Greit, jeg har fått vite han har dame. Og jeg er dødsforelsket

[Ibenholt]

I påsken har vi overnattet sammen hver dag. Jeg har truffet broren, spist middag sammen med moren og blitt introdusert for kameratene hans og annen slekt vi har truffet tilfeldig. I alles påsyn er han så oppmerksom på meg, gir meg komplimenter og er kjempesnill og kjærlig. Vi har det veldig fint sammen og jeg burde egentlig være i ekstase. Det at han ikke er redd for å skjule sine følelser for meg, da også ovenfor andre som vet han er i et forhold, gjorde meg veldig ille til mote da vi var ute. Folk har spurt meg hva som skjer, da oppførselen vår tilsier at vi er kjærester allerede. Jeg blir svar skyldig, da alt er opp til han, og jeg føler meg utrolig dum. Naturlig nok lurer jeg på hva de tenker om meg, og jeg liker ikke å føle meg så egoistisk og jævlig som jeg gjør nå. Han merket at jeg ikke hadde det bra, og heller ikke greide å skjule det, så han foreslo at vi forlot festen.

Da vi kom hjem greide jeg ikke å holde tilbake lenger. Jeg fortalte at folk spør meg om hva som skjer, og at jeg syns det er utrolig ubehagelig at kameratene og andre reagerer på vår oppførsel. Henvendelser som: "Du vet at han har dame, sant? Hva er det dere holder på med?". Videre sa at jeg liker ham så godt at jeg er nesten livredd for å skremme ham bort eller ødelegge det vi har. Jeg vet jeg ikke bør stresse i en sånn "bli kjent fase" som vi er i nå, da vi bare har kjent hverandre i ca to måneder. I tillegg er det min feil, da jeg visste han hadde dame da jeg valgte å involvere meg.

Han ble sint, fordi han ikke skjønner at så mange blander seg bort i det. Han er ulik meg, jeg bryr meg veldig om hva folk sier, og han gjør ikke det på samme måte - siden han er voksen. Han svarte at han ikke hadde regnet med at det skulle gå så fort, men nettopp fordi han har begynt å bry seg veldig om meg (noe bestekameraten hans bekreftet) har han allerede gjort det slutt med henne han var kjæreste med og fortalt henne om meg. Jeg ble veldig glad, og hadde samtidig dårlig samvittighet fordi jeg presser ham sånn og gjør ting vanskelig. Dette er en veldig seriøs og ordentlig gutt, og jeg respekterer han veldig. Og det at han har fortalt henne at han treffer meg, er noe som er utrolig fint av ham å gjøre - det viser at han er ærlig. Noe som gjør at jeg blir enda mer forelsket og har lyst han skal være min.

Siden han nettopp er kommet ut av et forhold, er det naturlig at han ikke stresser etter å gå inn i et nytt og at det kommer til å ta tid før vi kan kalle oss et par. Jeg er fortsatt livredd for at han skal bli lei av meg, eller at jeg skal skuffe ham på noen måte. Jeg er ung, har ennå ikke kontroll på mitt liv, og har personlige problemer med selvtillit - noe som ikke bedrer oddsene mine hos en person som han.

I denne situasjonen hadde det beste for meg vært å være tilbakelent og tolmodig, og ikke latt meg falle så lett.. men jeg er dødsens, og jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg har skuffet venner, og har mest sannsynlig ødelagt "mitt gode rykte" når det nå er kjent at jeg har rotet med en opptatt mann (selv om de ikke var gift, var samboere eller har barn).

Nå som vi har snakket om det, er det eneste jeg kan gjøre å se hvordan det går.. Tenke positivt og være meg selv. Nå sitter jeg nærmest bare å venter på at han skal ha tid til meg, og kaster alt jeg har i hendene for å være sammen med ham.

[Ibenholt]

Jeg sitter her på vent, og lurer på hva som skjer fremover. Han har gjort det slutt, men hun kjemper nå for å få ham tilbake i frykt for at han skal ha funnet noen andre. Det skjønner jeg godt.

Nå er jeg så forelsket i ham, at jeg kommer til å dø innvendig.. det føles som om jeg allerede er i ferd med å dø, selv om det nå ser ut til at jeg får det slik jeg vil.

Jeg lengter sånn etter ham... vil se ham hele tiden. Være nær ham

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner virkelig ikke at du gidder. Den neste han dumper pga en annen blir deg, du tenker ikke på det?

[Rosenrød]

Håper ting løser seg for deg.

