urettmessig behandling som lærling

[Gjest Gjest_jente_*]

hei hei til alle som gidder å lese ...

Jeg hadde akkurat fylt 18 år og etter endt skolegang begynte jeg som lærling i helse sektoren. Etter en del omstillinger i hjemmet, flyttet jeg også på hybel for første gang rett før jeg begynte som lærling.

Første dag på jobb fikk jeg en veileder som jeg skulle følge.

Denne veilederen gjorde ikke annet enn å rakke ned på meg.

Jeg var halveis åpen ang. situasjonen min (Første gang jeg flytta hjemmefra osv) Og snakket ikke mer om "private" saker etter det.

Jeg opplevde å bli behandlet som et null, jeg kunne ingenting, klarte ingenting osv dette fikk jeg høre flere ganger.. Kan komme med konkrete episoder om ønskelig...

Etter et reint helvete (beklager ordlyden) ble jeg flyttet til neste praksis område 2 måneder før tiden.

Der var miljøet et helt annet og den nye veilederen min var helt fantastisk.

Desverre var skaden allerede skjedd, etter et par uker på nytt sted fikk jeg et mindre sammenbrudd, ble sykemeldt av fastlegen for depresjoner, angst og sosial angst..

Klarte aldri å komme meg tilbake igjen, etter sykemelding et år ble det rehabilitering og deretter attføring som jeg er på idag.

Det jeg lurer på er om jeg kan ha rett til noe slags oppreisning/erstatning for dette ?

Hele utdannelsen min er ødelagt ( vet med meg selv at jeg aldri kommer til å klare å fullføre nå) og må dermed finne meg et helt annet yrke.. enda vanskligere med angsten og alt det andre oppå som ikke slipper taket.

Dette er forresten første gang jeg åpner meg om dette til noen andre enn mor og legen min, så vær så snill har du ikke noe anstendig å si, så la vær..

takk for at du gadd å lese..

hilsen trist jente

[Gjest TS]

Noen som har noen råd å komme med ?

(kanskje jeg plasserte denne i feil tema?)

hadde satt stor pris på det iallefall...

[Gjest Gjest_Tine_*]

Trist å lese historien din, synd at det gikk som det gikk.

Men når jeg har lest historien din så sitter jeg igjen med noen spørsmål og tanker.

Jeg tror ikke du har rett på noen form for oppreisning eller noe sånt. At din veileder var en idiot er helt klart, men på en annen side skal det være utfordrende å være lærling, men ikke slik at man ikke trives og blir harselert med. Kan det være at du har slitt med noen problemer før praksisen, og at dette viste seg etter praksisen? At det var praksisen som fikk begeret til å flyte over?

Jeg har vært i en liknende situasjon, var ikke praksis, men jeg jobbet på en sykehjem. Gjorde så godt jeg kunne, hadde en veldig god kontakt med de som bodde der, og med et par av de jeg jobbet med. Merket av og til at noen spesielle pratet bak ryggen min og hakket på meg. Fikk høre fra sjefen min at hun hadde fått klager på meg, at jeg tydeligvis ikke gjorde så mye som jeg burde på jobben, og at jeg ordla meg feil til mine kollegaer. Eks på det: Jeg spurte en jeg jobbet med om det var noe jeg kunne hjelpe henne med (jeg visste hva jeg skulle gjøre, alt som var på planen min var gjort, så jeg lurte på om hun hadde noen oppgaver som hun ville at jeg skulle gjøre). Hun svarte nei, men gikk til sjefen og sa hva jeg hadde spurt om. Det var tydeligvis et problem. Da jeg fikk høre om dette sa jeg opp stillingen min. Jobbet innenfor samme yrke senere, og trivdes godt med det.

Rådet jeg kan gi deg er å forsøke å legge det bak deg. Ikke la en situasjon ødelegge hele framtiden din! Stå på videre! Du har hele livet foran deg!

[Gjest Gjest]

Rådet jeg kan gi deg er å forsøke å legge det bak deg. Ikke la en situasjon ødelegge hele framtiden din! Stå på videre! Du har hele livet foran deg!

