enebarn.

[Gjest Gjest]

Hei.

Jeg er ei jente på 26 som fikk mitt første barn for ca 1 år siden.

Ville i utgangspungtet aldri ha barn(har aldri vært spesielt ungesyk.

Men så møtte jeg mannen i mitt liv og vi fikk ettervert lyst på 1 barn som vi da fikk.

Hun er veldig eksemplarisk. Sover masse,griner så og si aldri-alltid blid.

Vi koser oss glugg ihjel og elsker henne over alt på denne jord.

Har mange venner rundt oss som nå er i gang med unge nr 2.

Vi har tatt diskusjonen mellom oss og funnet ut at vi ikke har lyst på flere.

Vi vil kose oss med henne og det livet vi har nå.

Så begynner folk å spørre " når kommer nr 2 da?" og vi svarer att det ikke kommer fler. Alle blir kjempe sjokkert over at vi ikke vil ha fler. Og blir kalt egoistiske fordi tulla vår da ikke får noen søsken! Ærlig talt,skal vi liksom få fler barn KUN får å gi henne et søsken?

Man skal da ha Ordentlig lyst på 1 barn før man planlegger å sette et barn til verden?

Vi vet at vi ikke hadde hatt ork til 1 barn til,og att det ville gått ut over jobb, forholdet og snuppa våres. Og det er det siste vi vil. Vi vil gi alt vi har av kjærlighet,tid og økonomi på tulla våres..

Så det blir bare 1 barn her i gården. Men jeg må si jeg er sjokkert av "alle" andres synspunkter. Kan man ikke bare respektere andres ønsker?

Hva er synspuktene deres på dette da?

( Jeg er har forresten 2 søsken og mannen har 2,så vi vet hva det vil si og ha søsken både på godt og vondt

[Gjest *Mim*]

Synes det er helt uproblematisk at dere velger dette. Jeg ønsker at mine barn skal ha søsken, både nå og for framtida, men det er mitt valg. Dere bestemmer om dere vil ha barn og hvor mange - det er en helt ærlig sak.

[Strix]

Jeg må si meg enig med *Mim*, det er helt og holdent deres valg. Dere vet hva dere vil og ønsker. Mange i dag setter barn tilv erden uten å ha tenkt seg om og altfor mange klarer ikke å følge opp disse engang.

Både jeg og mannen har søsken og om vi får barn skal vi gjøre det vi kan for at de også får søsken. Jeg kunne aldri tenkt meg livet mitt uten mine søsken og vil gjerne ha flere, men det er mitt/vårt valg.

[Vodecka]

Jeg ville ha to, men det var nok mest fordi eggstokkene omtrent hylte ut når jeg så baby da førstemann var nesten 2 år. Kan ikke forklare følselsene jeg fikk da jeg ønsket nr 2.

Har ikke de følselsene nå og minstemann er snart 5. Så var nok meninga for min del med to barn.

Så hvis ikke dere ønsker nr 2, ser jeg på det som deres valg fullt ut og er som Strix sier at du skal følge de opp oxo! Hvis dere trives med å være en familie på 3, så syns jeg dere skal det.

[Gjest Gjest]

Takk for svar

Godt å se at det er noen der ut som respekterer andres valg og oppmuntrer til det..

Vil også si att jeg virkelig beundrer alle dere mødre der ute med mange barn

[Fluffie]

Naar jeg har fortalt enkelte at jeg tenker aa bare faa ett barn, maks to, saa har jeg faatt til svar om at dersom jeg bare vil ha ett barn saa boer jeg revurdere om jeg vil ha barn i det hele tatt, for vil man ha ett barn saa boer man visst faa flere...

[Gjest strykebrett]

Jeg syns ikke det er noe galt med å få bare ett barn. Så lenge ungen har mulighet til å sosialisere med andre barn ser jeg ikke noe probem i det i det hele tatt.

Syns ikke du skal bry deg så mye om hva de andre mener jeg

[mocci]

Jeg planlegger også bare å få et barn og i likhet med deg er jeg absolutt ikke ungesyk eller spesielt opptatt av barn, men nå er det nå en gang slik at samboer og jeg har lyst på et lite knøtt sammen, men det holder med ett Jeg har også 2 søsken så vet hva det innebærer, men tror ikke jeg har overskudd og ork til å ta meg av 2 barn da jeg blir utrolig lett stressa noe som igjen gjør meg syk. Jeg er utrolig glad i mine søsken men syns ikke det er riktig å få flere barn på bekostning av egen helse, man skal jo tross alt være istand til å ta seg av barna på beste sett.

Endret 24. mars 2009 av mocci

[Crow Jane]

Selvsagt er det ditt valg dette her.