[Gjest antigartner]

I ditt nestsiste innlegg sier du at han har fortalt exen sin om deg og i det siste sier du at hun kjemper i frykt for at han har funnet noen andre.

Hva er egentlig riktig?

Jeg må dessverre henge meg på de andre som er skeptiske til om forholdet deres har noen framtid. Han rusher på ett vis inn i et forhold med deg, ved å tilbringe påsken sammen med deg og presentere deg for venner og familie. Samtidig, på den annen side "vil han ikke rushe" inn i et forhold fordi han nettopp er ute av et annet forhold.

Han har både i pose og sekk for tiden. Han har deg, han har mulighet på exen sin, og han kan derfor gjøre akkurat som han vil både med dere og eventuelle andre damer. Han har alle trumfkortene, og dere damene har ingen.

Jeg synes alle innleggene dine unnskylder hans inkonsekvente (og ærlig talt umodne) handlinger, mens du legger mye skyld på deg selv.

Du har skyldfølelse for at han lå med deg mens han hadde en annen kjæreste. Dette er faktisk et valg han selv har vært med på å ta. Du har også dårlig samvittighet for at du synes du presser på for å få en avgjørelse.

Et annet sted sier du at han er "voksen" så bryr seg ikke så mye om hva andre mener.

Hvis det blir et kjæresteforhold mellom dere: skal du fortsette å unnskylde alle inkonsekvenser og urimeligheter ved ham da også? Det blir lett et skjevt styrkeforhold i et slikt forhold, noe det forsåvidt allerede er, siden du har lagt alle valg opp til ham.

Ingen av oss her inne kjenner hele bildet, men utfra det jeg leser er jeg veldig skeptisk på om han er så "ordentlig" som du sier, og jeg ville ikke stolt på en mann som er villig til å innlede et forhold mens han fremdeles er i et annet. Her kan det imidlertid være aspekter vi andre ikke kjenner til. Hvis du har tro på at det kan bli et bra og varig forhold og at du kan stole på denne mannen, må du endelig bli. Uansett hva resultatet blir: lykke til!

[Gjest Hellige Ole]

Dette er en veldig seriøs og ordentlig gutt, og jeg respekterer han veldig.

Hvis dette er karakteristikken på en seriøs og ordentlig gutt, da må jeg jaggu meg være en helgen.

[Ibenholt]

Nei, jeg tviler selv. Fordi det er så mye frem og tilbake...

Han sa at han hadde fortalt henne om meg, men da jeg spurte igjen ble jeg usikker. Han har gjort det slutt. Det vet jeg at han har. Men han har ikke fortalt henne om meg. Hun ber om en ny sjangse, og han har sagt nei. Hun reagerer på det, fordi hun mener det da må være noen andre der.. da han har forandret seg så fort. Så egentlig har han valgt meg.

Men fortsatt ringer hun ham, og lurer på hva han gjør på, fordi hun vil sjekke hva han gjør på. Og dette forteller han meg... Så han er ærlig. Det er bare at han ser hvor lei meg jeg blir, og han har samtidig dårlig samvittighet ovenfor henne. Han sier vi får ta det rolig nå i starten, men at hun etterhvert kommer til å måtte få rede på at vi to er sammen. Han sier han tenker mest på meg, fordi hun andre har et rimelig heftig temperament.

Det gjør det litt vanskelig for ham å være sammen med meg offentlig, fordi han er redd for å møte henne og at hun skal fly på meg i raseri. Likevel gjør han det.. han tar jo meg med ut, og holder rundt meg osv. Han har kjøpt meg tannkost og har meg på overnatting så ofte han kan.

Jeg sa på søndag at jeg kan gjøre det veldig enkelt for deg, og trekke meg ut så du får prøve på nytt med henne. Han sier at det vil han ikke, og at dette kommer til å roe seg etterhvert. Han trodde bare ikke hun ville ta det så tungt. Og han sier det beste for ham nå hadde vært om hun hadde funnet seg en annen, eller gått videre.. men det er jo naivt å tenke. Det kommer til å ta lang tid.

Jeg har jo selvfølgelig problemer med å stole på ham nå, det sier jeg.. og han skjønner det. Men jeg kan ikke annet enn å stole på ham... jeg begynte å gråte da jeg trodde han hadde vært intim med henne, samtidig som han har truffet meg. Han sier at det har han ikke. Han har snart bursdag, og det er jeg som er invitert.. Det er meg han snakker med om det, og han kaller meg kjæresten sin.. til meg.

