Manglende oppfølging

[Gjest fortvilt og redd]

Ønsker veldig gjerne synspunkter ang. min situasjon, og om du som leser dette har noe formening om jeg mottar "riktig" behandling av det offentlige hjelpeapparatet.

Det har seg slik at jeg sliter med sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse, og har gjort det i mange år. Angsten gjør at hele livet mitt er blitt totalt invalidisert og jeg har isolert meg sosialt i en årrekke. Enden på visa har blitt at jeg ikke har noen venner og har svært liten kontakt med familien min (de synes jeg er en skamplett og ønsker å skyve meg helt ut fordi jeg har en tendens til å konfrontere de med all galskapen de (foreldrene mine) har gjort og sagt opp igjennom årene).

I tillegg har jeg tilbakevendende depressive perioder, og de kommer nå hyppigere og hyppigere. Jeg mister livsmotet, og det kan plutselig gå flere uker uten at jeg klarer "ta meg sammen" og gjøre framskritt mht. å gå ut, lese pensum (skal ta eksamner i mai) og trene. Alt faller sammen.

I et par år har jeg hatt kontakt med et psykiatrisk team som har fulgt meg opp sporadisk, oftest via telefon og av og til kafe-besøk. For ett år siden klarte jeg ikke gå ut av døren mer enn kanskje en gang i uka, og fikk tilbakemeldinger fra kontaktpersonen min om at jeg var vanskelig å be med på ting fordi jeg alltid hadde "bortforklaringer" som at jeg var sliten, måtte bruke energien til å lese pensum osv. Men ila. det siste halvåret har jeg kommet endel til hektene. Har flyttet til et nytt sted hvor jeg føler jeg kan slappe av, noe som har gjort at jeg klarer bruke mer krefter på å gå ut blant folk osv. Men i løpet av de siste månedene føler jeg at jeg har brent lyset i begge ender. Har gått ut nesten hver dag, og presset meg gjennom situasjoner jeg har utsatt i mange år. I løpet av dette halvåret har jeg opplevd å få stadig mindre forespørsler fra kontaktpersonen min ved dette teamet om jeg trenger hjelp til å komme meg ut, det kommer heller ingen invitasjoner om å gå ut på kafè osv. Føler jeg har måttet gå igjennom prosessen med å tvinge meg mer ut, alene. Ingen har vært der for meg. I tillegg sliter jeg med å be direkte om hjelp, så det blir ofte til at jeg unnlater å spørre og heller ender med å grave meg ned i triste tanker om at ingen bryr seg. Redselen for å bli avvist gjør at jeg ikke ønsker være folk til bry, ikke engang folk som får betalt for å hjelpe meg.

Etter de siste måneders innsats er jeg nå utslitt, og har vært det i noen uker. Har hatt et par episoder hvor jeg virkelig har vært innstilt på å gi opp alt, men feiget ut. I disse situasjonene henter akutteamet meg med bil, konstaterer at jeg er fortvilet, og så kjører de meg hjem. Ingen spørsmål om hva jeg sliter med. Ingen oppfølging. Ingen forslag om å gjøre ting annerledes eller legge ting til rette for meg slik at jeg ikke havner i samme desperate situasjon igjen. Grunnen til at jeg blir så utmattet er at ingen "ser" at jeg trenger hjelp. Jeg vet at det beste hadde vært at jeg signaliserer tydelig at jeg ikke klarer gå igjennom eksponeringsprossesen alene, mht. den sosiale angsten. Men det er vel her de unnvikende trekkene mine slår inn. Jeg orker ikke være til bry. Føler de forakter meg og helst vil at jeg seiler min egen sjø. Så det er det jeg gjør. Og den seileturen kommer før eller siden til å ende tragisk.

Mitt spørsmål er egentlig bare om denne hjelpesløse situasjonen er min "feil" alene, eller om ikke også behandlingsapparatet burde følge meg bedre opp når de vet om problematikken min (unnvikende pers.forstyrrelse og sosial fobi). De har jo flere ganger erfart at når jeg trekker meg tilbake og blir taus, så er det egentlig et stille rop om at noen andre enn jeg skal ta initiativet til å hjelpe meg. At jeg ikke klarer be om hjelp. Det ser ut til at behandlingsapparatet er tilfredse med at jeg har disse depressive periodene, så lenge jeg faktisk feiger ut når alt kommer til alt. Så kan de kanskje bruke ressursene sine annetstedshen. Men jeg blir jo aldri frisk på denne måten. Har de ikke et ansvar om å sette seg bedre inn i min problematikk, og hjelpe deretter? Eller er det jeg som er syk som skal tilrettelegge hjelpen andre skal gi meg? De depressive periodene er jo et rop om hjelp. Det burde vel framgå mer og mer tydelig, etterhvert som periodene gjentar seg?

Noen som har noen innspill?

[Gjest Gjest]

Har dessverre ikke så veldig mye nyttig å bidra med, annet enn at jeg syns det høres ut som om hjelpeapparatet har resignert litt. Synd du ikke har noen i familien som kan tale din sak, for der finnes tiltak. Det triste er jo at man i dagens samfunn må ha rimelig god kunnskap om rettigheter og muligheter for å komme videre. Dessuten er jo stå på vilje påkrevd og hvem har det når en ligger nede?

Håper du finner en løsning og ønsker deg lykke til!

[Gjest Gjest]

Du har altså ikke noen form for samtaleterapi?

Jeg synes du forklarer veldig godt hvordan du har det, kunne det vært en idé å vist det du har skrevet her til de som du har kontkat med i dette teamet? Kanskje det går noen lys opp for dem da...?

[Gjest Gjest_Mars_*]

Jeg er ufør pga de samme diagnosene som du har, og kjenner meg igjen i det du skriver om isolasjon og vanskelig forhold til familie. Jeg har tidligere gått i behandling i flere år, og har møtt mange andre med tilsvarende problemer. Men hverken jeg eller noen av de andre jeg har møtt, har hatt et psykiatrisk team tilgjengelig. Så du har altså et bedre tilbud enn mange andre med tilsvarende problemer.

