Psykisk syk mor

[Gjest Sil3nt]

Eg har bare energi til ein...Og det e meg sjøl. Men med ei mor som e psykisk sjuk, og som prøve å dra meg ner med seg, så veit eg ikkje kor mye lengre eg har energi te meg sjøl ein gang. Måtte kutte ut mamma for ein periode. Det har vært deilig å ikkje få noen stygge mld fra ho om koss eg e og koss eg burde vært. Men så idag, mens eg sitte ute og nyte sola, våren og livet, tikke det inn ei mld. Må rett og slett bare skrive den rett av;

"Takk for at du bryr deg, men no skal du få ønsket ditt oppfylt. Eg skal legges inn på psykiatrisk sykehus i morgen. Eg trenger ikke noe omtanke fra deg, du har det best uten meg. Eg har sagt te din bror at han skal ta turen med barna. Ta vare på deg selv"

Ka svare man...? E det MI skyld at ho slite? Sendte detta svaret, og det blir den siste mld fra meg på ei stund;

"Eg har aldri ønska deg innlagt. Det e dine vrangforestillinger. Eg tror du trenge ein tur dit, så god tur, og gjør det beste ut av oppholdet så du komme ut med ei anna innstilling"

Og kjerringa måtte selvfølgelig sende noe tebake:

"Tenk om du va normal, da hadde du støttet meg og kanskje kjørt meg dit. Men eg betyr ikke så mye, bare de som holder med deg og følger dine veier. En dag får du bruk for meg, spørs da. Eg har ingen vrangtanker, kanskje du har det. Våkn opp, eg e mordi, ingen andre."

Ka svare man på sånt? Ka gjør man? Ska man la seg knekke totalt psykisk når man endelig har komt seg opp på beina ette ti år med depresjon? Ska ei mor skrive sånt? Hjelp meg, vær så snill. Eg trenge virkelig råd her.

[Gjest Gjest]

Har vert i en slik situasjon selv. Og hvet hvor tungt og vankselig slikt er.

Er utrolig tøft å bryte kontakt. Spessielt når en skjønner at mor sliter selv.

Men av og til er det behov for å gjøre slike ting.

For å fortelle litt om min situasjon. Fikk jeg lignende mendlinger.

Uansett hva jeg skrev, så fikk jeg neggativ melding tilbake.

Uansett hva jeg gjorde, fikk jeg "oppgulp" tilbake.

Uansett hva vi gjorde så ble det aldri "bra nok".

Og alltid kritikk eller beskjed om at det ikke "betydde noe" når vi forsøkte imøtekomme og gjøre noe (som vi håpet på) gledet henne.

Og skjedde det meg noe positivt, hyggelig eller vi (omsider) hadde klart å invistere i noe vi hadde ønsket oss,,, var nå det galt det og.. For jeg fortjente ikke noe bra fikk jeg høre.. Eller så var hun misunnelig.

Eller så "slo hun det ihjel" med å komme med noe meget neggativt.

Fikk til slutt nok en periode jeg slet selv. Hadde rett og slett ikke energi til det også. Så jeg kuttet kontakten.

Fikk og en god del "den type" meldinger den første tiden etterpå. Svarte (slik som du) på noe av det.

Men fant ut til slutt at jeg ikke måtte svare. En periode fikk jeg t.o.m. andre til å se på meldingene. (kunne jo være noe viktig jeg burde sett) Var det "av den tupen" så jeg ikke på de. Men jeg svarte ikke.

Brøt kontakten i nesten et år før jeg i små mengder tok kontakt igjen. Men da ga jeg klar beskjed om at jeg ikke orket slike ting. Det har bedret seg.

Men det er tilbakefall og da lar jeg det gå en tid før jeg svarer, ringer eller tar kontakt igjen. Desverre må det til av og til.

Du får tenke på at nå får hun forhåpentligvis den hjelpen hun trenger.

Hun må selv innse at hun har et problem og må jobbe seg ut av det.