Samtidig er jeg glad for at jeg har en bror den dagen mor forsvinner. Det er noe trygt ved å ikke være alene i livet. Alltid noen å mimre om barndomsminner med og slikt...

[MarianneE]

Veslejenta vår kommer nok til å forbli enebarn av flere grunner.

Når jeg har sagt det til folk som spør tror de jeg bare tuller.

Sier ting som "Neida, klart dere må ha flere"

Rart hvordan en ikke bestemmer over seg selv...

[Gjest Charming]

Jeg ser ikke noe galt i å bare få ett barn. Det er også en veldig stor utgift - og ikke alle har råd til å få flere. Må da være bedre å få ett barn, og ha penger til overs og litt penger til å skjemme bort dette barnet - enn å ha en hel haug og slite med å få mat på bordet.

[MrsC]

Mannen har flere søsken, jeg er enebarn. Så jeg synes at vi ut i fra dette grnnlaget ser begge sider av dette med søsken kontra enebarn. Det er positive sider og ulemper med begge deler. For våres del vil det avgjørende ligge i hvorvidt vi mener at vi klarer å ta oss av alle barn vi får økonomisk, fysisk og psykisk. Og helst ha litt overskudd igjen til å være kjærester og forbli gift. Ingen barn skal lide fordi vi bare "måtte" ha ett til. Dette er dessverre noe vi begge har sett hos venner og søsken. Da er det bedre slik trådstarter tenker, synes jeg å innse at de har nok med ett barn.

Blir frustrert over alle som skal ha en mening og en kommentar om våres valg angående antall barn. Selv om det er "i beste mening", så blir man lei etter kommentar nummer 1000

[Modic]

Selvfølgelig har dere full rett til å bestemme at dere bare vil ha ett barn.

Allikevel har jeg nok et noe ambivalent forhold til dette: Jeg har selv en bror, og vi har et veldig godt og nært forhold. Mine foreldre er begge to i dag alene som søsken: mor mistet sin eneste bror for mange år siden, far har ingen søsken.

De sier begge at det har vært veldig tungt nå som foreldrene er gamle og etterhvert har falt fra; de skulle gjerne hatt søsken å støtte seg på nå. De har jo hverandre, men de har ingen å dele barndomsminner med.

Et annet aspekt er at jeg har sett mange usedvanlig bortskjemte enebarn, som kanskje hadde hatt godt av å "få slipt kantene litt" ved å ha søsken som de måtte dele oppmerksomheten med. Det er vel ikke til å komme vekk i fra at man kan bli litt vel egosentrisk, dersom all oppmerksomhet fra alle rundt kretser om dette ene barnet...

Men deres barn behøver jo slett ikke å bli slik, og som sagt synes jeg selvfølgelig at dere må få bestemme selv.

[MrsC]

Sitat:"de skulle gjerne hatt søsken å støtte seg på nå. De har jo hverandre, men de har ingen å dele barndomsminner med".

Sitat: "Et annet aspekt er at jeg har sett mange usedvanlig bortskjemte enebarn, som kanskje hadde hatt godt av å "få slipt kantene litt" ved å ha søsken som de måtte dele oppmerksomheten med. Det er vel ikke til å komme vekk i fra at man kan bli litt vel egosentrisk, dersom all oppmerksomhet fra alle rundt kretser om dette ene barnet..."

Dette fortjener en liten kommentar. For det første er det ikke sikkert at søsken er der som støtte i en tung situasjon (f.eks pleietrengende foreldre, dødsfall etc). Ofte er det den ene av søsknene som "får" ansvaret for sine foreldre, mens de andre gjør lite (sett dette gjennom mannen min sin side og min egen mor).

For det andre er det ikke alltid at søsken vil være der for deg for å mimre om gammelt og kjært. Det er ikke sikkert at de har samme oppfatning av barndommen når alt kommer til alt. Når foreldrene er borte er det ikke sikkert at søsknene faktisk ønsker kontakt lenger.

Å bli en egoist (og ellers sånn passe ufordragelig) kan man fint bli selv om man har søsken. Det kommer faktisk an på foreldrene og oppdragelsen. Jeg har vært borti mange med søsken hvor foreldrene har hatt den innstillingen at "nei, ungene har søsken så de er så vant til å dele og da er alt så flott". Beklager, feil.

Det er ikke meningen å kuppe tråden er, men enkelte ting blir litt for naivt til å stå uimotsagt.

[Gjest Gjest]

Som enebarn har jeg ofte savnet søsken - både da jeg var barn og ikke minst i voksen alder.

Jeg ville ikke selv valgt å få bare ett barn. Andre får vurdere hva de mener er best for barnet og familien.

