Ulykkelig som singel (22 år)

[Ibenholt]

Jeg er singel og er 22 år. Som alle andre er jeg stadig på utkikk etter en å være sammen med, men er samtidig kresen, da han skal stemme med mine interesser.

Poenget er at jeg alltid faller for de som er fullstendig utenfor rekkevidde (som mange andre). Jeg har prøvd og prøvd, og innfunnet meg med at det er noe ved meg som ikke appellerer til gutter. Jeg er kanskje en smule uselvstendig, og utrygg. Men jeg prøver å ikke virke slik, når jeg treffer dem. Likevel er det svært vanskelig å sleppe noen innpå seg, da jeg vet at de med en gang lukter lunten, og vil merke at jeg er veldig utrygg på meg selv enda.

Men, til saken:

I sommer møtte jeg en som fanget min interesse. Han er en del eldre enn meg (29 år), og jeg ble bergtatt av hans sjarm og tilsynelatende selvsikkerhet. Jeg har alltid blitt tiltrukket av eldre menn, og ønsker meg noen som er trygg og god. Uansett traff jeg ham igjen i helgen. Tidligere har jeg møtt ham i forbindelse med fest og uteliv, og kun snakket veldig overfladisk. Men forrige lørdag møtte jeg ham på kafé, sammen med felles bekjente. På kvelden tok jeg mot til meg (jeg tok initiativ ja) til å møte ham igjen, og spurte hvor han skulle ut. Han svarte hvor han var, og spurte samtidig hvor jeg var, men jeg fikk ingen invitasjon om å komme til han. Likevel endte det slik at jeg dro til stedet der han var ute, trålet stedet etter hvor han var, og møtte han til slutt like før kvelden var over.

Vi snakket litt løst og fast om hvor vi hadde vært og så videre, og han spurte om jeg ville være med på nach. Det sa jeg ja til, og vi hadde det ganske moro. Jeg ble kjent med hans kollegaer, og vi drakk og snakket om hva vi likte å gjøre på fritiden, ambisjoner i forhold til jobb og skole, hvilken humor vi har. Han gav meg tilbakemelding om at jeg var en så hyggelig og god jente, og at jeg hadde evne til å komme overens med alle. Noe han tydelig synes var interessant.

Senere på natten/morgenen endte det med at vi rota. Ikke noe pulings, men kyssing og kosing + litt til. Begge var veldig opphisset, men likevel var det ikke noe skittent over det. Han sa jeg var utrolig "god" og at han nesten ville spise meg opp.

I drosjen hjem holdt vi rundt hverandre, så hverandre dypt i øynene og smilte lurt til hverandre, samtidig som vi kysset og flettet hender. Jeg følte meg stormforelsket, og JEG følte det var noe mer enn bare vanlig fylleroting.

Vi sa hadet bra, og jeg ba ham sende meg en melding.

Dagen etter (søndagen) skrev han takk for en fin kveld/natt, og han spurte om jeg hadde fått hvilt meg, og sa han bare måtte smile når han tenkte på meg. Jeg svarte alt var bra, og at jeg tenkte på ham også. Han spurte så om jeg ville vere med på "forretningslunsj" til uken, og sa de trengte dyktige medarbeidere der hvor han jobber. Jeg tenkte: "ok, er det en date i forkledning, eller så han virkelig bare mitt potensiale som karrierekvinne?". Men jeg sa ja takk, og at det måtte vi få til. Videre la jeg vekt på at jeg tenkte mye på ham, og skulle ønske det hadde skjedd mer den kvelden, men at vi skulle ha det til gode. Han gjentok det var flaks for meg at han ikke spiste meg opp, og siden jeg var så "god" var det vanskelig for han å konsentrere seg arbeidsforberedelsene han skulle gjøre på søndagen. Likevel skrev han at det var fint som det var (at det ikke skjedde noe mer), og at han ikke hadde dårlig tid. Han avsluttet meldingsutvekslingen med "Sov godt, Marie".