Hva slags ekstra service forventer du egentlig av hjelpeapparatet? For å være helt ærlig så framstår du som litt umoden, og umodenhet er ikke et utpreget trekk ved noen av de diagnosene du nevner. Det virker som om du forventer at andre skal ta ansvar for livet ditt, at andre skal vite når du har det vondt, og at andre skal tilby deg hjelp når du trenger det. Beklager, men det er altså ikke sånn psykiatrien fungerer.

Du synes kanskje det jeg skriver er slemt, men jeg vet hvor vanskelig det er å være unnvikende i dette samfunnet, og jeg ønsker deg alt godt!

[Gjest Gjest]

Huffda. Jeg tror jeg har selvinnsikt nok til å hevde at jeg ikke er umoden. Jeg har sosial angst og negative tanker om meg selv som gjør at jeg ikke ønsker belaste andre med mitt nærvær. Det handler ikke om umodenhet, men depresjon og lav selvtillitt.

Jeg forventer at hjelpeapparatet gjør det de er forpliktet til å gjøre. Alle psykiatriske pasienter har krav på oppfølging og tilrettelagt behandling. Når pasienter har unnvikende trekk så er dette noe behandlingsapparatet burde ta med i betraktning når de skal følge opp. En person me dunnvikende personlighetsforstyrrelse kan gå i åresvis, ja hele livet ut, uten å klare be om hjelp. Lidelsen forsvinner ikke, og funksjonsnivået blir ikke bedre. Dette er ikke pasientens feil, men heller en brist hos hjelpeapparatet som ikke har kompetanse mht. å hjelpe brukere med ulik og sammensatt problematikk.

F.eks. har alle brukere krav på en individuell plan, og kontaktpersonene innen psykiatrien skal selv ta initiativet til å sette sammen denne individuelle planen. Når det ikke gjøres, er det lovbrudd.

Ja, jeg forventer at kontaktpersonen min skal vite at jeg har det vondt når jeg har vært inne i leiligheten min i en uke uten å ha klart å handle mat, og har selvmordstanker. Når jeg forteller henne dette, forventer jeg at hun forstår at jeg har det vondt. Jeg forventer også at hun da tar initiativ til å spørre om hun kan hjelpe meg med noe. Når det ikke gjøres, blir jeg skuffet og føler meg lite sett. Jeg tror dette henger sammen med personlighetsforstyrrelsen min, ikke en genrell umodenhet.

Det er rart at psykiatrien ikke skal tilby hjelp når brukerne trenger det. Trodde nettopp det var dette psykiatrien var til for. Eller er det helst som en annen i tråden påpeker, at man må være ressurssterk, ha ståpå-vilje eller familie som klarer tale ens sak. Når man mangler alt dette, i tillegg til å ha iunnvikende personlighetsforstyrrelse, så blir man lett glemt av systemet.

Hvis du leser det jeg skriver så ser du at jeg ikke har noen tilbud. Jeg har ikke et helt team til rådighet da det er ulike personer som jobber i teamet til enhver tid, og det er kun èn person i teamet som er min kontaktperson. De andre kjenner jeg minimalt. Denne kontaktpersonen min har ikke tatt initiativ til individuell plan eller noen annen oppfølging på veldig lang tid nå, selv ikke etter depressive perioder med selvmordsforsøk. Sånn sett har jeg et dårligere tilbud innen psykiatrien enn de fleste andre psykiatriske pasienter jeg har hørt om.

Jeg synes innlegget ditt var unødvendi kritiserende. Hvordan hadde du følt det hvis du blir kalt umoden fordi du, i all beskjedenhet, spør om du får det du faktisk har lovmessig krav på? Takk skal du ha. Vi unnvikende må backe opp hverandre, tydeligvis

Til en annen gjest, jo jeg går i samtaleterapi, men kommer meg ikke avgårde til timene oftest, fordi jeg ikke takle offentlig transport, og kontaktpersonen min i teamet jobber kun noen få dager i uka, og da har hun oftest andre hun skal følge opp så det blir vanskelig å få det til å klaffe med timene hos behandler. Så jeg må oftest ringe og avlyse timene med min behandler. Det er ikke ekstra service av teamet å kjøre meg til behandling, det er en del av jobben deres.

[Gjest Gjest_Mars_*]

Vel du får unnskylde, det er et par år siden jeg var i kontakt psykiatrien, og da hadde ikke alle psykiatriske pasienter sin egen kontaktperson og sitt eget team. Dette var forbeholdt spesifikke diagnoser som f eks aspergers. Psykiatrien må ha gått igjennom en revolusjon skjønner jeg.

Du ba om synspunkter, og jeg ga deg mine. Så hvorfor så hissig? Etter min erfaring får du allerede bra oppfølging, men du er likevel ikke fornøyd. Forventningene dine er etter min oppfatning noe urealistiske, derfor oppfattet jeg deg som umoden. Ikke noe vondt ment med det.

[Gjest Gjest_Mars_*]

...i kontakt med psykiatrien... skulle det stå.

[Gjest Gjest]

Vel du får unnskylde, det er et par år siden jeg var i kontakt psykiatrien, og da hadde ikke alle psykiatriske pasienter sin egen kontaktperson og sitt eget team. Dette var forbeholdt spesifikke diagnoser som f eks aspergers. Psykiatrien må ha gått igjennom en revolusjon skjønner jeg.

Du ba om synspunkter, og jeg ga deg mine. Så hvorfor så hissig? Etter min erfaring får du allerede bra oppfølging, men du er likevel ikke fornøyd. Forventningene dine er etter min oppfatning noe urealistiske, derfor oppfattet jeg deg som umoden. Ikke noe vondt ment med det.

