler så får hjernen signal om at det faktisk er noe i verden som er morsomt også, og retter seg mot det og blir raskere til å håndtere sorgprosessen.

Ikke ta noe særlig intiativ til å snakke om den avdøde hvis hun ikke åpner for det. Vil hun snakke om det så la henne gjøre det.

Og si aldri, aldri, aldri:

"Jeg vet hvordan du har det". Ingen vet hvordan andre har det uansett.

"Det var godt han fikk slippe nå". Greit nok, men vedkommende har stort savn og vil ikke høre på den salgs nå og vil kunne føle seg egoistisk hvis hun har ønske om at vedkommende fremdeles skulle vært i live.

[Helene]

Jeg tenker også på dette med at man trenger støtte etterpå, en tid etterpå. Med det samme ting har skjedd, i det øyeblikket man mister noen, så trår alle til. De første dagene eller ukene så er alle der.

Når det har gått noen måneder, det er jo da tankene kommer, og det er da en opplever i praksis hvordan det er å leve uten den personen man har mistet. Det er da den vanskelige tiden kommer. Det er da man trenger noen å snakke med, eller noen som kommer for å tilby seg praktisk hjelp.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker også på dette med at man trenger støtte etterpå, en tid etterpå. Med det samme ting har skjedd, i det øyeblikket man mister noen, så trår alle til. De første dagene eller ukene så er alle der.

Når det har gått noen måneder, det er jo da tankene kommer, og det er da en opplever i praksis hvordan det er å leve uten den personen man har mistet. Det er da den vanskelige tiden kommer. Det er da man trenger noen å snakke med, eller noen som kommer for å tilby seg praktisk hjelp.

Dette er da helt merkelig. man trenger folk som bryr seg hele tiden, men hvem det er kan ha betydning. Det er fatisk ganske mange mennesker som har et sånt vesen som gjør at det er best de holder seg borte fra folk i sorg.

Og nei, alle trår ikke til i begynnelsen - for mange som har liten kunnskap om dette tenker som deg: Det er jo så mange der, med det resukltatet at det ikke er noen der.

Tror kanskje det er klokt at denne tråden får være for de som kan komme råd fordi de har vært i sorg selv, ikke ut fra hva man selv tenker og tror (for det kan bli veldig feil).

[Gjest Gjest]

Det er nok veldig individuelt hvordan man ønsker at andre skal være når man sørger, men jeg kan jo fortelle hvordan jeg hadde det med det.

Jeg satte pris på de som var der, de som stilte opp, de som lot meg prate om det, gå gjennom det som hadde skjedd om igjen og om igjen. At de orket å høre på det samme om igjen og om igjen. De som kom til meg og hadde med mat og lagde mat, for ellers fikk jeg ikke i meg noen ting. Men det viktigste var at de var der, at de oppsøkte meg, at de ringte meg, for jeg hadde et enormt behov for å prate om det, gå gjennom detaljer og gråte og gråte. Og hvis ingen ringte eller kom, så var det enda mer forferdelig. Og jeg hatet å måtte ringe dem, da følte jeg meg så masete og som en belastning. Jeg var så langt nede at jeg helst ville dø selv, og er veldig glad for at jeg hadde noen som virkelig stilte opp. Noen prøvde, men prøvde å få meg på andre tanker, å tenke på noe annet ved å prate om andre ting og sette på en film og sånn. For meg ble det helt feil. For jeg klarte jo ikke å tenke på noe annet, uansett.

Men etter hvert som tiden gikk, ble det mer riktig, at de prøvde å få meg over på andre tanker også, men jeg har fortsatt behov for å prate om det. Nå føler jeg at det er jeg som må ta det opp og bringe det å banen, og det synes jeg er helt greit nå. Hvis jeg har noen greie dager, så er det best å ikke prate om det, og da er det i grunn fint om ingen tar det opp. Samtidig føler jeg vel nå etter at det har gått noen måneder, at det er forventet at jeg skal mer ha klart å gå videre, men det har jeg ikke. Jeg har dager som er relativt gode, og dager som bare er sorg. Jeg trenger aksept for at slik er det, og å kunne få lov til å være nede og prate om det når jeg er det. Det er ikke bare å slå av og på en bryter, selv om jeg nå klarer å ikke være i sorgen hele tiden.

.

[engel med sorte vinger]

Du må i hvertfall ikke gi opp med å vise at du bryr deg!! Det er helt vanlig at den som er i en sorgprosess ikke klarer å ta i mot den hjelpa som andre prøver å gi og kanskje trekker seg unna t.o.m! Det vil ikke si at personen ikke setter svært stor pris at du bryr seg, men ikke klarer å vise det. Snakker her av egen erfaring. Jeg hadde dager der jeg kunne le litt av historier om mamma, mens andre dager var det nok at folk så på meg så begynte jeg å gråte!

En må å vise aksept for det som har skjedd og ikke prøve å snakke bort ting som hun kanskje ønsker å snakke om.

Bare for å gjenta meg selv til slutt, fortsett å vis at du ønsker å være der for henne!

[Gjest TS]

Tusen takk for svar, alle sammen!