Om jeg bare hadde vært en elskerinne, hadde han ikke vært så offisiell med meg som han har vært. Det tror jeg virkelig ikke. Men hva vet vel jeg..jeg er jo ikke mann.

Jeg er skeptisk til ham.. han blir lei seg, og sier: "Men du er jo ingen frille. Jeg trodde da du hadde skjønt det. Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg har gått så fort frem, og burde ha handlet annerledes... men da hadde ikke vi kunnet være sammen. Og fordi jeg bryr meg om (eksen) og er glad i henne, så er det nødvendig at jeg har kontakt med henne, fordi det er ting jeg trenger å gjøre for at hun skal ha det bra.. før jeg kan kutte kontakten helt".

Han vet at hun har vært ekstremt sjalu, og det har slitt veldig på forholdet deres. Jeg kan ikke garantere at jeg er noe bedre, spesielt ikke når jeg vet hva som skjedde mellom oss. Men viss det er ham jeg vil ha, får jeg bare ta sjangsen. Ingen kan jo garantere noen ting som helst..skjer det, så skjer det. Og følelsene mine sier det er ham jeg vil være sammen med. Jeg er blind for andre.

Jeg sa jeg vil det som er best for ham, og at han må velge det som gjør ham lykkelig. Jeg kan ikke styre hans valg, men jeg har det ganske tøft. Og det ser han. Han er veldig bevisst på å vise meg at han tenker fremover.. og fortelle meg om ting han planlegger for oss. Sist vi var sammen sa han: "jeg tror ikke du helt skjønner at jeg liker deg?" Da sa jeg, nei, det er vanskelig for meg å skjønne. Jeg forstår ikke hva han skal med meg, eller hvorfor han har gjort det slutt med en annen til fordel for meg. Han forteller meg at de to har hatt problemer, og at han ikke ser noen fremtid for dem. Slik jeg tolker det, fra mitt ståsted, er at han har vært sammen med henne, uten å ha fremtidsplaner. Men at han med meg endelig er seriøs. Samtidig er jeg og han helt i begynnerfasen, og han kan jo ikke love meg heller noe.

Han ser når jeg blir tankefull, og han sier at jeg må snakke med ham om det som plager meg. Slik det ikke renner over.

Jeg ønsker å si til ham at det er viktig at han er ærlig.. og at han forteller meg alt. Fordi jeg er fristet til å trekke meg. Men dette visste jeg da jeg gikk inn i det.. så jeg har bare meg selv og takke. Det er vanskelig for meg å opne meg, selv om han ber meg om å gjøre det. Jeg føler meg til bry og føler jeg lager problemer.

Jeg angrer allerede på at jeg involverte meg..fordi jeg nå har fått sterke følelser, og det er vanskelig for meg å snu. Men de som kjenner ham, og har møtt eksen, har forstått at han ikke har vært 100%. Og det er heller ikke alle som har møtt henne. Så det ordner seg nok for meg, til slutt.. ser det ut til. Jeg bare håper at jeg og han får det bra sammen, og at jeg ikke går inn i et ulykkelig forhold. Jeg vil ha forpliktelser, og jeg kommer etterhvert til å ytre hva jeg ønsker meg. Så får han bare stikke. Men nå er ikke tiden inne for å ta det opp, vi er jo helt i starten.

Det virker på meg som om han har litt forpliktelsesangst, og at han setter pris på at jeg er ung og ikke har brennhast med å få barn o.l. med det første. Derfor tror jeg han synes det er greit å være sammen med meg.

Jeg får bare ta tiden til hjelp... jeg må risikere å bli såret, viss det er dette jeg vil. Viss ikke hadde jeg jo sett etter noen andre. Min venninne som kjenner han godt, sier når jeg forteller at jeg vil trekke meg: "men, nå holder han jo på å ordne opp slik at dere kan være sammen på ordentlig. Nå må du bare være tolmodig, så går det sikkert fint. Han er har jo på en måte vist deg så godt han kan, at han ikke leker med deg".

[Ibenholt]

Ok. Dette blir for dumt dere. Jeg syter og klager, over at jeg har funnet en jeg har blitt glad i..som var i et forhold da vi møttes. Han lovte meg når han gjorde det vi gjorde, at han skulle gjøre det slutt. Jeg har gitt ham tid, og vært forståelsesfull. Han har nå gjort det slutt, og det ser ut til at det kan bli vanskelig fremover en stund.

