Psykisk helse og sykemelding

[Gjest ts]

Jeg sliter litt med psyken for tiden, i perioder går det bra og perioder dårlig... Akkurat nå har jeg en ganske dårlig periode, men vegrer meg litt for å be om legeerklæring (er student), vet liksom ikke hva jeg skal si for at legen skal skjønne at jeg er "syk nok". Det er så ille at jeg faktisk har vurdert å avslutte studiene selv om det bare er noen måneder igjen av året. Har virkelig ikke lyst til å utbrodere hvordan jeg føler til en fremmed lege, men er det nok å komme på legekontoret å si "jeg er utslitt og nedfor, kan du skrive meg en legeerklæring for ei uke?" eller varianter derav? Håper ikke jeg får en vanskelig lege...

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt med psyken for tiden, i perioder går det bra og perioder dårlig... Akkurat nå har jeg en ganske dårlig periode, men vegrer meg litt for å be om legeerklæring (er student), vet liksom ikke hva jeg skal si for at legen skal skjønne at jeg er "syk nok". Det er så ille at jeg faktisk har vurdert å avslutte studiene selv om det bare er noen måneder igjen av året. Har virkelig ikke lyst til å utbrodere hvordan jeg føler til en fremmed lege, men er det nok å komme på legekontoret å si "jeg er utslitt og nedfor, kan du skrive meg en legeerklæring for ei uke?" eller varianter derav? Håper ikke jeg får en vanskelig lege...

Sykemelding for hva? Jobb eller skole?

Men det skulle vel holde og si kort til legen hva som er problemet. Legen må vite hvorfor han skal skrive en sykemelding, så han vil nok sikkert spør deg noen spørsmål for å kartlegge situasjonen din.

[Gjest Gjest]

Jeg er sykmeldt fra studiene pga depresjon. Jeg vil anbefale deg å bite i det sure eplet og komme deg til legen ellers er det lett for at lidelsen begynner å "leve sitt eget liv" Ta vare på din egen helse, det er ikke flaut å be om en sykemelding! Selv hadde jeg bare en måned igjen av studiene da jeg ble sykmeldt men må man så må man.

Lykke til!

[Gjest Stjernedryss]

Hvis du er så deprimert at du ikke klarer å fullføre skolen ville jeg absolutt ha oppsøkt lege. Man skal ikke gå rundt å ha det sånn uten å få hjelp. Du bør si til legen at du trenger henvisning til psykolog. Kanskje du trenger medisiner også.

[Gjest Gjest]

Jeg sliter litt med psyken for tiden, i perioder går det bra og perioder dårlig... Akkurat nå har jeg en ganske dårlig periode, men vegrer meg litt for å be om legeerklæring (er student), vet liksom ikke hva jeg skal si for at legen skal skjønne at jeg er "syk nok". Det er så ille at jeg faktisk har vurdert å avslutte studiene selv om det bare er noen måneder igjen av året. Har virkelig ikke lyst til å utbrodere hvordan jeg føler til en fremmed lege, men er det nok å komme på legekontoret å si "jeg er utslitt og nedfor, kan du skrive meg en legeerklæring for ei uke?" eller varianter derav? Håper ikke jeg får en vanskelig lege...

Hva skal du med en ukes sykemelding fra studiene?

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen jobb, så det er kun snakk om legeerklæring for fravær fra skolen...

Satser på at det går greit, nå er jeg så langt nede at jeg kommer til å ta meg den uka uansett hva legen sier. Vinterferien følger uka etter, så da blir det 2 ukers pause tilsammen... Føler jeg trenger litt tid på å "ta meg inn", og det klarer jeg ikke når jeg hele tiden må stresse med skolen. Drar jeg på skolen er det stress, blir jeg hjemme stresser jeg over at jeg ikke er på skolen... Så jeg føler bare at jeg må ta et valg, at nå tar jeg meg en pause uten dårlig samvittighet

[Gjest strykebrett]

Håper du går til legen! Av og til er det nok og bare slappe av skikkelig for å komme seg til hektene igjen, men det kan jo hende du treger hjelp på andre måter og. Håper du får en fin ferie og slapper av skikkelig. Kos deg

[Marilyn0103]

Gå til legen, det er absolutt verdt det!

