Tenåringer - Flere bekymringer enn gleder?

[Gjest Gjest]

Med ungdommer i huset bekymrer jeg meg for noe nesten hele tiden. Bekymringene sliter meg ut.

Jeg er bekymret når de sitter på med venner som har lappen - Når de drar på ferie med venner - Når de ikke kommer hjem og glemmer å si ifra at de er hos venner - Når de ikke svarer når jeg sender melding eller ringer....

De blir lei av at jeg maser og bekymrer meg. Og jeg klarer ikke å nyte mitt eget liv når jeg er bekymret.

Jeg gleder meg selvsagt over at de har gode liv. Og jeg er veldig stolte av dem. Men alle bekymringene overskygger noe av denne gleden.

Er det bare meg....?

[Honey Bee]

Hei

Først vil jeg si at det å ha tenåringer kan være utfordrende til tider.Har selv 2 av de,bekymrer meg også innimellom.Men når jeg leser det du skriver,syns jeg du bekymrerer deg altfor mye.Hvis du blir sliten av bekymring bør du stille deg spørsmålet hvorfor du er så bekymret.

Så lenge barna dine har det bra og fungerer godt syns jeg du skal unne deg å slappe av.Lett å si kanskje,dette med bilkjøring skjønner jeg jo godt at du tenker mye på.Har du snakket med de?Hva sier de selv iforhold til for høy fart og råkjøring?Er de flinke til å bruke belte osv?

Hvis frykten tar helt over,kanskje du trenger å prate med noen?

Lykke til

[Gjest Gjest]

Med ungdommer i huset bekymrer jeg meg for noe nesten hele tiden. Bekymringene sliter meg ut.

Jeg er bekymret når de sitter på med venner som har lappen - Når de drar på ferie med venner - Når de ikke kommer hjem og glemmer å si ifra at de er hos venner - Når de ikke svarer når jeg sender melding eller ringer....

De blir lei av at jeg maser og bekymrer meg. Og jeg klarer ikke å nyte mitt eget liv når jeg er bekymret.

Jeg gleder meg selvsagt over at de har gode liv. Og jeg er veldig stolte av dem. Men alle bekymringene overskygger noe av denne gleden.

Er det bare meg....?

Hva er det egentlig du bekymrer deg for?

Her er det nok mer du selv som er redd...

Slipp taket. Du påfører bare deg selv (og ungdommene) unødvendige stress.

[Gjest Gjest]

Hei

Først vil jeg si at det å ha tenåringer kan være utfordrende til tider.Har selv 2 av de,bekymrer meg også innimellom.Men når jeg leser det du skriver,syns jeg du bekymrerer deg altfor mye.Hvis du blir sliten av bekymring bør du stille deg spørsmålet hvorfor du er så bekymret.

Så lenge barna dine har det bra og fungerer godt syns jeg du skal unne deg å slappe av.Lett å si kanskje,dette med bilkjøring skjønner jeg jo godt at du tenker mye på.Har du snakket med de?Hva sier de selv iforhold til for høy fart og råkjøring?Er de flinke til å bruke belte osv?

Hvis frykten tar helt over,kanskje du trenger å prate med noen?

Lykke til

Takk for svar 'Honey Bee' !

Har pratet med dem om alt dette. De synes jeg maser alt for mye. De kjenner til farene selv også. En av dem var passasjer i en bil som kræsjet. Bilen ble totalvrak, men ingen ble alvorlig skadet. Bare en måtte på legevakt og røntgen. Men den episoden sitter nok fortsatt i meg. Når de ikke svarer på tlf tenker jeg det verste - lytter etter ambulanser og sjekker aviser på internett for å se om det har vært noen ulykker. De har også mistet en venn på grunn av overdose. Jeg bekymrer meg sikkert alt for mye, men jeg klarer ikke legge bort bekymringene heller. Kanskje du har rett i at jeg burde pratet med noen om det.

[Gjest Gjest]

Hva er det egentlig du bekymrer deg for?

Her er det nok mer du selv som er redd...

Slipp taket. Du påfører bare deg selv (og ungdommene) unødvendige stress.

Du har rett i at jeg påfører både meg selv og ungdommene stress. Det er ikke noe jeg ønsker, men jeg klarer ikke å skyve vekk alle de bekymringsfulle tankene. Jeg føler også at jeg har et ansvar for at det ikke skjer dem noe.

[Gjest Gjest_Mathilda_*]

Mitt råd er å la ungene ta lappen, kjøre masse og bli stødige og gode sjåfører selv. Da slipper de å sitte på med andre - det er ikke alle som har de rette holdningene og det er ikke alltid så lett å be andre sakke farten eller si at man vil gå ut av bilen.

Jeg var livredd første gang min eldste reiste på bilferie med en kompis, var helt sikker på at det kom til å gå galt - men det gikk kjempefint. Og idag har han blitt en utrolig stødig bilfører med de rette holdningene.

Nå er det yngstemann sin tur - og jeg legger opp til det samme med ham - lappen så snart han er 18.