De fleste som har behov for langtidsoppfølging innen psykiatrien får en eller annen hovedperson å forholde seg til, enten det er snakk om kommunal oppfølging av f.eks. en psykiatrisk sykepleier, en psykolog man går til jevnlige samtaler med, eller en kontaktperson som er tilknyttet et psykiatrisk team. For andre gang må jeg påpeke ovenfor deg at jeg ikke har et helt team til rådighet. Kontaktpersonen min jobber i en gruppe, et team. Men det betyr ikke at jeg har kontakt med alle de som jobber i teamet. Det er kun kontaktpersonen jeg har kontakt med.... De andre hun jobber med rykker ut til sine pasienter.

Hvorfor kaller du meg hissig? Jeg gir deg bare tilbakemeldinger på hvordan jeg opplever uttalelsen din. Det virker litt søkt på meg at en ufør person kaller en psykiatrisk pasient for umoden fordi hun lurer på om hun får den hjelpen hun har krav på fra psykiatrien. Jeg ber om synspunkter, ja. Men ikke nedlatende kommentarer. Det er greit at du synes jeg har bra oppfølging allerede, men la vær å kom med personbedømmelser av folk du overhodet ikke kjenner.

Du har kanskje ikke hatt allverdens med oppfølging av psykiatrien selv, men det betyr ikke at folk som har litt mer oppfølging enn det du har hatt, har bra nok oppfølging. Folks behov varierer stort, og du kan ikke bedømme min oppfølging som bra kun basert på dine egne erfaringer med psykiatrien. Hvis du fortsatt fyller kriteriene for unnvikende personlighetsforstyrrelse og sosial angst, og likevel ikke har hatt kontakt med psykiatrien på et par år, virker det som det er noe som har gått galt et eller annet sted for deg også. Da er det kanskje lett å bli bitter og hugge på andre som fortsatt har et visst håp om å få hjelp.

[Gjest ts]

Jeg er ufør pga de samme diagnosene som du har, og kjenner meg igjen i det du skriver om isolasjon og vanskelig forhold til familie. Jeg har tidligere gått i behandling i flere år, og har møtt mange andre med tilsvarende problemer. Men hverken jeg eller noen av de andre jeg har møtt, har hatt et psykiatrisk team tilgjengelig. Så du har altså et bedre tilbud enn mange andre med tilsvarende problemer.

Hva slags ekstra service forventer du egentlig av hjelpeapparatet? For å være helt ærlig så framstår du som litt umoden, og umodenhet er ikke et utpreget trekk ved noen av de diagnosene du nevner. Det virker som om du forventer at andre skal ta ansvar for livet ditt, at andre skal vite når du har det vondt, og at andre skal tilby deg hjelp når du trenger det. Beklager, men det er altså ikke sånn psykiatrien fungerer.

Du synes kanskje det jeg skriver er slemt, men jeg vet hvor vanskelig det er å være unnvikende i dette samfunnet, og jeg ønsker deg alt godt!

http://www.helsedirektoratet.no/fagnytt/kr..._d_rligste_1641

Ja, det er slemt å kalle folk som ikke klarer å be om hjelp, for umodne.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil gi deg en klem og si jeg forstår deg veldig godt.

Jeg har ingen diagnose eller problemer selv, men har hjulpet noen nære venner å komme inn i hjelpeapparatet. Siden de mer eller mindre ikke klarer å kjempe for seg selv, så trenger man noen andre å kjempe for seg. Og jeg som er/var fullt meg selv med mange ressurser, så var det så utrolig deprimerende og en så tung kamp for å få igang en ordentelig kontakt med psykiatrien. Jeg forstår ikke hvordan folk som ikke har andre til å kjempe for seg klarer det, når folk som ikke sliter blir sliten. Og jeg kan ikke akkurat skryte av hjelpen vennene min får heller. Men slik er det dessverre med psykiatrien i Norge, at den bli drevet av mangel på økonomi og ikke slik det bør drives faglig.

Jeg blir litt rystet at noen med din diagnose har kontaktpersoner som driver arbeidet sitt slik de gjør. Dette er langt fra den beste måten å bygge relasjon til noen man skal hjelpe med det du sliter med. Samtidig så kan det tenkes at når du sliter med det du sliter med, at du tolker noe av det teamet ditt sier/gjør og ikke sier/gjør på en mer negativ måte enn de de mener å gjøre? Altså at det ikke er sikkert at de synes du er "vanskelig" men at du tror de synes du er det. Ikke minst dette med at du blir med på ting du egentlig ikke orker, fordi du sikkert tror de tenker stygt om deg om du sier nei? Det er deg og sin sykdom og det er du som skal kjenne dine begrensninger og si ifra. Skal du bli frisk så må du "trene", men trene slik at du blir frisk og ikke sykere.

[Gjest Gjest_Mars_*]

http://www.helsedirektoratet.no/fagnytt/kr..._d_rligste_1641

Ja, det er slemt å kalle folk som ikke klarer å be om hjelp, for umodne.

Diagnosene dine regnes ikke som alvorlige psykiske lidelser, så jeg forstår ikke hva poenget med denne linken var.

Forsøkte bare å gi deg et alternativt syn på situasjonen, men skjønner at jeg bommet. Så jeg trekker meg ut av diskusjonen, så slipper du andre synsvinkler enn dine egne.

[Gjest ts]

Diagnosene dine regnes ikke som alvorlige psykiske lidelser, så jeg forstår ikke hva poenget med denne linken var.

Forsøkte bare å gi deg et alternativt syn på situasjonen, men skjønner at jeg bommet. Så jeg trekker meg ut av diskusjonen, så slipper du andre synsvinkler enn dine egne.

