økonomi vs beliggenhet på bosted

[Rafi]

Hvor viktig er egentlig beliggenhet på bosted?

Vi bor i et hus som jeg synes har en skikkelig crappy beliggenhet. Huset ligger rett ved siden av et industriområde med hovedvei på begge sider. Ellers er det bare jorder rundt her. Man må kjøre bil uansett hva man skal, og vi har ingen naboer.

Jeg drømmer om hus på et koselig boligfelt med lekeplass og andre barn som er på alderen til sønnen vår. Jeg vil kunne gå til en butikk og gjerne til et sentrum, jeg vil kunne gå tur uten å måtte kjøre. Det er et par aktuelle tettsteder i nærheten. Der er det boligfelt med barnehage, skole, lekeplass, turområder i umiddelbar nærhet samt gangavstand til et lite sentrum med alt man trenger. Jeg har VELDIG lyst til å flytte dit.

Men nå er det sånn at min mann eier huset vi bor i. Han har arvet det, og vi betaler ingenting for å bo her. Nada. Zero. Han pusset opp huset for 2 år siden, og det er skikkelig fresht og koselig her. I tillegg har vi stor hage rundt huset med huskestativ og sandkasse til barnet, og såklart er hundene mye ute og koser seg. Og så er det da hovedvei på hver side av huset. Min mann synes det er perfekt. Vi bor veldig usjenert til og har stoor plass. Hagen er jo på 2 mål. I tillegg har vi god økonomi siden vi bor gratis.

Vi har kikket på hus i de aktuelle områdene rundt her, og det går nesten ikke an å komme under 3 mill. I hvert fall er det det de annonseres til, mulig det er muligheter for å få det under takst. Dersom vi kjøper et hus som er dyrere enn 2,5 mill. vil vi få det ganske trangt økonomisk sett. Vi vil klare det, men det blir tøft, og vi vil ikke kunne shoppe og gjøre ting vi vil sånn som nå. Derfor har jeg luftet et forslag om 2-mannsbolig for å få noe billigere, men min mann har absolutt ikke lyst til det. Det er kun enebolig som er interessant. Og det er klart, dersom vi er villige til å fire på krav om standard så finner vi jo noe billigere enn 3 mill. men jeg sliter litt på det punktet.

Vi har snakket frem og tilbake om dette temaet, og jeg mener det er uansett uaktuelt at vår sønn skal vokse opp her uten noen lekekamerater. Men vi lurer på å bli boende i 1-2 år til og spare det vi klarer i mellomtiden.

Noen mener det er galskap av oss å skulle kjøpe et dyrt hus når vi nå er så heldige å ha arvet et. Men jeg trives jo ikke her. Jeg synes det er fryktelig tiltak å måtte kjøre hver gang man skal noe sted, og merker at jeg går mye mindre tur enn før. Så jeg vil flytte. Og da helst innen 1 år siden jeg synes det er uholdbart å bo sånn som dette selv om vi har et hus som er skikkelig flott.

Sambo sier at dersom vi blir boende kan vi kjøpe oss hytte på fjellet. Det er jo noe vi drømmer om begge 2. Og jeg blir jo helt sjuk når vi sitter og ser på prospekter. Men så synes jeg da at det er viktigere at vi bor et sted vi trives jeg da.

Vi kan ikke selge huset til min mann, da det tilhører et tun med flere hus som hører til familien. En vakker dag vil dette tunet bli solgt, og da blir mannen min rik. men dette er leeenge til, og hjelper oss lite nå.

Hva ville dere gjort?

[Gjest Gjest]

Dere kan jo leie ut huset din mann har arvet?

Beliggenhet er viktig for min del, men det er også å ha økonomisk spillerom. Jeg hadde aldri orket å ha det slik at jeg måtte snu på hver krone, ikke hadde råd til å dra på ferie, ikke kunne shoppe uten å tenke over om jeg virkelig har råd til den toppen til 200 kr, osv.

Iom at dere bor gratis, har dere vel mulighet til å spare ganske så mye i måneden. Det skulle ikke ta SÅ lang tid å spare seg opp en god egenandel til et hus. Jeg bor alene, og jeg bruker 10 000 på å bo hver måned. Det er 120 000 i året, som dere kunne satt på sparekonto i stedet.

[Rafi]

Ja, vi er i gang med å spare. Er bare et bryllup til sommeren som gjør at vi ikke får spart så kjempemye frem til da. Jeg ville også gjerne leid ut, men vet ikke om foreldrene hans som bor ved siden av er så gira på det :/ For det er liksom et eget lite samfunn her sammen med familien hans langt fra andre folk. Jeg synes situasjonen er litt vanskelig.. :/

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke det høres så dumt ut med en hytte på fjellet el l, som ikke er altfor langt unna, slik at dere kan reise dit ofte.

[Gjest Gjest]

Dersom du absolutt ikke trives, så skjønner jeg godt at du vil flytte. Men hvor langt er det unna folk da? Kan ikke sønnen deres gå til lekekamerater etc? Og vær sikker på at du ikke håper på for mye ved en eventuell flytting. Kanskje er det ikke bare gull og grønne skoger andre steder heller, selv om man gjerne innbiller seg at det man ikke har er så mye bedre.

[Rafi]

Dersom du absolutt ikke trives, så skjønner jeg godt at du vil flytte. Men hvor langt er det unna folk da? Kan ikke sønnen deres gå til lekekamerater etc? Og vær sikker på at du ikke håper på for mye ved en eventuell flytting. Kanskje er det ikke bare gull og grønne skoger andre steder heller, selv om man gjerne innbiller seg at det man ikke har er så mye bedre.

han kan ikke gå til noen lekekamerater herfra nei. Vi har hovedvei på begge kanter, uten fortau, og det er 3 km til nærmeste hus.

[Gjest Gjest]

Utfra det du beskriver skulle jeg tro det ville være veldig sunt for deg (og evt dere) å flytte. Det er litt tungvint å bo sånn at man må kjøre til absolutt alt og ikke KAN gå tur engang i området. Nå kjører jeg ikke bil selv, så jeg synes selvsagt det virker ekstra tungvint, men tror det er mange som merker dørstokkmila litt ekstra når man alltid må bruke bilen. Når dere i tillegg bor på et tun med bare hans familie er det en ekstra faktor som bidrar til at du føler deg innstengt/klaustofobisk vil jeg tro, nesten uavhengig av forholdet til familien. Jeg ville i hvert fall blitt smågal

Det som er viktigst er kanskje at dere kan diskutere dette, og forhåpentligvis bli enige om at det er lurt å flytte på sikt. Når det gjelder annen bolig går det kanskje an å finne noe annet enn en enebolig, det finnes jo f eks masse barnevennlige rekkehus?

[Rafi]

Ja, jeg heller litt mer mot å flytte jeg nå altså. Men for min samboer er det kun aktuelt med usjenert enebolig...

[nessie87]

Hei

bodde selv i en skog med flere kilometer til nærmeste nabo i min barndom, dette førte til lite sosialisering med andre barn og både eg og min søster har slitt veldig med sosialangst pga dette.

Min mor er bitter på far fordi vi bodde der i vel 18 år, men ting er mye bedre nå siden vi endelig flyttet, mamma har fått et mye rikere liv i form av venner!

Hadde vore noko anna å bodd der i sommerferien, det hadde vore koseleg..