Hva tenker dere om folk som har et alkoholproblem?

[Gjest ts]

Hvilke tanker gjør du deg om personer som har et alkoholproblem?

Jeg er selv en person som har et problem med alkohol, jeg misbruker det, klarer ikke å ha et sunt forhold til det. Vegrer meg for å fortelle det til folk som stpår meg nær, fordi jeg er engstelig for reaksjonene. Derfor hadde det vært fint å få vite hvilke holdninger og tanker dere gjør dere.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at personer som har et alkoholproblem har opplevd noe vanskelig og egentlig ikke har det så greit... Lurer på hva andre tenker jeg også...

[Gjest Sativa]

Det er litt vanskelig synes jeg, fordi folk med alkoholproblemer er like forskjellige som alle andre mennesker.

Mest av alt synes jeg vel synd på dem. Det må være vanskelig når avhengighet styrer hele tilværelsen.

Jeg har i tillegg hatt en del alkoholavhengige i min nærhet, hvor dette har hatt innvirkning på alle oss rundt. På en veldig vond og negativ måte. Uskyldige mennesker har lidd og mye har blitt ødelagt. Så det blir jo til at jeg automatisk får en del negative følelser når det er snakk om slike emner. Dessverre.

[Gjest Kavring]

"Hvorfor drikker Jeppe?" Er det ikke et ordtak som går noe i den dur`n? Vet det er noe mer, men husker ikke. Vet i hvert fall at det ordtaket har et poeng.

Så ja, jeg og tenker at alkoholikere går med problemer som han/hun ikke klarer/vil nøste opp i. Har et par i familien som er alkoholikere, og dette går mye utover resten av oss. Det er mye som er blitt ødelagt, derfor har jeg også mye negative følelser når det gjelder dette.

Og jeg vet at så lenge den personen ikke er innstilt selv på å få hjelp, så kommer man ingen vei.

Men jeg syns uansett at du skal fortelle det til en venn/familie du vet du kan stole på. Vil tro det er vanskelig og vondt å skjule noe sånt.

[Gjest Gjest_Curry_*]

Jeg tenker at h*n rømmer fra seg selv og ikke orker å møte egne følelser. Jeg tenker også om alkoholikeren at dennes største problem er benektelse. Jeg vet at det er en progressiv sykdom og at den ikke kan kureres, bare stoppes. Jeg tenker også at det er alkoholikeren selv som setter flaska til munnen og at det utelukkende er et valg alkoholikeren tar selv. Altså ingen andre enn alkoholikeren selv, er skyld i sykdommen. Jeg tenker videre at det ikke er enkelt å bli tørrlagt og at alkoholikeren selv som regel må ha nådd bunnen før h*n virkelig ser sykdommen og ønsker tilfriskning. Jeg tenker også på omgivelsene, familie, venner, arbeidskollegaer, hvordan de har det og hvordan de forholder seg til sykdommen. Som regel er det omgivelsene som lider mest av denne sykdommen....

[Gjest Gjest]

At vedkommende sliter med mer enn vedkommende klarer å takle.

[Gjest **]

Min far er alkoholiker. Han har alltid drukket "mer enn normalt" men etter at mamma stakk fra han har det blitt mye for han, og derfor mer alkohol.

Jeg tenker det at folk med alkoholproblemer ikke alltid har det så bra, og har mye å tenke og og/eller har opplevd noe vondt som de vil glemme.

[mgr]

Først av alt tenker jeg at alkoholmisbrukeren ikke klarer å takle livet,med alt det innebærer..Jeg tenker at drikkingen er en type å flykte fra virkeligheten og hverdagen.Flykte smerte som er uutholdelig.Jeg synes folk er alt fordømmende i forhold til misbrukere.Vi burde heller gi støtte og vise medmenneskelighet overfor de som sliter,heller enn å sitte på gjerdet og dømme.

[Lissi]

Syns det er trist

[leirbål]

Først av alt tenker jeg at alkoholmisbrukeren ikke klarer å takle livet,med alt det innebærer..Jeg tenker at drikkingen er en type å flykte fra virkeligheten og hverdagen.Flykte smerte som er uutholdelig.Jeg synes folk er alt fordømmende i forhold til misbrukere.Vi burde heller gi støtte og vise medmenneskelighet overfor de som sliter,heller enn å sitte på gjerdet og dømme.

dette tenker jeg også. Og så lurer jeg på hva jeg kan gjøre for å hjelpe.

[Lalle]

Jeg tenker at h*n rømmer fra seg selv og ikke orker å møte egne følelser. Jeg tenker også om alkoholikeren at dennes største problem er benektelse. Jeg vet at det er en progressiv sykdom og at den ikke kan kureres, bare stoppes. Jeg tenker også at det er alkoholikeren selv som setter flaska til munnen og at det utelukkende er et valg alkoholikeren tar selv. Altså ingen andre enn alkoholikeren selv, er skyld i sykdommen. Jeg tenker videre at det ikke er enkelt å bli tørrlagt og at alkoholikeren selv som regel må ha nådd bunnen før h*n virkelig ser sykdommen og ønsker tilfriskning. Jeg tenker også på omgivelsene, familie, venner, arbeidskollegaer, hvordan de har det og hvordan de forholder seg til sykdommen. Som regel er det omgivelsene som lider mest av denne sykdommen....