Sitat fra linken:

"Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) har som mål å sikre at mennesker med psykiske lidelser får et selvstendig og verdig liv. De skal ha mulighet for aktivitet og deltakelse på lik linje med resten av befolkningen. "

Invalidiserende angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse dithen at man lever livet inne i en liten leilighet 24/7 regnes såvisst som alvorlig psykisk lidelse. Man skal ikke behøve å ende opp som psykotisk eller kronisk suicidal for å ha krav på ovennevnte. Poenget med linken var å illustrere for deg hvor firkantet du tenker om folk som etterspør mer hjelp fra psykiatrien. Jeg vet ikke hvor du har det fra, men folk HAR faktisk krav på hjelp.

Jeg takker for at du gav meg et annet syn på situasjonen. Dvs. at du fikk meg til å spekulere i om jeg ikke er umoden, i tillegg til å være stygg, slem, dum, lat, håpløs, venneløs, osv osv. Det er kanskje for å ikke forholde deg til andre synsvinkler enn dine egne, at du trekker deg ut av diskusjonen. Jeg tåler å høre om jeg framstår som kravstor. Men å kalle noen for umoden blir unødvendig. Du vet jo ingenting om meg annet enn hva jeg skriver, og du vet ikke hva slags ansvar jeg tar for egen helse i hverdagen. Men er man psykisk syk, så trenger man hjelp utenifra også. Man klarer ikke alt alene. Håper du har fått litt å tenke på.

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen gode råd å komme med, men vil gi deg en klem og si jeg forstår deg veldig godt.

Jeg har ingen diagnose eller problemer selv, men har hjulpet noen nære venner å komme inn i hjelpeapparatet. Siden de mer eller mindre ikke klarer å kjempe for seg selv, så trenger man noen andre å kjempe for seg. Og jeg som er/var fullt meg selv med mange ressurser, så var det så utrolig deprimerende og en så tung kamp for å få igang en ordentelig kontakt med psykiatrien. Jeg forstår ikke hvordan folk som ikke har andre til å kjempe for seg klarer det, når folk som ikke sliter blir sliten. Og jeg kan ikke akkurat skryte av hjelpen vennene min får heller. Men slik er det dessverre med psykiatrien i Norge, at den bli drevet av mangel på økonomi og ikke slik det bør drives faglig.

Jeg blir litt rystet at noen med din diagnose har kontaktpersoner som driver arbeidet sitt slik de gjør. Dette er langt fra den beste måten å bygge relasjon til noen man skal hjelpe med det du sliter med. Samtidig så kan det tenkes at når du sliter med det du sliter med, at du tolker noe av det teamet ditt sier/gjør og ikke sier/gjør på en mer negativ måte enn de de mener å gjøre? Altså at det ikke er sikkert at de synes du er "vanskelig" men at du tror de synes du er det. Ikke minst dette med at du blir med på ting du egentlig ikke orker, fordi du sikkert tror de tenker stygt om deg om du sier nei? Det er deg og sin sykdom og det er du som skal kjenne dine begrensninger og si ifra. Skal du bli frisk så må du "trene", men trene slik at du blir frisk og ikke sykere.

Takk for innspillet. Jeg har hele veien hatt veldig tillitt til hjelpeapparatet, og alltid møtt på folk som har vist engasjement og tro på at jeg vil klare kvitte meg med angsten. Det smitter over på meg også, og jeg blir mer initiativrik. Men kontaktpersonen fra teamet jeg har kontakt med nå og har hatt de siste to åra er apatiske ift. meg og livssituasjonen, som om de venter på at jeg skal klare å komme meg gjennom den ene depressive perioden etter den andre, for egen maskin. De ser jo at jeg havner lenger og lenger ned for hver gang, og at det tar lenger tid å jobbe seg opp til et nogenlunde ok funksjonsnivå. Det er her jeg gjerne skulle hatt hjelp og støtte, slik at jeg slipper depresjonen og apatien som ødelegger for studieprogresjonen. Det er ikke så mye som skal til, f.eks. en invitasjon en gang i uka om å bli med noen ned i byen, på kafè eller lignende. Men jeg får ingen forespørsler, og når jeg spør selv så har de ikke tid, og nå har jeg helt sluttet å spørre fordi jeg er overbevist om at de helst ikke vil treffe meg.

Så ja, jeg antar at det er personlighetsforstyrrelsen min som gjør sitt til at jeg oppfatter ting som verre enn hva de egentlig er. Når jeg får beskjed om at de ikke har tid til å møte meg, og at det er over 3 måneder siden kontaktpersonen min sist spurte om vi ikke skulle gjøre en avtale, så tolker jeg det som avvisning. Men likevel kan jeg ikke se vekk fra det faktum at det nå har gått lang tid uten at noen har fulgt meg opp, og her sitter jeg og tenker svarte tanker om å gi opp. Og jeg har vært igjennom dette endel ganger ila. de siste månedene. Teamet vet om dette, men gjør ikke noe fra eller til. De har vel erfart at jeg er for feig til å gi opp, og derfor lar de bare humla suse.

Takk for innspillet. Selv om det er tragisk at så mange der ute sliter med å opprette god kontakt med psykiatrien, så er det en "trøst" å vite at jeg ikke er alene om dette. Da blir det mindre tanker om at det er jeg folk ikke vil ha kontakt med, men heller psykiatrien som ønsker å hjelpe men som mangler ressurser i form av tid og penger.

[Gjest Gjest]

Du virker som et meget reflektert menneske! Dette kan du også dra nytte av i forbindelse med teamet. Jeg synes at du bør gi dem en tilbakemelding om hvordan du opplever det, slik du har gjort det her til oss.