Jeg vil også gi deg samme råd. Vi som ser dette utenfra, ser det nok på en litt annen måte enn deg. Skjønner jo at du har hatt og har det fremdeles vondt, ingen tvil om det.

Men du må spørre deg selv noen spørsmål;

Vil jeg at en uforstandig og uklok veileder skal ødelegge resten av livet mitt?

Er det ikke hennes eller hans problem at vedkommende ikke fungerer bra nok som veileder?

Vil jeg at to måneder som lærling i en vanskelig arbeidssituasjon skal bestemme mine valg for framtiden?

Det viktigste er hva du har lyst å jobbe med og hva du bestemmer deg for.

Og ikke la andres uforstand ødelegge ditt yrkesvalg og din framtid.

I arbeidslivet treffer vi på mange som vi ikke kan samarbeide særlig godt med, men kanskje hvis du prøver å se på dette som en erfaring å ta med seg, så vil du tenke litt annerledes på det.

Tenk på at kanskje skal du selv en gang ha en lærling å veilede, og da vil du sikkert gjøre den jobben mye bedre. For da vet du iallefall hvordan man ikke skal oppføre seg.

Håper du ser lys i tunnelen, og at ting vil ordne seg for deg.

[Gjest Gjest]

Er i en lignende situasjon selv. Bortsett fra at jeg var fult ferdig utdannet med skole, lærlingetid og fagbrev. For min del var det lederen som "ødela alt"

Fikk en sjef som trakkaserte, mobbet og presset meg ut av jobb. Var et rent he£$£@ som etter en del ødela meg både fysisk og psykisk.

Vil ikke gå i detalj, prøver å legge ting bak meg med det.

Jeg gikk til advokat gjennom fagforeningen siden jeg har både papirer, opptak og div. som kan bevise at det var mye som kunne underbygge at jeg ble grovt trakkasert, mobbet og presset ut av jobben min.

Jeg må og omskoleres til et annet yrke en hva jeg har ønsket å bli helt siden jeg var 5-6 år. Aner ikke hva det skal bli, men jeg fikk en fysisk skade som gjør at jeg ikke kan fortsette i yrke på jobb. Og psyken trenger nok ennå tid på å bli bra og. Jeg har antakelig flere år igjen før jeg er ute i jobb igjen.

Men... skal en gå til sak MÅ en være psykisk sterk. For det er DU som er blidt dårlig behandlet som må BEVISE at en er blidt dårlig behandlet.

Selv har jeg nok anntakelig nok bevis å "banke i bordet" med for å muligens få erstatning\oppreisning for den urett jeg var utsatt for.

MEN... Da må jeg og være sterk nok til å gå igjennom dette hel@£$ gang på gang, få stilt kritiske spørsmål, motspørsmål ets ets. i kanskje mange mnd. gå mange runder og at saken kan bli trekt ut i tid.

Min arb.giver er stor og har (mest sannsynlig) de beste\dyreste advokater som jobber for seg,, som vil gjøre alt de kan bagatelisere selv om bevis blir lagt frem. Kritisere og grave i både hva mitt arbeid var og muligens min fortid også og stille kritiske spørsmål til det meste i tilknytning til det.

Nå har jeg ikke gjort noe "galt" i min fortid som jeg bør\må være redd for at blir dratt frem. Og jeg gjorde en god jobb (hørte det ofte fra andre)

Men advokater er flinke til å se noe neggativt med det meste på slike saker.

Jo.. ønske om rettferdighet og kanskje hevn for det jeg var igjennom og en ødelagt utdannelse er sterkt tilstede.

Men å gå igjennom alt med saken gang på gang på gang tror jeg vil ødelegge meg fulstendig. I starten maktet jeg ikke engang høre firmanavnet, navnet på sjefen min eller tenke på jobben før jeg ble helt dårlig.

Og da kanskje å tape i tillegg.. det... er ikke verd det.

Jo du kan gå til sak for erstatning... men prisen å betale kan og bli høyre en det er værd det.

For min del prøver jeg så godt jeg kan å legge det bak meg. For jeg tror ikke den kanpen er værd at jeg ødelegger helsen min mer på...