Og her sitter jeg å syter over at det er ubehagelig at hun andre er lei seg?! For noe tull. Jeg synes synd på henne, og får vondt av henne, fordi jeg skjønner at hun er lei seg. Det hadde jeg også vært om jeg hadde vært i hennes sko.

Poenget er, jeg har ham. Men eksen vil ha ham tilbake. Det ødelegger idyllen for meg (unnskyld min egoisme) og trigger både min og min utkåredes samvittighet, fordi begge er oppegående mennesker og vet at vi har gjort en annen person urett og handlet FEIL!

Nå sitter jeg bare igjen med angsten om at han skal dumpe meg, når han ser hvordan jeg er. Og gå tilbake til henne. Men det er en risiko jeg må ta. Han kan jo trygt gjøre det, når hun ikke vet om meg enda. Så terrenget for meg er ikke helt sikkert enda, og jeg føler meg ikke trygg på ham.

Det er det jeg vil ha frem, med disse innleggene.

[Gjest Gjest]

Hun dumper deg nok ikke for å bli sammen med eksen igjen, han dumper deg nok for ei anna lita snuppe når han har gått lei av deg, sånn omtrent når du føler deg trygg på ham.

Fatter ikke at du ikke forstår at den sikreste måten å se hvordan folk kommer til å oppføre seg, er å se på hvordan de har oppført seg før.

Det er ikke eksen du skal være nervøs for, det er deg selv.

[Gjest førtis]

Du er usikker på deg selv, og det kan jeg se i innleggene dine. Han sier jo at han vil være kjæreste med deg, han tar deg med ut blant andre, du har toalettsaker hos han.... Han VIL jo være med deg, tullejente! Klart du er bra nok. Han har forlatt hun andre til fordel for deg - fordi han synes DU er bedre og vil ha deg!

Hvordan skal du få bedre tro på deg selv? Jeg vet ikke, men du må slutte å føle deg underlegen.

En fyr som "bare" vil ha en elskerinne, tar henne ikke med til familien, til kompiser, og kaller henne slett ikke for kjæresten sin :been there too many times:

Ikke hør på de som tror han har for vane å være utro. Vi er mange som har vært utro bare én gang og ikke mer.

Lykke til i forholdet til kjæresten din!

[Gjest are]

Det er ganske naivt av deg å tro på det han sier om eksen sin, hvor mange menn beskriver ikke eksdama som både det ene og det andre uten at det er sant?

Selvfølgelig blir det vanskelig å være uten offentlig, i tilfelle dere møter henne, de kan jo være sammen enda for alt du vet.

[Gjest venter spent]

Nå har det gått noen måneder. Hvordan er statusen? :-)

[Gjest brutal_mann]

hva skal jeg gjøre?

Pul som pokkre, men ikke forvent noe. Du kan være heldig å hanke han inn, du kan ende opp med å bli pult og dumpet. Uansett så registrerer jeg at det er en bædbåi som får damene...

[Ibenholt]

Ble en lei historie for meg dette. Slik som jeg innerst inne hadde forventet. Jeg har aldri hatt bra selvtillit, fordi jeg sliter litt med måten jeg ser ut på.

I tillegg har alle andre jeg kjenner kjærester eller er samboere, og det gjør ikke saken noe enklere.

Uansett. Denne greia mellom meg og ham har vært turbulent hele veien. Han er arbeidsnarkoman, samtidig som det har vært mye styr med eksen. Hun er "gærn" og nekter å gi slipp. Samtidig er "min utkårede" svært glad i henne, og legger ikke skjul på det ovenfor meg. Jeg har så og si tatt ham på fersken.. jeg var borte en periode, og kom tilbake. Jeg ville på besøk og han ble tydelig stresset over at jeg kom. Jeg har jo visst om henne, så jeg har måttet tåle at det har ligget ting etter henne der. Likevel er jeg veldig våken og har lagt merke til nye ting som har dukket opp. Jeg fant bind i søppla, hårstrikk og kredittkort. Jeg ringte ham og spurte hvor dum han trodde jeg var? Han tok det hele med ro, og sa hun hadde vært der og hentet noen ting... likevel så jeg ikke noe som var borte..men heller nye ting som ble lagt til. Han sa: altså, jeg slipper jo henne inn når hun kommer på døren og gråter. Du får nesten bare velge om du vil tro meg på det eller ikke altså, men jeg har ikke hatt sex med henne. Om hun har hatt mensen når hun har vært der vet ikke jeg noe om det". Jeg tenkte med meg selv: "jente, dette er jo selvpining.... gutten leker jo med deg og holder deg for narr".

