Ulykkelig som singel

[Gjest singeldama]

Jah. Nå har altså en svensk psykoanalytiker funnet ut at det bare er tull at man er lykkelig som singel. Hva mener dere om saken?

Selv trives jeg som singel, har vært det mesteparten av livet frivillig, men har en litt tung periode nå fordi jeg nettopp ble dumpet. Men det er ikke fordi jeg sørger over at jeg ikke har kjæreste lengre, men fordi jeg ikke har han.. Omstillingen til singellivet etterpå har gått veldig bra, faktisk har det vært en trøst midt i det tragiske bruddet at jeg kan gå tilbake til å være enslig igjen.

Kjenner et stikk av ensomhet nå og da, men kjenner stikk av både det ene og det andre når jeg er i et forhold og. Singeltilværelsen vinner om jeg setter opp en "rasjonell" pluss- og minusliste.

Men jeg elsker å elske, og selv om jeg ikke vil ha en kjæreste nå så håper jeg paradoksalt nok at jeg en dag skal møte "den rette" som får meg til å ville det.

Men jeg venter ikke på det, lengter ikke, savner ikke. Jeg vet det er bra, men det er vanskelig å huske en følelse på en måte. Særlig i ettertid når man husker bedre minusene ved forholdet man var i enn den gode følelsen man hadde akkurat da.

Må innrømme at jeg kjenner meg igjen i det siste sitatet i artikkelen og er en smule skremt av den tanken da: "Et liv sammen med noen andre innebærer veldig mange kompromisser. Jo lengre man venter, desto vanskeligere blir det å lære seg å dele livet med noen andre"

Noen andre synspunkt?

[Gjest singeldama]

Her er forøvrig artikkelen jeg refererte til:

http://www.kvinneguiden.no/magasin/sex_og_...om_singel/68006

[Gjest Gjest_Bambi_*]

Å nærme seg faretruende 40 og være (ufrivillig) single er et ulykkelig tilværelse. Jeg har bra jobb, gode venner av begge kjønn, spennede fritidsinteresser, så kom ikke hit og si at jeg mangler noe å fokusere på i hverdagen!

Mitt poeng er at at jeg saver noen som bryr seg om meg. Bryr seg på et dypere nivå (enn venner gjør). Savner noen å komme hjem til om kvelden, noen å snakke med når livet går bra og dårlig (er ikke at man er komfortabel med å brette ut mitt privatliv til venner), savner noen som stiller opp når bilen streiker, eller når foreldre dør, når boliglån søknaden ble avslått og regningene hoper seg opp i postkassa.

Egentlig kunne jeg skrive side opp og ned med eksempler. Rett og slett de nære ting som man har i et forhold, som ikke venner/kollega dekker.

Så alt fjas-pratet om hvor sundt det er å være single, at man blir sterk og selvstendig av det, at livet er så rosenrødt som single, er bare bullshit.

Jeg -for min del- kjenner ikke en eneste single person som er lykkelig. Selv om de påstår hardnakket at de er. Å være single er vel et tabu-emne, som dekkes over med masse overfladisk prat om hvor fantastisk det er!!

[Gjest singeldama]

Føler med deg Bambi.

Selv om jeg ser poenget ditt, så vil jeg påstå at man kan få veldig mye dekket av venner. Mine nærmeste er som familie for meg, et par av mine guttevenner er på grensen til kjærester. Jeg gikk nettopp gjennom en personlig krise (det nevnte bruddet) og fant akkurat ut hvor mye omsorg og kjærlighet folk rundt meg har for meg. Du kan dele alt med venner!

Men jeg vet det er en vesentlig forskjell altså.. Følelsen av å bli elsket over alt på jord av en mann er spesiell, og ikke noe noen andre enn en kjæreste kan gi det.

Det er bare det at personlig kjenner jeg ikke det behovet du har i like sterk grad, og det er muligens pga familie og venner og elskere og ekser og sjelevenner og så videre.

Jeg forstår at flere har det behovet, selvsagt. Men det er ikke alle single som har det, og dermed ikke alle single som er ulykkelige.

Forøvrig er jeg ung og har ikke de største bekymringene i livet med boliglån osv enda. Og ingen rundt meg er særlig etablerte, jeg vil ikke ha barn og jeg er svært fokusert på studier/karriere. Alt det spiller vel inn og.