Nå holder jeg på å dø av blandet skam og fryd, da jeg angrer på at jeg gav så direkte uttrykk for at jeg hadde så lyst på ham, og at han hadde fristet meg sånn. Jeg er livredd for at han aldri skal ta kontakt igjen, og at jeg skremte bort nok et interessant manneemne. Jeg tenker på ham hele tiden, og skulle ønske han gjorde det samme. Jeg er nå redd for at lunsjavtalen blir sløyfet, da han var så kort i siste melding. Ballen er helt tydelig hans, og jeg sitter igjen som et dustehue som har utlevert seg selv så altfor tidlig, slik at jeg bare må vente på om han evt. har lyst på et nytt møte.

Hva syns dere jeg skal gjøre? Det er vel fint lite jeg kan gjøre, siden jeg gav meg selv bort så raskt, annet enn å håpe på at interessen han viste var nok til å ville møte meg likevel. Jeg har lyst å bli bedre kjent med ham, og vise ham at jeg ikke kommer til å være så pågående i en annen setting, da jeg egentlig er litt beskjeden.

Tror dere han ikke kommer til å ta kontakt? Og i tilfelle han ikke gjør det, jeg er et brent barn, og har tydeligvis ikke det som kreves for at menn skal like meg. Jeg er desperat.

Kommer jeg til å dø alene og ulykkelig? Skulle så ønske at lykken kom til meg også en gang, og at jeg fikk en jeg virkelig liker, slik som med han her.

Trenger tips og kommentarer her, folkens. Vær så vennlige å hjelpe meg?

[Gjest Kavring]

Syns da dette høres lovende ut jeg da. At han ikke har det travelt tyder kanskje på at han er seriøs? For hvis det bare var et ligg han ville ha, så hadde han sikkert prøvd seg på noe mer den kvelden dere var ute på byen.

Tror nok ikke du har skremt han bort, nei!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Samme problem her. Jeg gir alfor mye av meg selv når jeg blir kjent med nye potensielle kjærester. Skremmer de bort på en måte tror jeg. I begynnelsen virker de veldig interesserte i meg, og når jeg forteller dem at jeg er interessert, så blir det nesten stille på fronten. Forferdelig frustrerende

For meg virker det som om han er interessert i deg, men jeg har blitt så skuffet av egne erfaringer, at jeg vet oppriktig talt ikke. Jeg forstår meg ikke på gutter. De skal være så lure og kostbare på en måte.

[Gjest Gjest_jente23_*]

Jeg hadde ikke vært bekymret i det hele tatt hvis jeg hadde vært deg, han kommer til å ta kontakt Bare vent å se

[Gjest lucy d-.-b]

Det kommer nok til å gå fint

Og nei, jeg tror ikke du kommer til å dø alene og ulykkelig

[Store My]

vil bare si at jeg oppfattet ikke den siste meldingen du fikk som kort. når jeg avslutter meldinger med navnet til vedkommende er det for å skape en intimitet, eller for å vise at det er en intimitet der.. at det er vedkommende og ingen andre som får denne meldingen.

synes heller ikke det virker som om du har utlevert deg for mye. og du har heller ikke utlevert deg selv mer enn han.

lykke til videre.

[Gjest Gjest]

Jeg er singel og er 22 år. Som alle andre er jeg stadig på utkikk etter en å være sammen med, men er samtidig kresen, da han skal stemme med mine interesser.

Poenget er at jeg alltid faller for de som er fullstendig utenfor rekkevidde (som mange andre). Jeg har prøvd og prøvd, og innfunnet meg med at det er noe ved meg som ikke appellerer til gutter. Jeg er kanskje en smule uselvstendig, og utrygg. Men jeg prøver å ikke virke slik, når jeg treffer dem. Likevel er det svært vanskelig å sleppe noen innpå seg, da jeg vet at de med en gang lukter lunten, og vil merke at jeg er veldig utrygg på meg selv enda.