Helt enig

[alicia2]

Jeg tenker at det først og fremst er trist.Dernest tenker jeg på hva det er som gjør at vedkommende har utviklet et alkoholproblem.

Ofte er det ting i livet som har blitt for vanskelig å takle,og da kan det være lett for mange å ty til flaska ,for å prøve å glemme problemene,eller eventuelt smerten over det vonde som en kanskje har opplevd i livet.

Grunnene kan være så mange.Men det viktigste er at en prøver å ta tak i problemet før alkoholen tar helt styringen over livet ditt.Så det klokeste du kan gjøre er å fortelle om dette til noen du stoler på,og få hjelp til å slutte å drikke.

Vi som ser at noen sliter med et alkoholproblem,burde rekke ut en hjelpende hånd i stedet for å rynke på nesen og snu ryggen til.Det er jo akkurat det mange gjør,og snakker nedsettende om vedkommende istedet for å tenke over om det faktisk er noe JEG/VI kan gjøre for at denne personen kan få hjelp til å bi tørrlagt? Og kanskje er det også andre konkrete ting dette mennesket trenger hjelp med,spesielt hvis det er barn med i bildet.

Det er desverre så altfor lett å dømme andre.Kanskje en dag er det vi selv som trenger hjelp,og da er det fint hvis en kan med god samvittighet si til seg selv at " Det som jeg gjør / har gjort for andre,det har jeg lov å håpe på at andre vil gjøre for meg"..

Lykke til TS, jeg syns det virker som at bare ved å skrive dette innlegget i KG,så viser du viljestyrke til å ta grep og gjøre noe med problemet ditt.

Endret 28. mars 2009 av alicia2

[Gjest ts]

Er litt overrasket over de svarene som er komt i denne tråden. Slike holdninger møter jeg så absolutt ikke blant mine kjente. Da er det fordømming, at man er svake mennesker siden man har store problemer, samt at man ikke klarer å løse problemene for så å ty til alkoholen.

Fint å se at det ikke er slike holdninger her.

[Lissi]

Er litt overrasket over de svarene som er komt i denne tråden. Slike holdninger møter jeg så absolutt ikke blant mine kjente. Da er det fordømming, at man er svake mennesker siden man har store problemer, samt at man ikke klarer å løse problemene for så å ty til alkoholen.

Fint å se at det ikke er slike holdninger her.

Trist å høre at du har så dårlige venner

[Gjest Gjest]

det kan jo hende noen av dine nærmeste allerede egentlig vet at du sliter med det.. Det var vanskelig å skjule sånne ting..

[Helene]

Jeg tenker at h*n rømmer fra seg selv og ikke orker å møte egne følelser. Jeg tenker også om alkoholikeren at dennes største problem er benektelse. Jeg vet at det er en progressiv sykdom og at den ikke kan kureres, bare stoppes. Jeg tenker også at det er alkoholikeren selv som setter flaska til munnen og at det utelukkende er et valg alkoholikeren tar selv. Altså ingen andre enn alkoholikeren selv, er skyld i sykdommen. Jeg tenker videre at det ikke er enkelt å bli tørrlagt og at alkoholikeren selv som regel må ha nådd bunnen før h*n virkelig ser sykdommen og ønsker tilfriskning. Jeg tenker også på omgivelsene, familie, venner, arbeidskollegaer, hvordan de har det og hvordan de forholder seg til sykdommen. Som regel er det omgivelsene som lider mest av denne sykdommen....

Dette forklarer mye av det jeg også tenker om alkoholisme. Det er en sykdom, og det er kun alkoholikeren selv som kan gjøre noe med det i utgangspunktet.

Først av alt tenker jeg at alkoholmisbrukeren ikke klarer å takle livet,med alt det innebærer..Jeg tenker at drikkingen er en type å flykte fra virkeligheten og hverdagen.Flykte smerte som er uutholdelig.Jeg synes folk er alt fordømmende i forhold til misbrukere.Vi burde heller gi støtte og vise medmenneskelighet overfor de som sliter,heller enn å sitte på gjerdet og dømme.

Ja jeg er fordømmende. Når en strekker ut en hånd, er støttende og viser medmenneskelighet i årevis uten at noe skjer, så kommer man til et punkt hvor man er nødt til å si stopp. En kan hjelpe, tilrettelegge, ta på seg ansvar og jeg vet ikke hvor mye godt familie og venner prøver. Men til slutt blir det nok for enhver. En blir utslitt og desillusjonert. Man er bare nødt til å slippe taket å gå videre, uansett hva man føler for alkoholikeren. Det kan være både familiemedlem eller kjæreste. Det er svært vanskelig uansett.