[Gjest Gjest]

"Alle har behov for en partner å dele livet med, man vil ikke leve sitt liv uten nærhet og fortrolighet. Det finnes ingen lykkelige single mennesker når man skraper på overflaten akkurat som jeg tror at det ikke finnes noen lykkelige prostituerte."

Artig hvordan visse folk vet mer om andre fremmede folk enn folk selv. Minner litt om fanatisk religiøse som er skråsikre på hva som er rett tro og livsstil for alle andre.

[Gjest Gjest_Bambi_*]

Føler med deg Bambi.

Selv om jeg ser poenget ditt, så vil jeg påstå at man kan få veldig mye dekket av venner. Mine nærmeste er som familie for meg, et par av mine guttevenner er på grensen til kjærester. Jeg gikk nettopp gjennom en personlig krise (det nevnte bruddet) og fant akkurat ut hvor mye omsorg og kjærlighet folk rundt meg har for meg. Du kan dele alt med venner!

Men jeg vet det er en vesentlig forskjell altså.. Følelsen av å bli elsket over alt på jord av en mann er spesiell, og ikke noe noen andre enn en kjæreste kan gi det.

Det er bare det at personlig kjenner jeg ikke det behovet du har i like sterk grad, og det er muligens pga familie og venner og elskere og ekser og sjelevenner og så videre.

Jeg forstår at flere har det behovet, selvsagt. Men det er ikke alle single som har det, og dermed ikke alle single som er ulykkelige.

Forøvrig er jeg ung og har ikke de største bekymringene i livet med boliglån osv enda. Og ingen rundt meg er særlig etablerte, jeg vil ikke ha barn og jeg er svært fokusert på studier/karriere. Alt det spiller vel inn og.

Takk for hyggelig svar! Du har startet et interessant tråd som jeg kommer til å følge spent med på

[Gjest Stjernedryss]

Ennå en "Jeg er singel og verdes lykkeligste" tråd?

Det er ikke sånn at alle single er ulykkelige og alle i parforhold er lykkelige, men det er vitenskapelig bevist gjennom undersøkelser at folk i forhold er et par hakk lykkeligere enn single.

[Gjest MissBella]

I det siste så føler jeg faktisk at mange av venninnene er ulykkelige i forhold og vil gjerne være single som meg. Mens jeg vil ha det som de har. Hva er det med det?!?!?!?!

[Vulpes]

Jeg har alltid vært singel (barne- og ungdomsflørter telles ikke for meg), så jeg vet jo ikke om noe annet Så sånn sett er jeg fornøyd med å være singel.

Men så klart hadde det jo vært fint å møte en som jeg klikket med på alle måter, og som det bare var fryd og gammen med. Skal ikke nekte for det. Men jeg kan ikke si at jeg direkte lider fælt under det å være singel heller. Jeg er med venner i stedet når jeg vil ha det moro og være sosial, og for å si sånn - som jente er det ganske enkelt å få seg noe om man vil Hehe.

Endret 25. februar 2009 av Tonje!

[Gjest Stjernedryss]

I det siste så føler jeg faktisk at mange av venninnene er ulykkelige i forhold og vil gjerne være single som meg. Mens jeg vil ha det som de har. Hva er det med det?!?!?!?!

Da er de ikke i lykkelige forhold da. Det man drømmer om er et lykkelig forhold, ellers kunne man jo bare ta den første som falt for deg, men det blir du jo ikke lykkelig av.

[aline]

Så alt fjas-pratet om hvor sundt det er å være single, at man blir sterk og selvstendig av det, at livet er så rosenrødt som single, er bare bullshit.

Jeg -for min del- kjenner ikke en eneste single person som er lykkelig. Selv om de påstår hardnakket at de er. Å være single er vel et tabu-emne, som dekkes over med masse overfladisk prat om hvor fantastisk det er!!

Jeg skjønner at det er vondt å være ufrivillig singel, og har full forståelse for at mange (for jeg tror nok mange, og kanskje de aller fleste) single har ett savn etter en partner, som gjør at de ikke er like lykkelige som medsøstre i gode forhold.

men her har du en som er lykkelig som singel! Og du kan skrape overflaten så mye du vil.

