Hvordan vinne tillit og kjærlighet hos alenemor

[Seriøs28]

Hei,

I 2mnd nå har jeg datet alenemor i starten av tjueåra. Jeg vet hun har brendt seg en del tidligere, barnefaren og andre players og menn som har oppført seg utnyttende har vært uheldige møter på veien for henne. Hun har fortalt meg mye om alt det hun ikke vil ha mere av, og har karakterisert meg som det motsatte og uttalt at hun kanskje nå kan komme seg ut av den onde sirkelen med "drittsekker på byen".

De første par møtene understreket jeg at jeg ville vi skulle bli kjent før jeg fikk møte gutten hennes. Nå har jeg riktignok kommet i en vanskelig situasjon, sikkert pga dette.

For 4 uker siden ble jeg tittelert Kjæreste. For 3 uker siden var det en åpning for meg å få møte sønnen i forbindelse med vinteraktivitet, noe jeg ikke fikk en invitasjon til eller var klar over. Her skulle jeg tydelig vist mere initiativ selv. I etterkant av dette uttalte hun at jeg burde vært med, og viste meg bilder av aktiviteten med gutten.

For 2 uker siden var jeg plutselig ikke kjæreste lengre. Da fortalte hun at Kjærester de har møtt gutten. At hun ikke kan "prøve", men at da må det være "all in".. selv om hun fiorstår at hun uansett ikke kan få noen garanti. Før og etter dette har mine forsøk på å få lov å møte gutten feilet. Jeg kan legge til at mine fremstøt har vært begrenset til "Vil du ha besøk på dagtid eller kveld?" .. eller "Hva gjør dere?".. "Hva skal dere i dag..?"

Jeg har veldig lyst å treffe han og bli kjent og det har jeg fått fortalt henne. Jeg har sett han en gang så langt, og den blide gutten vekte gode følelser. Det jeg tror jeg har gjort feil er å vente på en invitasjon. Det virker som hun har lyst men er skeptisk. Tør ikke, men ser gjerne at jeg bryr meg. Hun har fortalt hun hadde forsonet seg med at det skulle være bare henne og gutten. Jeg er redd jeg kan miste henne.. For tiden sier hun at hun er glad i meg, at hun er interesert.. har følelser.. men "har ikke peiling" på hva hun vil med oss videre. Når jeg snakker om gutten så virker hun ikke uinteresert.. Når jeg viser følelser for henne er det veldig lite respons.

Hun har mye å tenke på for tiden. Det er stor sannsynlighet for at hun flytter til sommeren, og jeg vil hun skal forstå at jeg vil være med. Jeg har jobb jeg kan ta med meg. Når hun spør hva jeg vil avviser hun til dels utsagn når jeg forteller at jeg drømmer om å bo med henne på steder hun vil.. hun forstår tydeligvis ikke helt at jeg mest av alt drømmer om en tilværelse med henne og at sted er uviktig. Det jeg har rundt meg kan jeg skape igjen.. mister jeg henne mister jeg noe uerstattelig.

Jeg har gjort feilen med å være passiv før. Og nå vil jeg gjøre alt jeg kan for å berge dette. Men da uten å kvele henne ved å presse henne til å ta noen valg.. Aller helst kunne jeg tenkt meg at vi lot følelsene være grunnmuren videre.. at hun turte å la de styre og at jeg kan få bli kjent med gutten og få lov å være Kjæreste igjen. Jeg har hatt et par kvelder og netter nå hvor jeg har følt det som hun har gjort det slutt.. ligget våken om natta.. kjent på de seriøse følelsene, virkelig avstemt med meg selv at dette er Kjerlighet og at jeg elsker henne.

Håper på gode råd .. Takk!

[Lykka]

Heisann, ikke noe lett situasjon dette, men jeg syns du skal ta mer intiativ på egenhånd, foreslå at dere skal møtes for å gå i parken alle 3 osv.

Det er veldig viktig for oss alenemødre å vite at en mann tar "hele pakken" dvs barnet også som en del av moren.

Si igjen til henne at du ser for deg en fremtid sammen med henne og at sønnen er like mye inkludert.

Jeg håper det ordner seg for deg og at du får denne jenta du tydeligvis elsker

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner henne godt. Jeg hadde aldri noen sinne latt noen få møte barna mine etter noen måneder.