Er selv student og sliter med depresjon, vet hvordan du har det =/

[Gjest Gjest]

Ikke tenk på at legen er fremmed. Min lille erfaring er at det for det første kan være lettere å snakke med en "utenforstående" som en lege er, om slike ting. For det andre er legen vant til å snakke med folk i en vanskelig situasjon, og bør ha stor forståelse for og endel innsikt i psykisk helse (det er tross alt de som henviser videre, og som tar mange samtaler med de av oss som ikke har behov for psykolog, men trenger noen å prate med). For det tredje er det godt å lufte bekymringene sine sånn helt generelt, de har lett for å vokse over hodet på en hvis man ikke snakker med noen. Jeg kan tenke meg at det å hele tiden lure på hvorvidt du skal fullføre semestert eller ikke sliter masse på deg i seg selv, og at legen (eller en rådgiver) kan hjelpe deg godt i gang med å ta et kortsiktig valg

Jeg gikk nylig til legen min for plager som er psykosomatiske, med en "krisesituasjon" som utløsende årsak, og hun var veldig åpen for å snakke med meg, og hadde mange gode innspill. Det var en stor lettelse å bare ha kommet seg til legen for noe som ikke er helt konkret - man må faktisk ikke ha store blødende sår eller høy feber for å trenge en legetime.

[Marilyn0103]

Kan fortelle deg min historie om du er interessert i å lese?

Jeg har vært deprimert i en veldig lang periode, slet med å godta meg selv og min seksualitet fra jeg fant det ut som 16 åring. Jeg skammet meg over den jeg var og jeg var konstant trist. På videregående gikk det bare nedover, og jeg trakk meg mer og mer tilbake. Hadde perioder hvor jeg påførte megselv knivkutt (vil ikke helt gå inn på det nå..), kunne begynne å gråte for ingenting, uten at det stoppet. Kunne lese om depresjon på nettet og jeg fant ut at jeg hadde alle symptomene, men turte jeg søke hjelp? Jeg ventet i nesten fire år (!!!!) før jeg turte å søke hjelp. Ikke før jeg flyttet hjemmefra og fikk ny fastlege. Jeg begynte å studere ved universitetet på høsten 07, men jeg trivdes ikke med situasjonen og depresjonen ga meg gnagsår i ryggmargen rett og slett. Jeg var utslitt.

Fikk tilslutt en fastlege på mitt nye bosted, en helt fremmed person jeg aldri hadde snakket med. Det skulle vise seg å være det beste jeg noensinne hadde gjort. Første legetimen hadde jeg i januar 08. Jeg ble møtt med sympati og medfølelse, og går nå dit en gang i måneden. Tar antidepressiva ved siden av.

Blir du møtt med skepsis og føler at legen ikke tror på deg, er det ikke verre enn å bytte!

Bedre å angre på noe man har gjort enn å ikke ha gjort.

Det jeg angrer på; er at jeg ventet så alt for lenge med å søke hjelp.

Jeg var redd for å ikke bli tatt på alvor...og se hvor det tok meg =/

Nå har jeg havnet i en helt for jævlig livssituasjon med angst, spiseforstyrrelser og vedvarende sterk depresjon...for å nevne noe.

Skal ikke si at noe av dette kommer til å skje deg, MEN...depresjonen kommer gradvis snikende..du må ikke være redd for å be om hjelp.

Mvh sliten student.

[Gjest ts]

Tusen takk for oppmuntrende svar, alle sammen! De var masse til hjelp

Jeg har også slitt med dette lenge (siden 11-12 års-alderen, og det er ikke en overdrivelse). Var på den tiden i kontakt med BUP (barne og ungdomspsykiatrien) og mer ukompetente folk har jeg aldri vært borti... Bare ordet får meg til å grøsse. Må si jeg ennå har litt (ok, veldig) avsmak ved tanken på å gå til psykolog, fordi tidligere erfaring tilsier at de gjør mer skade enn godt... Rasjonelt sett vet jeg selvfølgelig at det ikke stemmer i de fleste tilfeller, det er bare noe "instinktivt" som gjør at jeg skyr alt som har å gjøre med psykiatrien å gjøre.