Selvsagt, detter drømmeprinsen ned i fanget mitt, og alt passer, så kaster jeg ham på ingen måte på dør, men jeg leter ikke etter ham lenger heller, og savner ham stort sett ikke.

Jeg ER sterkere og mer selvstendig når jeg er alene, og har aldri før følt at jeg har det bedre noen gang. Jeg kan sitte, som snart 35, singel og barnløs, uten drømmejobben, og likevel føle en følelse av å nesten være forelsket i mitt eget liv. Den boblende, glade og lykkelige følelsen som gjerne følger med forelskelse, den har jeg faktisk opplevd ofte i det siste. Og det er ingen mann som skaper den, det er livet mitt og hvordan jeg får det til å utvikle seg.

Mange jeg vet om, som er i forhold med menn de elsker og vet de vil dele livet sitt med, VIRKER ihvertfall ikke lykkeligere. Det er yderst sjelden jeg ser parforhold som får meg til å savne å ha det slik, som får meg til å ønske noe annet en det jeg har.

Det er trist å høre at folk er ulykkelige fordi di er single, og jeg har all mulig sympati med både deg bambi og andre som føler det slik. Jeg kan forstå hva dere savner, og skjønne hvorfor dere savner det. Det hadde vært koselig å hatt det, det ser jeg også, men slik ting er nå, så har jeg valgt ett liv som vil kreve ganske mye av en partner. Det er vanskelig å forene det livet jeg har valgt, med samliv med en annen person som ikke er veldig lik, og det er vanskelig å treffe noen som faktisk er skrudd sammen slik at han ville passet i ett forhold med meg.

Det er ikke lenge siden jeg følte det annerledes, der jeg lot meg rive med i jaget etter en partner, søkte og lette, datet og forsøkte. Det hele gjorde meg fryktelig frustrert og usikker på meg selv, noe som ikke lå i egentlig usikkerhet, men i fokus på å jage etter noe som vanskelig lar seg kontrollere.

Så lenge man ikke kan kontrollere eller styre det, så skaper det nok ofte tristhet. Man prøver å gjøre noe med noe man ikke kan gjøre noe med. Når man treffer en, om man treffer en, er ikke noe man kan styre selv, utover det å være åpen og tilgjengelig dersom det skulle komme noen som er rett.

for meg ble jeg mer lykkelig av å slutte å ha fokus på den partneren jeg ikke fant, og jobbe med å dytte frem og opp verdier og lidenskaper i mitt eget liv som faktisk er viktige for meg. Rette fokus mot det jeg KAN påvirke, og som OGSÅ dekker mange behov.

[Gjest MissBella]

Da er de ikke i lykkelige forhold da. Det man drømmer om er et lykkelig forhold, ellers kunne man jo bare ta den første som falt for deg, men det blir du jo ikke lykkelig av.

Det er nok et eller annet som mangler i det forholdet dems da ja..

[Cata]

Jeg melder meg som, om ikke lykkelig singel, så i allfall veldig tilfreds singel. Og bare skrap i overflaten her også. Jeg må så definitivt ikke ha en mann i livet for å trives, selv om en som jeg matchet med ikke nødvendigvis ville gjøre meg mer ulykkelig heller.

[Gjest Hollow]

Så lenge "samfunnet" forteller oss at vi bør vere ulukkelege som single, så kjem dette til å bli resultatet.

Eg veit i alle fall at eg var mykje deppa då eg var yngre, fordi eg hadde lite vennar bl.a. Alle veit jo at man berre kan vere suksessfull om man greier å skaffe seg 300 vennar. Men etterkvart som eg vart eldre, begynte eg å godta meg sjøl på alle måtar. Og eg innsåg at det er eg som setter standaren for når eg er lukkeleg. Sjølv om det skulle vere slik at folk flest meina dei trenge mange vennar og eit fullpakka sosialt liv, så trenger ikkje dette gjelde meg. Eg kan finne lukke på tross av. (Dette er eit eksempel).

