livmorshalskreft?

[Gjest missLady]

Vet dere ikke er leger og derfor kanskje ikke har den kunnskapen! Men kanskje noen vet dette likevel..

Uansett, søstra mi ringte meg isted og fortalte hun har fått brev fra sykehuset, der det står hun har celleforandringer (stadie 4 er det vel) og må nå operer bort livmorshalvshinnen, eller noe slikt.. Er dette kreft? eller er det starten på kreft? Men har oppdaget før kreft og er derfor ikke det enda..

Altså, jeg vet, spør henne og få svar.. men spurte isted når hun ringte, men er på jobb og ble skikkelig sjelven når hun fortalte det så fikk det rett og slett ikke med meg

Så om noen kan hjelpe, plz!!! trenger svar

[Gjest Gjest]

Såvidt jeg vet er forstadiene 0-3, men det er litt viktig at du har oppfattet tallet riktig.

[Gjest elena]

Slik jeg har forstått det så KAN celleforandringer i livmorhalsen utvikle seg til kreft. Denne prosessen tar ofte veldig lang tid,hvis det i det hele tatt utvikler seg til kreft. Det er vanlig å "brenne" vekk disse celleforandringene på livmorhalsen med laser,dette er et mindre inngrep og man kan fortsatt leve som normalt etterpå. Dette påvirker ikke fruktbarheten,og man kan fortsatt får barn. Sjansen for senabort er noe større etter et slikt inngrep. Man går til jevnlie GU-kontroller etterpå å tar celleprøver.

Beklager viss noe av dette ikke stemmer,dette er bare hva min vennine har fortalt meg etter at hun fikk påvist celleforandringer.

[Gjest missLady]

Ok, takk for svar.. Vel jeg tror jeg må spørre henne igjen.. Var så sjelven at jeg ikke fikk det med meg...

[Riskrem]

Det står mye om det på nettet da

[yamyam]

Hei.

Jeg fikk "brent bort" livmortappen etter å ha fått påvist grad 3 celleforandringer. Det gikk helt greit - litt hjertebank av lokalbedøvelsen eneste... Celleforandringene er ikke kreft men KUNNE ha utviklet seg til kreft om de hadde blitt værende i mange mange år...

Tipser dere om å følge opp innkallinger om livmorhalsprøve hvert 3. år, - alle får påminnelse om dette (første gang ved fylte 25år) - så slipper en å uroe seg for mulig kreft.

[Helene]

Jeg har fått brev fra legen min nå om at jeg har celleforandringer, men der står ingenting om graden. Der står kun at jeg er henvist videre til gynekolog for nærmere undersøkelse. Har tatt celleprøve hvert 3. år.

Vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette...

[Gjest Gjest_meg_*]

Jeg fikk også påvist celleforandringer, men er usikker på hvilket stadie disse var på. Iallefall fikk jeg fortalt at det var helt ufarlig og de tok bort en del av livmorhalstappen (tror jeg) ved konisering...

Men,det jeg lurer på: er noen av dere som har fått disse celleforandringene røykere/har vært det, eller har HPV viruset (som kan vise seg som kjønnsvorter blant annet)? Jeg fikk noe som heter mollusker etter inngrepet (koniseringen), lurer på om det har noen sammenheng...

[Helene]

Jeg ringte legen i dag. Det er 2 år siden siste celleprøve, og den var helt fin. Nå er det endringer. Tror ikke det er HVP-virus, men vet ikke. Jeg røyker. Legen kunne ikke si noe om graden, må til videre undersøkelse. Har småblødninger, det var derfor jeg oppsøkte lege i først omgang.

Synes dette er skummelt. Vil ikke tenke det verste, men mistet en nær venninne for 2 år siden med kreft i underlivet. Det ble oppdaget sent og hun fikk komplikasjoner. Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde stadie 3-4, og fjernet livmorhalsen, konisering, med laser. Ikke noe problem, hatt kontroller hvert år etterpå..

Men jeg fatter likevel ikke det norske helsesystemet, HPV er vanligste årsak til livmorhalskreft/celleforandringer som kan føre til kreft, men likevel har jeg ikke hørt om noen form for informasjonskampanjer om dette, spesielt rettet mot ungdommer.. I USA er det nærmest "barnelære" å regne der de offensivt kjører kampanjer om dette spesielt i skolene..

[Helene]

Fikk brev fra sykehuset i går allerede, mindre enn en uke etter det første fra legen. Nå er jeg redd, veldig redd

[Gjest missLady]

Synes dette er skummelt. Vil ikke tenke det verste, men mistet en nær venninne for 2 år siden med kreft i underlivet. Det ble oppdaget sent og hun fikk komplikasjoner. Vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dette.

