Dere som ikke vil ha barn

[Gjest hopeful]

Selv vil jeg veldig gjerne ha barn, men vil understreke at jeg respekterer dere som ikke vil ha barn. Bare er nysgjerrig på hvorfor?

[Gjest (u)frivillig barnløs]

Vårt valg er tatt med bakgrunn i min dårlige helse - jeg kan knapt ta vare på meg selv, og ville ikke kunne gi et barn det det trenger til enhver tid.

Det er ikke det at vi ikke ønsker oss barn - det er det at vi ikke ønsker oss barn vi ikke kan ta ordentelig vare på.

[Gjest hopeful]

Vårt valg er tatt med bakgrunn i min dårlige helse - jeg kan knapt ta vare på meg selv, og ville ikke kunne gi et barn det det trenger til enhver tid.

Det er ikke det at vi ikke ønsker oss barn - det er det at vi ikke ønsker oss barn vi ikke kan ta ordentelig vare på.

Leit å høre at helsen din setter en stopper for drømmen om barn. Må ha vært en tung avgjørelse, men jeg syns det står stor respekt av den avgjørelsen.

[Rosalie]

Jeg er rett og slett ikke spesielt glad i små barn, og har vel kommet fram til at jeg ikke er villig til å gjøre alle de endringene i livet mitt som må til for å kunne oppdra barn på en god måte.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg er rett og slett ikke spesielt glad i små barn, og har vel kommet fram til at jeg ikke er villig til å gjøre alle de endringene i livet mitt som må til for å kunne oppdra barn på en god måte.

Er heller ikke villig til å endre livsstilen min totalt pga barn og få kjempemasse extra ansvar og arbeid med det - av økonomiske grunner ser jeg også at det vil bli mye tøffere om man får barn kontra nå som man bare er 2 voksne .Liker å ha litt til overs av lønnen til sparing og fornøyelser til meg selv .Barn er dyrt å ha , en får nesten ikke fritid eller tid til sine egne intresser & hobbyer etc - og jeg syns foreløbig ikke at det er ok å ha så stort ansvar .Har egentlig nok arbeid og ansvar fra før av ! Så hvordan skulle livet blitt om man fikk barn i tillegg ... huff -sikkert stressende og slitsomt !

Får tenke på det noen år til : )

[Gjest hopeful]

Takk for svar

Nå vet jeg ikke hvor gammel dere er, men tror dere ikke at det kanskje blir et savn når "alle" andre i vennegjengen begynner å få barn?

Flere?

[Gjest StockDama]

Har rett og slett ikke lyst på egne barn.

Andre sine barn er ok, i små doser. Men ikke nok til at jeg tenker "åh, jeg skulle hatt mine egne!". Og intill den dagen jeg tenker slik, frastår jeg det. Ikke noe vits i å få seg noe man egentlig ikke vil ha.

Er 24.

Og "alle" andre har allerede barn, og niks savnet er ikke der =)

Endret 21. mars 2009 av StockDama

[Rosalie]

Jeg er 31, og veldig mange rundt meg har små barn. Ja visst er de søte - i små porsjoner.

Jeg er for øvrig sammen med en som nærmer seg 40 med stormskritt, og han har omtrent like lyst på barn som meg.

[Cata]

Takk for svar

Nå vet jeg ikke hvor gammel dere er, men tror dere ikke at det kanskje blir et savn når "alle" andre i vennegjengen begynner å få barn?

Flere?

Jeg ville heller ikke ha barn siden jeg ikke er spesielt glad i små barn. De er greie nok når de begynner å komme opp i skolealder, men jeg tror jeg ville vært en usedvanlig grinete småbarnsmor . Dermed syntes jeg det var like greit å ikke få noen. Barn bør være mer ønsket enn som så.

Jeg er nå i den alderen at venninner som var tidlig ute så smått begynner å glede seg til/"frykte" barnebarn og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har savnet egne barn. Så jeg tror jeg må ha en defekt biologisk klokke hva barn angår.

[Gjest Gjest]

Jeg føler meg ikke spesielt egnet til å bli mor. Jeg er glad i småbarn, litt mindre glad i større barn Men det er mest mine egne egenskaper jeg er bekymret for; utålmodig, nevrotisk, usikker - jeg er redd for å overføre dem til barnet og for å ikke være den trygge voksne jeg synes barnet fortjener. Er snart 32. Er forsåvidt i gang med en opprydningsprosess i det mentale, så skal ikke se helt bort fra at jeg ender med å ønske meg barn likevel (om jeg rekker å få det vet jeg ikke og det er ikke "målet" med arbeidet). Om jeg forblir barnløs skal jeg klare å fylle livet med mening likevel, både med interesser, venner, familie og andres barn for den saks skyld. Flere av vennene mine har etter hvert fått barn, men det føles ikke vanskelig å være barnløs blant dem. Vi har jo fortsatt ting å snakke om, og lever ikke såå forskjellige liv. Jeg interesserer meg også for deres barn, så gjør meg ingenting at de er inkludert i samtaler og sosiale ting.

[Gjest Mea Culpa]

Pga. tid, penger, osv. Mye de samme grunnene som de andre her altsaa.

