Dere som har bortskjemte barn

[Snirkel]

Mine barn er bortskjemte på både sosiale goder og materielle ting sammenlignet med mange andre barn.

- Som de fleste barn i Norge er.

Du har nok rett i at de fleste barn har alt de trenger og vel så det av materielle goder. Samtidig synes jeg det er utrolig stor forskjell på de som setter pris på det og de som forventer/forlanger det.

Vil også kommentere det sosiale. Kjempefint med barn som får mye kjærlighet og trygghet, det vil jeg ikke kalle bortskjemt. Det som derimot blir ille, er barn som får for mye oppmerksomhet, og som får alt tilrettelagt. Disse barna som tror at verden dreier seg kun om dem, og som blir direkte udregelige.

Dette ble litt OT, beklager det. Ville bare komme med innspill i forhold til hva jeg mener kan definieres som bortskjemt.

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det så mange som sier at "barna er bortskjemte på kjærlighet". Hvordan kan de si sånt? Man kan aldri bli bortskjemt på kjærlighet. Foreldre som ikke gir barna sine masse kjærlighet er jo elendige foreldre, noe jeg regner med alle er enige om uten at man trenger å definere sånt.

Dessuten antyder man jo at man gir sine egne barn mer kjærlighet enn andre gir til sine barn, når man sier at "mine barn er bortskjemte på kjærlighet".

[Gjest Hilde K S]

Jeg synes ikke et barn kan bli bortskjemt på kos og kontakt.

[Gjest gammel traver]

Hvorfor er det så mange som sier at "barna er bortskjemte på kjærlighet". Hvordan kan de si sånt? Man kan aldri bli bortskjemt på kjærlighet. Foreldre som ikke gir barna sine masse kjærlighet er jo elendige foreldre, noe jeg regner med alle er enige om uten at man trenger å definere sånt.

Dessuten antyder man jo at man gir sine egne barn mer kjærlighet enn andre gir til sine barn, når man sier at "mine barn er bortskjemte på kjærlighet".

Alle vet vel at barn ikke blir bortskjemte på kos og kjærlighet.

De som skriver dette i innleggene gjøre det nok innerst inne for å virke snusfornuftige, få litt anerkjennelse og et lite pluss i boka til seg selv.

De som har vært på KG en stund vet jo at slike innlegg før eller siden kommer i debatter som denne.

[Gjest frustrert far]

Jeg synes dette med bortskjemthet er verre å takle når barna kommer i skolealder. Det er enkelte i klassene som har alt tenkelig materiellt og får uendelig mye ukepenger som de brenner av på butikken 2-3ganger til dagen samt at de blir kjørt overalt og eller blir dullet med så mye som overhodet mulig.

For oss som prøver å lære ungene måtehold og bli litt selvstendige er dette uendelig frustrerende og alt arbeidet vårt er på en måte bortkastet når det er noen andre unger som setter "standarden"

[Rosenrød]

Alle vet vel at barn ikke blir bortskjemte på kos og kjærlighet.

De som skriver dette i innleggene gjøre det nok innerst inne for å virke snusfornuftige, få litt anerkjennelse og et lite pluss i boka til seg selv.

De som har vært på KG en stund vet jo at slike innlegg før eller siden kommer i debatter som denne.

Her må jeg si meg HELT enig!!

[Gjest Gjest]

Det skal finnes en definisjon på hva et bortskjemt barn er. Den er omentrent sånn; når du gir barnet ditt noe fordi det gir deg ubehag å ikke gi barnet dette, i form av sint, gråtende barn ol, så er det bortskjemthet.

Så dersom barnet klarer å sutre seg til, gråte seg til eller forbanne seg til å få viljen sin, er det bortskjemt.

Jeg antar alle foreldre en eller annen gang har bukket under for sånne aksjoner fra barnet.

Jeg er uenig. Jeg var bortskjemt som barn, men jeg ble ikke sint, gråt ikke, hverken sparket eller slo, la meg ikke ned i butikken... Jeg kunne bli litt sur og begynne en "gå sakte"-aksjon, men i grunn tror jeg at mamma gjerne ville se meg glad og derfor ga meg det jeg ba om. Selv i dag kan jeg bli veldig glad for små ting, fordi jeg lærte å sette pris på alt jeg fikk. Som at sola skinner eller at jeg spiser en veldig god is. :-)

[Gjest Gjest]

Jeg har alltid visst at jeg på noen områder var bortskjemt. Mamma var hjemmeværende og gjorde ALT i huset. Det førte til at vi andre ble late. Vi gadd nesten ikke å hjelpe til med noe. Jeg valgte selv hva jeg ville hjelpe til med, og trengte aldri å fullføre noe jeg hadde begynt på. Dette har fulgt meg inn i voksenverdenen, dessverre. Jeg prøver å ta meg sammen, men det er fort gjort at jeg glir inn i det samme sporet. Og at andre gjør ting rundt meg uten at jeg hjelper til kan jeg se på som helt naturlig - jeg hjelper til, men jeg gjør ikke alltid halvparten av jobben hvis vi er to eller en fjerdedel hvis vi er fire... Jeg var 19 år da jeg for første gang vasket klærne mine selv.