Depresjon og angst

[Gjest Utlogget]

Er utlogget for øyeblikket, da jeg ikke vil at denne tråden skal komme opp under mine inlegg/tråder.

Det har seg slik at jeg ble tilegnet den psykiske sykdommen depresjon m/panikkangst i juni 08, i tillegg til at jeg sliter med generell angst.

Etter flere samtaler med psykolog gikk det opp for meg og henne at jeg egentlig har slitt med dette siden jeg var så ung som 12. Jeg er idag 19.

Saken er at dette påvirker meg til så stor grad at det dagligdagse liv består av ingenting annet enn bekymringer og mistrivsel.

Jeg får ikke ting gjort, selv de enkleste ting. I januar skulle jeg si opp en leilighet jeg leier, men etter jeg hadde mannet meg opp til å ringe til utleier (som ikke tok telefonen), turte jeg ikke å ringe igjen før godt ut i februar. Da kjæresten ba meg ringe, latet jeg som at jeg ringte (ja, jeg vet det er teit) og sa at utleier ikke tok telefonen.

I slutten av februar ringte jeg utleier igjen, h*n tok telefonen og ba meg sende en skriftlig oppsigelse innen nærmeste helg. Jeg har enda ikke skrevet et eneste ord, selv om jeg vet at det er verdens enkleste ting og at jeg heller kunne gjort det istedet for å skrive her. Men det er ett eller annet som stopper meg.

Skolen har også blitt et problem.

Jeg har en ujevn døgnrytme som går for seg slik at jeg gjerne er våken i 20, for så å sove enten 4 timer, eller 12 ++. Det er alltid ekstremt lite eller ekstremt mye.

Jeg steller meg gjerne om morgenen, gjør meg klar for skolen, men jeg går aldri ut døren, jeg sitter heller og forbereder meg til bussen, for så å ikke gå til den. Jeg klarer ikke komme meg ut. Dette har resultert i at jeg kommer til å stryke på skolen.

I fjor var jeg stjerneelev, ikke annet enn 5ere og 6ere.

Så i juni 08 begynte jeg på cipralex, 20mg. Dette funket til en viss grad, men jeg følte meg apatisk. Jeg sluttet på pillene i oktober og etter det falt alt sammen og ble til den sitasjonen jeg nå er i.

Jeg vil nå slutte på skolen og jobbe fulltid i jobben jeg allerede har.

Jeg kunne nevnt mye mer, men ser at det begynner å bli en smule langt nå.

Jeg føler ikke jeg har noen å snakke med om problemene, da kjæresten mest sannsynlig vil vise seg lite forståelsesfull og jeg har ingen nære venner å betro meg til. Min mor vil jeg ikke plage med problemene lenger, da hun har sitt å slite med.

Rådgiver og helsesøster tenker jeg hele tiden på å gå til, men jeg får meg ikke til å nærme meg skolen, i frykt for.. jeg vet ikke.. alt?

Lege vil jeg gjerne bestille time hos, men jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg kommer til å avbestille timen en liten stund før (ingen selvdisiplin eller vilje, jeg vet).

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden annet enn å høre fra andre at det er mulig å få det bra igjen. Jeg sitter her og føler meg helt fortvilet og alene.

[Gjest Gjest]

Det er definitivt mulig å få det bedre. Det viser svært mange menneskers erfraring, jeg har sett det selv hos mange og det er klar og god statistikk på at man ved god behandling får det bedre. Spesielt hvis man tar tak i ung alder og du er jo svært ung.

Ved siden av vanlig terapi er det en rekke andre ting som hjelper. Yoga og medtiasjon er det mange studier som viser at hjelper veldig mye. Det samme gjør qigong og tai chi, pilates er også bra. Akkupunktur kan hjelpe i moderat grad, berøringsterapi er også veldig bra, det sørger for at kroppen produserer mye oxcytocin som igjen rydder opp i psyken og gjør deg mere happy. En del får god hjelp av hypnose og kroppslig terapi som rosenterapi og psykomotorisk trening er ofte kjempenyttig, men det er ofte nyttig å styrke seg litt før man begynner med det siden det kan være slitsomt når gamle vondter løsner. Mavemassasje er også bra for det rydder opp i spenninger i maven som er koblet til vonde følelser. All trening er bra spesielt ting som gir endorfiner slik som løping og spinning.