Da jeg tok lappen som 18-åring var trafikkbildet noe helt annet enn idag. Men jeg har mer enn en gang sittet på med råkjørere - uten å tørre si ifra. At det gikk godt er bare ren og skjær flaks.

[Tryllepiken]

Mitt råd er å la ungene ta lappen, kjøre masse og bli stødige og gode sjåfører selv. Da slipper de å sitte på med andre - det er ikke alle som har de rette holdningene og det er ikke alltid så lett å be andre sakke farten eller si at man vil gå ut av bilen.

Jeg var livredd første gang min eldste reiste på bilferie med en kompis, var helt sikker på at det kom til å gå galt - men det gikk kjempefint. Og idag har han blitt en utrolig stødig bilfører med de rette holdningene.

Nå er det yngstemann sin tur - og jeg legger opp til det samme med ham - lappen så snart han er 18.

Da jeg tok lappen som 18-åring var trafikkbildet noe helt annet enn idag. Men jeg har mer enn en gang sittet på med råkjørere - uten å tørre si ifra. At det gikk godt er bare ren og skjær flaks.

Signerer!

[Gjest Gjest-Purple Haze-]

Som mor til to gutter på 17 og 21, kan jeg skjønne at du bekymrer deg. Når det er sagt, så er de fleste bekymringer grunnløse og tapper deg kun for energi.

Du får jo uansett ikke gjort noe fra eller til når de er ute og farter. En må bare satse på at en har gitt de den beste balasten fra grunnen av, slik at de vet å bruke vett når de skal ut å prøve seg på egenhånd. Mer får man faktisk ikke gjort.

Og jeg tror at mas og stress fra mor, bare kan skyve dem lenger vekk fra deg. De vil fortelle deg mindre, for å unngå mas fra deg. Det ønsker du vel ikke?

Den eneste måten å lære å ta ansvar på, er gjennom erfaring. Du kan ikke beskytte barna dine mot alt i livet.

[asterix]

Har selv 3 tenåringer så langt, men er av natur en veldig avslappet person, så har det heldigvis ikke som deg. Tror ungene ville blitt ganske frustrerte etterhvert om jeg hadde overøst dem med formaninger og bekymringer hele tiden. De må jo få lov til å prøve vingene og ta egne valg. Skal man være lykkelig må man ha rom til å leve litt "farlig".

[Gjest tenåringsmor]

Til trådstarter

Jeg kjenner meg veldig godt igjen,og vet hva du mener.

Mine tenåringer nærmer seg "bilalderen", og jeg GRUER meg.

Men, vi kan ikke holde ungene våre under armene hele tiden, de må få leve.

Vi må bare prøve å gi dem en god oppdragelse og gode holdninger, så de er best mulig rustet til å ta vare på seg selv utover i livet.

Jeg er veldig redd for att det skal skje mine nærmeste noe da de er ute og kjører bil.

I dag skulle gubben inn til Oslo, ca 10 mil fra oss.

Jeg satt her og bekymret meg over glatte veier osv osv.

Han er så snill og forståelsesfull, så han var villig til å ta bussen for å gjøre det litt lettere for meg.

Men nei, tenkte jeg....jeg kan ikke holde på sånn!

Jeg ba ham ta bilen og kjøre selv.

For å møte meg litt på halvveien så ringte han meg et par ganger underveis for å berolige....det hjalp :-)

[Brunhilde]

Jeg har en tenåring (riktignok 18 nå) og selv om jeg noen ganger er bekymret, så prøver jeg å ikke la det legge en demper på tenåringens livsglede.

Jeg sier at jeg gjerne vil ha en melding hvis h*n ikke kommer hjem etter tur på byen, men overnatter hos venner, det er vel det eneste.

H*n sitter på med venner som har lappen, men jeg har også sittet på med dem og jeg velger å stole på at de kjører greit.

Jeg har brukt, og bruker fremdeles, mye tid på å snakke om holdninger og konsekvenser, kanskjer det har hjulpet meg til å være ganse avslappet?

Da tenåringen var 17 dro h*n på utveksling til utlandet i 6 uker, og vi hadde absolutt ikke kontakt hver dag. Sommeren etter dro h*n alene på festival et sted i Europa, da sende h*n melding da h*n var fremme og en da h*n var på siste flyplass før hjemme for å si at flyet var i rute.

H*n har også reist på ferie til utlandet sammen med venner av begge kjønn, da hørte jeg ikke noe fra de dro til de satt på bussen og var på vei hjem.

Var jeg bekymret? Litt, kanskje, men samtidig så tenker jeg at det å bli voksen innebærer å gjøre ting på egen hånd. Dessuten tenkte jeg at "ingen nyehter er gode nyheter", og det er det jo som oftest.

Det er greit å bekymre seg, vi er jo tross alt glade i ungene våre, men jeg tror det er viktig å dele bekymringene med andre enn den det gjelder, de skal få lov til å leve uten å måtte ta hensyn til oss hele tiden. Syns jeg.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Tusen takk for kloke svar! Jeg har lest svarene deres mange ganger nå. Det hjelper! Takk!

[Jade]

Trøst deg med at det var verre før. Da hadde vi ikke mobiltelefoner, og foreldrene måtte vente til vi tok kontakt.