Men, til saken:

I sommer møtte jeg en som fanget min interesse. Han er en del eldre enn meg (29 år), og jeg ble bergtatt av hans sjarm og tilsynelatende selvsikkerhet. Jeg har alltid blitt tiltrukket av eldre menn, og ønsker meg noen som er trygg og god. Uansett traff jeg ham igjen i helgen. Tidligere har jeg møtt ham i forbindelse med fest og uteliv, og kun snakket veldig overfladisk. Men forrige lørdag møtte jeg ham på kafé, sammen med felles bekjente. På kvelden tok jeg mot til meg (jeg tok initiativ ja) til å møte ham igjen, og spurte hvor han skulle ut. Han svarte hvor han var, og spurte samtidig hvor jeg var, men jeg fikk ingen invitasjon om å komme til han. Likevel endte det slik at jeg dro til stedet der han var ute, trålet stedet etter hvor han var, og møtte han til slutt like før kvelden var over.

Vi snakket litt løst og fast om hvor vi hadde vært og så videre, og han spurte om jeg ville være med på nach. Det sa jeg ja til, og vi hadde det ganske moro. Jeg ble kjent med hans kollegaer, og vi drakk og snakket om hva vi likte å gjøre på fritiden, ambisjoner i forhold til jobb og skole, hvilken humor vi har. Han gav meg tilbakemelding om at jeg var en så hyggelig og god jente, og at jeg hadde evne til å komme overens med alle. Noe han tydelig synes var interessant.

Senere på natten/morgenen endte det med at vi rota. Ikke noe pulings, men kyssing og kosing + litt til. Begge var veldig opphisset, men likevel var det ikke noe skittent over det. Han sa jeg var utrolig "god" og at han nesten ville spise meg opp.

I drosjen hjem holdt vi rundt hverandre, så hverandre dypt i øynene og smilte lurt til hverandre, samtidig som vi kysset og flettet hender. Jeg følte meg stormforelsket, og JEG følte det var noe mer enn bare vanlig fylleroting.

Vi sa hadet bra, og jeg ba ham sende meg en melding.

Dagen etter (søndagen) skrev han takk for en fin kveld/natt, og han spurte om jeg hadde fått hvilt meg, og sa han bare måtte smile når han tenkte på meg. Jeg svarte alt var bra, og at jeg tenkte på ham også. Han spurte så om jeg ville vere med på "forretningslunsj" til uken, og sa de trengte dyktige medarbeidere der hvor han jobber. Jeg tenkte: "ok, er det en date i forkledning, eller så han virkelig bare mitt potensiale som karrierekvinne?". Men jeg sa ja takk, og at det måtte vi få til. Videre la jeg vekt på at jeg tenkte mye på ham, og skulle ønske det hadde skjedd mer den kvelden, men at vi skulle ha det til gode. Han gjentok det var flaks for meg at han ikke spiste meg opp, og siden jeg var så "god" var det vanskelig for han å konsentrere seg arbeidsforberedelsene han skulle gjøre på søndagen. Likevel skrev han at det var fint som det var (at det ikke skjedde noe mer), og at han ikke hadde dårlig tid. Han avsluttet meldingsutvekslingen med "Sov godt, Marie".

Nå holder jeg på å dø av blandet skam og fryd, da jeg angrer på at jeg gav så direkte uttrykk for at jeg hadde så lyst på ham, og at han hadde fristet meg sånn. Jeg er livredd for at han aldri skal ta kontakt igjen, og at jeg skremte bort nok et interessant manneemne. Jeg tenker på ham hele tiden, og skulle ønske han gjorde det samme. Jeg er nå redd for at lunsjavtalen blir sløyfet, da han var så kort i siste melding. Ballen er helt tydelig hans, og jeg sitter igjen som et dustehue som har utlevert seg selv så altfor tidlig, slik at jeg bare må vente på om han evt. har lyst på et nytt møte.

Hva syns dere jeg skal gjøre? Det er vel fint lite jeg kan gjøre, siden jeg gav meg selv bort så raskt, annet enn å håpe på at interessen han viste var nok til å ville møte meg likevel. Jeg har lyst å bli bedre kjent med ham, og vise ham at jeg ikke kommer til å være så pågående i en annen setting, da jeg egentlig er litt beskjeden.

