Hva er dette?

[Gjest Gjest_Sliten!_*]

Først, for å bedre forklare: Jeg har alltid blitt stilt skyhøye krav til, og stiller vel ikke noe mindre krav til meg selv heller. På toppen av det har jeg store problemer med å si nei osv. For jeg klarer ikke å være en som "svikter" osv.

De siste årene har jeg gradvis merket at jeg ikke bare er trett og lei, men jeg begynner å bli mer og mer kroppslig utslitt også!

Ser innimellom firedobbelt, og det verker i både brystmuskler, rygg og nakke. Jeg er bare så utrolig anspent, og klarer sjelden å slappe av (Opplever flere ganger i løpet av en dag at jeg virkelig må "trekke pusten dypt", for jeg puster bare helt overfladisk automatisk.)

TIL SPM.:

De siste ukene, særlig etter arb.dag, har jeg merket at jeg "logger helt ut". Finner ingen bedre forklaring. (Jeg er helt på siden av meg selv.)

I går f.eks., så var jeg et ærend i en butikk, og var "ikke tilstede" mens jeg var der inne. Jeg fikk gjort det jeg skulle osv. og førte en samtale med betjeningen (det var akkurat som at det ikke var meg som snakket, selv om jeg pratet om det jeg skulle), men da jeg kom ut derfra måtte jeg snu meg og se på skiltet og butikken - og lurte på om jeg i det hele tatt hadde vært der inne!! (Og kunne liksom ikke helt tro det heller, selv om jeg jo vet at jeg var.)

Har noen opplevd det samme, eller skjønner hva jeg mener?

Jeg innbiller meg at det er kroppen som har begynt å koble ut når jeg selv ikke klarer det, men går det an? Eller er dette tegn på noe langt mer alvorlig?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner igjen noen av symptomene; skuldre, nakke og brystsmerter (muskler ved kragebeinet som er vonde av og til), og overflatisk pust (husk at det er muskler knyttet til ribbeina som "pumper" lungene ut og inn, så når du sliter med de andre kroppsdelene i nærheten er det naturlig at du sliter med pusten). Jeg er 99,9% sikker på at det skyldes ting som stress, mistrivsel (alle slags årsaker), at kroppen på en måte putter det du ikke får sagt nei til inn i spenninger i stedet for å f eks gjøre at du møter veggen mer direkte psykisk.

At du logger helt ut som du sier tror jeg kan skyldes at du faktisk har blitt rimelig sliten psykisk (evt også fysisk/psykosomatisk; hvis du har det som meg på det verste kan det hende du ikke sover godt blant annet, fordi kroppen er så anspent, og mangel på søvn kan etter min erfaring gi omtrent alle mulige symptomer - man kan faktisk gå inn i psykose ganske fort, selv om man alltid har vært "frisk" ellers).

Du lurer på om dette kan være noe "langt mer alvorlig" - da tenker du kanskje på ulike fysiske sykdommer. Det er mulig, jeg synes du bør ta en tur til lege og beskrive symptomene dine, og høre om det er aktuelt med videre undersøkelser. Men jeg synes ikke du skal bagatellisere de andre og antagelig mer sannsynlige årsakene - de er alvorlige nok når det har gått så langt som du beskriver. Jeg tror du risikerer å lure deg bakveien inn i en skikkelig smell om du ikke prøver å gjøre noe med dette.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner også igjen beskrivelsen av "ute av meg selv opplevelse". Det er akkurat som verden er "lenger unna", sanseopplevelsene blir mer "ullne". Vanskelig å forklare. Uansett, jeg har opplevd dette når jeg er veldig sliten, eller har ekstrem søvnmangel. Har også opplevd noe som ligner en gang da jeg hadde veldig høy feber, og var veldig syk - som liten. Tror ikke det er noe farlig i seg selv - men ta kontakt med legen din.

[Gjest Gjest]

Jeg får liknende opplevelser ofte når jeg har feber, i den fasen der feberen stiger og jeg enda ikke vet helt at jeg er ordentlig syk. Ekkel "ut-av-kroppen"opplevelse. Hadde jeg fått det i "ikke-syk" tilstand, hadde jeg tatt en tur til legen. Det høres ut som om du er ganske utslitt - på grensen til utbrent kanskje? Ta konsekvensen av det - oppsøk hjelp og tving deg selv til å ta det mer med ro! Ønsker deg lykke til!