De har fått ødelagt nok.. og de skal ikke få ødelegge enda mer.

Så mitt råd er... prøv å legg det bak deg...

[Gjest TS]

Trist å lese historien din, synd at det gikk som det gikk.

Men når jeg har lest historien din så sitter jeg igjen med noen spørsmål og tanker.

Jeg tror ikke du har rett på noen form for oppreisning eller noe sånt. At din veileder var en idiot er helt klart, men på en annen side skal det være utfordrende å være lærling, men ikke slik at man ikke trives og blir harselert med. Kan det være at du har slitt med noen problemer før praksisen, og at dette viste seg etter praksisen? At det var praksisen som fikk begeret til å flyte over?

Jeg har personlig alltid tenkt det samme, det skal være utfordrene å være lærling, man skal få "drittjobbene", man skal gjøre det ingen andre vil gjøre..

Jeg kunne gjerne vaska "bekken" hele dagen jeg, hadde jeg fått sluppet unna alle drittslengingen.. ( Fikk forøvrig vaske bekken EN gang, men de mente jeg ikke var kompenent nok til å bruke maskinen man skulle vaske bekken i!)

jeg hadde ingen særlige problemer tidligere, hadde fullført 2år på skolen, fikk hybelen jeg ville ha og stilte like blid og lærevillig opp på "jobb" første dag som de andre lærlingene.

Er litt redd for å skrive for mye slik at jeg kan bli "gjenkjent" .....

En annen episode: Jeg fikk vite at som lærling kunne jeg søke legat for å få litt mer å rutte med, jeg håndskrev søknaden og en stille kveldsvakt spurte jeg veileder om jeg kunne låne datamaskinen på kontoret for å skrive den og printe den ut, jeg sa jeg kunne betale for det ene arket og jeg gjorde det SELVSAGT i pausen min. Dette tok 5 minutter. ( Det var helt ok, siden det var et engangs tilfelle)

Nesten en måned etter skulle vi ha evaluering med "lærlings lederen" fra kommunen, da presterer veileder å ta opp denne episoden, hvorpå hun sier at de var verken psykologer eller sosialkontor og viss jeg trengte proffesjonell hjelp var det ikke til kollegaer på jobben jeg skulle komme til, jeg måtte lære meg at slike ting hørte til i det private og at man ikke tok det opp på jobb!!!!

kan tro jeg følte meg liten... lederen fra kommunen var også sjokkert, noe hun fortalte meg etter møte.

Det eneste jeg fortalte veileder var at det var en legat søknad hvor man kunne få litt ekstra og rutte med og jeg viste henne søknaden slik at hun kunne se det var sant og hun SA DET VAR OK.

Dette er en av de små episodene som skjedde. Kan godt komme med flere..

[Gjest TS]

Jeg vil også gi deg samme råd. Vi som ser dette utenfra, ser det nok på en litt annen måte enn deg. Skjønner jo at du har hatt og har det fremdeles vondt, ingen tvil om det.

Men du må spørre deg selv noen spørsmål;

Vil jeg at en uforstandig og uklok veileder skal ødelegge resten av livet mitt?

Er det ikke hennes eller hans problem at vedkommende ikke fungerer bra nok som veileder?

Vil jeg at to måneder som lærling i en vanskelig arbeidssituasjon skal bestemme mine valg for framtiden?

Det viktigste er hva du har lyst å jobbe med og hva du bestemmer deg for.

Og ikke la andres uforstand ødelegge ditt yrkesvalg og din framtid.

I arbeidslivet treffer vi på mange som vi ikke kan samarbeide særlig godt med, men kanskje hvis du prøver å se på dette som en erfaring å ta med seg, så vil du tenke litt annerledes på det.

Tenk på at kanskje skal du selv en gang ha en lærling å veilede, og da vil du sikkert gjøre den jobben mye bedre. For da vet du iallefall hvordan man ikke skal oppføre seg.

Håper du ser lys i tunnelen, og at ting vil ordne seg for deg.

Selfølgelig vil jeg ikke at det skal ødelegge livet mitt... Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg var der i litt over 4 måneder forresten.