Det nytter ikke for andre (spessielt familie) å "tvinge" eller "prøve få" de til å se slikt, det er noe de selv må se for å kunne komme ut av det.

Og størsteparten av "jobben" da er hennes egen.

Har du hørt sangen med strofen " jeg ser at du er trøtt,,men eg kan ikje gå alle skritta for deg.. du må gå de skjøl,,, men eg kan gå de med deg"

[Lillerose]

Hei,

Det var leit å lese om din situasjon.

Du kan svare med at er en grunn til hun er blitt innlagt på psyk sykehus. Og at du sliter med psyken din selv. At det ikke er bare hun som er syk. Men at akkurat nå vil du være i fred og ta vare på deg selv.

Prøv å ikke tenke så mye på henne, hun har det trygt på sykehuset. De vil ta vare på henne der.

Du kan om du vil ta kontakt med sykepleierne på den avdelingen hun er innlagt å snakke "ut" om deg og din mors situasjon. De vil ha mye forståelse for deg.

God bedring, det er ikke lett å være pårørende når en selv er syk.

[Gjest Sil3nt]

Hei,

Det var leit å lese om din situasjon.

Du kan svare med at er en grunn til hun er blitt innlagt på psyk sykehus. Og at du sliter med psyken din selv. At det ikke er bare hun som er syk. Men at akkurat nå vil du være i fred og ta vare på deg selv.

Prøv å ikke tenke så mye på henne, hun har det trygt på sykehuset. De vil ta vare på henne der.

Du kan om du vil ta kontakt med sykepleierne på den avdelingen hun er innlagt å snakke "ut" om deg og din mors situasjon. De vil ha mye forståelse for deg.

God bedring, det er ikke lett å være pårørende når en selv er syk.

Takk for svar!

Man vet liksom ikke hvordan man skal støtte, hva man skal si eller gjøre. Når jeg endelig klarte å komme meg opp på beina igjen, så begynner hun med sitt. Bare det at man får sånne meldinger fra sin egen mor, er galt. Det er ikke normalt. Hun tror at jeg klarer å støtte henne, til tross for at jeg har sagt at jeg har nok med meg selv. Hun har ikke vist noe medfølelse etter at jeg ble sykemeldt igjen i januar, hun har bare kommet med anklagende meldinger. Virker som hun ikke tenker på at hun drar meg med seg ned i dragsuget. Men det skal hun jaggu ikke få klare! Jeg har vært i kjelleren selv, og vet hvordan det er. Jeg burde kanskje ha støttet henne, men jeg er redd det "mørket" hun nå opplever. Og det virker som hun lar det gå utover meg, som hun vet er svak. Jeg er kanskje sterkere enn det hun tror. Idag har jeg en slik dag der jeg føler meg sterk, der jeg ikke lar meg påvirke. Men jeg må innrømme at det er fristende å bytte telefonnummer for å unngå flere bebreidende ord. Det er bare et knapt år siden vi tok opp kontakten igjen, etter å ikke ha hatt kontakt på et halvt år. Den gangen uttalte hun seg også om hvordan jeg var, burde bli osv. Trodde hun forsto at jeg ikke godtok sånt, men den gang ei...Det er synd å "miste" ei mor på den måten, men...

[Lillerose]

Bytte mobilnummer, ja det var en god ide:)

Ellers så har hun broren din, det virker som han kanskje støtter og hjelper henne. Du får være ærlig og si at du ikke makter å være der for henne. Du er selv syk og må ta vare på deg selv.

Virker som hun bare er ute etter å gjøre det vanskelig for deg? Hun er ulykkelig og syk. Dette er ikke din feil, du skal ikke straffes for hennes lidelser. Hun viser ingen forståelse for din situasjon, derfor burde du kanskje kutte kontakten fremover og ta tiden hjelp.

[Gjest Charming]

Hei!

