Blir det noen gang oss?

[Gjest Gjest]

Jeg er fortvilet og så lei. Jeg får vel fortelle "hele" historien om oss, først.

Vi har holdt på i FEM år, jess fem år. Vi var sammen i første omgang, det var utrolig intens og herlig forhold, men jeg var ikke klar for et forhold egentlig. Måten det sluttet på var helt forferdelig og det var jeg som var den slemme, han gjorde det slutt, men det var jeg som var den jævlige i forholdet, jeg var skikkelig umoden og utrolig egoistisk! Men som jeg angret etterpå, når jeg innså hvor dum jeg hadde vært og kor sterke mine føleleser var for han. Så da hadde jeg kjærlighetsorg i ca ett år, uten at vi hadde noe spesielt kontakt. Jeg fant meg ny type og han fant seg ny dame. Men vi møttes engang i blant og hvergang fikk jeg sommerfugler i magen. Så ble det slutt mellom kjærestene våres, akkurat samtidig nesten. Jeg viste ikke at han hadde gjort slutt med x'en før lenge etterpå det hadde vært slutt. Men så begynte vi å sms og ringe hverandre igjen og vi snakket mye om å starte på nytt. Og vi begynte å treffe hverandre bare sånn engang iblant, vi ble på en måte hverandres faste ONS. Der vi kunne tilbringe dagevis sammen og bare finne på ting og gjøre mye kjæreste ting. Og det har vi gjort i ca 1 1/2 år nå. Uten at det har blitt noe forhold utav det.

Men nå kommer det kjipe han har gitt beksjed om at det aldri kommer til å være oss, men samtidig når vi er med hverandre så betyr jeg så mye for han, han har t.o.m sagt at han elsker meg. Og etter jeg sa alle mine følelser for han, da sier han at han ikke er forelsket i meg. og at jeg må komme meg videre. Men det er vanskelig når han alltid kommer tilbake igjen, og ikke bare for ONS, men bare for være med meg. Han holdt seg unna meg leeeenge, får at jeg skulle komme over han, ikke svarte han på sms eller noe. Så traff vi hverandre og da var det påan igjen. Og da får jeg selvfølgelig nytt håp.

Så hva gjør jeg? Gir opp eller fortsetter (føler ikke at jeg kan gi meg, jeg har prøvd så lenge)?? Det jeg tror er årsaken, og som han har fortalt meg, er at han har store bindingsproblemer og de tingene jeg gjorde mot han. Han klarer ikke å glemme, han har sagt jeg har forandret meg til bedre, siden sist vi var sammen, at jeg er mye modnere og ærligere. Men hater den gamle meg, for det jeg gjorde mot han. Han kommer seg ikke forbi den, selvom om jeg er en helt annen person nå.

Jeg føler vi passer så bra sammen, vi utfyller hverandre så bra, det er mye latter når vi er med hverandre. Vi kommuniser veldig bra. Når vi snakker med hverandre er det alltid ærligt og rett fra hjertet, uten at vi føler oss flau eller noe. Jeg stoler 100% på han og det samme gjør han på meg. Vi har det perfekte vennskapet og utrolig bra sex sammen, alt som skaper et bra forhold.

Han er ikke en drittsekk, han holder ikke på andre damer eller så mye som flørter med andre damer. Dette vet jeg pågrunn av hvem han er med, og vi har en avtale om å si til hverandre, visst den ene holder på eller har sex med en annen. Som sagt vi er alltid ærlig mot hverandre.

Så hva gjør jeg? Dette sliter veldig mye på meg mentalt og jeg blir helt sliten av det, å alltid gå rundt å håpe på at han skal ta til fornuft. Men ååå som jeg lever på de stundene vi har sammen, og leeenge. Da er alt verdt det.

Beklager for at det ble så langt, men hadde mye på hjerte.

Og jeg trenger ingen kjipe kommentarer, dette er noe som går hardt innpå meg.

[Morgause]

Hvis han ikke vil, så vil han ikke. Det hender jo faktisk at ting skjer i et forhold som du ikke kan ta tilbake, og da hjelper det ikke å angre og være lei seg. Den personen du gjør det mot er forandret på grunn av det.

[Gjest Gjest]

hei TS her.

Så det er ingenting å håpe på? Jeg elsker han og han elsker meg, men pågrunn av noe jeg gjorde for alt for mangen år siden så går det ikke. Jeg skjønner han er forandret og at det har påvirket han på mangen måter, pågrunn av det.

Vanskelig å komme utav dette når vi har holdt på så lenge, hvordan skal jeg i det heletatt komme over han? Jeg har prøvd, å glemme han, har gått på dater med forskjellige. Men det har ikke noe si, det er han jeg vil ha og ingen andre, sånn har det vært i fem år nå. Men vist det er virkelig ingenting å hente, så vil jeg selvfølgelig glemme han, men det er så vanskelig å styre di derre dumme følelsene...

[Morgause]

Siden dette skjedde for så lenge siden, og han fortsatt henger seg opp i det, så tror ikke jeg det er så mye håp. Og vil du uansett være i et forhold hvor han går rundt og er bitter på grunn av noe du har gjort?

Den eneste måten å komme seg over noen man er så utrolig glad i på, er å holde seg unna så lenge det trengs. Det kan ta jævlig lang tid, etter min erfaring, men det er ingen annen måte å gjøre det på.