Jeg er kjempelei meg. Han viser ikke følelser for meg, og sist vi var sammen dro han hjem istedet for å sove over hos meg. Han unnskyldte seg med at han hadde mye som måtte gjøres klart til jobb dagen etter (noe jeg forsåvidt skjønner og må akseptere) og ble irritert fordi jeg så tydelig ble kjempelei meg. Jeg registrerte at han gikk på do når vi så film og tok med telefonen (han vil sikkert ikke jeg skal snoke...eller han måtte dit for å skrive melding? - min teori). Og jeg spekulerte da på om han hadde planer om å treffe henne.. for alt jeg vet hadde han avtale om å møte henne. Han kysset meg ikke når han dro heller.

Dagen etter ville han gjøre det godt igjen og kom med lunsj og ville si hadet før jeg dro. Det var koselig, og han kysset meg - selv om jeg vet han gjør det fordi jeg har ytret at jeg syns det er bekymringsverdig/pussig at han ikke gjør slikt naturlig.

Han sa jeg skulle ringe når jeg var kommet hjem. Jeg gjorde så. Dagen etter ringte han meg... han er sliten av jobb og mas (både fra eks..eller hva det nå er, familie og alt annet). Jeg forteller at alt er bra med meg, selv om jeg aldri har hatt det værre - fordi jeg vet han har mye å gjøre/tenke på og vil nødig ta plass. Videre spør han meg om ting som om han skal kjøpe seg hus, bil (og om den og den bilen er slikt damer liker...Uten å inkludere meg.. så kommer han på hvordan jeg muligens kan reagere, og retter med å si.. ja, altså.. jeg var jo tenkt å hente deg av og til da. Jeg reagerer på dette, da jeg selvfølgelig syns det er rart han er ute etter å imponere andre damer når han liksom skal vere sammen med meg? Jeg spurte om jeg bare var en random dame, og om jeg ikke betydde noe som helst for ham? Da kalte han meg en "venn av familien". Jeg svarte "jo du, fint at du er ærlig da i det minste". Han sier: "ja, jeg er jo alltid det..på godt og vondt". Jeg ble fryktelig lei meg, og sa.. Vel, du får bare kose deg. Hadet bra. Uten å mukke svarte han: "hadet" og vi la på.

Aner jeg kjærlighet og rosenrød forelskelse? I think NOT! Her ble det altså slutt, forstod jeg. Han er sikkert dritlei av å ha to som maser på ham, en som han er gla i...som visstnok er crazy, og jeg... som han egentlig driter i, men holder varm fordi det andre ikke fungerte.

Dagen etter ringte han meg igjen, og jeg lurte på om jeg skulle ta den i det hele tatt... jeg tok den likevel og hadde spydig toneleie. Han snakket om jobb, og at han var så lei av å gjøre gale valg... og jeg svarte: Har ikke du noen du kan snakke med om dette? For jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe deg. Han spurte om noe var galt.. og jeg spydde ut alt jeg har sittet inne med: At jeg føler det ikke er gjensidige følelser. Jeg sa nok en gang at jeg er forelsket, og at jeg er veldig glad i ham... samtidig at jeg har det vondt fordi det ikke virker som han har det på samme måte. Jeg sa også at jeg blir lei meg av å vere sammen med ham, fordi han snakker om ting som gjør at jeg blir sjalu, nedverdiget (da han er mannsjåvinistisk og superegoist).. uten at han tar hensyn til at jeg kan reagere (jeg har tatt dette opp med ham tidligere, og sagt at jeg blir lei meg av det). Han bryr seg altså ikke nok om meg til å la være.

Jeg sa ikke direkte at det var slutt, men jeg har sagt at jeg ikke tror dette vil fungere fordi jeg ikke har det helt bra når jeg er sammen med ham lenger. Jeg forklarte at jeg er usikker, sårbar og tåler ikke hans svingende humør og spydige/sarkastiske kommentarer når han er stresset eller ikke er fornøyd med ting/meg. Han sa han var lei seg for at dette var min opplevelse av ham, og at han trodde han hadde skånet meg for det.. da han mente han hadde forsøkt å skjule disse sidene ved ham.

