Dele gjerrigknarkhistorier fra jobb og privatliv?

[AnonymBruker]

Jeg har et vennepar som var studenter med baby og dermed hadde svært dårlig råd. Dette venneparet hadde et annet vennepar som også var studenter og også hadde lange studier. Disse fire gjorde ofte ting sammen. Men fordi sistnevnte par ofte klaget over hvor synd det var i dem som hadde det så vanskelig, ville paret med baby være så solidarisk og hjelpsom som mulig.

Etter studietiden mistet de kontakten, og et år eller så seinere møttes de igjen. Sistnevnte vennepar skrøt av ny villa og div. storslagne greier. Venneparet med baby spurte hvordan de hadde råd til det, med studielån og alt. For selv med jobber var det fortsatt litt vanskelig.

Da kunne det vellykkede venneparet fortelle at de hadde satt inn alt studielån og sånn på høyrentekonto. De hadde levd med så stram livrem at de hadde lagt seg opp masse penger under studietiden at nå hadde de et solid springbrett inn i fremtiden, med gode jobber og alt.

DET er ganske jævlig dårlig gjort, virkelig. Sånn gjør man bare ikke, hvor er samvittigheten?

[pandabear]

Gud, mange griske og fæle mennesker!

Jeg har en venninne som er ganske gjerrig, og når vi har vært ute å f.eks. spist sammen, så sier hun alltid noe som " å det er så deilig å gå ut med deg, for du drikser alltid, å da slipper jo jeg det".

[AnonymBruker]

Jeg er den typen som er gnien, mot de som er det med meg. Og ikke gnien mot de som ikke er det. Går litt begge veier. Irriterer meg gjerne over ting jeg kunne fått gratis, og rasker gjerne med meg gratisprøver, samt krever penger tilbake av venner som er gjerrig. Men føler også at jeg MÅ spandere, eller diske opp og gi tilbake til de som er snill. Flaut å innrømme det, men den følelsen er bare der..

[AnonymBruker]

Jeg er den typen som er gnien, mot de som er det med meg. Og ikke gnien mot de som ikke er det. Går litt begge veier. Irriterer meg gjerne over ting jeg kunne fått gratis, og rasker gjerne med meg gratisprøver, samt krever penger tilbake av venner som er gjerrig. Men føler også at jeg MÅ spandere, eller diske opp og gi tilbake til de som er snill. Flaut å innrømme det, men den følelsen er bare der..

[AnonymBruker]

Husker en jeg var mye med før. Det var alltid snakk om å låne småbeløp. Ikke at det var mye hver gang, men det ble ikke betalt tilbake. Likevel husker jeg vedkommende insisterte på å få igjen penger da jeg en eneste gang hadde lånt tyve kroner til togbilletten, alle gangene jeg hadde lånt vekk en tier eller to var tydeligvis "glemt".

I tillegg var det alltid de andre som måtte ringe vedkommende. Dette var en tid det var litt dyrere å ringe på mobil enn i dag, men vi fikk melding der det stod "kan du ringe meg?" dersom vedkommende ønsket å snakke med noen av oss. (Melding var billigere enn å ringe).

Altså noe av grunen til at vi bare har sporadisk kontakt i dag.

[AnonymBruker]

Jeg og den gjerrige eksen min hadde vært sammen et par år, da jeg var student og det nærmet seg semesterslutt. Det var ikke studielån den siste mnd., og p-pillebrettet var tomt. Siden jeg hadde betalt p-pillene/prevenasjon i løpet av hele forholdet, tenkte jeg at det ville være en ok ting å spørre ham om denne mnd.

Han ble veldig opprørt, sa sint i røret at han skulle overføre pengene - men at det fikk være et lån - og at neste gang fikk jeg spørre faren min!

Jeg trengte ironisk nok ikke p-piller etter det..for tenninga på ham var sporløst forsvunnet.

[Virina]

[AnonymBruker]

Jeg vet om en fyr som når han skulle gi kjæresten julegave, ga henne en opptakskassett med noen greier han selv hadde lest inn ( IKKE poesi, musikk eller noe av romantisk art). Dette fordi han tross alt hadde "spandert" kaffe, øl og sånn på henne iløpet av de høstmånedene de hadde vært sammen. Denne historien fortalte han uoppfordret selv, som den største selvfølgelighet.

Hun ga ham en dyr duffelcoat.

Det ble slutt rimelig kjapt etter jul.

[Gjest nupp]

Sikkert den samme som alltid kom bort i yrkesskolekantina hver dag (dengang det var røykesone) og bommet sigarett. Han småignorerte ofte tilbud om å få rulle, for han foretrakk sigarett. Og da kom han selvsagt til meg, ettersom jeg var en av de få som røykte det.

