En ekkel følelse..

[Gjest utlogget for øyeblikket*]

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men jeg skal prøve så godt jeg kan..

Jeg har gått rundt med en grusom følelse siden jeg var et lite barn, en følelse av å aldri bli fornøyd..

Det er som en sviende følelse i brystet og halsen som får meg til å ville gråte, skrike, slå, spy, vrenge halsen..

Jeg tror hele tiden det er noe jeg "trenger" eller har lyst på, og prøver hele tiden å finne ut hva det er, uten hell.

Jeg prøver å spise.. Jeg kan spise meg sprengmett men likevel har jeg samme følelse av å ikke være tilfredsillt (føler meg bare ekkel)

Jeg prøver å være med venner og familie.. Men når det er som verst føler jeg meg bare oppslukt i denne følelsen, og alle andre mennesker er uintressante.

Jeg prøver å drikke alkohol.. Men da blir jeg bare enda mer følsom og må bare gå fra festen for å gråte.

Jeg prøver å ha sex med samboeren min.. Men jeg føler jeg helst bare vil ha nærhet, ligge å bli holdt rundt, klemt og kysset på..

Men når vi ligger slik kommer følelsen likevel igjen, kansje sterkere.. Det velter over meg som følelser i tåke, jeg ser ikke hva jeg selv trenger fordi det hele er så tett av blannede følelser, alt er et spinn..

Eneste jeg ikke har prøvd nå er narkotika..

Jeg føler jeg står fremfor så mange problemer.. Jeg bor sammen med typen min, som jeg er blitt usikker på om jeg fortsatt elsker.

Jeg sliter med å finne meg jobb.

Jeg vet ikke om jeg vil studere til høsten (da må jeg flytte).

Mamma og pappa er psykisk syke.. i det heletatt så har jeg mye å tenke på

Kan noen hjelpe meg? Hva er det som skjer med meg? Jeg ser selv at jeg virker patetisk når jeg leser innlegget.. men hva skal jeg gjøre? Nå dunker det i hele kroppen.. jeg kjenner det er noe som har vert feil i mange år..

[Lykka]

Det høres ut som du er deprimert..

Kanskje ta en samtale og prøve å få tak i en psykolog som kan hjelpe deg litt?

[Gjest *Kattiz*]

Du bør nok bestille deg en time til lege. Du høres deprimert ut uten at jeg kan noe om det. Men det som er fint med det er at det kan gjøres noe med!! Det kan være litt skummelt å fra til legen, men plussen er at det blir bedre etter hvert!! Har selv samboer som var deprimert å fikk heldigvis tilbake den gamle gode kjæresten min etter han fikk rett medisin.

[Gjest Gjestepasta]

For meg høres det ut som du hr et "hull i hjertet".

Det kan også kalles depresjon.

Når man vokser opp med psykisk syke foreldre kan det være slik at en ikke får oppfylt basale følelsesmessige behov, selv om foreldrene gjør så godt de kan og er glade i deg.

Dette "hullet" kan ha oppstått så tidlig at du ikke hadde språk.

Derfor blir det umulig for deg nå å sette fingeren og ord på akkurat hva det er du trenger.

Jeg vil anbefale deg å oppsøke psykolog, da disse er eksperter på følelser.

Og hold deg for Guds skyld unna narkotika, det kan gi en umuddelbar "fylling" av "hullet", men innen kort tid vil alt bare bli mange ganger verre.

Dette sier jeg fordi jeg har vært der du er, og har forsøkt med selvmedisinering (narkotika).

Håper du gjør det rette for deg selv, det fortjener du!

[Gjest TS]

Takk for fine svar Jeg vet ikke om jeg tør å gå til psykolog, jeg gjore det for to år siden mens jeg gikk på videregående, sånn ppt ordning. Den gang var det veninna mi som gikk der fra før og tilslutt tvang meg til å begynne (hun hadde vel sett tegnene). Nå, når jeg ser tilbake på den tiden føler jeg egentlig at det å snakke å grave så mye i fortiden bare var forferdelig.. Hver gang jeg gikk ut av kontoret h*ns ville eg gråte, det var akkurat som om psykologen ikke "lukket" meg etter en time.

Kansje det var en dårlig psykolog jeg gikk til?

En eller annen form for narkotika har jeg lenge hatt i tankene om å prøve.. Men jeg vet jeg aldri kommer til å gjøre det uansett.. det er igrunn bare en ide..

Jeg har på nært hold sett så mange mennesker vissne hen av ukontrollert missbruk at jeg vet dette ikke er veien å gå..

Gjestepasta sa det så godt her, et "hull" i hjertet er akkurat hva jeg føler på.. det er liksom noe som har manglet hele tiden, noe jeg aldri klarer å finne..

hvordan går det med deg foresten Gjestepasta?? er du kommet ut av situasjonen din? takk for klem

[Gjest utlogget for øyeblikket]

Ååå, jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver!