Det var leit å høre

Jeg har vært i samme situasjon selv. Du får bare tenke at grunnen til hun skriver disse tingene til deg er nettopp fordi hun er syk. Hun skjønner det kanskje ikke helt selv hva hun skriver og utsetter deg for. Det høres jo ut som hun synes fryktelig synd på seg selv, og skulle ønske du så henne som ditt livs midtpunkt.

01. januar i år, hadde jeg fått nok. Jeg fant ut at det tærte så mye mer på kreftene å snakke med moren min de få gangene vi pratet, og jeg fikk bare masse dårlig samvittighet - og synes det var et ork når hun ringte fordi vi egentlig ikke hadde noe å prate om. Så jeg hadde en samtale med henne der jeg sa jeg heller ønsket vi ikke hadde kontakt lengre - at det ble enklere for meg. Har ikke pratet med henne siden, men føler meg på en måte lettet. Slipper å bli skuffet gang på gang hun gir lyd fra seg. Selv om dette også er litt stusselig løsning. Men da slipper jeg å kjenne på HENNES problemer hvertfall - så holder jeg meg til mine egne.

Dette er nok ingen genuin løsning for alle. Moren din skjønner nok snart selv (får vi håpe!) at hun er skikkelig syk når hun får hjelp - og det går da forhåpentligvis ett lys opp om hvordan hun har oppført seg mot deg. Kanskje du kunne forklart at du synes det var tungt nå, så du ønsket en liten pause til hun ble bedre? Og da satse på at ting tar en opptur, og at dere kan få et bedre forhold til hverandre da?

Veldig vrien situasjon :O

[Gjest Gjest_Putte_*]

Til trådstarter: Hvorfor skriver du på dialekt i ditt første innlegg, men ikke på det andre??? Syns' liksom det var liit merkelig!

[Gjest Sil3nt]

Til trådstarter: Hvorfor skriver du på dialekt i ditt første innlegg, men ikke på det andre??? Syns' liksom det var liit merkelig!

Skrev det på bloggen min midt i frustrasjonen, og orket ikke forandre det før jeg postet det her. Vet det er noen forum som forbyr bruk av dialekt, derfor valgte jeg å skrive på bokmål videre.

[Gjest Sil3nt]

Hei!

Det var leit å høre

Jeg har vært i samme situasjon selv. Du får bare tenke at grunnen til hun skriver disse tingene til deg er nettopp fordi hun er syk. Hun skjønner det kanskje ikke helt selv hva hun skriver og utsetter deg for. Det høres jo ut som hun synes fryktelig synd på seg selv, og skulle ønske du så henne som ditt livs midtpunkt.

01. januar i år, hadde jeg fått nok. Jeg fant ut at det tærte så mye mer på kreftene å snakke med moren min de få gangene vi pratet, og jeg fikk bare masse dårlig samvittighet - og synes det var et ork når hun ringte fordi vi egentlig ikke hadde noe å prate om. Så jeg hadde en samtale med henne der jeg sa jeg heller ønsket vi ikke hadde kontakt lengre - at det ble enklere for meg. Har ikke pratet med henne siden, men føler meg på en måte lettet. Slipper å bli skuffet gang på gang hun gir lyd fra seg. Selv om dette også er litt stusselig løsning. Men da slipper jeg å kjenne på HENNES problemer hvertfall - så holder jeg meg til mine egne.

Dette er nok ingen genuin løsning for alle. Moren din skjønner nok snart selv (får vi håpe!) at hun er skikkelig syk når hun får hjelp - og det går da forhåpentligvis ett lys opp om hvordan hun har oppført seg mot deg. Kanskje du kunne forklart at du synes det var tungt nå, så du ønsket en liten pause til hun ble bedre? Og da satse på at ting tar en opptur, og at dere kan få et bedre forhold til hverandre da?

Veldig vrien situasjon :O

Da er du sterk!

