Å være stygg

[Gjest Hybris]

"Det holder ikke å finne seg selv eller være seg selv, en må stå til ansvar for sitt utseende som om det skulle ha vært et produkt en hadde designet selv," sa Kari Bøge for en tid tilbake i et intervju med Morgenbladet.

Jeg skammer meg over utseendet mitt. Og jeg skammer meg over at jeg skammer meg over det - det finnes jo så mange viktigere ting å tenke på, både når det gjelder mitt eget liv og omgivelsene rundt meg.

Men det er mitt ytre alle ser. Og jeg ser de pene menneskene. "Så lett de har det," tenker jeg. "Hadde jeg i det minste vært pen, da hadde det ikke vært så farlig med alt det andre."

Disse tankene er så reduksjonistiske og så falske og dumme til å komme fra en mer eller mindre oppegående 27-åring.

Men jeg er så stygg at det gjør vondt å gå ut døren. Jeg er redd for at andre ser på meg og ikke bare tenker at jeg er stygg, men at de tenker "Stakkars!". For jeg er jo så stygg at mange nok synes synd på meg.

Selv er jeg så smålig og så nedlatende og så ekkel at jeg til gjengjeld synes synd på andre som er stygge. For jeg tenker om dem at de også må ha det tungt i selskap med alle de vakre menneskene rundt seg. Så jeg dømmer dem som stygge, som mennesker som gråter inni seg. Og de ville hatet meg om de visste det.

Jeg vil ikke være sånn. Jeg vil ikke at utseendet skal bety så mye. Men det er det produktet vi har å vise verden, slik Kari Bøge sa. Er vi stygge, er det liksom en feil som tillegges oss, som om det på en måte reflekterer et indre av lavere verdi.

Jeg vil ikke være besatt av utseendet. Jeg er så mye mer enn det. Jeg leser og jeg tenker og jeg danner meg, men så snart jeg forlater bøkene og kikker meg i speilet, så er jeg bare en stygg liten jente, den samme stygge lille jenta jeg alltid har vært.

Helst skulle jeg knust alle speil. Men i stedet speiler jeg meg hele tiden. Jeg drar frem lommespeilet mitt på t-banen, butikken og i pausene på teateret. Når jeg skal legge meg, bruker jeg minst en time på å se meg i speilet, pirke på huden min, prøve å få bort det stygge. I et brøkdels sekund tror jeg at jeg ser ut som et akseptabelt menneske, men så forsvinner det, og skammer meg over mitt overmot.

Jeg er ikke akseptabel.

[Gjest Gjest]

Jeg er sikker på at du ikk er så stygg som du selv tror jeg!

Og husk at mye av utseende kommer av personlighet, det var en undersøkelse på det her: noen ble vist et bilde av personer, når de kun så bildet ble de rangert som styggere enn av de som så hele personen i "live", husk at stemme, utstråling, hva vi sier, bevegelser ++++ har mye å si for om vi faktisk blir sett på som pene eller i hvilken grad vi er det... Mye ligger foresten inni oss også i form av selvbilde, selvfølelse og selvtillit.

[Gjest Passe]

Jeg er sikker på at du ikk er så stygg som du selv tror jeg!

Og husk at mye av utseende kommer av personlighet, det var en undersøkelse på det her: noen ble vist et bilde av personer, når de kun så bildet ble de rangert som styggere enn av de som så hele personen i "live", husk at stemme, utstråling, hva vi sier, bevegelser ++++ har mye å si for om vi faktisk blir sett på som pene eller i hvilken grad vi er det... Mye ligger foresten inni oss også i form av selvbilde, selvfølelse og selvtillit.

Det er tanken min også, innbilningens makt kan være stor og gjøre stor skade. De fleste av oss er ganske alminnelige og det er ikke det samme som stygt.

Hybris, har du en venn du stoler 100 % på? Jeg ville fått en objektiv person til å se på meg, og finne ut hva jeg kan fremheve av mitt utseende. Få noen til å hjelpe meg med å finne klær, farger og sminke samt hårfasong og farge som vil yte deg rettferdighet. Når man tror man er stygg så kler man seg sånn at ingen skal legge merke til en selv.

Jeg følte meg også stygg da jeg var yngre, i ettertid når jeg har sett på bilder fra den tiden så kan jeg ikke skjønne at jeg følte meg på den måten for det var jo ikke noe ved mitt utseende som sto tilbake fra de jeg anså som penere enn meg. Det var selvtilliten min som ødela for meg, eller den manglende selvtilliten rettere sagt. Jeg har tatt igjen nå.

Lykke til, jeg tror ikke du er så ille som du ønsker å tro.