Har alltid hatt det problemet at det har "manglet" noe, og dette endte med depresjon og angst. Jeg har gått til et par psykologer, og begge disse har gravd og gravd, og til slutt kommet ned til det at jeg har manglet nærhet fra familien. Jeg synes gravingen de drev med var totalt unødvendig, jeg hadde jo ingen problemer i oppveksten! Og jeg ble sint fordi de spurte om urellevante spørsmål. Meen; Har vokst opp i en flott familie, med trygge, stabile foreldre, men de forventet mye av meg. Og når jeg gang på gang kom hjem med 6'er på u.skolen og vgs, var det ikke mye skryt å få, ingen kjærlige klemmer. Fikk selvfølgelig klemmer av og til, men ikke sånne gode, lange, som jeg hadde trengt.

Så det mine psykologer fant ut var at jeg har levd under et forventningspress, fra familie og meg selv. At jeg vil virke perfekt utad, med bra karakterer og et flott liv. Men uten nærhet går ikke det.

Min samboer har forstått dette, og han har merket godt det at jeg f.eks har problemer med å gråte. Og når han da tar seg tid med meg, lytter til problemene mine, klemmer og bryr seg, kommer gråten. Men gråten kommer ukontrollert, jeg prøver å gjemme meg, og er flau over å vise en svak side (jeg skal jo ha det så bra hele tiden!).

Men han skjønner, og forteller meg at han er like glad i meg om jeg gråter eller ei. Og det er GODT å gråte med han som passer på.

Har et godt forhold til mine foreldre, men ikke noe dypt. Alt ligger på overflaten, og de graver aldri for å høre hvordan jeg har det. Så det var hvertfall mye av grunnen til m itt tomrom.

Går ikke til noe psykolog nå, men siden jeg har insett at jeg er en person som trenger mye kos, nærhet osv så går det fint, for dette er noe kjæresten min kan gi meg (og hans familie forsåvidt, som aldri har hatt problemer med å snakke om problemer..)

Er dette noe du kan mangle? At noen bryr seg ordentlig om deg, roser deg, klemmer deg godt og hører på deg? Å bli tatt vare på av andre, at andre bryr seg om deg, det var hvertfall medisinen for meg...

En god klem fra ei som føler med deg!

[Lykka]

Ja det finnes noen gode og noen dårlige psykologer, jeg ville ihvertfall forsøkt å komme meg til en

Ønsker deg masse lykke til

Endret 3. mars 2009 av Lykka

[Gjest Gjest]

Hei

Jeg har egentlig ikke noen råd til deg. Føler at jeg er i nesten akkurat samme situasjon selv. Ville bare si at jeg vet hvordan du har det. Føler også at jeg har prøvd det meste, men ingen ting får den vonde følelsen til å forsvinne. Har vært innlagt på psykiatrisk avd. og snakket med masse psykologer uten at det hjalp. Nå har jeg bestemt meg for å prøve en gang til og har bestillt time hos psykolog. Ikke gi opp ts! Det er nødt til å være noe som hjelper

[Gjest Gjest]

Jeg hadde det hullet i hjertet helt til jeg fant Gud (eller kanskje han fant meg). Nå er det borte for det er fyllt av hans kjærlighet og fred.

[Lykka]

Jeg hadde det hullet i hjertet helt til jeg fant Gud (eller kanskje han fant meg). Nå er det borte for det er fyllt av hans kjærlighet og fred.

Så bra for din del da

Selv er jeg ikke kristen, men respekterer andres tro.

[Gjest Gjestepasta]

Gjestepasta her

Takk, med meg går det bedre nå. Med bedre mener jeg at jeg har kommet meg vekk fra narkotika og denslags selvdestruktiv atferd.

Jeg jobber med mennesker med lignende problematikk og får mye glede utav å hjelpe andre og føle meg frem til hva de trenger.

På grunnlag av alle de positive tilbakemeldingene jeg får, virker det som jeg gjør en god jobb.

På den andre siden har jeg ikke fulgt mitt eget råd til deg, nemlig å oppsøke psykolog. Jeg var til en prøvetime hos en jeg hadde god kjemi med, men hun har ingen ledige timer på lenge.

Jeg skal begynne så snart hun får tid.

Angående det å føle seg lukket opp og ikke forseglet når en går fra psykologen tror jeg er ganske vanlig, det sier noe om hvor dype temaer en kommer innom i løpet av en slik time.

Et tips kan være å avtale med en god venn samvær etter timen, dette trenger ikke innebære snakk og slikt, heller kose/slappe av-stund så tanker og følelser kan falle på plass igjen.

Eventuelt kan en tur i svømmehall, i skogen, fjellet; ja det som gir akkurat DEG litt sinnsro være gode ting å gjøre rett etter terapi.

I forhold til det du skriver om å grave i fortid vil jeg si at det er ikke nødvendigvis slik terapien vil arte seg når du har gått der en stund.

Forskjellige psykologer arbeider utifra forskjellige metoder,

men for å forstå deg som menneske, og for å ta tak i de essensielle temaene for DEG, trenger psykologen bakgrunnsmateriale.

Dette skal brukes til å hjelpe deg til å leve livet ditt bedre nå og fremover.

Til gjesten der oppe; JA, det hjelper på hullet med åndelig påfyll

til alle perforerte