Tror dere han ikke kommer til å ta kontakt? Og i tilfelle han ikke gjør det, jeg er et brent barn, og har tydeligvis ikke det som kreves for at menn skal like meg. Jeg er desperat.

Kommer jeg til å dø alene og ulykkelig? Skulle så ønske at lykken kom til meg også en gang, og at jeg fikk en jeg virkelig liker, slik som med han her.

Trenger tips og kommentarer her, folkens. Vær så vennlige å hjelpe meg?

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du syns DU har utlevert deg så mye. Tenk så mye interesse HAN har vist DEG da! Det er slett ikke umulig at han sitter og tenker "ånei, tenk om jeg har sagt for mange ganger at hun er så god, sånn at hun tror jeg er FOR interessert", eller ett eller annet sånt.. Hvis du skjønner?

Jeg tror heller ikke du kommer til å dø alene og ensom. Og jeg tror ikke du viser for mye initiativ.

[Rexina]

Å dette lover jo veldig godt da:) Tror du kan slappe helt av å nyte hvert sekund jeg!

Du har ikke utlevert mye av deg selv, og han viser tydelig interesse og initiativ! Heldig du er;)

[tytebrett]

Skjønner hvordan du har det! Jeg har tenkt sånn et par ganger jeg også.. har det sånn nå faktisk med en gutt som er 5 år eldre enn meg, og jeg tenker alltid at jeg har sagt for lite eller for mye/vist for lite eller for mye interesse.. men du kommer nok til å merke når du treffer på han igjen at du har ingenting å bekymre deg for!

Og han virket jo som en mann som sier ifra og er ærlig:) At han ville møte deg igjen er jo kjempe koselig, og et tegn på at han er interessert. Tro meg, gutter avtaler ikke å møte en jente de ikke er interessert i igjen;) Og at du kom godt overens med kollegaene er jo kjempe bra, for det virker tydligvis som at han tilbringer litt tid med de på fritiden:)

Meeen om det ikke skulle fungere med han, så husk til neste gang å spill litt kostbar;) Jeg er også veldig "desperat" etter å finne meg en, og tror selv at jeg kommer til å ende opp alene i en leilighet med 40 katter. Men "oppskriften" min er å selvfølgelig å snakke, flørte og treffe personen, men jeg sier aldri til en gutt at jeg liker han før jeg er sikker på at han liker meg. På denne måten har du makten, og slipper å føle deg dum hvis det hele ender med at han ikke er interessert alikevel;) Men du må selvfølgelig gi noe som helst uttrykk for at du liker han, bare terg han litt i begynnelsen. For alle gutter syns vel det gøyeste er å jakte litt for så å bli kjempe stolt fordi de klarte å få drømmedamen tilslutt;) Gutter har godt av å slite litt:)

[Gjest Gjest]

Skjønner hvordan du har det! Jeg har tenkt sånn et par ganger jeg også.. har det sånn nå faktisk med en gutt som er 5 år eldre enn meg, og jeg tenker alltid at jeg har sagt for lite eller for mye/vist for lite eller for mye interesse.. men du kommer nok til å merke når du treffer på han igjen at du har ingenting å bekymre deg for!

Og han virket jo som en mann som sier ifra og er ærlig:) At han ville møte deg igjen er jo kjempe koselig, og et tegn på at han er interessert. Tro meg, gutter avtaler ikke å møte en jente de ikke er interessert i igjen;) Og at du kom godt overens med kollegaene er jo kjempe bra, for det virker tydligvis som at han tilbringer litt tid med de på fritiden:)

Meeen om det ikke skulle fungere med han, så husk til neste gang å spill litt kostbar;) Jeg er også veldig "desperat" etter å finne meg en, og tror selv at jeg kommer til å ende opp alene i en leilighet med 40 katter. Men "oppskriften" min er å selvfølgelig å snakke, flørte og treffe personen, men jeg sier aldri til en gutt at jeg liker han før jeg er sikker på at han liker meg. På denne måten har du makten, og slipper å føle deg dum hvis det hele ender med at han ikke er interessert alikevel;) Men du må selvfølgelig gi noe som helst uttrykk for at du liker han, bare terg han litt i begynnelsen. For alle gutter syns vel det gøyeste er å jakte litt for så å bli kjempe stolt fordi de klarte å få drømmedamen tilslutt;) Gutter har godt av å slite litt:)

