Angst og depresjon

[Gjest Vet ikke]

Hei

Jeg vet dette ikke er et angst/depresjonsforum, men her trenger jeg ikke registrere meg, så håper noen bærer over med meg likevel...

Altså, til saken:

jeg er snart 27 år, og lurer på om jeg har angst. Jeg har ikke trodd at jeg hadde det, før jeg fortalte min forlovede om diverse ting jeg har opplevd/følt fra jeg var ca 10 år, og han kommenterte at det kanskje kunne være sosial angst... når jeg tenker meg om, har legepersonell kommentert det også, uten å gjøre noe mer utover det. Bare kommentaren "du må få oppfølging", og det var det. En gang jeg satt ute på en benk, stoppet en bil og mannen som satt i den ville forsikre seg at jeg ikke kom til å ta livet av meg... ble litt paff, da... Forloveden har også spurt meg om jeg burde gå til lege for å se om jeg har depresjoner, om enn en mild form. Han har selv diagnosen mild depresjon, og etter å ha snakket ut med legen sin, lurte han på om det kunne gjelde meg også. Litt historikk: jeg har alltid trukket meg unna andre mennesker, fra jeg var... hmm... jeg ble mobbet og frosset ut (fin kombo) når jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen, og har hatt venninner, men mistet alle etter toppen noen måneder. Aldri visst hvorfor, og endte på ungdomsskolen med å ikke bry meg om å få venner. Jeg mistet dem jo bare likevel. Og ikke vet jeg hva jeg har gjort i disse forholdene heller, de har bare sluttet å ta kontakt med meg (og jeg har vel egentlig ikke vært flink til å ta kontakt heller)... Siste året på ungdomsskolen begynte jeg for alvor å trekke meg unna, ville ikke være på skolen, ville bare være hjemme, og gjøre ingenting. Min kontakt med omverdenen besto i mange år av nærmeste familie, og internett. Har vel trodd det var selvvalgt... men... første året videregående gikk i samme stil. Med andre ord ikke bra. Så meldte jeg meg på et språkkurs i USA, og fikk en god venn der. Trodde jeg, helt til han ignorerte meg i stor stil. Sa hverken hei eller hade til meg. Så trakk jeg meg unna igjen, da... satt kun på rommet, og irriterte meg grusomt over at jeg måtte dele rom med to stykker, så jeg ikke fikk være ifred... Etter to måneder og ubestått kurs reiste jeg hjem. Da bare reiste jeg fra all bagasje, tok kun med meg klærne jeg gikk i. Tror vel gjerne ikke det er så relevant, men...

Flyttet til Sverige, ville få en ny start, og prøve videregående på nytt. Da var jeg 18. Hadde en romkamerat, og ble kjent med noen folk der jeg bodde + på skolen. Etter to måneder besluttet jeg å flytte til nabobyen, og sluttet på skolen, brøt alle vennskap tvert av. Møtte forloveden, og alt klaffet så utrolig bra. Har siden gått på skole i Alta, et tredje forsøk på videregående... etter en måned sluttet den ene venninna jeg hadde å prate med meg, det brydde jeg meg ikke altfor mye om, var vant til at jeg ikke beholdt venner... Så et fjerde (!) forsøk på videregående, på samme skole som første forsøk. Da skjedde det samme, bortsett fra at jeg fullførte året. Men gikk til skolen, og hjem igjen, og ble hjemme.

Nå går jeg på folkehøyskole. Eneste grunnen til at jeg går der, er at jeg trenger et år for å kunne søke meg til universitet. Og selvfølgelig det at jeg kan bo hos familie, og ikke på skolen. Måtte jeg bodd på skolen, ville det vært uaktuelt. Så fikk jeg ei venninne der da. Ei som jeg var veldig avventende med, fordi jeg tenkte det ikke ville vare. Hun snakket mye om at hun følte dette kunne bli et vennskap for livet. Jeg forklarte henne at grunnen til at jeg er så avventende, er hva som har skjedd ellers med mine venner/venninner. Ingenting har vart. Jeg sa jeg ikke orket å innlede et venninneforhold jeg visste ville slutte. Da ville jeg heller være uten. Sånn ville det ikke bli med oss, sa hun. Etter tre måneder mistet jeg kontakten med henne. Når jeg så henne igjen to måneder etterpå, spurte jeg henne rett ut hvorfor hun ignorerte meg. Da var det det at hun trodde jeg ignorerte henne, som var svaret. Det vet jeg at ikke stemmer, men jeg tenkte at jaja, om hun føler det sånn, så... Så fikk vi kontakt igjen da. Og nå sier hun til meg at hun ikke føler seg vel på skolen og derfor er endel hos familien sin, og at hun ikke kan svare på sms fordi hun ikke har telefon lengre. Samtidig som jeg ser henne på skolen, og ser at hun driver å knotter på telefon.... aargh...

Jeg føler det bare er et ork å måtte forholde meg til andre mennesker, et slit å treffe og måtte prate med andre. Har lenge tenkt det vare selvvalgt, men blir jo litt usikker.

Det var historien...