Når man er så deppa at man ikke får gjort noe slik som du er nå så vil man ofte trenge noe som kan styrke en litt først. Berøringsterapi og akkupunktur og hypnose er vel de tingene som raskest vil kunne gi en effekt uten at du selv trenger å gjøre så mye innsats. Minuset er at det koster penger.

I forhold til psykiske problemer, men spesielt i forhold til angst er pusten helt sentral. HVis man lærer seg å puste fritt og dypt i stedet for anstrengt og høyt oppe i brystet så er det i utgangspunktet ganske vanskelig å ha angst for angst forutsetter nettopp det anstrengte og oppe i brystet pustemønsteret.

Bekør om terapiformene Acceptance and commitment therapy og mindfulness based cognitive therapy can være til stor hjelp det kan også bøker om kognitiv terapi.

Lykke til

[Ethereal]

Kjære deg. Du har alle verdens muligheter for å få det bedre igjen.

Jeg har ikke slitt like mye som deg, men jeg har hatt mye depresjoner og angst, som i dag nærmest er borte.

Det virker som du er veldig langt nede. Men du har likevel selvinnsikt. Du ser at du kommer til å avbestille legetimen, og at du ikke kommer til å gå til helsesøster. Du må gjøre noe for å bygge deg selv opp slik at du tørr å be om hjelp!

Gi deg selv positive affirmasjoner hver dag. Mange ganger hver dag, selv om du ikke tror på tingene du forteller deg selv. Du kan jo feks si "jeg tørr å prøve å bli bedre. Jeg tørr å få hjelp". Til slutt vil du tro på dette, og da tror jeg du også tørr

Yoga og meditasjon er også fantastiske hjelpemidler mot depresjon, og spesielt angst. Det finnes mange dvder, bøker og kurs der ute som kan hjelpe deg med å komme i gang med dette. Hvis du kan kontrollere pusten er det vanskelig å få panikkangst. I tillegg kan det hjelpe deg med å leve i nuet. Dermed vil du ikke bekymre deg for alt mulig rart.

Når du er så langt nede, er det aller viktigste å ta vare på deg selv. Jeg skal ikke råde deg til å slutte på skolen, men jeg mener det er viktig å gjøre det du selv ønsker. Kutt ut det som er tungt i livet ditt for øyeblikket.

[Gjest Gjest]

Hvis du vet du kommer til å avbestille timen kan du kanskje lure deg selv hvis du møter opp om morgenen hos legen og ber om time i løpet av dagen. Da er det ikke så lett å stikke. Ellers er det jo andre instanser enn lege/helsevesen hvor man kan få hjelp. Noen har nytte av psykomotorisk fysioterapi. Yoga og meditasjon er sikkert også veldig bra. Slike ting kan lære deg å takle de fysiske utslagene i kroppen bedre, antagelig både akutt og forebyggende.

Når det gjelder å ha noen å betro seg til - det er ikke alltid det er "riktig" å brke de nærmeste til det uansett, fordi en blir veldig påvirket av og er sårbar for hvordan de reagerer, og de kan føle seg i en vanskelig posisjon som ukvalifiserte hjelpere. Likevel forstår jeg selvsagt at det må være vondt å føle at du ikke får forståelse fra kjæresten og at du ikke synes du kan være åpen ovenfor venner og sånt. Å kunne fortelle at man sliter burde jo være mulig. Men du trenger kanskje å sortere litt tanker for deg selv også - gjerne med hjelp av en profesjonell (lege/psykiatrisk sykepleier/terapeut), før du kanskje vil oppdage at det ikke er helt umulig å være åpen ovenfor andre?

Jeg er helt sikker på at du kan få det bedre, men du er nødt til å ta de første skrittene som du kvier deg for. Be om hjelp! Og ikke la deg knekke av at noen rundt deg bagatelliserer problemene dine - du blir i hvert fall ikke bra av å skulle skjule dem.