"Historien" min er kanskje ikke helt relevant til det egentlig spørsmålet, men kan jo nevne den hvis noen skulle lure på hvorfor jeg vegrer meg så mye for dette...

Jeg gikk til psykolog i noen måneder da jeg var rund 13 år, før jeg ble henlagt(!) fordi de ikke "klarte" å sette en diagnose på meg. Jeg slet masse med sosial angst, faktisk mye mer enn jeg gjør nå, men mistenker de bevisst ville unngå å gi meg den diagnosen så jeg kunne få videre hjelp (siden jeg var så ung?). Jeg VET den diagnosen var åpenbart for dem, siden de i henleggelsen beskrev meg som "ekstremt sjenert og innadvendt"... Hallo? Det er jo bokstavelig talt definisjonen på sosial angst. Tror de regnet med jeg ville vokse det av meg, noe jeg har gjort til en viss grad, men allikevel... Jeg hadde det utrolig vondt på den tiden. Den opplevelsen har gitt troen min på det psykiatriske helsevesen en liten knekk, ja.

[Gjest Gjest]

Kanskje det er lettere for deg hvis du ikke på forhånd tenker for mye på "veien videre i systemet"? Å gå til fastlegen, ta en samtale eller flere og få sykemelding vekker kanskje ikke så store sperrer hos deg? Det skal tross alt litt til å komme videre til offentlig psykolog, så du får sikkert tid til å vurdere dét sammen med legen din. Ikke alle med psykiske problemer har så stort utbytte av å gå til psykolog eller psykiater heller, det kommer an på hva problemene skyldes blant annet. Noen ganger kan det være en fordel å få en diagnose, andre ganger en ulempe. Men det kan være stor hjelp å få oppfølging fra en lege eller annen behandler uansett.

[Gjest Gjest]

Nå har jeg vært hos legen, og for å være ærlig så angrer jeg på at jeg i det hele tatt dro... det var så vondt, han maste og maste, det ene spørsmålet etter det andre, og ville ikke gi seg før jeg fikk rene sammenbruddet inne på kontoret hans... jeg hadde lyst å løpe ut derfra, men da hadde jeg ihvertfall ikke fått sykemeldingen min! huff, sikkert dumt av meg å skrive det her, men må bare få det ut. har grått og grått idag, og han ville ha meg tilbake om et par uker for å finne ut hvordan det går, men det tror jeg ikke jeg klarer... det var så utrolig vondt!

[Gjest Gjest_mille_*]

det var veldig leit å høre at det ikke ble en god opplevelse hos legen-følte du at han ikke tok det alvorlig? Det er en del leger som ikke har helt forståelse for depresjon, den forrige legen min foreslo solarium som botemiddel. Håper du kan våge deg dit igjen og prøve om det går bedre denne gangen

[Gjest Gjest]

så "morsomt" at du sier det, legen min foreslo omtrent det samme... kjøp deg en dagslyslampe!

det virket som han ikke tok meg alvorlig til å begynne med, sikkert fordi jeg unngikk å gi ordentlige svar på mange av spørsmålene hans... de var så vanskelige å svare på der og da, hvorfor jeg føler meg slik, hva jeg tror vil hjelpe, hvorfor jeg ikke vil snakke om det, osv... jeg var ikke forberedt på å MÅTTE svare på alle disse spørsmålene hans. synes det var kjipt at han ikke ville gi seg når han så hvor vondt det gjorde meg å tvinges til å snakke om det... men jeg tror nok han tok meg alvorlig, han valgte bare en veldig dårlig taktikk... jeg vet jeg var utrolig overfølsom i dag, men jeg vet ikke hvorfor! jeg visste liksom ikke hvor ille jeg hadde det før han begynte å spørre og grave, og nå er alt bare mye verre...

[Gjest strykebrett]

Ofte blir sånne ting litt verre før det blir bedre igjen. Syns det var veldig bra av deg å gå til legen! Og siden han ville ha deg tilbake der tyder det på at han tar deg seriøst. Håper du tør å gå tilbake etter at du har kommet over det verste sjokkket. Han mener nok bare å hjelpe selv om det var ubehagelig for deg..

God bedring