Så grunnen til mistanke om angst (som jeg sikkert ikke har)... jeg får svettetokter når jeg må interagere med andre mennesker (gjelder også gjennom telefon), utenom faren min og foreldrene hans. Jeg kan få svimmelattaker, uten at jeg vet helt grunnen til dette, men men, tar det med uansett. Jeg prøver generelt å holde meg unna andre mennesker. Jeg ser ikke poenget med ting jeg må gjøre (og vet at jeg må gjøre), har i perioder vekslende appetitt, spiser fordi jeg vet jeg må, og har gått ned i vekt seneste året, selv om jeg bare sitter på baken, og spiser endel usunt. Jeg skal ikke si jeg er suicidal, for det er jeg ikke, men når jeg har mine nedstemte perioder (hvor jeg har alle symptomer på depresjon, bare at det ikke varer mange uker av gangen, men i underkant av én) tenker jeg på å skade meg selv, og hvilke måter man kan skade seg uten å få vondt... eh, vanskelig å forklare. Anywhoo.. Jeg har også 2 autoimmune sykdommer, en av dem er ofte linket til depresjoner.. da tenker jeg "skal jeg være deprimert da, siden jeg har dette?"

Grunnen til at jeg ikke går til lege, er at legen min er av typen "kjøp dette på helsekosten, eller dette på parfymeavdelingen, så skal du se du blir bra!"... for å få hjelp, må jeg til spesialister, fordi fastlegene ikke tar meg på alvor. Selv når det er høyst reelle situasjoner, som jeg ikke skal gå inn på her.

Vel, dette ble langt, om noen vil komme med synspunkt på om dette kan tyde på angst/depresjon, kjempebra. Takk for meg.

[Gjest TS]

Glemte noe... som kanksje er viktig å ta med, aner ikke

Uansett hva jeg gjør, går jeg og venter på neste fase i livet. Jeg har aldri beholdt noen jobb lengre enn 6 måneder, fordi jeg ikke har trivdes. Det blir tilbaketrekking, og avsluttede arbeidsforhold så fort som mulig. Den jobben jeg har hatt lengst, og trivdes best i, ble jeg sykemeldt fra. Pga kluss med at begge sjefene mine også var sykemeldt, mente de at jeg ikke hadde levert sykemelding, og bare hadde sluttet å møte på jobb. Jeg fikk vite fra trygdekontoret når jeg hentet sykepengene at jeg ikke ville få mer penger derfra, fordi jeg var sagt opp av jobben. Mine tanker "det var jo teit oppførsel, men ok", istedet for å følge opp og rette opp i feilen.

Vel vel... det var meg.

[Gjest Gjest]

Jeg synes jo det høres ut som du har noen symptomer både på angst (situasjonsbestemt, kanskje sosialangst) og depresjon. Men jeg tror det kan være like lurt å ikke fokusere så mye på at du bør/skal passe inn i alle symptomene eller få en diagnose - for du høres ikke "veldig" syk ut, det er vel så viktig å tenke på at det kanskje har hopet seg litt opp med negative mestringsstrategier kombinert med at noen ting i livet ditt (som det med jobb, og at det høres ut som du liksom har funnet deg i at de har gjort feil ovenfor deg, det er ikke bra) ikke er ideelle. Du kan dermed godt ha behov for terapi/hjelp, uten at du nødvendigvis har eller trenger en diagnose (det er imidlertid noe som kan ha noe å si for henvisning fra legen, er litt usikker på den).

[Gjest Gjest]

For det første.... BYTT LEGE

Er ikke vanskelig og tar heller ikke lang tid.

Hører ikke ut som legen tar det på alvår og hjelper det nemneverdig.

(Hadde en slik lege selv lenge, før jeg gjorde noe med det. Så mitt råd,, ikke vent for lenge)

Jeg har helse angst (mye pga. en lege som skremte "vannet" av meg gjentatte ganger.. Vil ikke gå nermere inn på det)

Har også sosial angst. Min historie ligner en del på din der. Mobbing\ utfrying på skolen. Gjentatte forsøk på vennekontakt som så og si alltid endte med skuffelse. Ga opp til slutt i barne\ ungdomskolen.

Var litt bedre på en av vidregående skolene, men mye skyldtes der at jeg var en av di elste og mestret fagene vi hadde godt, innflytter og ble litt "lærer" for de andre. Men har ingen kontakt med noen jeg gikk sammen med der.

Generelt så vegrer jeg meg for å ta kontakt med andre, føler meg både usikker og "dum" og at mine meninger ikke "teller"

(mye skyldes kanskje at foreldrene mine var av den typen som "fortalte hva du skal mene og tro på,, og dine meninger betytr ingenting...slikt sitter i lenge)

Ut i arbeidlivet er jeg ikke den første som tar kontakt med folk. Blir gjerne mer på det overfladiske nivå. Ikke for nært eller intenst.... orker ikke å bli skuffet.

Endte til slutt med å få en kraftig smell.. selv da fikk jeg ingen hjelp av legen før jeg havnet på sykehus i sykebil med et skikkelig anfall av "panikkangst"

Byttet lege ikke lang tid etterpå.. synd jeg ikke gjorde det tidligere for da tror jeg mye av det jeg sliter med nå kunne vært unngått eller taklet på en mye bedre måte.

Er viktig å få hjelp og gjøre noe aktivt selv for å komme videre.

Jeg har gått til psykolog,, ble nå mest fortalt å tenke positivt og legge bak meg vonde ting. Men det var pleierene som jobbet i rommet ved siden av som ga meg den største hjelpen.

Og at jeg fikk gå til en psykomotorisk fysiotereapaut. Hun var veldig flink. Ble mye prat og oppmykninger av spenninger i hele kroppen.

Men den største jobben må en gjøre selv.

Om du ikke får hjelp av legen din vil jeg annbefale å bytte lege. Ikke alle leger er like flinke. Og legg frem problemet, hva du føler og hvilke reaksjoner du får i gitte situasjoner til denne. Og si selv at du tror det kan være angst og mulig depresjon og at du ønsker å få hjelp til dette.

Er ofte lettere når en selv er åpen både for å se problemet og ønsker å gjøre noe med det.

Lykke til