Gruer meg til sommeferien

[Gjest Anonymous]

Da forventer min familie at jeg besøker dem, eller at de besøker meg. Problemet er bare at da dukker det også opp en annen person. Han hjelper min familie med alt. En som forgrep seg på meg i mange år. Jeg har aldri sagt noe om dette, og kommer heller aldri til å si noe..Det er lenge siden nå, men jeg klarer ikke å tilgi.

De andre tror han er så snill..De skjønner jo ikke hvorfor jeg ikke vil ha no med han å gjøre. Jeg orker det rett og slett ikke lenger å spille glad for at han er der..Jeg blir dypt deprimert. :cry:

Nå har jeg egne barn å ta vare på også. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor ikke denne personen kan holde seg unna meg..nei, har man gjort noe slikt så er det kanskje heller ikke så rart at man ikke skjønner hvor vondt det er for meg... :cry:

[LilleBille]

Har du gitt ham beskjed om at du ikke vil se ham?

- evt. si at hvis han ikke holder seg unna - vil du fortelle om det han gjorde for mange år siden.

Du må kunne sette foten ned for hvem som skal besøke deg hvertfall.

Nå som du har egne barn er de det viktigste. Du må også være sikker på at du ikke utsetter dem for noe ved at dere oppholder dere i nærheten av ham.

Ikke la deg presse til å feriere på en måte som blir helt gal for deg. Ferie skal være positivt

[Gjest Anonymous]

Synes han burde hatt såpass respekt for meg at han holdt seg unna. Men det har han jo aldri hatt da. Han vet at jeg ikke liker å ha han der..Han sier han ikke er redd meg...Det verste er jo at han blir oppfattet som så snill av de andre. Tror neppe de ville trodd på meg..

Jeg har jo blitt ganske preget av dette. Har aldri vært lett å ha med å gjøre for å si det sånn. Og har gjort mye dumt..

Jeg har sagt at jeg ikke ønsker besøk av denne personen. Men jeg får meg ikke til å fortelle hvorfor...Men de "insisterer" jo på å ha han med. Det gjør meg så vondt at de tror at jeg liksom bare er "slem" mot denne personen. Jeg er redd jeg kommer til å miste kontakten med min familie....

[Pearl]

Støtter LilleBille sitt utsagn her.

Selv om du har bestemt deg for å ikke fortelle dette videre, bør du tenke på at det samme kan skje dine egne barn eller tante barn osv.

Det kan være en tanke å skremme ham litt slik at han holder seg vekke fra deg ivertfall, men jeg synes absolutt at du burde si ifra til familien din. Det kan jo være at andre i kretsen bærer på en lik hemmelighet.

Sett foten ned, du er mor nå, med ansvar for egne barn, ikke la deg pelle på nesen. Han nyter kanskje å se at du lider når han er i nærheten, få ham vekk i fra livet ditt, selv om de vonde minnene alltid vil være der.

[SuperNova]

..., men jeg synes absolutt at du burde si ifra til familien din. Det kan jo være at andre i kretsen bærer på en lik hemmelighet.

Sett foten ned, du er mor nå, med ansvar for egne barn, ikke la deg pelle på nesen. Han nyter kanskje å se at du lider når han er i nærheten, få ham vekk i fra livet ditt, selv om de vonde minnene alltid vil være der.

Det er sant. Jeg skjønner likevel at det er vanskelig å fortelle familien. Spesielt hvis Gjest er litt sånn "familiens svarte får" fra før.

Har aldri vært lett å ha med å gjøre for å si det sånn. Og har gjort mye dumt..

Uff, jeg har ingen gode råd, men jeg blir så sint når jeg hører sånt, det er så klassisk at den som er utsatt for overgrep må lide i så mange år......Jeg blir så sint, så sint! Og veldig trist.

Jeg synes i hvert fall ikke at du bør bryte med familien din på grunn av dette uten å ha fortalt dem sannheten. Hvem vet, kanskje de reagerer annerledes enn du tror.

[Marianne]

Kjære deg

Dette hørtes ikke bra ut. Men jeg syns du skal tenke på deg selv nå og være egoistisk. Gi klar beskjed til familien din at de er hjertelig velkomne på ferie, men kun de.

Og gi beskjed til denne personen om at hvis han viser seg hos deg eller din familie når du er der, så vil du måtte fortelle familien din om det som skjedde. Om ikke annet så for å beskytte deg selv og dine barn.