Har vært i noen praksis tiltak fra og tør ikke engang åpne munnen... jeg er livredd for at baksnakkingen og drittslengingen skal begynne igjen.

jeg er så ufattelig sliten, JEG liksom som alle trodde skulle bli noe stoort, var alltid så åpen som ung, var den som tok ordet og den som ordnet opp.. nå tør jeg såvidt å sette meg på en buss alene.

Kan forresten legge til at det var INGEN konfrontasjoner mellom meg eller noen av de andre ansatte. jeg torde aldri å si ifra,[jeg sa ifra til leder i kommunen, det var da jeg fikk slutte 2 måneder tildligere] jeg møtte opp jeg, vær eneste vakt, blid som en lerke ... Dette tok så på etter vært at alt jeg gjorde var å jobbe/sove.

[Guinevere]

Skjønner at dette er ille for deg TS, men slike mennesker som det der kan man bare ikke tillate seg å la seg knekke av, det er det ikke verdt! Om du må søke profesjonell hjelp, så gjør det, men ikke gi opp eller tro at livet ditt er ødelagt av dette, for det er det ikke. Det er helt forståelig at det har gått inn på deg, men du kommer over det med tiden. Det er mange som treffer på slike uberegnelige personer i løpet av livet, noen treffer til og med på flere enn én, så du er ikke alene og det er ikke deg det er noe galt med. Håper det går bra for deg.

[Gjest TS]

Skjønner at dette er ille for deg TS, men slike mennesker som det der kan man bare ikke tillate seg å la seg knekke av, det er det ikke verdt! Om du må søke profesjonell hjelp, så gjør det, men ikke gi opp eller tro at livet ditt er ødelagt av dette, for det er det ikke. Det er helt forståelig at det har gått inn på deg, men du kommer over det med tiden. Det er mange som treffer på slike uberegnelige personer i løpet av livet, noen treffer til og med på flere enn én, så du er ikke alene og det er ikke deg det er noe galt med. Håper det går bra for deg.

Takk for klem, det varmer

Off jeg blir bare så trist når jeg tenker på hvor mye hun ødelagte for meg.

Har nesten ingen venner igjen heller, alle de jeg har gått på skole med osv har fått fagbrev og fast jobb. Jeg sitter på en måte fast i fortiden (om dere skjønner) de har liksom kommet videre til et stadium i livet der jeg også burde vært! Alle jeg kjenner har en skikkelig inntekt, de drar på ferier, handleturer og byturer osv, jeg sitter med en inntekt på 6000kr i måneden og litt gjeld, for teknisk sett skulle jeg jo hatt en inntekt på ca 20.000nå..

ahh kanskje jeg bare drar meg selv ned..

Men det skal sies, at jeg har ikke "snakket" om dette på ganske lenge nå. Men merker tankene kommer oftere å oftere, spesielt når jeg ser andre kjøper seg hus, stifter familie osv.

SORRY FOR ROTETE INNLEGG, ER LITT VANSKELIG Å "SETTE TANKENE PÅ PAPIR"

[Amore]

Jeg har vært i liknende situasjoner selv på en arbeidsplass, avd lederen jeg jobbet med oppførte seg som den største drittsekken noensinne. Skal ikke gå så mye inn på det, men jeg ble der i to år, fatter ikke at jeg orket å være der i to år når jeg tenker tilbake på det nå.

Men for å komme til poenget mitt er at det gjorde meg mye sterkere som en selvstendig person og styrket min identitet, det tok selvfølgelig 1-2 år før jeg klarte å bli hel i min sjel, og det var fordi når jeg kom meg ut derifra tenkte jeg aldri på hevn (selv om jeg gjorde mitt exit med et brak hehe). Jeg gav slipp på det helt og så framover, og fulgte mine drømmer og mål og neste steg ui mitt liv.

Jeg vet at alt dette er enkelt for meg å si og vanskelig å gjøre for deg, men jeg har vært i dine sko i mye lengre tid så jeg kommer med noen erfaringsråd.