[Topaz]

Da min kjære kom inn i bildet, var sønnen min 4 år. Siden begge var litt usikre på hvilken vei forholdet skulle gå brukte vi lang tid på å inkludere sønnen min. Etter 5 måneder traff de hverandre for første gang, og da ble mannen presentert som noe så lite originalt som mammas venn. Det som var viktig for meg var at kjæresten min begynte å spørre etter sønnen min, og virket imøtekommende når jeg snakket om ham. Men han presset aldri på for å møte ham. Men bare det at han viste interesse var veldig viktig for meg i prosessen i å la forholdet vårt modnes. Da de møttes var det i begynnelsen kun korte møter.

Endret 2. mars 2009 av Topaz

[Stefan]

Hei,

I 2mnd nå har jeg datet alenemor i starten av tjueåra. Jeg vet hun har brendt seg en del tidligere, barnefaren og andre players og menn som har oppført seg utnyttende har vært uheldige møter på veien for henne. Hun har fortalt meg mye om alt det hun ikke vil ha mere av, og har karakterisert meg som det motsatte og uttalt at hun kanskje nå kan komme seg ut av den onde sirkelen med "drittsekker på byen".

De første par møtene understreket jeg at jeg ville vi skulle bli kjent før jeg fikk møte gutten hennes. Nå har jeg riktignok kommet i en vanskelig situasjon, sikkert pga dette.

For 4 uker siden ble jeg tittelert Kjæreste. For 3 uker siden var det en åpning for meg å få møte sønnen i forbindelse med vinteraktivitet, noe jeg ikke fikk en invitasjon til eller var klar over. Her skulle jeg tydelig vist mere initiativ selv. I etterkant av dette uttalte hun at jeg burde vært med, og viste meg bilder av aktiviteten med gutten.

For 2 uker siden var jeg plutselig ikke kjæreste lengre. Da fortalte hun at Kjærester de har møtt gutten. At hun ikke kan "prøve", men at da må det være "all in".. selv om hun fiorstår at hun uansett ikke kan få noen garanti. Før og etter dette har mine forsøk på å få lov å møte gutten feilet. Jeg kan legge til at mine fremstøt har vært begrenset til "Vil du ha besøk på dagtid eller kveld?" .. eller "Hva gjør dere?".. "Hva skal dere i dag..?"

Jeg har veldig lyst å treffe han og bli kjent og det har jeg fått fortalt henne. Jeg har sett han en gang så langt, og den blide gutten vekte gode følelser. Det jeg tror jeg har gjort feil er å vente på en invitasjon. Det virker som hun har lyst men er skeptisk. Tør ikke, men ser gjerne at jeg bryr meg. Hun har fortalt hun hadde forsonet seg med at det skulle være bare henne og gutten. Jeg er redd jeg kan miste henne.. For tiden sier hun at hun er glad i meg, at hun er interesert.. har følelser.. men "har ikke peiling" på hva hun vil med oss videre. Når jeg snakker om gutten så virker hun ikke uinteresert.. Når jeg viser følelser for henne er det veldig lite respons.

Hun har mye å tenke på for tiden. Det er stor sannsynlighet for at hun flytter til sommeren, og jeg vil hun skal forstå at jeg vil være med. Jeg har jobb jeg kan ta med meg. Når hun spør hva jeg vil avviser hun til dels utsagn når jeg forteller at jeg drømmer om å bo med henne på steder hun vil.. hun forstår tydeligvis ikke helt at jeg mest av alt drømmer om en tilværelse med henne og at sted er uviktig. Det jeg har rundt meg kan jeg skape igjen.. mister jeg henne mister jeg noe uerstattelig.

Jeg har gjort feilen med å være passiv før. Og nå vil jeg gjøre alt jeg kan for å berge dette. Men da uten å kvele henne ved å presse henne til å ta noen valg.. Aller helst kunne jeg tenkt meg at vi lot følelsene være grunnmuren videre.. at hun turte å la de styre og at jeg kan få bli kjent med gutten og få lov å være Kjæreste igjen. Jeg har hatt et par kvelder og netter nå hvor jeg har følt det som hun har gjort det slutt.. ligget våken om natta.. kjent på de seriøse følelsene, virkelig avstemt med meg selv at dette er Kjerlighet og at jeg elsker henne.

Håper på gode råd .. Takk!

Hun har tydeligvis opplevd mye drit før, og man skal selvsagt trø varsomt. Allikevel blir det aldri greit når ting kun skal gå på den ene partens premisser. Du har også en fortid, selvom den kanskje har vært mye lysere, men du har også en stemme når det gjelder dette. Det er ditt liv også. Jeg vil råde deg til å være helt ærlig og gi henne klare signaler på dine intensjoner. Noe mer kan du ikke gjøre. Du kan ikke presse henne, og dersom det ikke når frem, er hun ikke klar til å satse. Spørsmålet er hvor lenge du skal betale for det andre har påført henne. Hun er nødt til å åpne seg for at dere skal komme dere videre. Ønsker deg lykke til!