:sjokk:

[Gjest Gjest_Becky_*]

Fikk brev fra sykehuset i går allerede, mindre enn en uke etter det første fra legen. Nå er jeg redd, veldig redd

Forstår kjempegodt at du er redd. Jeg skal prøve å komme med noen oppløftende/hjelpende/trøstende ord. For det første så ser du flere innlegg her med folk som det har gått bra for. Det beste er jo når man oppdager ting tidlig. Du leste kanskje at yamyam sa: "Celleforandringene er ikke kreft men KUNNE ha utviklet seg til kreft om de hadde blitt værende i mange mange år..." Jeg har ei venninne som hadde blod i avføringen og var kjemperedd for at hun hadde fått kreft. Disse tankene gjorde henne ordentlig deprimert, og til slutt så viste det seg at det ikke var noe spesielt i veien.. Hun var nok disponibel til å bli deprimert, var nok andre ting som spilte inn og, men poenget mitt er at hun hadde spart seg for mye sorg om hun ikke hadde tekt slik. Jeg vet det ikke er lett, men du gjør ting bare verre for deg selv om du tenker det verste.

Hold motet oppe og ikke ta sorgene på forskudd. Det er og lurt å få ut evt taneker og frustrasjon til de nærmeste. Det er alltid godt å ha noen å støtte seg på. Lykke til

[Shaz]

Jeg fikk "fryst" på livmortappen ved celleforandringer, det var ufarlig.

[Gjest Gjest]

Fikk brev fra sykehuset i går allerede, mindre enn en uke etter det første fra legen. Nå er jeg redd, veldig redd

Jeg tror faktisk ikke det er så sjelden at de svarer fort og at en undersøkelse kan bli gjort raskt. Når de ikke kan fastslå graden (det kan skyldes småblødninger av alt fra ufarlige årsaker til andre ting vil jeg tro) og man har symptomer som skal taes alvorlig, skulle det også bare mangle at de ikke var raske til å få undersøkt deg nærmere. Det hadde jo vært utrolig kjipt om de ventet et år med å utrede videre - både for dine bekymringer og om det i verste fall skulle være noe.

[Helene]

Jeg tror faktisk ikke det er så sjelden at de svarer fort og at en undersøkelse kan bli gjort raskt. Når de ikke kan fastslå graden (det kan skyldes småblødninger av alt fra ufarlige årsaker til andre ting vil jeg tro) og man har symptomer som skal taes alvorlig, skulle det også bare mangle at de ikke var raske til å få undersøkt deg nærmere. Det hadde jo vært utrolig kjipt om de ventet et år med å utrede videre - både for dine bekymringer og om det i verste fall skulle være noe.

Jeg er helt enig i dette, det er fornuftig at ting blir sjekket ut fort.

Har fått tenkt litt, fundert litt. Egentlig er jeg ikke mest redd for resultatet. Har allerede fått delvis svar, uten at jeg vil utdype det her. Det er litt alvorlig. Skal nok greie meg gjennom dette også.

Det som slår meg mest ut er nok følelsen av å være alene. Jeg har ingen som står meg skikkelig nær, noen å støtte meg på. Det er derfor jeg bruker KG til å tømme hodet mitt innimellom. Her inne er det ingen som kjenner meg likevel.

Endret 25. februar 2009 av Helene

[Gjest Gjest]

Jeg er helt enig i dette, det er fornuftig at ting blir sjekket ut fort.

Har fått tenkt litt, fundert litt. Egentlig er jeg ikke mest redd for resultatet. Har allerede fått delvis svar, uten at jeg vil utdype det her. Det er litt alvorlig. Skal nok greie meg gjennom dette også.

Det som slår meg mest ut er nok følelsen av å være alene. Jeg har ingen som står meg skikkelig nær, noen å støtte meg på. Det er derfor jeg bruker KG til å tømme hodet mitt innimellom. Her inne er det ingen som kjenner meg likevel.

Da vil jeg ønske deg lykke til og gi deg en . Er du sikker på at du ikke har noen som kan støtte deg? Ofte er det først når man kommer opp i en krisesituasjon at en oppdager at en har folk rundt seg som gjerne vil støtte, og det kan overraske hvor dette kommer fra.

[Helene]

Takker for støtte jeg får her jeg

Har opplevd endel tidligere og har dessverre veldig dårlig erfaring med "støtte" fra familie. De gir meg mer pepper og vanskeligheter enn hjelp. De har ingen innsikt eller forståelse for mitt liv eller livssituasjon. Heller ingen respekt for meg og mine valg. Har lært at det er lettere å velge dem bort, og heller stå på egne bein. Dette er en prosess som har tatt noen år. Selvfølgelig har jeg et par nære og gode venninner, men de har også egne familier og barn. Den nærmeste bor ikke engang i nærheten. De støtter meg, men det er ikke helt det samme.

Mener ikke å syte og klage. Ble bare helt slått ut. Liker ikke følelsen av å være sårbar. Men det skal nok gå bra. Når det verste sjokket har gitt seg så kan det bare gå én veg igjen, oppover