Det har han altså ikke greid. Jeg sa rett ut at jeg syns det er urettferdig at jeg er så forelsket i ham at jeg gjerne lar andre aktiviteter vike, slik at jeg kan være sammen med ham når han har ledig tid (noe han sjeldent har). Jeg var lite smart og kom nærmest med en beskyldning om at han bare tar seg tid til meg når han vil ha seg et ligg...for så å stikke av å gjøre sine ting (det var kanskje en smule urettferdig..men det er jo sånn jeg føler det). Jeg sa også at han gjør meg sjalu, og presiserte at jeg ikke hadde vært så sjalu om jeg hadde fått oppmerksomheten jeg trenger. Er jo ikke værre enn å skrive meg en koselig melding i ny og ne for si at han tenker på meg eller lignende. Siden han ikke gjør det regner jeg med at jeg ikke betyr en dritt. Alt dette ble for mye for ham, og han sa han trengte tid til å tenke seg om og at han ikke kan ta stilling til dette nå når han må ta stilling til så mye på jobb (ang. jobbskifte). I ettertid tenker jeg i grunn at jeg overreagerer og har vært dum som har sagt så mye så tidlig (etter bare 3 mnd). Så ting er egentlig over før det har startet. Og alt er min feil.

Han sa han skulle ringe meg tilbake senere på kvelden, siden han ville tenke på det. Jeg sa det var greit. Det skjedde ikke. Etter to dager fikk jeg en melding der han forklarte at det har vært vanskelig for ham, og at han beklaget at han ikke har ringt tilbake. Han sier det har skjedd veldg mye på veldig kort tid mellom oss, og at det er vanskelig og hoppe fra det ene seriøse forholdet til det andre så fort. Og at han etter nærmere ettertanke kanskje ikke har fordøyd dette helt. Han sier at han uansett er glad i meg, selv om han ikke er flink til å vise ting. Så skrev han at han gjerne ville treffe meg senere i sommer når han har ferie, og at han håper jeg har det bra.

Vel....hva kan jeg si. Jeg stilte krav for tidlig, som han ikke har sjangs til å oppfylle, da jobben hans tar for mye tid. Jeg tror likevel det er en dårlig unnskyldning for å slippe å ta stilling til ting som er vanskelige. Ergo, jeg uttrykker mine følelser...som han vet ikke er gjensidige - derfor vet han ikke hva han skal si. Han har sikkert aldri hatt følelser for meg, eller videre interesse av meg og har latt være å si noe eller skjule dette ved å ikke være sammen med meg og ikke være ærlig fra starten av. Av dårlig samvittighet orker han ikke snakke med meg på telefon og gir sin avskjed på en melding.

Jeg er dritsåret, dritsur... og fryktelig lei meg. Har aldri følt meg så miserabel og forsmådd som dette. JEG tok initiativ og lokket ham til å være utro... derfor føler jeg at jeg ikke har hatt rett til noen ting og han har fått styre hele løpet etter hans premisser. Jeg føler meg heller ikke berettiget til å vere sint på ham, da alt er egen feil. Ettersom vi har vært sammen, har jeg og han funnet ut at vi ikke kommer til å fungere i det lange løp. Han har tydelig ytret sin irritasjon ovenfor min væremåte og personlighet. Min teori på grunnen til at han har vært så slem eller skadefro når han snakker med meg i telefonen er at det virker som om han klandrer meg for at jeg lurte ham til å være utro og til å ødelegge det forholdet han hadde (fordi det ble offentlig, da jeg ikke greide å holde kjeft). Han føler seg sikkert presset opp i et hjørne, og er bitter på meg fordi jeg har bidratt til at ting er kaotisk i hans liv. Eksen lager styr, gråter og kommer med trusler. Han sa han godt kunne fortelle henne om meg, men at han ikke har gjort det fordi hun er voldelig, har temperament og kan komme til å finne meg. Jeg trodde tidligere ikke på det, fordi jeg ikke skjønte at han kunne ha hatt et langvarig forhold til en slik dame og også være så gla i henne som han sier til meg han er. Og at dette var en unnskyldning for å ha noe å gå tilbake til, etterhvert som han testet gresset hos meg. I helgen bekreftet en god venn av ham flere episoder som viser at hun er ekstraordinært sjalu, kontrollerende, utakknemlig og voldelig. Ettersom jeg har blitt bedre kjent med "min utkårede" kan det godt tenkes dette er noe han tenner på. Jeg tror han liker å tirge damer slik de blir irriterte..og kanskje han er fascinert av hennes temperament, da hun går så drastisk til verks som å slå og gi han blåmerker. Kan tenke meg de har hatt heftig sex ja...

