Åpne gestalter...

[Gjest Brikken]

"Ordet gestalt er tysk og kan nærmest oversettes med "et meningsfylt hele" eller et komplett mønster.

I gestaltterapien har vi en grunnleggende overbevisning om at vi som mennesker kan leve et langt mer fullverdig og rikere liv enn det de fleste av oss gjør i dag".

-sitat hentet fra nettet.

Jeg skulle gjerne hatt denne "meningsfylt hele" - følelsen. Men det er en liten brikke som ikke er på plass....merkelig hvor den har plaget meg i alle år....å den tilhører ungdomskjærlighet.

Jeg har en åpen gestalt fra slutten av min tenåringstid.

Min kjæreste, som jeg var så hodestups forelsket, å helst ville ligge i sengen med hele døgnet, (det lot seg selvfølgelig ikke gjøre...vi var i utdannelse)

.....han gjorde det slutt med meg etter at familien hans flyttet til en annen kant av landet.

Livet gikk jo selvfølgelig videre, men jeg har aldri glemt han.....vi fikk ikke en nær avslutning.

Jeg elsker min mann og mine godt voksne barn, å jeg vet at min "eks" også er gift å har barn. Men jeg skal fortelle deg at hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg møtt han til et hemmelig møte for å elske så fillene føyk!

Kanskje jeg og han da kunne sagt til hverandre: "Tusen takk, kjære venn, endelig fikk vi avsluttet kjærligheten!"

For jeg tror ikke vi hadde elsket av kjærlighet, men av rent savn.

Jeg kunne dra hjem å lukke min åpne gestalt, å kanskje kjenne på et meningsfylt hele.

Er dette noe dere kjenner dere selv igjen i, eller er jeg skrudd helt feil sammen?

[Avalon]

"Ordet gestalt er tysk og kan nærmest oversettes med "et meningsfylt hele" eller et komplett mønster.

I gestaltterapien har vi en grunnleggende overbevisning om at vi som mennesker kan leve et langt mer fullverdig og rikere liv enn det de fleste av oss gjør i dag".

-sitat hentet fra nettet.

Jeg skulle gjerne hatt denne "meningsfylt hele" - følelsen. Men det er en liten brikke som ikke er på plass....merkelig hvor den har plaget meg i alle år....å den tilhører ungdomskjærlighet.

Jeg har en åpen gestalt fra slutten av min tenåringstid.

Min kjæreste, som jeg var så hodestups forelsket, å helst ville ligge i sengen med hele døgnet, (det lot seg selvfølgelig ikke gjøre...vi var i utdannelse)

.....han gjorde det slutt med meg etter at familien hans flyttet til en annen kant av landet.

Livet gikk jo selvfølgelig videre, men jeg har aldri glemt han.....vi fikk ikke en nær avslutning.

Jeg elsker min mann og mine godt voksne barn, å jeg vet at min "eks" også er gift å har barn. Men jeg skal fortelle deg at hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg møtt han til et hemmelig møte for å elske så fillene føyk!

Kanskje jeg og han da kunne sagt til hverandre: "Tusen takk, kjære venn, endelig fikk vi avsluttet kjærligheten!"

For jeg tror ikke vi hadde elsket av kjærlighet, men av rent savn.

Jeg kunne dra hjem å lukke min åpne gestalt, å kanskje kjenne på et meningsfylt hele.

Er dette noe dere kjenner dere selv igjen i, eller er jeg skrudd helt feil sammen?

Hei!

Jeg har ingen anelse av hva gestaltterapi går ut på, har så vidt hørt om det.

Men jeg kan virkelig kjenne meg i igjen i hva du skriver her!

[Gjest Gjest]

Jeg elsker min mann og mine godt voksne barn, å jeg vet at min "eks" også er gift å har barn. Men jeg skal fortelle deg at hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg møtt han til et hemmelig møte for å elske så fillene føyk!

Merkelig måte å elske noen på, må jeg si..