En dag kjøpte jeg den skarpeste utgaven av Karva Blad, og rullet den i ei Winnertip-hylse. Var nøyr med å klippe rævskjegget pent, og stakk små nålehull gjennom filteret. La den midt i pakka, og når fyren kom, knipset jeg den fram, men det kom to samtidig. Tok resolutt den ene selv, og fyren så fornøyd ut med dagens fangst. Gav ham fyr, og han tog et dugelig magadrag, frøs som til en saltstøtte, og vi så han kjempet om å bestemme seg om å puste inn for å få luft, eller ut, for å få puste.

Når jeg selv røykte av Karva Blad-pungen, fikk jeg ned et skjettedels trekk, før det stoppet, som om noen hadde rygget en semitrailer inn i kjeften min, og bråstoppet. Det var ikke spesielt lystbetont. Og denne fyren begynte å endre farge mot mer blågrønnlige nyanser, før han stormet mot dassen. Han bommet aldri mer sigg fra meg.

ok, og ordet nei har du ikke hørt om?

[Gjest nupp]

En venn ville aldri dra ut å feste, han ville ikke bruker penger på byen. Min saboer og gutte-gjengen hadde bedt han med seg til Danmark flere ganger. Vennen hadde betalt turen sin, men dukket aldri opp til avreise! Han har aldri hatt lite med noe i sitt liv. I hvert fall ikke penger!

Kameratene undret, og en gang de skulle dra, kom de hjem å hentet sin venn. Så han ikke skulle komme med no bortforklaring på hvorfor han ikke hadde rokket freja til Danmark.

Han ville ikke komme ut av lugaren på hele turen, å sa han var sliten. han sov igjennom hele turen! I ettertid har han sagt han ikke ville bruke penger der, skikkelig gjerringknark. Vi ler mye av dette. For han er slik ennå!

skrivefeil

stakar kanskje han sliter med angst?

[AnonymBruker]

Vi har et vennepar der han er på den grådige/gjerrige siden. Er vi ute og spiser holder han svært nøye regning med hva og hvor mye vi har spist, slik at spleisingen ikke slår negativt ut for ham. Man kan bare tenke seg hvor festlig det er å spise pizza sammen med en slik person: han grabber til seg mange biter på en gang slik at han ikke skal få "for lite".

Når regningen skal gjøres opp passer han på å betale sist, teller over hva som er lagt på bordet, og betaler kun det som gjenstår, uavhengig av om vi andre har betalt driks. Man trenger jo ikke betale driks her i Norge, må vite. Han vet utmerket godt at det han gjør er å la oss andre sponse deler av maten sin.

Han kan også finne på å klage på de mest ubetydelige ting ved middagen (av typen "kona mi fikk en potet mer enn meg på tallerkenen, kan jeg få kompensasjon for at jeg fikk mindre enn henne?", uten å ta med i vurderingen at hun fikk tre knøttsmå mens hans to var enorme), i håp om å få prisavslag eller gratis dessert/kaffe etc.

En gang vi var ute på en et par dagers reise sammen, fant min mann og jeg ut at vi skulle spandere akkurat en av middagene på dette venneparet. Da var det plutselig ingen grenser for hva som skulle bestilles. Mens de tidligere hadde talt på knappene om de skulle unne seg noe annet enn springvann til maten, og alltid bestilt det billigste av alt, ble det nå plutselig flere pils, stor dessert (den dyreste på menyen) og Baileys til kaffen (uhørt alle de andre dagene).

[AnonymBruker]

Jeg blir sjokkert av å lese mange av historiene her, men en ting reagerer jeg på: Det er veldig mange av dere som gir driks i Norge. Hvorfor det? Jeg ville nok gitt litt på finere restauranter, men steder som Peppes, Egon, Fridays o.l. får ikke ekstra penger av meg. Jeg anser ikke meg selv en gnien person, men vi vet jo at i Norge er det der bakt inn i prisen, og servitører tjener minst like godt som alle andre yrker. Med mindre dere tipser butikkekspeditører også, kan jeg ikke skjønne hvorfor dere legger ekstra penger på bordet til servitørene.

[Gjest Shelob]

En gang vi var ute på en et par dagers reise sammen, fant min mann og jeg ut at vi skulle spandere akkurat en av middagene på dette venneparet. Da var det plutselig ingen grenser for hva som skulle bestilles. Mens de tidligere hadde talt på knappene om de skulle unne seg noe annet enn springvann til maten, og alltid bestilt det billigste av alt, ble det nå plutselig flere pils, stor dessert (den dyreste på menyen) og Baileys til kaffen (uhørt alle de andre dagene).

Noe så vanvittig frekt! Jeg ville tenkt motsatt, kviet meg for å velge noe dyrt og garantert sett etter noe av det rimeligere på menyen OG tilbudt meg å betale drikken min selv...

En måte å håndtere sånne folk på, må vel være å la spanderingen bli kjent først når regningen kommer.