Nå som det er slutt vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Selv om jeg er forelsket ser jeg jo at det er mye negativt her, som jeg eventuelt måtte ha tatt et oppgjør med etter at forelskelsen har gitt seg. Jeg snakket i helgen med en god kameraten av ham - som spurte hvordan det gikk med oss - og jeg fortalte at jeg hadde latt være å ta mer kontakt, og at han heller ikke ringer. Jeg sa jeg har gjort det slutt fordi han tydeligvis ikke er ferdig med hun andre. Hans svar på dette var at "min utkårede" hadde sagt og vist at han bryr seg om meg, og at han helt klart er ferdig med hun andre... noe annet kunne ikke han forstå, og at han var enig i at jeg burde tro på "min utkårede" da han har latt være å si noe til eksen fordi han har villet beskytte meg... Han sa at "min utkårede" hadde sagt til ham at han er redd henne. Vel, jeg vet ikke...

Hvordan kan en mann på 30 la seg kue av en dame? Jeg skjønner det ikke. Og jeg skjønner ikke hvordan han vil ha henne da (istedet for meg, som ikke krever noe, som nærmest gjør meg underdanig fordi jeg vil så gjerne at han skal ha det bra....for å sette det på spissen). Sist vi snakket sammen om eksen spurte jeg: "er hun snill da?". Så sa han: "Hun kan være det...." Jeg sa jeg ikke greide å la være å vere redd for at han skal gå tilbake til henne og at jeg er bekymret for å ikke være bra nok. Han svarte da: "dere er bare veldig forskjellige". Uten å fremheve meg i noen spesiell grad.

Ingen av vennene hans liker eksen, eller skjønner hvorfor han er sammen med henne.. og da de har spurt, skal han ha uttalt at sexen deres er veldig bra. Noe jeg fikk vite gjennom en felles venninne. Dette har jo psyket meg helt ut. Om "min utkårede" har en fetisj for å tirge damer slik de blir sinte og skal svare tilbake, reagerer jeg med å bli lei meg og trekke meg unna. Det har vel kanskje vært det som fascinerer ham med hun som har temperament, at hun tråkker på ham, i stedet for å gjøre seg underdanig som jeg gjør. Dette gjør at jeg ikke tør/vil treffe ham mer...

Hans mangel på tilbakemeldinger/ros i sengen gjør at jeg nå sitter å lurer på om jeg ble dumpa fordi jeg ikke var tilstrekkelig. Jeg sitter igjen å tenker at han syns jeg er udelikat og ekkel (samtidig som han er nødt til å bruke kondom med meg, noe jeg ikke er sikker på om han må med henne). Jeg sa at jeg trenger å høre slikt for at jeg skal vite om det er noe som må jobbes med. Han sa bare at det skal han gjøre. Istedenfor har jeg skremt ham bort - og helt sikkert tilbake til henne. Viss han ikke allerede har funnet en annen.

Æsj... jeg er bare helt nedbrutt nå. Det eneste jeg ønsket meg var en som kunne gi meg oppmerksomhet, omsorg og litt kos nå og da. Noen som jeg også kunne være god med. Har vært singel i to år nå og hatt diverse ONS som ikke har ført meg noe sted hen... ikke fordi jeg ikke har villet, men fordi de ikke har ønsket mer kontakt. Dette har jeg likevel ikke tatt så tungt, da jeg ikke har rukket å bli skikkelig forelsket. men denne gangen stikker det veldig dypt. Jeg føler meg ikke spesielt høy i hatten nå. Nå er jeg bombesikker på at det ER MEG det er noe galt med... er ikke sikkert det har noe med sex å gjøre i det hele tatt. Han, som alle andre jeg har vært bort i siste to årene, har nok bare innsett at jeg ikke er noe kjærestemateriale.

Jeg er så nedbrutt at jeg ikke tør å prøve meg mer. Etter så mange avslag på rad, og i en alder av 23 år ser det ut til at jeg forblir singel. Jeg har bare ikke det som skal til for å få en kjæreste. Var passe deprimert fra før, og dette gjorde jo alt bare værre. Jeg er krevende fordi jeg har personlige problemer som gjør det vanskelig for meg å opne meg. Da jeg endelig trodde ting kom til å ordne seg, og at det så ut til at jeg ville få en kjæreste som jeg virkelig er forelsket i. Det var for godt til å være sant.. og jeg visste det.