[Gjest LanaLane]

Hatt det mange mange ganger.

det er litt som en ekstrem versjon av "huska jeg å skru av ovnen/låse døra før jeg gikk?"

Har vært på skolen, vært med i timen og alt, og etterpå så ser jeg på klokka og tenker "skal vi ikke begynne snart?"

Legen min sa det var fordi hjernen min var overarbeidet, at den hadde ikke tid til å bearbeide alle inntrykkene så den valgte å "slette" ting for å få mer plass til det den syntes var viktig.

Sært, men det var nå det hun sa.

[Gjest Oza]

Jeg har det sånn nesten daglig nå (er 21) Legen sier det "bare er psykisk"

Det er akkurat som om jeg ikke egentlig er her, jeg glemmer ting lett, vet plustelig ikke hvor jeg er eller hva jeg skal i butikker f.eks, går på feil busser bevisst men ubevisst.

Så kommer jeg fram dit bussen tok meg, sitter på en benk utenfor meg selv og stirrer på lufta en stund før jeg tenker at jeg må dra dit jeg egentlig skulle, må nesten tvinge meg til å få det til, til å "manipulere" den transen jeg kommer i.

Må tvinge meg til å tenke at jeg skal sette meg på en benk f.eks, har holdt på å bare legge meg ned på bakken eller gulv flere ganger.

Lang post...

Endret 26. februar 2009 av Oza

[Gjest Gjest]

I ytterste konsekvens kan dette væra starten på alvorlig psykisk lidelse som f eks schizofreni så alltid lurt å rådføre seg med en lege.

[MissStiles]

Hatt det mange mange ganger.

det er litt som en ekstrem versjon av "huska jeg å skru av ovnen/låse døra før jeg gikk?"

Har vært på skolen, vært med i timen og alt, og etterpå så ser jeg på klokka og tenker "skal vi ikke begynne snart?"

Legen min sa det var fordi hjernen min var overarbeidet, at den hadde ikke tid til å bearbeide alle inntrykkene så den valgte å "slette" ting for å få mer plass til det den syntes var viktig.

Sært, men det var nå det hun sa.

Kjenner meg igjen her. Jeg kan sitte en hel dag på skolen også plutselig husker jeg ikke i hvilken forelesning jeg sitter eller hvilket fag det er snakk om. Det er litt skummelt! Man er liksom med men på en måte ikke heller.

[Gjest LanaLane]

Kjenner meg igjen her. Jeg kan sitte en hel dag på skolen også plutselig husker jeg ikke i hvilken forelesning jeg sitter eller hvilket fag det er snakk om. Det er litt skummelt! Man er liksom med men på en måte ikke heller.

En psykolog jeg gikk til ga meg et tips som jeg synes funker.

se nedover, så langt du kan, helt til du ser det mørke i øynene dine("inni" om du skjønner) og du kjenner det trykke i globallinjen. Da får du en følelse av du er der, og kjenner at DU er inni DIN kropp.

Så blunker du hardt et par ganger og "kommer tilbake"

Aner ikke om du skjønner hva jeg mener, men det funka for meg 2 av 3 ganger

[Gjest Gjest]

Slik har jeg ofte hatt det de siste 6 årene. Jeg så ikke signalene eller tok det på allvår og det ble bare verre og verre.

Ekstra skummelt noen av de siste årene da jeg kunne sitte i bilen og skulle til butikken. Kunne kjøre et langt stykke og plutselig ikke kjenne meg igjen hvor jeg var (kjente meg rett og slett ikke igjen selv om jeg har kjørt samme vei i 18 år) Fortsatte bare å kjøre før "hukommelsen" kom tilbake.

- Eller at jeg skulle kjøre et sted og etter en 5 min i bil husket jeg ikke hvor jeg skulle hen. Skikkelig ekkelt.

Det siste årene ble det så ille at jeg ofte følte jeg satte meg selv på "autopilot" på jobb, i butikke og hjemme. Jeg gjorde alt jeg skulle når jeg skulle ets. men var ikke "helt med" (vanskelig å forklare) Var der på en måte men hodet fulgte ikke helt med der og da. Ofte måtte jeg gå tilbake å se på om jeg hadde gjort tingene riktig for jeg klarte ikke huske OM jeg hadde gjort dem.

Og det å gå fra et rom til neste rom og glemme hvorfor en gikk ut av det første rommet.

Ble til slutt så at det skjedde vær dag ofte flere ganger om dagen også.