Lykke lykke til ihvertfall

[Gjest Anonymous]

Jeg vet akkurat hvordan det er! Sånne folk blir ofte veldig godt likt av andre. Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Da jeg etter mange år tok mot til meg og fortalte det til familien, satt jeg igjen med en følelse av at de ikke trodde på meg...eller at de ikke tok det så alvorlig som det er. Denne mannen har ødelagt så og si hele barndommen min, men bare jeg og han vet hvor ille det egentlig er. Utad er han en respektabel mann som er meget godt likt av venner og familie. Nå etter at det har kommet frem i lyset har han blitt kristen, så det jeg har fått i tilbakemelding av familie er at "han er ikke sånn lenger, for gud har tilgitt han". Jeg har egentlig ikke tjent noen ting på å fortelle dette til familien, annet enn at jeg slipper å møte han face to face og late som ingenting har skjedd. Men alle familier er forskjellige, kanskje du vil møte mer forståelse hos din familie. Kanskje det er smart å velge ut noen få personer å fortelle det til... noen du virkelig stoler på. Kanskje du kan snakke med han det gjelder også, og be han holde seg vekke. Vanskelig å gi noe eksakt råd, men håper hvertfall du kan få fred fra han. Lykke til!

[Gjest Anonymous]

Dersom ikke familien din forstår deg hvis du forteller dem dette, er de ikke mye å ta vare på spør du meg.

Du må ikke finne på å slippe dette svinet inn i hjemmet ditt noe mer.

Fy faen han må jo være en sjuk psykopat som ikke holder seg unna.

[Gjest Anonymous]

Jeg kommer nok neppe til å fortelle min familie om dette. De er ganske ressurssvake og har en tendens til å "stikke hodet i sanden". Det viktigste er nok at jeg har begynt å sette litt grenser...

Det var ikke overraskende å lese at en her beskrev overgriperen som "kristen"...

[VesleBråka]

Hvis du ikke orker å ta opp dette ansikt til ansikt med ham, så send ham et brev. Gi ham klar beskjed om at han har å holde seg unna deg når du er på besøk hos din familie, og at han ikke er velkommen på besøk hos deg. Han kan selv få finne på unnskyldninger for hvorfor han ikke blir med - travelt eller noe.

Helst burde du ha sagt ifra til din familie også, kanskje sende dem et brev også som en start? Si at du har båret dette lenge, og de trenger ikke snakke om det med deg, men du ønsker ikke å treffe ham igjen. Om de ikke vil takle dette sammen med deg (som de da burde melde seg frivillige til) så burde de iallefall ta såpass hensyn til deg at de ikke tar ham med på ferie. Jeg prøver å forstå at ressurssvake mennesker ikke klarer å sette seg inn i noe sånt og gjøre det anstendige, men det er vanskelig.

Har du fått hjelp av psykolog eller noe?

[Gjest Anonymous]

Det er vanlig at sånne drittsekker er godt likt av folk. Utad er de somregel veldig gode mennesker. Jeg har selv vært i en lignende situasjon. Et familiemedlem forgrep seg på meg i veldig mange år da jeg var liten. Jeg latet som ingenting var skjedd i mange år og møtte han regelmessig i familieselskaper ol. Det var forferdelig å late som ingenting! En dag fikk jeg nok, og fortalte det (i grove trekk) til kona hans... Jeg fortalte det også til foreldrene mine. Det angrer jeg på nå!! Jeg sitter igjen med en følelse av at folk ikke tar meg alvorlig, pga at han er en så "ordentlig person". Nå har han blitt kristen, og familien min mener han "gjør er ikke sånn" lenger... Kristendommen har liksom helberedet han. Han og kona drev som beredskapshjem med unger og hadde flere ganger små jenter boende hos seg. Da reagerte jeg, og fikk gitt et hint til barnevernstjenisten.. Der ble jeg heldigvis tatt alvorlig, og de ble fratatt ansvaret som beredskapshjem. Jeg vet hva han er i stand til å gjøre med barn, og uner ingen å oppleve det samme. Men nok en gang var det jeg som satt igjen som en tulling, jeg fikk høre fra mine egne foreldre at jeg ikke måtte glemme at "han er jo ikke sånn lenger!". Jeg føler jeg har fått slag i trynet av de jeg trodde skulle støtte meg. Derfor angrer jeg på at jeg i det hele tatt har sagt det.

Vanskelig å gi deg råd om hva du bør gjøre. Alle familier er jo forskjellige, kanskje du hadde fått mer støtte enn det jeg har fått... Kanskje du kan ta det opp med han det gjelder og spør om han kan holde seg vekke når du er der med dine barn. Tror at innerst inne vet han hva han har gjort og hvor alvorlig det er. Håper du får en fin sommerferie

[Gjest Anonymous]

Jeg takker for alle gode råd og støtte. Dessvere kommer jeg nok fremdeles ikke til å ta det opp med de på noen som helst måte. Tror heller ikke det hjelper å skrive noe brev. Dette er en person jeg overhode ikke har noen form for kontakt med, selv om jeg befinner meg en meter ifra han. For meg er han en ikke-eksisterende person, jeg snakker ikke med han, ser han ikke..orker ikke det. De andre i familien synes nok jeg er temmelig kald og hard, men det får jeg bare leve med. Men jeg synes nok at de kanskje burde tenke litt lenger enn de gjør..Dette er også en ganske ressursvak person, som nok har hatt det verre enn meg i livet. Dette gjør at jeg kvier meg for å ta det opp..likevel så kan jeg ikke tilgi, og kanskje har det også gjort vondt verre for meg fordi dette er en "svak" person som trenger hjelp og støtte fra andre. Jeg er redd for at jeg skal ødelegge livet hans..og de andres.