Hvis du skriver det ned og bruker litt tid på det, og så sende det til de i stedet for å vente på treff som aldri blir noe av, eller telefonsamtaler som blir begrenset av tid og sted? Vanlig post eller e-post. Skriv alt du skriver her. Ikke nødvendig å pirke borti enkeltepisoder, men skriv konkret nok til at de får noe å arbeide med. Jeg synes kritikken din er veldig konstruktiv og den er på sin plass. Det er deg de skal hjelpe. Så si ifra på hva og når du gjerne vil ha hjelp og hva du ikke trenger, så tror jeg både du og de får en bedre opplevelse og bedre effekt av det hele. Si hva som blir frustrerende og si ifra at du får tanker om å gi opp, når ting går mot deg og at når du trenger dem mest for å backe deg, ikke følger deg opp. Du kan gjerne mykne kritikken ved å si at du vet du kanskje tar ting annerledes(mer negativ) med tanke på din diagnose. (Men desto mer viktig er det at de tar sin del av kaka alvorlig)

Håper du ikke gir opp!

[Gjest ts]

Tusen takk for oppmuntringen, og oppfordringen til å fortelle de hvor jeg føler skoen trykken. Vet jo selvsagt at det delvis er mitt eget ansvar at ting har låst seg fast, men samtidig har jeg en forventning om at kontaktpersonen min tar diagnosene mine med i betraktning når jeg blir taus og ikke lenger spør direkte om hjelp men likevel åpenbart trenger hjelp. Hun vet jo at jeg ikke går ut og at jeg dermed ikke får handlet mat. Så litt initiativ til å f.eks. spørre "Du, skal vi ta oss en tur ut på butikken idag, eller skal jeg hjelpe deg hvis du ikke klarer gå ut enda men trenger mat først?" synes jeg hun burde ta.

Samme mønster gjentar seg gang etter gang, og plutselig er det gått to uker uten at jeg har vært ute av døra, med bare brødskalker å gnage på og null motivasjon til å tenke annet enn svarte tanker. Ja, rent objektivt kunne jeg ringt og sagt konkret at jeg trenger hjelp, jeg kunne også ha gått bort til butikken og handlet selv. Jeg forteller også at jeg ikke har mat og at jeg ikke klarer gå ut, og for meg er det et indirekte spørsmål om hjelp. Men det er jo nettopp lidelsens natur, at jeg ikke tør å sette fram konkrete krav på vegne av meg selv, fordi jeg tror jeg er en person ingen ønsker å ha med å gjøre og er livredd for at folk oppfatter meg som storforlangende og dermed tar enda større avstand fra meg.

Trenger tid til å bygge meg opp slik at jeg klarer meg på egen hånd, og i den prosessen trenger jeg oppfølging. I perioder klarer jeg meg ok. Men når jeg faller ned igjen går det unødvendig lang tid før jeg kommer til hektene igjen. Det er ikke bare min egen feil, mener jeg, men også en feil ved et hjelpeapparat som ikke klarer endre stategi ift. en bruker som opplagt har mye å slite med. Det er mye mulig jeg forventer at de skal kunne endre stategi uten direkte tilbakemeldinger fra meg først. Jeg vet ikke om dette er for mye forlangt av meg, eller om det burde kunne forventes fra folk som har utdannelse innen psykiatrien og som vet at mennesker med unnvikende trekk og sosial fobi kan være selvutslettende og la være spørre om hjelp selv om de desperat trenger hjelp.

Jeg skal prøve skrive en epost. Så var det å sende den da :/

Jeg fikk iallefall brukt KG til å sette ord på tankene mine.

[Crash]

Vet ikke om du er her fremdeles ts, men jeg lurer på hvordan det går med deg?

[Gjest Gjest]

Det finnes tilnærmet ingen, i hvert fall ikke god, kompetanse innen hjelpeappartet i forhold til å hjelpe folk å utvikle sosiale evner. De som jobber der er kun normalt sosalt inteligente mennesker som har lest bøker og hatt forelseninger og litt praktiske øvelser rundt samtale og miljøterapi etc. men det lille de lærer om og kan om å trene sosiale evner har liten verdi. De som faktisk kan det ekstromt godt er de såkalte pickup artistene(puas)/sjekkekunstnerene. Dette er folk som gjerne hadde enorme problemer med å være sosiale, i hvert fall få seg damer, som har gjennomanalysert hvordan sosiale relasjoner fungerer rent praktisk i motestning til i akademisk fagspykologi, selv ervervet disse evnen og beviselig demonstrert en stor evne til raskt å lære bort disse evnene til andre. Fenomenet med puas oppsto på 90tallet og har eksplodert de siste årene. Flere som drev med tilsvarende prosjekter kom i kontakt med hverandre på nettet og begynte å utveklse innformasjon og lære opp hverandre og vokste seg etter hvert til en subkultur som beskrives i boken the game. Om man besøker forumene deres på nettet vil man møte horder av menn som var jomfruer til opp i 30årene og som i dag drar damer som gress og er ekstremt sosialt proffe. De virkelig, virkelig vet hva de driver med når det gjelder å oppøve sosiale evner og å jobbe med sevlutvikling på et mere psykologisk plan.

Innenfor dette feltet oppsto det mye usympatiske sjekketeknikker og det var i starten mye bruk av innlært materiale i form av åpningsreplikker og innlærte hisotrier etc. men de fleste har beveget seg bort fra dette til mere naturlige og spontane metoder som lar deg i bunn og grunn være deg selv bare i en litt forbedret og mere sosial og selvsikker variant. Flere av disse lærerne har etterhvert også begynt å fokusere mere på generelle sosiale evner, en positiv livsstil generelt og på forhold. På charismaarts.com vil du finne en metode som jeg mener er den suverent beste for å lære en å bli god på konversasjon og generelle sosiale ferdigheter som ikke trenger å relatere til sjekking, men fungerer i alle sosiale situasjoner. Lærerne er også veldig sympatiske og hele metoden er "snill" i forhold til en del av det som finnes. På forumet vil du kunne få så mye gratis råd du vil av andre som selv driver med dette og du vil møte folk som har vært i en like vanskelig situasjon som deg, men i dag har overvunnet den totalt, og enda flere som har vært i lignende, men ikke fult så vanskelige situasjoner. Disse vil kunne fungere som veileder for deg gratis i flere år fremover og hjelpe deg med motivasjon og feedback.

