Lei av dating

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg (jente 29år) har vært singel i snart ett år nå, og har det siste halvåret vært på noen dater (ca.5-6stk), men nå begynner jeg å bli lei...

Ingen av datene var skikkelig mislykka, hyggelige gutter alle sammen, men det har liksom ikke klaffa helt.. i ett tilfelle var det gutten som trakk seg, i de resterende tilfellene trakk jeg meg etter en eller opptil 3-4 møter fordi jeg ikke følte det var noe å hente der..

Og nå er jeg egentlig bare lei menn og dating, tror jeg trenger en pause... Syns det er slitsomt å bli kjent med noen nye, for så å tenke på om det kan bli noe mer, og så går alt ad dundas allikevel... flere som føler det sånn? At det ikke er noe morsomt lenger (for synes det var morsomt å date igjen i førsten når jeg ble singel), bare slitsomt?

Jeg er vel ikke av de aller mest supersosiale, og synes innimellom det er slitsomt å bli kjent med nye mennesker hele tiden, kanskje jeg egner meg best alene..hehe.. men samtidig liker jeg jo å ha folk rundt meg, og merker jo at jeg "savner noen" innimellom også..

Merker også at selvtilliten får seg en liten knekk, selv om det i de fleste tilfellene er jeg som har trukket meg fra videre dating.. Ser for meg at jeg aldri finner noen som er "bra nok", og som vil ha meg.. og jeg gidder ikke engasjere meg lenger, bare gir blaffen... men kanskje det er da det dukker opp noen:)

Hvordan gjør dere andre som er single? Dater dere kontinuerlig, klarer dere å holde motet og håpet oppe?

[Gjest Gjest_evy_*]

-Er også akkurat DER nå. Og har tatt en pause fra dating for selvransaking, ettertenksomhet og ro i sinnet. Tror det er naturlig å stoppe litt opp og tenke gjennom en del ting for seg selv og ikke minst, få litt tid til litt andre ting også.

For det er slitsomt å bli kjent med folk, ingen tvil om det. Man tapper seg selv for energi og man bruker faktisk en del tid på dette. Hvis man mener alvor, og det gjør iallefall jeg. Jeg dater ikke for moro skyld, men kan godt ha det moro på daten, for å si det slik.

Og som du sier, ts, selvtilliten går opp og ned. Man skal ha tid til å bygge seg opp innimellom, enten det var han eller jeg som avgjorde at det ikke var liv laga.

Noen ganger lurer jeg på hvordan folk i det hele tatt treffer hverandre, så vanskelig som det skal være, nemlig at begge er interessert i det samme og vil det samme - samtidig.

Og det kan hende at det stemmer at det skjer når man minst venter det, men jeg er så lei av den klisjeen. Likevel så har jeg altså i min såkalte pause blitt kjent med en hyggelig og oppegående mann- på en nettside som går mer på hobbies og interesser. Vi har ikke truffet hverandre enda, men det haster liksom ikke. Denne gangen skal jeg ta det helt med ro.

Så ts, mitt råd er at du også tar deg en ettertenksom pause - men at du aldri gir opp! Det kan skje spennende ting når du har noe helt annet i tankene.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg veldig godt igjen i det dere skriver. Jeg har etterhvert innsett at jeg må være supermotivert for date. Ellers bare tapper det meg for krefter og reduserer selvtilliten min. Så jeg har også bestemt meg for å ikke date på en stund. Jeg vil heller drive med akkuratt det JEG har lyst til, og har heldigvis flere hobbyer og en tidkrevende jobb jeg trives godt med. Selvfølgelig savner jeg en kjæreste inniblant. Og hvis noen interessante skulle dukke opp, som jeg virkelig har LYST til å bli kjent med, kan det hende jeg tar det videre. Men foreløpig sier jeg til meg selv at jeg skal nyte å være singel og sette meg selv først (ja, det er egoistisk, men herlig!).

[Snill]

Kjenner meg egentlig ganske så godt igjen i dette. Uten at jeg er utpreget asosial eller på andre måter (ser på meg selv som) spesielt sær, så føler jeg ikke for å fylle på min sosiale konto støtt og stadig. Det virker litt som det er "snålt" å ikke være interessert i å ha en kjempestor vennegjeng med nye bekjentskaper hver uke.

Misforstå ikke, jeg har vel nok av venner, men føler ikke for å utvide med "halvveis-venner" (eller hva jeg skal kalle de) hele tiden. Jeg er veldig åpen for nye bekjentskaper, men da ut i fra interesse og personlighet, og ikke bare for vedkommende er der, eller er venn av venn eller noe slikt.

Dette fører meg over på dating-delen også synes jeg, siden jeg ikke er interessert i å lete som om jeg var mer eller mindre desperat, eller gå på date bare fordi det mer eller mindre er forventet at man skal gjøre det som singel.

Når det kommer til både venner og dater vil jeg rett og slett innvolvere meg med færre personer, men samtidig være mer kresen på hvem de er. Det er i grunn litt vanskelig å forklare, men det bunner nok ut i som TS sier, det er slitsomt å bli kjent med nye, og som kanskje ikke ender med noe likevel. Slik jeg ser det gjelder det både venner og potensielle partnere - og ja, jeg vet selvsagt at man må satse for å vinne.

For øvrig føler jeg kanskje denne tråden går litt i det samme sporet.

[Gjest God og glad]

Jeg holder på å teste det her med nettdating...er lei av å gå på byen nå, så jeg har tatt en liten pause fra det her med å gå på date. Da sa ei venninne at jeg burde gå inn på ei datingside og se om det var noe bedre. Gjorde et google søk og fikk opp x antall sider....Etter litt om og men så valgte jeg E-kontakt og nå dater jeg villt på nettet

Et morsomt alternativ til å gå på pinlige dater. Så får vi vel se om jeg kanskje velger å møte noen av nett-mennene mine i virkeligheten.

[Gjest Gjest]

Hvorfor skal man da på død å liv være sammen med noen? Det er meg helt utelukket å måtte forholde meg til en dame en gang til i livet mitt. Klart det er fint å pule og slikt, men den avhengigheten og de sure minene, de håpløse forventningene og kravene tar livet av all glede ved samliv. Men nå er jo jeg en idiot og en taper, så da er det vel derfor.

Men jeg har det jævla bra ellers, alene!!!

[Stefan]

Alle trenger en pause iblant. Jeg tror det er sunt. Hvor man legger bort alle tanker og drømmer om drømmejenta/-gutten. Bruke litt tid for seg selv. Jeg har selv hatt en god pause, har ladet batteriene, og er nå klar igjen for nye basketak.