Jeg har forsøkt opp til flere ganger å forklare henne at jeg har nok med mine egne problemer, og bedt henne om å ikke ringe til meg for å snakke ut om sine problemer. Det hjalp ikke, hun ringte til meg likevel, og langet ut om hvor grusomt hun hadde det. Jeg hadde ikke samvittighet til å legge på, men prøvde å fortelle henne at jeg ikke orket hennes problem oppå mine. Det er som det går inn det ene øret, og ut det andre. Hun hører rett og slett ikke på meg. Hun misforstår alt jeg sier. Når det i januar ble avgjort at jeg skulle slutte skolen fordi jeg var utbrent, fikk hun det for seg at jeg var så psykisk syk at jeg skulle innlegges. Dette gikk hun til sine venner og fortalte. Snakk om å vri totalt på sannheten!

Syns det er forferdelig vanskelig å sette meg inn i situasjonen hennes, og tenke at hun kommer med så mye piss fordi hun er syk.

[Gjest Charming]

Jeg skjønner det er vrient å sette seg inn i hennes situasjon. Jeg klarer det heller ikke, jeg bare prøver å tenke sånn at hun sier det fordi hun er syk - istedet for tanken om "Hun sier det for å knekke meg. Hun er ikke så glad i meg". Den er verre.

Det er jo HVERTFALL vrient når hun ikke respekterer at du ikke orker mer. Heldigvis for meg har jeg ikke hørt fra min siden. Ikke et bittelite forsøk på å ta kontakt, vet ikke i grunnen om dette er en lettelse eller en skuffelse. Prøver å ikke analysere det så mye.

Jeg er litt for den ideen noen over her hadde, bytte tlf.-nr. Eller sperre nr hennes. Det tror jeg går an. Få lagt inn en sånn sperre at hun ikke får ringt til deg fra sitt nr. Da har du jo hvertfall løst en hel del. For da får hun ikke ringt til deg og klaget - men du kan få tak i henne likevel hvis du en dag våkner opp og finner ut du vil vite hvordan hun har det.

[Gjest Gjest_Putte_*]

Skrev det på bloggen min midt i frustrasjonen, og orket ikke forandre det før jeg postet det her. Vet det er noen forum som forbyr bruk av dialekt, derfor valgte jeg å skrive på bokmål videre.

Ok, da forstår jeg, takk for svar

[Cowgirl22]

Hei TS!

Forstår veldig godt hva du går gjennom. Er selv oppvokst med å ha en mor som er psykisk syk og har vært inn og ut av psykiatrisk fra jeg var 11 år og frem til nå. Dette er noe som har formet meg til den jeg er i dag og det har også ført til at mitt forhold til min mor ikke kan sammenlignes med andres.

Det moren din skriver i meldingene er for meg klart påvirket av hennes sykdom. Jeg syns du skal prøve å ikke ta det til deg. Din mor er sikkert langt nede nå og har som du nevnte også andre å henvende seg til (som din bror)

Jeg personlig var/er ikke sterk nok til å takle min mor når hun er på det værste. Jeg har vel kun besøkt henne på psykiatrisk da jeg ennå var liten. Nå unngår jeg det. Det er en stor påkjenning og moren min er en helt annen enn hva jeg vil indentifisere henne med.

Jeg velger derfor å være med min mor når hun er i god form, så får de andre ta seg av henne ellers. Vet det høres kynisk ut. Men syns ikke folk som ikke har vært i samme situasjon har noen grunn til å kritisere meg.

Har også konfrontert min mor om mine følelser og hva jeg tenker. Klart hun ikke tålte det å ble innlagt få dager etter. Men dette hjalp meg. Jeg vil hun skal vite at hennes sykdom ikke er noe jeg tar lett på og som jeg ikke blir påvirket av. I ettertid har hun takket meg for dette.

Hvis du har noen spørsmål, TS eller trenger dele erfaringer er det bare å ta kontakt med meg på en PM eller her inne. Vet ikke hvorvidt dette hjalp. Men ville bare gi deg et lite bilde av hvordan jeg prøver å håndtere dette.