Jeg vil råde deg til å fortelle dem åpent om situasjonen din og at du anntageligvis i første omgang bare sikter mot å komme i gang med et normalt sosialt liv, ikke sjekking.

Når du har bygget deg opp en del kan du dra på kurs i englang eler danmark etc. og bli lært opp i "felten" ute blant folk av proffe lærere.

Det finnes også norske gode lærere innenfor dette feltet og norkse forum der folk med "håpløs" bakgrunn som har bygget seg opp til sukssess frekventerer gjevnlig. Du kan gå ditt og lese deres første innlegg for flere år tilbake da de var venneløse jomfruer og se progresjonen frem til i dag. Du vil også mot betaling kunne ta kurs i norge som også inkludere interaksjon ute blant folk og du vil kunne komme i kontakt med andre i en lignenede situasjon som du kan bli med ut sammen med for å øve dere.

Jeg har ikke oversikt over det norske miljøet og det er noen du bør styre unna og du bør finne en mest mulig naturlig metode så gjør research på hvem du innlater deg med først. De som kaller seg hjerter og sparknekt eller noe sånt tror jeg er ok men jeg vet egenltig ikke noe særlig om det norske miljøet.

Så bra at du studerer tross problemene dine. Du virker usedvanlig oppegående.

Når det gjelder angst, selvtillitt og mangelnde sosial inteligens:

Meditasjon, pusteøvelser, yoga og qigong er suverene virkemiddler for å bli kvitt alle typer psykiske problemer, kanskje spesielt angst. Disse tingene gjøre at alt i kroppen og psyken fungerer så nært opptimalt som mulig og gir i tillegg en avspenning som etter hvert blir helt ekstrem i forhold til hva folk flest opplever som avspenning at angst mer eller mindre ikke kan eksistere paralelt med den graden av avspenning. Bare det å korrigere pusten har en revlusjonerende effekt på angst. Jeg annbefaller deg at du googler litt om angst og pust så vil du forstå hva jeg mener. Du puster anntageligvis høyt oppe i brystet, kort og raskt og i et "omvendt" mønster av hva du skal hvor diafragma går den opp på innpust når den skal gå ned og ned på utpust når det skal gå opp. Dette mønsteret er omvendt av hvordan et nyfødt barn og en dypt avspent person puster og er bare ment å være et pustemønster som skal aktiveres i krisesituasjoner. Det aktiverer adrenalkjertlenes fight or flight respons o holder deg i en kontinuerlig tilstand av stress og angst og blokkering fra hva som foregår i kroppen din. Dette mønsteret kan snus med avspenning, øvelser for å fri opp pusten og for å perfeksjonere pusten (full yogic breath, belly breathing). Når man snut pusten tilbake så snur man også den fysiologiske responsen som holder deg i et angstmønster. Når du i tillegg lærer deg å puste ekstra dyyypt, jevnt og laaaangt og saaaaakte og ikke minst FRITT, så er det mer eller mindre fysiologisk umulig å samtidig ha angst. Med trening blir man i stand til å holde et korrekt pustemønster også i utfordrende situasjoner og dermed bli kvitt angsten så godt som fullstendig gjennom dette alene.

Et annet aspekt ved yoga og qigong er at det korrigerer og perfeksjonerer den fysiske kroppstrukturen på en måte som gjør at også psyken fungerer langt bedre. Om du er litt innsunket i korrsryggen ligger adrenalkjertlene og nyrene kontinuerlig i en klem og fungerer derfor ikke opptimalt og gir ditto problemer. Det samme gjelder alle de andre kjertlene og organene og nervebundtene som er det som skaper og styrer følelselivet. Videre er øvelsene i disse tradisjonene i stand til å manipulere mekanismer i kroppen til å produsere sinnsyke mengder endrofiner, oxcytocin og andre gunstige happystoffer etc. Etter litt trening gir nå 4 minutter med pusteøvelsen bastrika meg samme endorfinkick som en joggetur på godt over en time. Etter hvert som man kommer dypere og dypere i meditasjon og spenninger i kroppen oppløses så forløses også traumene og de vonde føelsene man har med seg fra tidligere i livet gradvis fordi disse har satt seg som som subtile speningsmønstre i kroppen. alle som mediterer opplever fra tid til annen at noe plutselig løsner etterfulgt av en strøm av gamle følelser og tanker og minner som så på et hvis helbredes av seg selv og etterpå føler man seg sinnsykt mye bedre. Videre lærer meditasjon deg å forholde deg til følelser og kroppslige fornemmelser på en måte som minimerer ubehag og psykiske problemer og som også gjør at det vonde man føler faktisk ikke gjør så mye selv når det er der. Dette er blitt studert mye i de senere årene og har gitt opphavet til to nye terapiformer, mindfulness based cognitive therapy og acceptance and commitment therapy som er de to "hotteste" og raskest voksende terapiformene i USA. Disse har vist langt bedre resulateter enn noen andre terapiformer men er enda ikke studert grundig nok til at man kan gi et definitift svar på akkuarat hvor effektive de er. Men tar man en titt på studiene som er gjort er det ingen tvil hos meg om at de er ekstremt effektive. Det finnes også seks studier som viser at pusteøvelsen sudarshan kriya kurerer deprsjon på 3 måneder hos ca. 80% av de som lærer den. Videre finnes det et stort materiale som viser en meget kraftig økning av selvrapportert lykke og reduskjon i psykiske plager etter en 2 mpneders periode med meditasjonskurs noe som også bekreftes av scanning av hjernen til de samme menneskene hvor man ser at de har betydelig økt aktivitet i hjernens lykkesntre og reduksjon i de sentrene forbundet med negative følelser. Studier av hjernen til folk som har meditert i mange år viser at de har en enorm aktivitet i sentrene forbundet med positive følelser, faktisk 7-800% høyere enn hos noen andre som noensinne er målt. I tillegg demonstrerer de en virtuos evne til å kontrolere sine egne følelsesmessige og fysiologiske tilstander. Les Daniel Golemans bøker healing emotions og destructive emotions how to overcome them for å lære mere om vitenskapen rundt.