Jeg tror ikke denne taktikken fungerer så godt, jeg. Tror gutter (og jenter også forsåvidt) faller for SELVTILLIT, og det er mye selvtillit i å tørre å innrømme at man finner en person interessant. Man trenger kanskje ikke å si "la oss være kjærester" på første daten, men jeg tror de fleste syns det er bare sjarmerende med personer som tør å for eksempel si at de syns en er tiltrekkende.

Beklager hvis dette høres frekt ut, men disse "prøv å være kostbar"-rådene, kommer somregel fra jenter som er evig single, som kanskje ikke vet helt hvordan man skal få seg kjæreste..( ? )

[tytebrett]

Jeg tror ikke denne taktikken fungerer så godt, jeg. Tror gutter (og jenter også forsåvidt) faller for SELVTILLIT, og det er mye selvtillit i å tørre å innrømme at man finner en person interessant. Man trenger kanskje ikke å si "la oss være kjærester" på første daten, men jeg tror de fleste syns det er bare sjarmerende med personer som tør å for eksempel si at de syns en er tiltrekkende.

Beklager hvis dette høres frekt ut, men disse "prøv å være kostbar"-rådene, kommer somregel fra jenter som er evig single, som kanskje ikke vet helt hvordan man skal få seg kjæreste..( ? )

Selvfølgelig er det tiltrekkende å møte noen med selvtillit! Men til en viss grad.. jeg mener ikke at man skal være kostbar heeele tiden heller da, bare i begynnelsen;) Hehe.. jeg skjønner hva du mener med at det høres ut som at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få meg kjæreste;) Men jeg tar ikke hva som helst heller;) Det var bare et råd som jeg vet funker for meg for at jeg ikke skal føle meg dum etterpå hvis ikke det ble noe:)

Uansett så er alle forskjellige og har forskjellige "metoder" for å bli mer enn venner etter hvert:) Ikke stress med det, for da dukker det som regel ikke opp noen heller! Bare slapp av og la det komme av seg selv! Så kan du selv bestemme hvordan du vil gå frem selv hvis det skulle utvikle seg til noe mer:)

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke denne taktikken fungerer så godt, jeg. Tror gutter (og jenter også forsåvidt) faller for SELVTILLIT, og det er mye selvtillit i å tørre å innrømme at man finner en person interessant. Man trenger kanskje ikke å si "la oss være kjærester" på første daten, men jeg tror de fleste syns det er bare sjarmerende med personer som tør å for eksempel si at de syns en er tiltrekkende.

Beklager hvis dette høres frekt ut, men disse "prøv å være kostbar"-rådene, kommer somregel fra jenter som er evig single, som kanskje ikke vet helt hvordan man skal få seg kjæreste..( ? )

Vel, jeg var lenge single og lurte på hvorfor. Det slo meg at jenter som er litt eller veldig "vanskelige" å ha med å gjøre tilsynelatende alltid har kjæreste. Jeg bestemte meg derfor for å være litt mer vanskelig. Jeg spurte venner av begge kjønn som har hatt hellet med seg i kjærlighetslivet istedenfor å spørre andre, håpløst single jenter. Jeg begynte å stille mer krav, f.eks. å foreslå hvor vi skulle møtes på date, på steder som var lett for meg å komme til, jeg kom gjerne litt for sent på daten slik at han rakk å være litt nervøs for at jeg ikke kom og jeg tok mye mindre kontakt og ventet lenger mellom hver SMS og telefonsamtale. Det tok ikke så lang tid før jeg fikk meg kjæreste, og nå er jeg samboer på andre året. Jeg har aldri før stilt så mange krav til en mann, og jeg har aldri før opplevd at en mann er mer innstilt på å stille mine krav. Jeg krever, og jeg får. Jeg gir også mye, bare så det er sagt, det har jeg alltid gjort.