[Gjest Shelob]

Jeg blir sjokkert av å lese mange av historiene her, men en ting reagerer jeg på: Det er veldig mange av dere som gir driks i Norge. Hvorfor det? Jeg ville nok gitt litt på finere restauranter, men steder som Peppes, Egon, Fridays o.l. får ikke ekstra penger av meg. Jeg anser ikke meg selv en gnien person, men vi vet jo at i Norge er det der bakt inn i prisen, og servitører tjener minst like godt som alle andre yrker. Med mindre dere tipser butikkekspeditører også, kan jeg ikke skjønne hvorfor dere legger ekstra penger på bordet til servitørene.

Hvis servicen er god, synes jeg det er hyggelig å tipse, selv i Norge. Men på Egon må du jo selv bestille i kassa, så der er jeg nok litt kjip, mens på Peppes kommer de i alle fall til bordet.

Egon har uansett trist, trist mat, så jeg håper jeg slipper å dra dit mer.

[AnonymBruker]

En venn ville aldri dra ut å feste, han ville ikke bruker penger på byen. Min saboer og gutte-gjengen hadde bedt han med seg til Danmark flere ganger. Vennen hadde betalt turen sin, men dukket aldri opp til avreise! Han har aldri hatt lite med noe i sitt liv. I hvert fall ikke penger!

Kameratene undret, og en gang de skulle dra, kom de hjem å hentet sin venn. Så han ikke skulle komme med no bortforklaring på hvorfor han ikke hadde rokket freja til Danmark.

Han ville ikke komme ut av lugaren på hele turen, å sa han var sliten. han sov igjennom hele turen! I ettertid har han sagt han ikke ville bruke penger der, skikkelig gjerringknark. Vi ler mye av dette. For han er slik ennå!

skrivefeil

Uff, jeg kjenner meg veldig igjen. Det er faktisk lettere og mindre skamfullt å innrømme at man er dritgjerrig på penger enn å si sannheten som kan være at man sitter der og rister i nerver. Har angst, er redd for å se andre mennesker, og redd for at de skal se deg. Livredd for hvert skritt man tar.

Håper ikke han er slik ennå..

[AnonymBruker]

Jeg blir sjokkert av å lese mange av historiene her, men en ting reagerer jeg på: Det er veldig mange av dere som gir driks i Norge. Hvorfor det? Jeg ville nok gitt litt på finere restauranter, men steder som Peppes, Egon, Fridays o.l. får ikke ekstra penger av meg. Jeg anser ikke meg selv en gnien person, men vi vet jo at i Norge er det der bakt inn i prisen, og servitører tjener minst like godt som alle andre yrker. Med mindre dere tipser butikkekspeditører også, kan jeg ikke skjønne hvorfor dere legger ekstra penger på bordet til servitørene.

Jeg er AB rett over deg.

Jeg tipser som regel ikke på slike steder som du sier, med unntak av om servicen har vært helt spesielt god. På finere restauranter tipser jeg mer konsekvent, men har servicen ikke vært som forventet har jeg holt tilbake på tipsen der også.

[AnonymBruker]

Meeer!!! Dette er den morsomste tråden her inne. Fyll på,folkens!!

[AnonymBruker]

Jeg fikk lappen før venninnene mine og endte da opp med å kjøre når vi skulle noen plass. Jeg hadde ikke bil selv, men lånte med foreldrene mine. Etterhvert sa foreldrene mine at nå gikk det så pass mye bensin at jeg måtte betale, og da burde be venninnene mine spleise litt. Jeg liker ikke å spør etter penger og syntes det var ganske ubehagelig, men jeg gjorde det likevel en gang vi var ute å kjørte. Det ble helt stille i bilen i kanskje 2 min, og så begynte de å snakke om andre ting igjen. Jeg kjente jeg ble ganske sint, men turte rett å slett ikke mase mer på dem. Jeg så aldri noe til bensinpengene, men når de fikk lappen var det en stund til neste gang jeg kjørte igjen, for å si det slik

[loppekasse]

En venninne tar det som en selvfølge at jeg skal hente og kjøre hver gang vi er med hverandre, jeg har vel fått takk en gang eller to for mange måneder siden. Jeg får heller aldri noe bensinpenger.

Jeg har ikke problemer med å spandere på folk, men når man legger merke til at det er kun en selv som gir og gir og at man aldri får noe tilbake blir man litt lei altså. Jeg vet at jeg kan si nei, og dette har jeg begynt med for nå er det jammen meg nok

[AnonymBruker]

Jeg har sett et par innvandrer-damer stå og krangle foran meg i køen om hvem som skulle putte på den siste 1-kroningen i den pengemaskinen de har i matbutikker. De spleiset, og fant til deres skrekk ut at summen endte opp på et oddetall!