Får bare prøve å unngå han i fremtiden også. Han vet nok hva han har gjort, og han har kanskje prøvd å unnskylde seg(ved å kjøpe dyre gaver til meg)..men for meg er ikke dette nok. Det eneste som hjelper for meg er at han holder seg unna meg. Derfor ble jeg så fortvilet når familien min skal tvinge han på meg. Jeg har aldri snakket med noen psykolog om dette.

Nei, jeg kan ikke forstå at man kan begå slike handlinger..at man kan krenke andre mennesker på denne måten :evil:

[Gjest Tex]

..bare en klem fra en som turte å fortelle litt,

som av og til angrer, og av og til ville fortalt litt mer.....

Vanskelig situasjon, men taushet har ikke hjulpet så mange......

Prisen for å tie kan ofte være større enn belastningen ved å fortelle.

Og det vanskelige kan være å leve med valget etterpå.

Men dette skulle bare være en klem.....

[Gjest Anonymous]

Jeg har faktisk snakket med andre om dette, noen få venninner og kjærester. Har bare møtt sympati og forståelse fra andre. Jeg har vært ganske åpen om det..kanskje for åpen? Har nok følt at jeg kanskje har utlevert meg for mye også....vil ikke at man skal synes synd på meg. Selv om det hender- slik som nå - at jeg blir ganske fortvilet og deprimert.

Jeg har imidlertid aldri sagt noe til min egen familie.

[Gjest Anonymous]

Det er ingen unnskyldning for familien din at de er ressurssvake.

Dersom de elsker deg høyt nok vil de sørge for og fjerne denne personen

ifra livet ditt uansett om de er ressursvake eller ei.

Hvis de ikke gjør det ville jeg ha vurdert å bryte kontakten med dem hvis jeg var deg.

Så jeg synes fortsatt at du skal fortelle det.

Spesielt dersom moren, faren din og evt søsken er en del av dette familie

nettverket.Hvis ikke dine egne foreldre hater dette svinet som pesten

etter du har fortalt dem dette burde de aldri ha vært foreldrene dine.

Da klarer du deg ærlig talt bedre uten dem.......

[Gjest Anonymous]

Det er ingen unnskyldning for familien din at de er ressurssvake.

Dersom de elsker deg høyt nok vil de sørge for og fjerne denne personen

ifra livet ditt uansett om de er ressursvake eller ei.

Hvis de ikke gjør det ville jeg ha vurdert å bryte kontakten med dem hvis jeg var deg.

Så jeg synes fortsatt at du skal fortelle det.

Spesielt dersom moren, faren din og evt søsken er en del av dette familie

nettverket.Hvis ikke dine egne foreldre hater dette svinet som pesten

etter du har fortalt dem dette burde de aldri ha vært foreldrene dine.

Da klarer du deg ærlig talt bedre uten dem.......

[Gjest Pjusk]

Gjest skriver:

Det er ingen unnskyldning for familien din at de er ressurssvake.

Dersom de elsker deg høyt nok vil de sørge for og fjerne denne personen

ifra livet ditt uansett om de er ressursvake eller ei.

Jeg tror gjesten som startet tråden mente "ressurssvake" i betydning liten evne til å ta tak i mellom-menneskelige forhold/problemstillinger og lite empati, ikke økonomiske eller lign. resursser.

Hun kan være elsket av sine foreldre likevel.....!

Til deg som startet tråden: Jeg har ingen gode råd da jeg syntes dette hørtes forferdelig vondt og vanskelig ut, men jeg du virker fornuftig og sterk og jeg håper du finner ut av det på en måte som er til ditt beste! Jeg ønsker deg alt godt!

[Gjest Anonymous]

Men ærlig talt, hvilke normale oppegående mennesker vil ha noe med en person som har begått grusomheter mot barnet deres da??

Det kan jo kun være følelseskslde psykopater som gir blaffen i at datteren blir utsatt for sexovergrep...... :evil:

[Gjest Anonymous]

Men ærlig talt, hvilke normale oppegående mennesker vil ha noe med en person som har begått grusomheter mot barnet deres da??

Det kan jo kun være følelseskslde psykopater som gir blaffen i at datteren blir utsatt for sexovergrep...... :evil:

[Gjest Anonymous]

....jo og en ting til , du må beskytte barna dine mot dette monsteret.

Sørg for at han ikke er alene med barna dine et sekund.

Fortell barna dine at denne mannen er farlig og at de må holde seg unna ham.

Ikke slipp ham inn.

For barna dine sin skyld.