Måtte få en kraftig smell fysisk og noen mnd senere psykisk før jeg innså at jeg måtte ta det med ro. (gikk slik i 1 1\2 år før jeg kom så langt)

Jeg endte med kraftig "utbrent" fikk og med "på kjøpet" å få panikkangst (sosial og helseangst) Det var noe jeg muligens har hatt i en svært liten "dose" av tidligere. Nå ble det ekstremt.

Hadde ikke energi til noe som helst. Bare det å komme meg ut av senga tok all energien ut av kroppen for halve dagen.

Jeg som tidligere hadde tatt alt både med ungene, hus, hage og en full svært fysisk krevende jobb orket rett og slett ingenting. (fy flate for en nedtur)

Ta signalene på allvår nå og ro litt ned. Kroppen prøver fortelle det noe og da er det lurt å lytte.

1 år etter at jeg var fulstendig på bunnen fysisk og psykisk begynner det å gå bedre. Men det har vært mye jobb.

Jeg har måtte innse at jeg MÅ be om hjelp og er blidt flinkere til å spørre andre.

Har og blidt flinkere til å sette begrensninger for meg selv, ha tid til BARE meg og si nei. Er langt i fra slik jeg var før.

Er ikke sikkert det er noe alvorlig med deg, men for din egen del bør du ta en tur til legen. Kan være lurt å sjekke jern og B- vitamin mangel (Jeg hadde stor manko på det)

Og ikke minst SETT BREMSENE PÅ og sett av noen timer om dagen til BARE DEG. Hvor du gjør noe for deg selv som du liker aller best. Og allerhelst noe som ikke krever så veldig mye energi. Det kan ofte være medisin nok

[Gjest Gitte]

Hjelp!

Dette er NØYAKTIG sånn jeg har følt meg i det siste! Jeg gikk med kraftig hodepine og utadæsjælopplevelse i noen uker før jeg tok mot til meg, og gikk til legen.

Jeg har ekstrem samvittighet, en forholdsvis krevende ny jobb, konstant bekymret for alt jeg ikke rekker, samt styreverv. Gikk gjennom et samlivsbrudd i 2007 som har vært et helvete for meg i 1,5 år nå (advokater og "krig"). I tillegg er jeg i et avstandsforhold som virkelig tærer på energien min, og jeg bruker MYE tid på å være lei meg, sint eller frustrert. I tillegg til å aldri føle at jeg gjør en god nok jobb og å være bekymret er dette tungt. Alt dette til sammen gjorde at legen konkluderte med stress. Nakke og skuldre er visst hardt som murstein.

Jeg fikk beskjed om å roe meg ned, ikke ta på meg flere oppgaver, lære å si nei. Han mente jeg også måtte lære meg å snakke med folk (mamma, venninner, han) istedet for å holde alt inni meg..

Jeg ble veldig beroliget av at det "bare" er stress, så hodepinen forsvant litt. Men jeg tror ikke jeg tar dette på alvor før jeg går på en skikkelig smell, og da er det kanskje for sent...

Endret 26. februar 2009 av Gitte

[Gjest Gjest]

Jeg ble veldig beroliget av at det "bare" er stress, så hodepinen forsvant litt. Men jeg tror ikke jeg tar dette på alvor før jeg går på en skikkelig smell, og da er det kanskje for sent...

Du MÅ ta det alvorlig, for smellen kommer antagelig (hos meg har det vært ganske vage symptomer i noen år, før det virkelig slo til da jeg opplever en krise i familien for tida - og da var det først de fysiske symptomene som egentlig ikke hadde plagd meg mye tidligere som overumplet meg). Problemet er at du ikke merker det like mye i hodet (mentalt) som i kroppen, så du greier å presse deg selv altfor langt. Men det som skjer er at du utvikler fysiske mønstre/reaksjoner for å "ta av" for stresset du opplever, og de blir rimelig godt innarbeidet etter hvert... og når det en dag smeller er sannsynligheten stor for at du får både fysiske og psykiske reaksjoner - angstanfall o.l er ikke uvanlig. Og når det først har gått så langt tror jeg det er større fare for at det gjentar seg.

Du må ikke nødvendigvis forandre på alt i livet ditt, flytte til en landlig idyll og hekle grytekluter, men begynn å finne løsninger som kan hjelpe deg! Trening (tenk også på type trening), en terapeut/coach av noe slag som kan hjelpe deg å prioritere, samtale med sjefen din osv.