Å vere lukkeleg handlar vel bunn i grunn om å vere takknemleg for det du har. Eg er student og har 1 venn her eg bur no. Noko som betyr at eg er åleine ganske mykje. Eg har aldri hatt så få vennar før, men det er i dette stadiet av livet eg kan ærleg seie at eg er lukkeleg. Nettopp fordi eg innser kor godt eg har det.

Jeg -for min del- kjenner ikke en eneste single person som er lykkelig. Selv om de påstår hardnakket at de er. Å være single er vel et tabu-emne, som dekkes over med masse overfladisk prat om hvor fantastisk det er!!

Påstår du at dine bekjente lyger til deg?

Eg vil ikkje sei at livet er betre som det eine eller det andre. Det er ikkje det å vere singel som er den avgjerande faktoren for meg.

Jeg kan sitte, som snart 35, singel og barnløs, uten drømmejobben, og likevel føle en følelse av å nesten være forelsket i mitt eget liv. Den boblende, glade og lykkelige følelsen som gjerne følger med forelskelse, den har jeg faktisk opplevd ofte i det siste. Og det er ingen mann som skaper den, det er livet mitt og hvordan jeg får det til å utvikle seg.

Denne kjensla får eg og innimellom. Eg kan sitte på datamaskina og plutseleg innsjå kor heldig eg er, eller kor godt eg har det. Kjensla kan t.d dukke opp når eg tenkjer på at eg skal ete sjokolade, sjå frustrerte fruer og berre slappe av.

[Gjest Yihaa]

Jeg melder meg som, om ikke lykkelig singel, så i allfall veldig tilfreds singel. Og bare skrap i overflaten her også.

Samme her!

Men jeg har barn og nær familie/venner rundt meg, ville kanskje følt det anderledes ellers.

Blir jeg forelsket i en Mann en dag (og han fortrinnsvis i meg), så er det fint! Men det er ikke noe savn i hverdagen.

[Gjest Gjest]

Om du er lykkelig eller ulykkelig som singel kommer egentlig ann på om du er singel fordi du ønsker å være singel. Eller fordi du er singel men ikke greier å finne deg en kjæreste. Altså det avgjør om du er frivilig singel eller Ufrivilig singel. Som avgjør om du er lykkelig som singel

[Gjest Gjest]

Om du er lykkelig eller ulykkelig som singel kommer egentlig ann på om du er singel fordi du ønsker å være singel. Eller fordi du er singel men ikke greier å finne deg en kjæreste. Altså det avgjør om du er frivilig singel eller Ufrivilig singel. Som avgjør om du er lykkelig som singel

På en måte, på en annen måte blir det litt sirkelargumentasjon eller hva man skal kalle det. Er du lykkelig som singel, så er du gjerne også frivillig singel, og ergo er du lykkelig som singel. De som er ulykkelige som single vil være på leting etter noe for å bryte denne tilværelsen, ergo er de ulykkelige som single.

Altså, vanskelig å si hva som kommer først, hvis du skjønner.

Men klart, om man ikke leter etter noen så er man nok lykkeligere som singel.

Og om man er lykkelig som singel så leter man ikke etter noen.

Haha, går litt rundt i hodet mitt nå!

[Gjest Stjernedryss]

Jeg blir sliten av presset om å være så lykkelig som singel hele tiden jeg. Blir møtt med så mange dumme kommentarer av folk:

-Har du fått deg noe type da?

-Nei

-Nei du har vel ikke til det du...

Jo, jeg har massevis av tid, men har bare ikke møtt noen

-Det er ikke noe å stresse med du er jo så ung ennå?

Nei jeg er ikke så ung, om 10 år er det ikke sikkert jeg kan få barn lenger en gang

-Det er mange fisk i havet

Ja, det er mange fisk, men det hjelper ikke det så lenge man ikke får noen av dem på kroken

-Skaff deg en hobby

Jeg har ikke lyst på noen hobby. Jeg har nok ting å fylle opp tiden min med, det jeg savner er å kjenner pulsen til noen av og til når jeg ligger i senga

-Nyt friheten mens du kan

Det kan jeg alltid, en kjæreste er ikke noe hinder for å gjøre hva jeg vil.

Ellers har jeg det ok aleine så lenge jeg får lov til å føle hva jeg vil, når jeg vil og folk aksepterer at alt ikke er helt på topp hele tiden.