[Gjest Yihaa]

Jeg skjønner henne godt. Jeg hadde aldri noen sinne latt noen få møte barna mine etter noen måneder.

Men hun vil jo at han skal møte sønnen, så vidt jeg forsto?!

Hun har tydeligvis opplevd mye drit før, og man skal selvsagt trø varsomt. Allikevel blir det aldri greit når ting kun skal gå på den ene partens premisser. Du har også en fortid, selvom den kanskje har vært mye lysere, men du har også en stemme når det gjelder dette. Det er ditt liv også. Jeg vil råde deg til å være helt ærlig og gi henne klare signaler på dine intensjoner. Noe mer kan du ikke gjøre. Du kan ikke presse henne, og dersom det ikke når frem, er hun ikke klar til å satse. Spørsmålet er hvor lenge du skal betale for det andre har påført henne. Hun er nødt til å åpne seg for at dere skal komme dere videre. Ønsker deg lykke til!

Dette er jeg enig i. Greit nok at hun har det vanskelig, men det kan jammen ikke være greit for deg heller. For det første skal du motbevise alle hennes tidligere erfaringer, og for det andre synes jeg det virker som om du har veldig uklare retningslinjer og mye mixed signals å forholde deg til.

Først og fremst må dere vel finne ut hva dere voksne vil - vil hun satse på deg osv?

Dernest mht barnet: Mine barn vill synes det var kjempegøy med en som gadd å leke litt lego, spille litt ball og rett og slett bare være til stede i barnets aktiviteter. Du hadde ikke behøvd å ta en "lekeonkel"-rolle og i time etter time "leke", men bare delta litt, vise interesse. "Skal vi gå ut å lage en snøhule?" eller "Skal vi sparke litt ball?" hadde vært en innertier her i gården.

[Hanselot]

Jeg skjønner henne godt. Jeg hadde aldri noen sinne latt noen få møte barna mine etter noen måneder.

Hei ekstremgjest som florerer i diverse tråder:

Og hvorfor ville du ikke la noen få møte barna etter bare noen måneder? Jeg skjønner at du er redd for verden, men dersom du har unger er det utrolig synd at dine barn også skal lide av det. Hvis ikke får du stenge dem inne til de blir 18, da skal du se det blir mennesker av de.

Jeg traff min bonussønn på første date med min nåværende forlovede, syns du barnevernet skulle blitt varslet for barnemishandling?

[Shaz]

Hvis du har fått kommentarer på at du er for passiv, så er det vel ikke noe å nøle med.

Foreslå aktiviteter som inkluderer deg, henne og hennes sønn.

[Seriøs28]

Mye bra input her, takker for det..

Jeg får vell presisere at jeg har ikke fått konkrete kommentarer fra henne på at jeg burde møte sønnen.

Dette er jaggu ikke enkelt. Jeg antar hun ikke vet hva jeg vil, og det er merkelig etter alt jeg har fortalt henne. Mye av det jeg sier blir avvist med at "du sier bare det jeg vil høre" .. "du sier bare det jeg vil" .. "hva er det DU vil?" . Hun har vist blitt stressa på valg pga spørsmål fra folk rundt henne, familie.. "hva med typen din da.. om du er usikker på hva du gjør til sommeren.. skal ikke han være med i planene da?" .. Svaret mitt er jo helt klart, jo! veldig gjerne. Jeg vil jo være en del av løsningen mer enn noe annet.

Jeg har vært inne på tanken at kan være enten fordi jeg sier mye pent jeg mener men gjør lite konkret for å vise det jeg står form, eller fordi hun jo har brendt seg på andre før og nermest forventer at jeg skal være falsk.

Jobber med å få lov å møte henne, lyst å se om hun nå forstår meg eller om hun lurer på noe. Det må vist være etter at ungen har lagt seg og hvor hun ikke har besøk av andre.. som jo er greit nok og slik det har vært før.

Jeg får sette den romantiske kreative hjerne i drift og gjøre noe som viser henne hva jeg føler, mener, står for.. og ikke bare hva jeg tenker.. eller hva?

[Gjest missLady]

Virker på meg som du er alt for passiv!