Jeg er lykkelig samboende og sier til alle mine single venninner at de må vente litt, at de må kreve litt, at de må være litt "hard to get", men alt preller av når de har møtt en som de liker.

[Ibenholt]

Vel, jeg kan fortelle at mitt prosjekt foreløpig går bra. Men at jeg er livredd for at det snart skal komme en smell, der hvor han sier jeg er for ung, eller at det er kaotisk eller at noe er i veien. Jeg kjenner han ikke godt enda, og vet at jeg har en tendens til å være spennende når de blir bedre kjent.

Jeg er ikke den smarteste, heller ikke veldig selvstendig. Og jeg har mye problemer med selvtillit. Selv om det ikke skinner igjennom før man blir bedre kjent med meg. Jeg vet dette er hvorfor jeg ikke har kjæreste. Jeg greier ikke slippe de innpå, så jeg skremmer dem heller bort.

Uansett, fredagen samme uken hørte jeg fra ham. Han sa han ville se meg, og inviterte meg på lunsj. Det var veldig koselig, og vi ble sittende i to timer (i stedet for en halvtime-førti minutter, som jeg hadde forestilt meg).

Det var god stemning, vi flørtet med blikkene våre, og jeg greide ikke slutte å smile.

Men dette er en mann som en flink og seriøs. Han er dyktig å fortelle om seg selv, og hva han driver med.. og da han spør meg, greier jeg ikke å fortelle så mye. Jeg har lenge slitt med spiseforstyrrelser, og dette preger hvor mye jeg ønsker å utlevere meg selv. Likevel er han utrolig god, og jeg ønsker å la ham bli kjent med meg, fordi jeg merker vi begge er tiltrekt, og har det moro i hverandres selskap. Han sier jeg er sjarmerende, og tar meg selv veldig lite høytidelig, noe han finner veldig attraktivt, sier han. På slutten av daten sa han at han har det litt kaotisk akkurat nå (jeg lurer på om det var en måte å fortelle at han har noen uløste tråder - i form av dame, kanskje?), men at han gjerne vil møte meg igjen. Jeg fortalte at jeg ikke har hastverk, og at jeg "er her". Han spurte meg hva jeg skulle i helgen, og jeg sa jeg ikke hadde noe spesielt annet enn på fredag. Vi avsluttet med at han gav meg et kyss, etterfulgt av ordene ("jeg stjal et sånt jeg"). Og vi så hverandre i øynene og sa, men da snakkes vi da.

Senere om kvelden sendte jeg en melding og takket for lunsjen, og sa han var minst like hyggelig som sist, og at jeg håper å treffe ham igjen snart. Han svarte: gleden er på min side, du er herlig og jeg må styre meg for å ikke spise deg opp. For et nydelig smil. Sov godt og drøm søtt.

Det var på fredag, og jeg har ikke hørt noe mer. Heller ikke har vi avtalt noe nytt møte, og nå sitter jeg å tvinner tommeltotter og tenker på ham hele tiden, og at jeg vil møte ham igjen. Men nå er det jeg liksom skal "spille kostbar", eller hva? Hva om jeg ikke hører fra ham igjen? Jeg gjør sikkert ikke det. Og i tilfelle er det fordi han er tiltrukket, og ønsker å ha det moro, og ikke noe fast forhold. Men jeg ønsker meg en kjæreste.

Hva synes dere? Hvem skal ta kontakt neste gang? Hvor lenge skal jeg vente, og hva skal jeg foreslå at vi gjør sammen?

Jeg vet ikke om det han mente med at det var kaotisk, var om han muligens har noe uavsluttet med en annen? Og at han må tenke? Eller at han bare vil vi skal ta oss god tid. Jeg aner ikke hvor jeg har ham, selv om jeg får positiv respons på mine henvendelser. Han spurte jo ikke når jeg hadde tid å treffe ham igjen, heller ikke at han gjerne ville se meg også igjen?