Hvis en alkoholiker vil at alle andre skal gjøre jobben for seg, så har han/hun misforstått totalt. Det er alkoholikeren som må ta valget, gjøre jobben.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at h*n rømmer fra seg selv og ikke orker å møte egne følelser. Jeg tenker også om alkoholikeren at dennes største problem er benektelse. Jeg vet at det er en progressiv sykdom og at den ikke kan kureres, bare stoppes. Jeg tenker også at det er alkoholikeren selv som setter flaska til munnen og at det utelukkende er et valg alkoholikeren tar selv. Altså ingen andre enn alkoholikeren selv, er skyld i sykdommen. Jeg tenker videre at det ikke er enkelt å bli tørrlagt og at alkoholikeren selv som regel må ha nådd bunnen før h*n virkelig ser sykdommen og ønsker tilfriskning. Jeg tenker også på omgivelsene, familie, venner, arbeidskollegaer, hvordan de har det og hvordan de forholder seg til sykdommen. Som regel er det omgivelsene som lider mest av denne sykdommen....

Du sier du vet at alkohol er en progressiv sykdom som ikke kan kureres ??? Du snakker om å nå bunnen før man er villig til behandling ???

Jeg må først si at jeg er imponert av din kunnskap og sikkert videnskapelige beviser for dine uttalelser. Jeg er ikke sikker på at menneske er uten vilje til å kontrollere sitt eget liv. Men det er nok desverre slik at inntil man får kontroll på drikke mønstret, så er det lurt å skaffe seg hjelp.

"Alkoholsime" eller misbruk er, slik jeg ser det, en føleses sykdom. Der JEG har problem med å håndtere mine følelser, og inntil jeg kan det, er det lurt å være forsiktig med alkohol.

Jeg er videre redd for di signaler som vi sender ut til en som sliter med Alkohol misbruk. La oss si at vedkommende har begynt i AA og lærere der akkurat det samme som du sier her. Pogressvi og dødelig sykdom! Så velger personen å drikke en dag, og konsekvensene blir enorme. Akkurat av den grunn som du nu nevner. Lærere vi bort at du drikker deg ihjel om du åpner flaska igjen, så tror jeg det skjer. Det er slik med alt.

Uansett er det viktig å ta en lang pause på kanskje flere år borte fra alkoholen, til at livet er normalisert igjen, før man velger å prøve å drikke.

[Giacomo_P]

Jeg har den dybeste respekt for mennesker med alkoholproblemer. Det er en hederlig sak å drikke seg i hjel, men det er unødvendig, trist og ikke minst forferdelig vondt, både for den som drikker, og de som er rundt, og er et misbruk først grundig etablert, er det fryktelig vanskelig å bryde ut av det.

Jeg gjorde selv iherdige forsøk på å drikke meg i hjel en gang i tiden, men kom ut av det med god hjelp, og var såpass ung at jeg klarte å bygge en solid tilværelse som ikke baserte seg på rus. Jeg hadde noen år da jeg knapt var edru en dag, og opplevde at folk reagerte ganske forskjellig. Noen var fordømmende, noen var veldig søde og støttende, mens atter andre trakk seg vekk. Den gangen var jeg veldig ung, og selv om livet var vanskelig og vondt, hadde jeg sterke interesser, og jeg kom i gang med en utdannelse som var så interessant at drikkingen efter hvert ikke fikk plass i livet mitt som en destruktiv størrelse. Derfor klarer jeg å ha et kontrollert forbruk i dag, og drikker sjelden mye av gangen. Teknisk sett burde jeg ikke kunne drikke, men jeg tror det går fordi jeg ikke har grund til destruktiv drikking lenger, og jeg er oppmerksom på de faresignalene som iblandt kommer.

Dette skal ikke handle om meg, men jeg tenkte det var greit å si noe om at jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg synes du skal ta kontakt med legen din, og legge kortene på bordet, slik at du kan få hjelp. Jeg gjorde det selv i sin tid, og det var forferdelig tøft, men er antagelig noe av det lureste jeg har gjort. Du skal ikke skamme deg over å ha et vanskelig forhold til alkohol, men heller erkjenne problemet, og søke hjelp for det. For hjelpen finnes der ute, men du må være villig til å ta imot den, og være villig til å gå i hard konfrontasjon med deg selv. Det er mange ubehagelige aspekter ved en selv som kommer frem i behandlingen, og det er nytteløst å anse behandleren som idiot, fremfor å ransake sine egne ubehagelige sider.

Søk hjelp, og sørg for at du har noen rundt deg som du kan snakke med om det som er vanskelig.

Til slutt et citat av pater Kjell Arild Pollestad:

"Nordahl Grieg skriver at det er de beste som dør. Men det er i krigstid. I fredstid er det de beste som drikker...."

Med dette mener jeg å si at det er fantastisk mange flotte mennesker som har disse problemene. Det er ikke skjendige ynkrygger, men sårbare og fine mennesker som dessverre søker sin trøst på en veldig destruktiv måde.

Søk hjelp, og utnytt den hjelpen du får. Begynn med en samtale med fastlegen, og ta det derfra. Du har min fulle sympati.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er en grunn til at det har blitt sånn, og at jeg håper personen skjønner at han/hun trenger hjelp. Mamma nekter å få hjelp