Noen som vil snakke med meg?

[Loui]

Vet ikke hvor jeg skal begynne, hva jeg skal si. Jeg har bare et så enormt behov for å snakke med noen.. Alt er liksom så bra på utsiden. På innsiden er alt så sårbart, ødelagt. Familierelasjonene har jeg klart å kvitte meg med, for ikke å snakke om det sosiale ellers. Jeg suger på det området. Jeg kjenner at jeg har et svært behov for å snakke med noen. Men jeg klarer jo ikke si noe?

Alt begynte da jeg var vel rundt 13/14 år. Mamma og pappa hadde flyttet ifra hverandre for alt var et helvette uten like. Jeg klarer ikke engang å beskrive den daglige kranglingen, skrikingen, slossingen. Faktisk følte jeg meg litt lettet, og tenkte at alt kom til å ordne seg nå. Heldig som jeg er, ble alt til det verre. MYE verre. Det gikk i telefoner frem og tilbake, uhyggelige besøk, hyling og skriking. Som eldst ble jeg satt i midten av alt, og begge mente at det var jeg som skulle ordne opp alt. Jeg ble hele tiden satt i situasjoner der jeg måtte velge hvem jeg skulle ”være på lag med” og hvem jeg skulle svikte. Det har ødelagt livet mitt. Jeg prøvde å snakke med mamma om det, og jeg åpnet meg helt og alt rann ut av munnen min. Jeg tror jeg kan kalle det et anfall fra min side. Jeg fikk nesten ikke puste fordi jeg gråt og hadde det så utrolig vondt. Husker jeg gikk inn på soverommet hennes, gråtende. Jeg fortalte henne alt jeg følte, at jeg hadde prøvd å ta livet mitt med brors medisiner og at jeg ville ha hjelp, for jeg orket ikke mer. Jeg følte meg egentlig litt stolt og lettet i det øyeblikket jeg fortalte henne det. Det krevde veeldig mye mot av meg for å si det. Jeg følte at nå var det kanskje noen jeg kunne snakke med, og noen som kunne hjelpe meg og at de snart måtte skjønne at dette gikk ut over meg og broren min. "Dra deg ut din jævla fitt-unge" fikk jeg til svar.

Jeg er nå 20 år, og jeg går hele tiden med en byrde over meg. Mamma snakker om pappa hver eneste dag, og alle andre problemer hun har. Jeg synes på en måte synd på henne, for jeg tror hun har det sånn som meg. Er bare at hun får ut alt på meg slik at det er jeg som må gå å tenke å bekymre meg. Pappa har jeg liksom bare sånn overflødig kontakt med, hvis noen skjønner. Vi snakker osv, men ikke som far/datter. Det jeg synes er litt vondt er at alle hele tiden har syntes så synd på broren min. Og jeg synes for all del det er bra. Han går hos psykolog og har et stort nettverk rundt seg når det gjelder de problemene han har. Mamma forteller meg hele tiden hvor vanskelig han har det og hvor synd det er på han. Han hadde sagt til henne at han ikke hadde lyst til å leve mer.. en gang.. han var sur fordi han ikke fikk viljen sin.. Jeg har faktisk forsøkt å ta livet mitt flere ganger, men jeg har ikke klart pga broren min. Han hadde fått det helt forferdelig om jeg hadde tatt medisinene hans. Hvorfor er det ingen som har tenkt på at jeg sliter? Broren min er jo den som ble beskyttet for alt! Jeg sto midt inni alt hele tiden, og jeg gjør det fortsatt! Jeg vet jeg høres oppmerksomhetssyk ut nå, men jeg må bare blåse ut.. Dette gnager meg hver eneste dag, uten at jeg tenker konkret på dette.. Ting er bare så vondt.. Det blir verst når jeg legger meg. Det tar ofte to-tre timer før jeg tilslutt klarer å lukke øynene.

[Gjest Faerie]

Kan du ikke skrive ut dette og ta det med til legen din, så slipper du å slite med å få formulert alt igjen? Ellers finnes det sånne hjelpetelefoner også, er det ikke en som heter Mental Helse tro?

Du skal ikke behøve å gå og slite med dette alene.

[^^Belle^^]

Nei, dette skal du jammen med ikke trenge å slite med alene.

Studerer du? Da er det veldig mye hjelp å få av sosionom/psykolog hos studentsamskipnaden - eller, det var i alle fall det for meg. Ellers ville jeg tatt en tur til legen for å få henvisning til psykolog. Du aner ikke hvor herlig det er å snakke ut om slike ting med en som ikke sitter midt oppi det selv, en objektiv part. Der kan du få den hjelpen du trenger, tømme deg for alle tanker og forhåpentligvis få et litt lysere syn på livet.

Mange klemmer!

[Loui]

Jeg tørr rett og slett ikke gå til noen fordi jeg ikke vet hva jeg skal si

[^^Belle^^]

Gjør som Faerie sa og skriv ut det første innlegget ditt. Der synes jeg du klarte å formulere deg kjempebra om hva som plager deg. Husk at du ikke er den første med problemer leger og psykologer møter på.

Jeg vet det er utrolig kjipt den første gangen, men stol på meg når jeg sier at du ikke kommer til å angre. Det er det eneste du kan gjøre for å få hjelp, da problemene har en lei tendens til ikke å forsvinne av seg selv (jeg har prøvd, funket ikke så bra).

[Wildrose]

Kjære deg. Jeg støtter det de andre sier, print ut brevet og vis det til en lege. Kan hende det er bedre for deg å bo et annet sted enn hjemme? Siden du er 20 år, er det iallefall muligheter for deg her. Hybel, folkehøgskole etc. Du kan få hjelp av sosialtjenesten til dette, men du ta kontakt med legen din først, lettere å få hjelp videre ofte da. Jeg håper du her en god lege om vet å hjelpe pasienten sin.Masse lykke til. Klem

[utlendingen]

Jeg er enig med de andre som har kommentert innlegget ditt, jeg synes virkelig du burde skrive ut dette og ta det med til lege som kan henvise deg eller til en du kan få kontakt med gratis på studentsamskipnaden.

I tillegg synes jeg å se at du tar for mye ansvar. Du er ikke ansvarlig for det foreldrene dine finner på. Og, vel, her må jeg ta en mengde forbehold, men når man legger til grunn at du har det vondt og at du ikke burde ha det slik - da gjenstår likevel det faktum at veldig mange av oss ikke har et nært forhold til forledrene våre. Det er helt normalt å ha dumme og ubehagelige foreldre, og vi blir merket av dem uansett hvordan de agerer. Noen ganger må man bare reise seg og gå videre med et annet fundament enn foreldrene sine.