Trenger sårt deres råd nå altså, jeg har ikke råd til å ødelegge dette...

[Norbertine]

Sannsynligvis sitter han hjemme og venter med å kontakte deg fordi han er redd for å virke for pågående. Jeg synes dette virker veldig lovende, du må bare prøve å slappe av. Enten er han interessert nok, eller så er han ikke. Det betyr uansett ikke at det er noe galt med deg, det betyr bare at det tar tid å finne den rette. At han sier at det er kaotisk kan bety hva som helst. Alt fra at han har noen løse tråder med en eks, at han har barn han ikke har fortalt deg om ennå, eller så kanskje han bare har det litt travelt på jobb for tiden. Kanskje du kan spørre han neste gang dere treffes?

Ta det med ro, vent et par dager til, så kan du evt sende en melding og spørre om han vil finne på noe til helgen.

[Ibenholt]

Jeg blir så redd når jeg tenker på at dette kan gå galt. Jeg skal i hvertfall prøve å holde meg unna tekstmeldingene, for jeg er bekymret for at han skal finne ut hvor desperat jeg er etter at han skal like meg tilbake.

Jeg har alltid sånn behov for at de skal fortelle meg hva som skjer med en gang, og da får de bakoversveis. Jeg sier ikke noe om det, men de merker det. Nå vil jeg bare være trygg, rolig og tilbakelent, og la han få tid til å bli kjent med hvem jeg er..

men jeg blir veldig nervøs i hans nærvær, fordi jeg liker han så godt:)

tenker også på at det er litt vanskelig å treffe ham sånn tilfeldig også, da vi ikke har så mange felles venner. Det kan være et hinder.

hvordan blir jeg bedre kjent med ham, uten at det går over i vennskap? jeg har en tendens til å bare være venner.

[Store My]

selvfølgelig er det greit å ikke sende sms annenhvert sekund, men synes ikke du skal holde deg helt unna. da kan han ende opp med å tro at du ikke er interessert og deretter skygge unna. av og til kan han sende først, og av og til må du sende først.

Endret 8. mars 2009 av plingo

[Gjest Gjest]

Du gjør det for lett for ham!

uløste tråder og kaotisk??? synes du dette høres bra ut?

[Ibenholt]

Nei, dette høres ikke bra ut. Men det betyr ikke at jeg har lyst til å skygge unna, og ikke finne ut om det kan være noe der. Jeg har fortsatt lyst til å treffe ham igjen, å høre om han er opptatt eller ikke.

Jeg vet jo ikke hva han snakker om, han har aldri fortalt meg at han har dame. Jeg er ikke ute etter å ødelegge noe forhold, men siden jeg ikke har fått noen beskjed om det, annet enn antagelser, håper jeg at han kan være et emne.

Hvordan skal jeg tolke det han sier da? Jeg vet han er en seriøs person, og tror ikke han er ute etter å ha noe forhold på si, for å si det sånn.

Han sier han liker meg, jeg vet bare ikke hans intensjoner, og det eneste jeg kan gå ut i fra er min egen magefølelse om hvor godt jeg liker ham. Og jeg tenker på ham hele tiden.

Jeg tenker jeg sender ham en melding på onsdag, og hører om han vil møte meg igjen. Eller skal jeg vente og la han ta kontakt?

Jeg er virkelig dårlig på sånt. Og jeg er veldig redd for å bli såret. Jeg blir nok deprimert da.. enda mer enn før.

Tror ikke jeg er den typen jente gutter kommer til for å bli kjæreste med Jeg er så utolmodig, at jeg hopper rett på det fysiske. Men jeg vil ikke at dette skal bli et sånt type forhold.

[Store My]

Det trenger ikke å være så ille som det høres ut som da. Kanskje det er noe med jobben, eller med familien eller noe. Du får evnt spørre etterhvert..

Synes godt du kan sende melding på onsdag og spørre om han vil finne på noe. Han trenger ikke å ta initiativet hver gang, for da blir det ubalanse.