Har aldri vaert veldig begeistret for barn og tror ikke jeg hadde blitt en saerlig bra mor, men jeg syns det er veldig kjekt aa vaere tante da.

Jeg er 30 na og tviler paa at ting kommer til aa endre seg betraktelig uansett hvor mange barn mine venner maatte faa. Det har egentlig motsatt virkning paa meg.

[Gjest Gjest]

Jeg er 29, og visst merker jeg et savn etter barn når den ene venninnen etter den andre får det. Men jeg er oppvokst med en mor med ustabilt temperament (og slet lenge med ettervirkningene av det).... jeg merker av og til at jeg har arvet den samme ustabiliteten, derfor har jeg valgt å ikke få barn, for jeg vil ikke utsette noen for det. Jeg koser meg med venninners barn og drar når jeg har fått nok.

Penger og tid er jo også noe å tenke over, men jeg tror nok at om jeg skulle bestemme meg for å få barn ville nok de faktorene ordne seg på et vis, det gjør jo det for de fleste, selv om det sikkert oppleves trangt og stramt til tider.

[Gjest Gjest_Nina_*]

Selv vil jeg veldig gjerne ha barn, men vil understreke at jeg respekterer dere som ikke vil ha barn. Bare er nysgjerrig på hvorfor?

Fordi jeg er så kresen når det gjelder menn, og hittil har jeg ikke møtt noen som jeg mener er verdig å bli far til mine barn. Det skal jo være en skikkelig bra mann, om man velger å få barn. Hvis jeg ikke møter en god partner som jeg mener er et godt farsemne, så forblir jeg heller barnløs og det er helt greit

[Gjest hopeful]

Takk for svar

[Gjest Gjest]

Jeg har en arvelig sykdom som det er 50% sjanse for at jeg vil føre videre til eventuelle barn. I tillegg risikerer jeg å sette min egen helse i fare ved et svangerskap.

Nå har jeg to skjønne stedøtre, så biologiske barn har aldri vært noe savn.

[Gjest Gjest]

Derfor.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;#entry6711294

[Gjest Gjest_Fatima_*]

Nattevåk, drittbleier, skriking og matrester.. Hengepupper og maltraktert underliv .. Nei det er mange grunner til å la være gitt

[Gjest Gjest]

Hehe. Jeg vedder på at 90% av dere kommer til å ha ett eller flere barn innen fem år.

[aline]

vet ikke helt om jeg kan si jeg garantert ikke vil ha barn, jeg er vel slik at i utgangspunktet håper jeg jeg treffer en mann som får meg til å ønske meg barn... hehe.

Har aldri vært spesiellt glad i barn før jeg ble tante, det endret seg litt når jeg fikk tantebarn. De er jeg fryktelig glad i! Har med det blitt litt mildere stemt ovenfor andres barn også, og synes det er koselig med barn, for en liten periode, men det er sjeldent jeg er interessert over noen særlig tid, rett og slett fordi det ikke ligger helt for meg tror jeg.

hadde en kort periode, når min første niese ble født, der jeg ønsket meg barn. På det tidspunktet hadde jeg ikke kjærste, så det ble ikke noe av, og etterhvert har ønsket sklidd ut i sanden og forsvunnet igjen. Men jeg skulle gjerne ønsket meg barn, så sånn sett synes jeg det hadde vært veldig koselig å treffe en mann som fikk meg til å få lyst til å få barn med ham.

Jeg har en ustabil psyke, så tanken har vel også slått meg om hvordan jeg ville klart å ikke la psyken min påvirke barna, eller at det gikk i arv til dem.

Har også en far som aldri var særlig glad i barn, og har hatt ett heller trøblete forhold til ham i oppveksten. Det har ødelagt mer en jeg ville ønsket for noe barn. Og jeg ser likhetene ved meg selv og min far, også på områder som såret meg. Ønsker ikke å påføre barn det jeg har opplevd og følt, så dersom jeg ikke får barn, så er det kanskje en mening med det.

er 34 (35 i juni) forresten, og mange av mine venner og bekjente har fått barn for lenge siden, noen har andre har ikke. Sånn er det bare, og jeg savner det ikke mer selv om mange rundt meg har. Målet mitt er ikke å ha det samme som alle andre, men å ha det som passer for meg.

er også litt der at jeg ihvertfall setter pris på de tingene jeg KAN gjøre, som jeg vet jeg måtte slutte med eller gjøre mindre av dersom jeg hadde barn. Slik situasjonen er idag, altså at jeg ikke har barn og ikke en mann jeg har lyst på barn med, så setter jeg så stor pris på lidenskapene i livet mitt (har to store lidenskaper som jeg bruker mye tid på, og som betyr såpass mye for meg at jeg krever at en partner tar en viss interesse i ihvertfall en av dem, ellers vil vi se lite til hverandre). Så selv om jeg forstår at dersom jeg får barn, vil det gi meg noe jeg da synes er MER verd, så gir disse to tingene livet mitt så mye mening at dersom jeg ikke ender opp med barn, så har jeg disse som gir livet mitt ufattelig mye mening, glede og lykke. Det er ikke værst bare det.

[Gjest hopeful]

Leit å se at du har hatt en trøblete oppvekst aline