Barn og dialekt

[Gjest Gjest]

Jeg har en liten slektning som flyttet fra Oslo til Tromsø da han var 4-5 år. Begge foreldrene er nordfra. Selv etter over ett år hadde han ikke lagt om, enda alle rundt ham snakket nordlending, og han sakker fortsatt en god blanding av begge dialekter (han er vel 7-8 år nå). Foreldrene ble nesten bekymret for om det hadde noe med evne til å lære andre språk å gjøre, et slags dårlig språkøre, men han har nå lært seg engelsk, så det er hvetrfall ikke årsaken.

[Gjest Gjest]

Det er heller ikke uvanlig at barn har utespråk og hjemmespråk. Jeg snakket svært pent hjemme da jeg var barn, og den mer breie romeriksdialekten ute. Min sønn snakker sånn som de rundt ham snakker, dvs at han har svenske ord (svensk barn i barnehagen) sunnmørske ord (pappa fra Sunnmøre) og eller helt vanlig øsslannsdialekt som vi prater her vi bor.

[Gjest Gjest]

Jeg kan forstå at han ikke snakker totning...

Kjenner mange totninger, kjempehyggelige folk, men dialekta er helt forferdelig, synes jeg. De har også mange ord og uttrykk som er klin umulig å forstå, dersom du ikke klarer å fatte det ut fra sammenhengen det blir sagt i.

Og det tror du en unge reflekterer over?

Mulig du har dårlig språkøre for totning er lett forståelig i forhold til f.eks. gudbrandsdøler og rogalendinger.

[Gjest Gjest]

Vi er begge nordfra. Bor i forsvarskommune nordpå. Vår eldste snakka som oss helt til hun begynte i barnehagen, da gikk hun over til å snakke som flertallet av barna der, østlending. Etter flere år på skolen har hun endelig begynt å snakke mer vår dialekt igjen, for nå er det ikke noen "forsvarsunger" i hennes omgangsmiljø lenger. Minstejenta snakker som oss.