Du kan jo selvsagt snakke med han om dette og forklare hvordan du føler det. Men da burde du ta det opp på en pen måte at det hadde vært fint om dere satte en strek hvor hva som har skjedd tidligere og begynner helt på nytt. Hvis han fortsatt ikke vil, eller fortsetter å trekke frem fortiden, så er det nok bedre å gå videre.

Det er flere fisk der ute, tro meg!

Endret 23. februar 2009 av Morgause

[Gjest TS]

Det er desverre umulig for oss å være borte fra hverandre, det er ting i livet vårt som gjør at vi forbundet til hverandre for alltid. Hadde det vært så greit.

For vel prøve snakke med han igjen.. Men tviler på at det blir bra. Vet egentlig svaret jeg får. Lever vel alltid bare i håpet at en dag, så komme han over det som skjedde.

Ang det som skjedde mellom oss, det er noe han blir påminnet om hver dag, det har påvirket livet hans ganske så mye. så skjønner på en måte han er bitter mot meg.

[Gjest Gjest_kaja_*]

Jeg blir så nysgjerrig på hva du har gjort!

Og hvordan dere er forbundet for alltid.. Hehe.

Håper alt ordner seg for dere

[Gjest TS]

Vi har ett barn sammen. Derfor for alltid eller det føles sånn. Men det har aldri gått utover barnet, at vi har holdt på sånn. Når jeg og han treffes, for å være med hverandre, så er barnet alltid hos en av besteforeldrene. Så barnet vet ingenting.

Det jeg gjorde, var at jeg tok det valget å beholdet barnet, jeg bestemte hvordan livet hans kom til å være for resten av livet. Og han syns det var fryktelig urettferdig, jeg forstår den veldig godt. Alle planene hans måtte han kaste. Og ikke tro at han er en dårlig far, han er helt fantastisk, han stiller alltid opp, bryter aldri avtaler, og finner alltid på mye fantastisk gøy med h*n, han elsker farsrollen, men bærer enda nag mot meg, ikke barnet.

Vi får se, hva som skjer. Jeg kan ikke holde på sånn vi gjør det nå hvertfall, mye tankebry for oss begge.

[Gjest Gjest]

Herregud, TS, han kan da ikke gå rundt å være bitter fordi du valgte å beholde barnet? Forstår du ikke selv hvor vannvittig skrudd det er? Alternativet hadde jo vært at du valgte å abortere barnet mot din vilje, noe som hadde vært eksremt mye værre. Hvis han går rundt og er bitter over a du valgte å ikke ta abort kan han umulig være verdt å samle på. Han høres utrolig umoden ut! Ja, så kan det å få et barn være en stor strek i regninga, men når en har sex må en være klar over at en (utilsiktet i mange tilfeller) konsekvens av dette kan bli et barn. Det er selvfølelig kjipt når sånt skjer, men det kan også være fantastisk på samme tid! Det handler om å akseptere konsekvensene av egne handlinger og gjøre det beste ut av det!

Han høres ekstremt selvsentrert ut dersm for alvor går rundt og er bitter for dette. Tipper at det å bli mor gjorde noe med dine planer også? Av og til tar livet uventede vendinger. Selv om det å bli far ikke var det han ønsket der og da, så bør han holde seg for god til å føle bitterhet over dette. Og det at dere faktisk har barn sammen er jo desto større grunn til å prøve, mener nå jeg!

Uansett. Dersom han virkelig ikke ønsker å ha et forhold med deg må du finne en måte å stoppe på. Det er uholdbart for deg å gå rundt sånn i lengre tid. Begynn å sett deg selv først! Du fortjener en i livet ditt som vil ha deg! Og dersom han ikke vil, må dere få fortsette hver deres vei. Jeg ville satt meg ned og snakket med han og sagt at dersom han ikke ønsker å bli sammen med deg etter all denne tiden og det dere har vært gjennom, så må kontakten dere i mellom kun omhandle barnet deres.

[stjernekyss]

Herregud, TS, han kan da ikke gå rundt å være bitter fordi du valgte å beholde barnet? Forstår du ikke selv hvor vannvittig skrudd det er? Alternativet hadde jo vært at du valgte å abortere barnet mot din vilje, noe som hadde vært eksremt mye værre. Hvis han går rundt og er bitter over a du valgte å ikke ta abort kan han umulig være verdt å samle på. Han høres utrolig umoden ut! Ja, så kan det å få et barn være en stor strek i regninga, men når en har sex må en være klar over at en (utilsiktet i mange tilfeller) konsekvens av dette kan bli et barn. Det er selvfølelig kjipt når sånt skjer, men det kan også være fantastisk på samme tid! Det handler om å akseptere konsekvensene av egne handlinger og gjøre det beste ut av det!

Han høres ekstremt selvsentrert ut dersm for alvor går rundt og er bitter for dette. Tipper at det å bli mor gjorde noe med dine planer også? Av og til tar livet uventede vendinger. Selv om det å bli far ikke var det han ønsket der og da, så bør han holde seg for god til å føle bitterhet over dette. Og det at dere faktisk har barn sammen er jo desto større grunn til å prøve, mener nå jeg!

Uansett. Dersom han virkelig ikke ønsker å ha et forhold med deg må du finne en måte å stoppe på. Det er uholdbart for deg å gå rundt sånn i lengre tid. Begynn å sett deg selv først! Du fortjener en i livet ditt som vil ha deg! Og dersom han ikke vil, må dere få fortsette hver deres vei. Jeg ville satt meg ned og snakket med han og sagt at dersom han ikke ønsker å bli sammen med deg etter all denne tiden og det dere har vært gjennom, så må kontakten dere i mellom kun omhandle barnet deres.