Er klar over at jeg nå høres veldig dramatisk ut, men skulle ønske noen kunne fortelle meg at det kommer til å ordne seg...Og som kunne love meg at jeg ikke kommer til å ha det sånn resten av livet. Jeg ønsker bare ikke å ha det slik at jeg må ta til takke med en jeg egentlig ikke er så forelsket i, bare fordi jeg ikke er bra nok for de jeg egentlig vil ha.

Endret 23. juni 2009 av Lanalia

[Gjest brutal_mann]

Det er helt opp til deg selv hva du vil med livet ditt. Dessverre har du ofret tid på en idiot her, har du tenkt å la det legge en demper på hvordan du vil leve ditt liv videre? Du er 23, tror du virkelig at du blir singel resten av livet? Det er i såfall fordi du velger å være singel.

[Ibenholt]

Sant som du sier, men det er jo nesten sånn... når jeg ikke får det jeg vil ha, er det jo nesten bedre å være alene... har ikke samvittighet til å være sammen med noen som jeg ikke føler full pott for.

Tusen takk for svar! Kjempesnilt av deg å lese hele mitt klagespekkede innlegg. Setter pris på det

[Gjest Gjest_Nassern_*]

Jeg ønsker deg lykke til. Og synes ikke utifra det du har fortalt at du skal bruke mer energi på den mannen. Jeg synes i tillegg at du tar for stor del av skylden. Du er ikke problemet!

[Gjest Djarle]

Litt morsomt å lese egentlig. Har selv vært dum nok til å henge med på en jente som hadde type. Ting har jo vært turbulent før hun slo opp og det har ikke blitt noe bedre nå som hun har slått opp og flyttet for seg selv. Tydligvis mye følser for eksen sin enda. Jeg begynner å bli lei nå av å bli satt til side, så blir vel til at jeg gir opp egentlig. Det litt spesiell er at jeg vel egentlig ser likheten i noe av det du forteller da. Håper virkelig ikke det går sånn for min del...

[Ibenholt]

Nei, takk for støtten dere. Nå mener jeg å påstå at jeg har opplevd det værste. Jeg begynte å stille krav, og spørre spørsmål ved hans oppførsel. Jeg sier jeg ikke er fornøyd med tilstanden og det resulterer i at han feiger ut og gjør det til at det er han som dumper meg. PÅ SMS!

Hva er det som egentlig er riktig? Hvorfor sitter jeg igjen med en følelse av at jeg er lite verdt, dum, utiltrekkende og motbydelig (blikkene/kommentarene hans har ofte gitt meg en sånn fornemmelse), når det var jeg som tok steget og sa at dette ikke kom til å funke.

Nå har han uttalt til sine kompiser at jeg var for krevende???

Er det virkelig å vere krevende når man vil ha avklaring på om man er kjærester eller ikke, når ord og handling ikke står i stil?

Jeg aner ikke jeg.

Når gutter tidligere har sagt at dette ikke kommer til å funke, trøster de meg med at jeg "er en flott jente - søt og god".

Ok... min konklusjon er da at jeg hittil ikke har noen kjæreste fordi jeg ikke er dødstynn, kjempepen eller overdrevent forfengelig.

Det er jo tydeligvis slike jenter gutter vil ha, uansett alder. Jenter som både er pene og smarte. Jeg vet ikke lenger hva jeg er.

Jeg er ihvertfall oppbrukt. OG lei av å prøve og feile. Jeg er tøff når det gjelder sjekking, er ikke redd for å prate med folk, og sjekker lett opp gutter. Kanskje er det det jeg gjør feil?

Er som regel etter at vi har sex det går galt. Da vil de ikke mer.. Da tenker jeg med meg selv.. er jeg virkelig så fæl, at ingen vil gå videre etter at de har hatt meg naken?

Måtte bare få ut litt damp

[Gjest brutal_mann]

Er som regel etter at vi har sex det går galt. Da vil de ikke mer.. Da tenker jeg med meg selv.. er jeg virkelig så fæl, at ingen vil gå videre etter at de har hatt meg naken?

Har ikke noe med saken å gjøre. Menn sliter så veldig med å få pult at de som regel puler hun som sier seg villig. Uansett hvor lite kjæresteemne hun måtte være. Du kan være på pen og ha en fin kropp uten at han vil være sammen med deg. Det skal faktisk litt mer till for menn også for at en skal gidde å være kjæreste med noen. Men å pule, der stilles det nesten ingen krav.