- Husk at det er så vanskelig som du gjør det til, tenker du negativt og kommer deg ikke ut av denne onde sirkel av tankegang så kommer det til å knuse deg livet ut hvis du fortsetter sånn, og jeg kan love deg her og nå at du kommer til å møte slike mennesker mer enn en gang i livet ditt. Men i mitt tilfelle har jeg lært min lekse og bygget opp min forsvarssystem slik at de forstår at her er det ikke bare å walk all over me, da får de seg et par pigger under foten for å si det sånn. Du må aldri la noen trokke på deg!

- Det psykiske og det fysiske går alltid i hånd i hånd. Dette synes jeg er viktigst av alt, når du begynner mentalt å styrke deg selv ved å tenke positivt og bygge deg selv opp så kommer helsen til å forbedres definitivt.

- Du må finne noen som du kan snakke med, jeg hadde moren min og en god venn jeg snakket med. Det er bedre å snakke ut om Alt som skjer enn å holde det inne (det er som terapi og er essensielt!), hvis du ikke føler deg bedre etter at du har snakket med de menneskene du allerede snakker med så er det kanskje lurt å snakke med noen andre. Ikke alle har talens gave.

- Begynn igjen å planlegge ditt liv, hva som er ditt neste steg og lag et målplan for deg selv og hva du vil. Dette hjelper deg å få en klar visjon på svart og hvitt og blir mye enklere å sette til liv.

Du er en sterk kvinne og alt er mulig. Hmm... ja tror jeg avslutter her hehe.

[Gjest TS]

Jeg har vært i liknende situasjoner selv på en arbeidsplass, avd lederen jeg jobbet med oppførte seg som den største drittsekken noensinne. Skal ikke gå så mye inn på det, men jeg ble der i to år, fatter ikke at jeg orket å være der i to år når jeg tenker tilbake på det nå.

Men for å komme til poenget mitt er at det gjorde meg mye sterkere som en selvstendig person og styrket min identitet, det tok selvfølgelig 1-2 år før jeg klarte å bli hel i min sjel, og det var fordi når jeg kom meg ut derifra tenkte jeg aldri på hevn (selv om jeg gjorde mitt exit med et brak hehe). Jeg gav slipp på det helt og så framover, og fulgte mine drømmer og mål og neste steg ui mitt liv.

Jeg vet at alt dette er enkelt for meg å si og vanskelig å gjøre for deg, men jeg har vært i dine sko i mye lengre tid så jeg kommer med noen erfaringsråd.

- Husk at det er så vanskelig som du gjør det til, tenker du negativt og kommer deg ikke ut av denne onde sirkel av tankegang så kommer det til å knuse deg livet ut hvis du fortsetter sånn, og jeg kan love deg her og nå at du kommer til å møte slike mennesker mer enn en gang i livet ditt. Men i mitt tilfelle har jeg lært min lekse og bygget opp min forsvarssystem slik at de forstår at her er det ikke bare å walk all over me, da får de seg et par pigger under foten for å si det sånn. Du må aldri la noen trokke på deg!

- Det psykiske og det fysiske går alltid i hånd i hånd. Dette synes jeg er viktigst av alt, når du begynner mentalt å styrke deg selv ved å tenke positivt og bygge deg selv opp så kommer helsen til å forbedres definitivt.

- Du må finne noen som du kan snakke med, jeg hadde moren min og en god venn jeg snakket med. Det er bedre å snakke ut om Alt som skjer enn å holde det inne (det er som terapi og er essensielt!), hvis du ikke føler deg bedre etter at du har snakket med de menneskene du allerede snakker med så er det kanskje lurt å snakke med noen andre. Ikke alle har talens gave.

- Begynn igjen å planlegge ditt liv, hva som er ditt neste steg og lag et målplan for deg selv og hva du vil. Dette hjelper deg å få en klar visjon på svart og hvitt og blir mye enklere å sette til liv.

Du er en sterk kvinne og alt er mulig. Hmm... ja tror jeg avslutter her hehe.

Jeg ser utifra det du skriver at du er både sterk og tøff, jeg skulle ønske jeg var som deg!!!! Min exit var som følger : Kjøpte en ganske dyr gave som takk for meg, gaven ble satt i et skap på kontoret. dro og så meg ikke tilbake.