Andre studier viser at folk som har meditert lenge også er mye mere sosialt inteligente enn folk flest. De viser en evne til å lese folks følelser som bare matches av folk som er spesialtrente i det på forhånd. Videre er sentrene i hjernen forbundet med sosiale evner faktisk langt større og mere aktive. En mindre økning i denne evnen kommer etter bare kort tids meditasjon så det er trolig at det er meditasjonen selv som gir disse evnene. Grunnen til dette er anntageligvis flerdelt. For det første oppøver meditasjon evnen til å få med seg ting slik at utøverne ser ting i den andres annsikt andre ikke får med seg. Man blir også ekstremt god til å kjenne igjen egne følelser av å bruke så mye tid på konsentrert observasjon av ens indre liv og oppøvning av sensitivitet at man via å kjenne sine enge følelser lærer å lese de tilsvarende føelsene hos andre. Forøvrig har professor Paul Ekman utviklet en svært annerkjent metode for å lære å lese folks følelser ut fra et dataprogram og jeg tror du vil kunne ha stort utbytte av å benytte det. Du finner det på nettesiden hans.

Det er utviklet to teknologier som stimulerer hjernen inn i meidtative tilstander som kalles brainwave entrainment og binural beats. Det er bevist at disse faktisk drar deg inn i de samme tilstandene som under meditasjon fordi man har scannet hjernen til folk som bruker begge metoder og sett at de samme tingene skjer. Disse teknologiene har et par fordeler ovenfor konvensjonell meditasjon. Det ene er at du trenger ikk gjøre noe som helst du bare setter på cden og legger deg ned på sofaen. Konsnetarsjon og avspenning kommer av seg selv på grunn av manipueringen av hjernebølger. Selv folk som ikke klarer å lære seg vanlig meditasjon kommer etter hvert dypt med denne teknologien. Det andre er at dette som regel går en god del fortere enn vanlig meditasjon. Tredje fordel er at man har kartlagt ganske mye av hvilke frekvenser som produserer hvilke stoffer kroppen og kan dermed stille inn slik at man går inn i tilstander som er særegent gunstig for spesifikke problemer slik som angst. Minuset er at det er visse ting man går glipp av i forhold til annen meditasjon, for eksempel for man ikke øvd meditasjonsmuskelen på samme måte og du jobber ikke på samme måte med å selv kontrolere prosessen. Alikevel blir man mye mere i stand til å nå disse tilstandene på egenhånd av å ha kommet inn i dem på denne måten og man kan meditere en del på gamlemåten ved siden av for å få effektene av det. Grunnen til at jeg nevner dette ovenfor deg spesielt er at jeg tror at du kan ha nytte av dette for å få raskere effekt og fordi jeg tror du trenger dette så sårt at du trenger et alternativ hvis du ikke får til meditasjon på gamlemåten noe som kan være vanskelig i begynnelsen.

Videre vil jeg si at øvelsen six healing sounds og etterhvert inner smile og secret smile også er suverene for deg. Jeg vil også annbefalle deg å gå til siden til michale winn og kjøpe hans nybegynnerprogram i qigong da jeg tror det er en av de raskeste måtene du kan få orden på pust og kropp og dermed sinn. Etterhvert vil et kurs i qigong, tai chi eller yoga være suverent. Vent en god stund før du lærer microcosmic orbit fordi det er for risikabelt for deg i starten. Den skaper sinnsykt bra balanse i kropp og sinn men gjør man den for tidlig kan den skape ubalanse. Michael winn er en veldig flink lærer men han er litt dust og markedsføringen hans er litt usmakelig, men han kan sakene sine virkelig bra og produktene er veldig gode.

Om du trenger råd på noe hvis så gå til denne siden, der vil du få god veiledning:

thetaobums.com

Ved siden av brainwave entrainment (som jeg ville kjøpt fra Holosync eller project meditation) ville jeg brukt meditasjon på pusten, eller hvis det ikke fungerer så med et mantra.

Ut fra både hva jeg har lest av forskning og hva jeg har sett blandt folk som praktiserer slike øvelser over lang tid så er jeg sikker på at du kan få psyken i tipp topp stand og jeg tror at dette kombinert med veiledning fra puas vil ta seg av den sosialt unnvikende delen og hjelpe deg til faktisk å bli ganske sosialt proff. Lykke til

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;#entry7256561

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;hl=meditasjon

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;hl=meditasjon

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;hl=meditasjon

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?sho...p;hl=meditasjon

Jeg har skrevet en haug med innlegg om disse tingene til andre i mer eller mindre beslektede siutasjoner og jeg skal linke til disse nedenfor slik at du kan lese litt mere og få et bedre grunnlag for å avgjøre hva som kan være gode øveser for deg. Jeg vil b

[Gjest Gjest]

Hmmmm. Linkene ble vist ovenfor i stedet.

[Tingeling22]

Ville bare si at jeg ikke syns du virker umoden. Og jeg skjønner at du synes det er vanskelig!

[Gjest Gjest_Wok_*]

Ønsker veldig gjerne synspunkter ang. min situasjon, og om du som leser dette har noe formening om jeg mottar "riktig" behandling av det offentlige hjelpeapparatet.