Spør mer direkte om dere 3 skal finne på noe en dag! Sett dere ned, dere 2 og fortell henne direkte at du vil være med henne! Fortell det med at du kan bygge et nytt liv hvor som helst med henne, at det er henne du ikke vil miste..

Lykke til

[Gjest Gjest]

"Hadde vært bra å bli bedre kjent med sønnen din også, kan ikke dere komme til meg i morgen?"....

Dere bør ikke kysse og holde hender foran gutten så tidlig, vær som venner foran han, så skader det ikke å møte han så tidlig, finn på noe der dere er aktive, noe som passer for alle tre.

[Seriøs28]

Hei..

Jeg spurte om å få treffe henne forleden for å fortelle henne annsikt til annsikt hvor jeg står, hun skulle få besøk så det ble utelukket. Jeg ble i stedet invitert påfølgende dag.

Påfølgende dag reiste hun vekk, og blir borte til helgen. I meldingen jeg får spør hun hva jeg gjør.. (!?)

Jeg har nå foreslått konkret aktivitet som inkluderer alle tre, som ble avvist med at de er borte til helgen.

Jeg reiser bort for et par uker fra neste uke og understreket at jeg ville gjerne møte henne.. hvor svaret da ble et spørsmål om hvor lenge jeg blir borte.

Får en følelse av at hun ikke tør si det hun egentlig føler og mener og at det jeg må gjøre nå er å gi henne mer rom, ikke ta kontakt. Og at jeg da ender opp med

1: Jeg hører ikke noe fra henne

2: Jeg hører noe fra henne, "går det bra med deg min venn"

3: jeg hører noe fra henne, "Savner deg.."

Dette har tappet meg helt for følelser, så nå skal det bli godt å legge det bort og unngå det totale sammenbrudd. Som vanlig får man bare masse spørsmål, så her gjelder det å slutte å tenke.

Takk for svarene.. det hjelper mye å dele..

Endret 4. mars 2009 av Seriøs28

[Gjest Gjest_Tuppelure_*]

Hei du!

Det virker på meg som om du virkelig bryr deg om denne dama, og i så fall er hun veldig heldig. Samtidig synes jeg (ut ifra det du skriver) at det virker som om hun ikke helt vet hva hun vil, i alle fall ikke for øyeblikket. Dette kan selvsagt henge sammen med at hun har brent seg en del ganger, og det er en helt ærlig sak. Hun trenger kanskje enda litt mer tid for å kunne stole på deg?

Men det må jo også komme til et punkt, før eller siden, at hun gjør opp status og bestemmer seg for hva hun vil med relasjonen til deg. Som en annen her sa: Det må gå en grense for hvor lenge du skal betale for andres dårlige oppførsel mot henne.

Dette bør kanskje du også tenke litt på - hvor lenge tror du at du kan leve med å ikke vite helt hvor ting er på vei?

Jeg synes at d bare skal fortsette slik som du gjør, foreslå å gjøre ting sammen med henne, og også opplegg hvor sønnen hennes kan være med. Vær deg selv, og vis henne at du ikke er ute etter å tulle med følelsene hennes. Vær ærlig med tanke på hva DU vil og hva DU føler. Noe mer enn dette kan du egentlig ikke gjøre, slik jeg ser det. Lykke til!

[Seriøs28]

Hei..

Etter 2 dager med tid for seg selv fikk jeg en SMS hvor hun gjør en endelig presisering av at vi fungerer best som venner. Hvem har ikke hørt den før? Men vell. Hun forteller hun ikke er forelska, basert på manglende savn. Erlig sak.

Fikk dog en ny melding i etterkant hvor det er mangelen på det å være klar for et forhold som virker å være grunnen. Uansett, belønnet henne for å si fra men hadde vell helst sett vi kunne prata om det

Jeg trodde jo 1 av 2. Enten hadde hun ikke de følelsene hun ga uttryk for tidligere, at det var mere å overbevise seg selv.. eller så var hun bare usikker på om jeg var seriøs. Svaret denne gangen var altså mangel på følelser, og det kan ikke jeg gjøre noe med. Jeg er jo tross alt tidenes kupp?

Takk for sunn diskusjon. Og for hjelpa til å se at jeg måtte passe meg litt så jeg ikke drukna meg selv i drømmer og ikke være dumsnill lidende part.

Ha ei fin helg !

[Gjest pastamannen]

Hvordan vinne tilliten hennes? Tja, snakk åpent og ærlig med henne, f.eks. også om dette, istedenfor å spørre folk som ikke kjenner henne (altså oss).