Jeg synes forøvrig også at om hodepinen ikke gir seg bør du be om å få sjekket hodet (vet ikke hva slags undersøkelser de gjør, men ct/røntgen f eks). Bare så du kan være mer sikker på årsakene.

[Gjest Gitte]

Hodepinen har faktisk forsvunnet, så den bekymrer meg ikke like mye.

Det er faktisk bekymringer og samvittighet som plager meg mest nå. Vi skal ha generalforsamling i forbindelse med det styret jeg er i om én mnds tid, og allerede nå har jeg begynt å tenke på om jeg kanskje får noen klager. Herregud! Noen ganger kan småting som "normale" ikke tenker på, gjøre at jeg ikke får sove uten at jeg tar meg sammen og tenker positive tanker når jeg har lagt meg.

Det høres teit ut, men jeg får jo ikke annet enn skryt på jobb og i forbindelse med styretvervet mitt, så det er helt og holdent i mitt eget hode at jeg ikke gjør en god nok jobb.

Jeg vurderer nesten å slå opp med kjæresten min også, bare for å ha én ting mindre å tenke på. Avstandsforhold er pokker så tungt!

[Gjest Gjest]

Hodepinen har faktisk forsvunnet, så den bekymrer meg ikke like mye.

Det er faktisk bekymringer og samvittighet som plager meg mest nå. Vi skal ha generalforsamling i forbindelse med det styret jeg er i om én mnds tid, og allerede nå har jeg begynt å tenke på om jeg kanskje får noen klager. Herregud! Noen ganger kan småting som "normale" ikke tenker på, gjøre at jeg ikke får sove uten at jeg tar meg sammen og tenker positive tanker når jeg har lagt meg.

Det høres teit ut, men jeg får jo ikke annet enn skryt på jobb og i forbindelse med styretvervet mitt, så det er helt og holdent i mitt eget hode at jeg ikke gjør en god nok jobb.

Jeg vurderer nesten å slå opp med kjæresten min også, bare for å ha én ting mindre å tenke på. Avstandsforhold er pokker så tungt!

Typisk snill og flink pike, høres det ut som, tror det er mange som kjenner seg igjen Det hjelper sikkert å bli mer bevisst på hva som skjer, det høres ut som du har innsett en del ting. Å tenke positive tanker er sikkert lurt og noe det går an å "perfeksjonere" så du i hvert fall får god søvn.

[Gjest Gitte]

Typisk snill og flink pike, høres det ut som, tror det er mange som kjenner seg igjen Det hjelper sikkert å bli mer bevisst på hva som skjer, det høres ut som du har innsett en del ting. Å tenke positive tanker er sikkert lurt og noe det går an å "perfeksjonere" så du i hvert fall får god søvn.

Hehe ja det kan hende..

Jeg prøver å tenke at jeg ikke har noe å ha dårlig samvittighet for men det gnager som f uansett.

[Gjest Gjest_Sliten!_*]

Takk for mange innspill og svar.

Siden det virker som flere har opplevd dette, tror jeg at jeg "tør" å fortelle legen min det, uten at jeg skal være redd for at han ikke skjønner noe som helst. Jeg har aldri hørt om slikt/opplevd slikt før, og trodde ikke det var "vanlig". Og det er det nok ikke.

Men som en skrev lenger oppe, føler meg også "ullen" når dette skjer.

Det jeg mener med "mer alvorlig", er hjernesvulst og/eller andre ting. En her nevnte at det kan være et varsel om schizofreni, og bare tanken får meg til å grøsse.

Summen av alt som har skjedd de siste årene er helt ekstrem, med samlivsbrudd, stress, kjærlighetssorg, dødsfall i familien, ny og krevende jobb i ny by, samt at jeg er støtte/nær venn av flere som har opplevd tøffe ting i det siste. På toppen kommer det jeg sier om at jeg stiller så høye krav til meg selv, og har alltid opplevd at andre gjør det samme.

Senest i dag på jobben, i lunsjen, fikk jeg summing i hodet, det var akkurat som jeg fikk dotter i ørene, for så å "høre" omtrent samme lyden som det blir når tv-programmet er ferdig på natten. (Vanskelig å forklare, men liknet denhøye lyden som kommer når programmene på tv'n er slutt.)

Kan også få kraftig innsettende hodepine, i tillegg til den konstante mer "svake" jeg hele tiden har.

Får prøve å ta tak her...takk for svar i allefall!