Det har seg slik at jeg sliter med sosial angst og unnvikende personlighetsforstyrrelse, og har gjort det i mange år. Angsten gjør at hele livet mitt er blitt totalt invalidisert og jeg har isolert meg sosialt i en årrekke. Enden på visa har blitt at jeg ikke har noen venner og har svært liten kontakt med familien min (de synes jeg er en skamplett og ønsker å skyve meg helt ut fordi jeg har en tendens til å konfrontere de med all galskapen de (foreldrene mine) har gjort og sagt opp igjennom årene).

I tillegg har jeg tilbakevendende depressive perioder, og de kommer nå hyppigere og hyppigere. Jeg mister livsmotet, og det kan plutselig gå flere uker uten at jeg klarer "ta meg sammen" og gjøre framskritt mht. å gå ut, lese pensum (skal ta eksamner i mai) og trene. Alt faller sammen.

I et par år har jeg hatt kontakt med et psykiatrisk team som har fulgt meg opp sporadisk, oftest via telefon og av og til kafe-besøk. For ett år siden klarte jeg ikke gå ut av døren mer enn kanskje en gang i uka, og fikk tilbakemeldinger fra kontaktpersonen min om at jeg var vanskelig å be med på ting fordi jeg alltid hadde "bortforklaringer" som at jeg var sliten, måtte bruke energien til å lese pensum osv. Men ila. det siste halvåret har jeg kommet endel til hektene. Har flyttet til et nytt sted hvor jeg føler jeg kan slappe av, noe som har gjort at jeg klarer bruke mer krefter på å gå ut blant folk osv. Men i løpet av de siste månedene føler jeg at jeg har brent lyset i begge ender. Har gått ut nesten hver dag, og presset meg gjennom situasjoner jeg har utsatt i mange år. I løpet av dette halvåret har jeg opplevd å få stadig mindre forespørsler fra kontaktpersonen min ved dette teamet om jeg trenger hjelp til å komme meg ut, det kommer heller ingen invitasjoner om å gå ut på kafè osv. Føler jeg har måttet gå igjennom prosessen med å tvinge meg mer ut, alene. Ingen har vært der for meg. I tillegg sliter jeg med å be direkte om hjelp, så det blir ofte til at jeg unnlater å spørre og heller ender med å grave meg ned i triste tanker om at ingen bryr seg. Redselen for å bli avvist gjør at jeg ikke ønsker være folk til bry, ikke engang folk som får betalt for å hjelpe meg.

Etter de siste måneders innsats er jeg nå utslitt, og har vært det i noen uker. Har hatt et par episoder hvor jeg virkelig har vært innstilt på å gi opp alt, men feiget ut. I disse situasjonene henter akutteamet meg med bil, konstaterer at jeg er fortvilet, og så kjører de meg hjem. Ingen spørsmål om hva jeg sliter med. Ingen oppfølging. Ingen forslag om å gjøre ting annerledes eller legge ting til rette for meg slik at jeg ikke havner i samme desperate situasjon igjen. Grunnen til at jeg blir så utmattet er at ingen "ser" at jeg trenger hjelp. Jeg vet at det beste hadde vært at jeg signaliserer tydelig at jeg ikke klarer gå igjennom eksponeringsprossesen alene, mht. den sosiale angsten. Men det er vel her de unnvikende trekkene mine slår inn. Jeg orker ikke være til bry. Føler de forakter meg og helst vil at jeg seiler min egen sjø. Så det er det jeg gjør. Og den seileturen kommer før eller siden til å ende tragisk.

Mitt spørsmål er egentlig bare om denne hjelpesløse situasjonen er min "feil" alene, eller om ikke også behandlingsapparatet burde følge meg bedre opp når de vet om problematikken min (unnvikende pers.forstyrrelse og sosial fobi). De har jo flere ganger erfart at når jeg trekker meg tilbake og blir taus, så er det egentlig et stille rop om at noen andre enn jeg skal ta initiativet til å hjelpe meg. At jeg ikke klarer be om hjelp. Det ser ut til at behandlingsapparatet er tilfredse med at jeg har disse depressive periodene, så lenge jeg faktisk feiger ut når alt kommer til alt. Så kan de kanskje bruke ressursene sine annetstedshen. Men jeg blir jo aldri frisk på denne måten. Har de ikke et ansvar om å sette seg bedre inn i min problematikk, og hjelpe deretter? Eller er det jeg som er syk som skal tilrettelegge hjelpen andre skal gi meg? De depressive periodene er jo et rop om hjelp. Det burde vel framgå mer og mer tydelig, etterhvert som periodene gjentar seg?

Noen som har noen innspill?

Måtte bare utheve et par linjer ovenfor som står i et sterkt motsetningsforhold til pf'en "unnvikendde"?

Ellers er du flink å formulere deg skriftlig, så hvorfor ikke benytte deg av det for å uttrykke dine ønsker/behov ovenfor kontaktpersonen din? På "papiret" har du ingen problem med å sette krav ser det ut som, (ikke negativt ment), så det er jo en mulighet til¨å få frem tanker på? Verken psykologer eller annet helsepersonell er tankelesere, så du blir faktisk nødt, på en eller annen måte, å fortelle dem hva slags hjelp du har behov for.

Har forøvrig en diagnostisert pf selv, og har gått i samtale/gruppe-terapi 3 timer i uka i 2 år, der var vi tilsammen 6 jenter, der alle hadde en pf, så gruppa var sammensatt, kan du si! Det var bl.a unnvikende, emosjonelt ustabil, avhengig, og tvangsmessig? (Er ikke sikker på om jeg har gitt de korrekte navnene her).

En personlighetsforstyrrelse er vel i utgangspunktet ikke en direkte sykdom heller, selv om det kan oppfattes som en lidelse. Det handler om at man har en del personlighetstrekk som ikke er hensiktsmessige for personen selv, og som skaper problemer av ulike arter i hverdagen/sosialt o.s.v. Man må lære seg å leve med det, visstnok, og endre tanke/handlingsmønstret. (Ikke at jeg har lykkes, altså )