Gjett om jeg angrer idag, skulle virkelig ønske at jeg hadde vært tøff nok til å satt henne på plass!!! Tror jeg vil angre resten av livet på at jeg ikke gjorde det..

Over til noe annet: Er det noen som vet om noen jobb man kan ha hjemmeifra?? og i tillegg tjene greit på? Som feks telefonsalg o.l??

Skrik ut....!

[Gjest hopeful]

Uff... for en utrolig lei historie!! Har ikke så mye å si, annet enn at jeg håper du en dag klarer å utdanne deg ferdig og ikke la idioter som veilederen din ødelegge for deg!

Og så må jeg sende til deg! Stå på!

[Gjest Gjest]

Jeg mener virkelig ikke å være ufølsom her, men jeg synes faktisk du virker vel hårsår. Jeg har hatt angst og depresjoner selv, vært sykemeldt lenge, jobbet meg gjennom det ved hjelp av psykologer, og føler meg nå relativt normal. Er i full jobb, og selv om det ble noen år senere enn de fleste, så vil jeg absolutt si at jeg har det bra.

Grunnen til at jeg fikk dette var langvarig forsømmelse av mine foreldre, og andre i familien. Altså på et svært personlig plan og som varte i kanskje 15 år. Nå sier jeg ikke dette for å gjøre mine problemer mye større enn dine, jeg er fullstendig klar over at folk har veldig forskjellig grense for hva de tåler, og mange har også gjennomgått mye mer enn meg uten å få problemer.

Men det er faktisk sånn at man av og til treffer mennesker som er mindre hyggelige. Som gjør livet vanskelig for andre, som er direkte drittsekker. Og man kan faktisk ikke bare legge seg ned og si at hele resten av livet er ødelagt fordi man kom i kontakt med en (svært) dårlig veileder i arbeidslivet i fire(!) måneder.

Jeg skjønner jo at dette kan skape problemer for deg, men du blir rett og slett nødt til å bearbeide dette på best mulig måte, og deretter komme deg videre i livet.

[Gjest TS]

Jeg mener virkelig ikke å være ufølsom her, men jeg synes faktisk du virker vel hårsår. Jeg har hatt angst og depresjoner selv, vært sykemeldt lenge, jobbet meg gjennom det ved hjelp av psykologer, og føler meg nå relativt normal. Er i full jobb, og selv om det ble noen år senere enn de fleste, så vil jeg absolutt si at jeg har det bra.

Grunnen til at jeg fikk dette var langvarig forsømmelse av mine foreldre, og andre i familien. Altså på et svært personlig plan og som varte i kanskje 15 år. Nå sier jeg ikke dette for å gjøre mine problemer mye større enn dine, jeg er fullstendig klar over at folk har veldig forskjellig grense for hva de tåler, og mange har også gjennomgått mye mer enn meg uten å få problemer.

Men det er faktisk sånn at man av og til treffer mennesker som er mindre hyggelige. Som gjør livet vanskelig for andre, som er d

[Gjest TS]

jeg aner ikke hva som skjedde nå, skrev et svar til siste innlegg i tråden men ser ut til at mitt svar og halve innlegget jeg quotet forsvant...

[Amore]

Jeg ser utifra det du skriver at du er både sterk og tøff, jeg skulle ønske jeg var som deg!!!! Min exit var som følger : Kjøpte en ganske dyr gave som takk for meg, gaven ble satt i et skap på kontoret. dro og så meg ikke tilbake.

Gjett om jeg angrer idag, skulle virkelig ønske at jeg hadde vært tøff nok til å satt henne på plass!!! Tror jeg vil angre resten av livet på at jeg ikke gjorde det..

Over til noe annet: Er det noen som vet om noen jobb man kan ha hjemmeifra?? og i tillegg tjene greit på? Som feks telefonsalg o.l??

Skrik ut....!

Du kommer til å få flere som henne å kunne sette på plass senere i livet, og da trenger du ikke å se tilbake og angre!