Hvis enebarnet har mye kontakt med søskenbarn på samme alder tror jeg det er veldig positivt. Nær kontakt med andre nabobarn og andre som de får langvarige vennskap med er også viktig. Og foreldrene må nok være enda mer bevisst på å unngå å være overbeskyttende. Når barnet blir voksent må dere godta at hun vil flytte til Australia selv om dere ikke har andre barn. Som enebarn er det lett å få dårlig samvittighet hvis man velger å flytte langt hjemmenfra fordi da blir foreldrene alene igjen. Det er viktig å være bevisst på dette. Dere kan heller ikke forvente at hun tilbringer hver julaften sammen med dere. Ikke gi henne dårlig samvittighet for dette. Det er ikke hennes skyld at hun er enebarn. Hvis dere er bevisst på alt dette tror jeg ikke det blir noe problem å bare få ett barn.

[Gjest Charming]

Som enebarn har jeg ofte savnet søsken - både da jeg var barn og ikke minst i voksen alder.

Jeg ville ikke selv valgt å få bare ett barn. Andre får vurdere hva de mener er best for barnet og familien.

Jeg har hørt flere enebarn si dette, mens jeg selv er heeelt uenig. Jeg lurer på hva årsakene egentlig er til at man ser så ulikt på det :klø:

[Gjest ¤bella¤]

Synes det er helt uproblematisk at dere velger dette. Jeg ønsker at mine barn skal ha søsken, både nå og for framtida, men det er mitt valg. Dere bestemmer om dere vil ha barn og hvor mange - det er en helt ærlig sak.

Enig i dette.

En av grunnen er at vi ikke vil at frøkna vår skal bli aleine her i verden når jeg og pappan hennes går bort. Eller at hun skal bli sittende med alt ansvaret for oss aleine den dagen vi blir gamle.

Jeg vet at det ikke er en garanti for at søsken kommer godt overens, men sannsynligheten for at de har noen de kan støtte seg på er større om de er to, eller om de er aleine.

[Gjest Gjest]

Gjør det som passer dere best! Passer det best med ett barn så gå for det og ikke bry deg om hva andre måtte mene. Jeg ønsker meg heller ikke mere enn ett barn, og har også selv vokst opp som enebarn. Synes heller det er en smule rart med alle de som får flere pga at de vil gi den førstefødte et søsken. Det er også bevist at enebarn er de som klarer seg best i samfunnet.

[Jens]

Sitat"Ærlig talt,skal vi liksom få fler barn KUN får å gi henne et søsken?"

Ja, det syns jeg. Det gjorde vi, og vi angrer ikke ett sekund. Storebror har aldri virket så lykkelig før, og vi ser virkelig hvor mye søsken betyr.

[Modic]

Sitat:"de skulle gjerne hatt søsken å støtte seg på nå. De har jo hverandre, men de har ingen å dele barndomsminner med".

Sitat: "Et annet aspekt er at jeg har sett mange usedvanlig bortskjemte enebarn, som kanskje hadde hatt godt av å "få slipt kantene litt" ved å ha søsken som de måtte dele oppmerksomheten med. Det er vel ikke til å komme vekk i fra at man kan bli litt vel egosentrisk, dersom all oppmerksomhet fra alle rundt kretser om dette ene barnet..."

Dette fortjener en liten kommentar. For det første er det ikke sikkert at søsken er der som støtte i en tung situasjon (f.eks pleietrengende foreldre, dødsfall etc). Ofte er det den ene av søsknene som "får" ansvaret for sine foreldre, mens de andre gjør lite (sett dette gjennom mannen min sin side og min egen mor).

For det andre er det ikke alltid at søsken vil være der for deg for å mimre om gammelt og kjært. Det er ikke sikkert at de har samme oppfatning av barndommen når alt kommer til alt. Når foreldrene er borte er det ikke sikkert at søsknene faktisk ønsker kontakt lenger.

Å bli en egoist (og ellers sånn passe ufordragelig) kan man fint bli selv om man har søsken. Det kommer faktisk an på foreldrene og oppdragelsen. Jeg har vært borti mange med søsken hvor foreldrene har hatt den innstillingen at "nei, ungene har søsken så de er så vant til å dele og da er alt så flott". Beklager, feil.

Det er ikke meningen å kuppe tråden er, men enkelte ting blir litt for naivt til å stå uimotsagt.

Til det første sitatet:

Jeg skrev om hvordan MINE foreldre har uttalt at de har følt det.

Til det andre sitatet:

Jeg skrev om MIN erfaring med mange enebarn, og skrev også at "Men deres barn behøver ikke bli slik." Siden tråden i utgangspunktet ikke handlet om hvor mange (andre) måter man kan få ufordragelige barn på, så jeg ingen grunn til å gå nærmere inn på det.

Dersom du mener at dette er naivt, så får det være opp til deg.

Endret 24. mars 2009 av Modic