Jeg tror personlig at med å være hjemme og jobbe så kommer det til å ødelegge psyken din. For etterhvert vil du ikke tørre å gå ut blant mennesker og får angst i større forsamlinger og andre symptomer. Mennesker er bygget til å være sosiale og møte mennesker i daglige liv, det gir sjelen næring.

Jeg selv var hjemmeværende for et par mnd siden og selv om jeg hadde gode venner å møte og snakke med så ble jeg veldig ensom og falt i dyp dyp depresjon. Jeg kontaktet nav og ble satt på kurs, bare for å komme meg ut av huset og begynte på treningssenter.

Men hvis du vil starte mykt så tilbyr TNS Gallup jobbing hjemmeifra, minimum to dager i uken på en luselønn på ca 105,- og det er ikke salg men telefonintervjuing for hele Norge.

[Gjest Gjest]

hei hei til alle som gidder å lese ...

Jeg hadde akkurat fylt 18 år og etter endt skolegang begynte jeg som lærling i helse sektoren. Etter en del omstillinger i hjemmet, flyttet jeg også på hybel for første gang rett før jeg begynte som lærling.

Første dag på jobb fikk jeg en veileder som jeg skulle følge.

Denne veilederen gjorde ikke annet enn å rakke ned på meg.

Jeg var halveis åpen ang. situasjonen min (Første gang jeg flytta hjemmefra osv) Og snakket ikke mer om "private" saker etter det.

Jeg opplevde å bli behandlet som et null, jeg kunne ingenting, klarte ingenting osv dette fikk jeg høre flere ganger.. Kan komme med konkrete episoder om ønskelig...

Etter et reint helvete (beklager ordlyden) ble jeg flyttet til neste praksis område 2 måneder før tiden.

Der var miljøet et helt annet og den nye veilederen min var helt fantastisk.

Desverre var skaden allerede skjedd, etter et par uker på nytt sted fikk jeg et mindre sammenbrudd, ble sykemeldt av fastlegen for depresjoner, angst og sosial angst..

Klarte aldri å komme meg tilbake igjen, etter sykemelding et år ble det rehabilitering og deretter attføring som jeg er på idag.

Det jeg lurer på er om jeg kan ha rett til noe slags oppreisning/erstatning for dette ?

Hele utdannelsen min er ødelagt ( vet med meg selv at jeg aldri kommer til å klare å fullføre nå) og må dermed finne meg et helt annet yrke.. enda vanskligere med angsten og alt det andre oppå som ikke slipper taket.

Dette er forresten første gang jeg åpner meg om dette til noen andre enn mor og legen min, så vær så snill har du ikke noe anstendig å si, så la vær..

takk for at du gadd å lese..

hilsen trist jente

Det er et stort ansvar å ha lælinger i bedrifter. Ikke alle veiledere er klar over opgaven de har der. Lælingen skal følge en bok igjennom tiden,veileder skal bistå osv...

Du var der for å ære, og fullføre din utdannelse.

Har sett flere lælinger som har blitt beh dårlig. Virker som om noen må få ut gørra si, og da er lælingen god å ty til.

Har du bevis for denne oppførselen? Du skulle ha kontaktet opplæringskontoret den gang. Du skulle ha gjort veileder oppmerksom på hva som skjedde da du ble sykemeldt.

Tror toget er gått ang denne saken. Du kunne ha sendt et brev til hennes sjef, og forklart om hvorfor du sluttet. Sånn kan du få det ut av hodet,og kansje neste læling blir mottatt på en annen måte.

Kommunen (om det var kommunalt) har også et ansvar at lælinger blir ivaretatt. De er de fremtidige helsearbeidere

[Gjest Gjest]

Hei, et spørsmål fra en som er i en lignende lei situasjon ang jobben. Jeg er svært bekymret for hva jeg skal skrive på CV og søknad ang siste arbeidsplass, da jeg ikke vil bruke sjef eller siste arbeidsplass som referanse. Gikk på skole vedsiden av jobb, og jobbet der i 1år. Nå har jeg ikke jobbet på 1år pga psykiske problemer etter arbeidsplassen.

Hva har dere andre gjort med dette? Setter veldig stor pris på svar !!