Døden

[Gjest Anonymous]

Jeg velger å være anonym på dette innlegget. Da jeg bruker KG forumet ofte m/ nick.

Dette har jeg tenkt på lenge å lufte ut av meg...men hittil er det blitt med tanken. Også tenkt at det bare er dumt at jeg ikke bør fortelle om det...men velger i nå å gjøre det!

I lang tid har jeg slitt med en slags fobi eller traume...jeg er ikke sikker på hva jeg skal kalle det. Jeg er så redd for døden. Jeg kan plutselig i alle typer situasjoner (på jobb, hjemme foran tv, på badestranden osv) reise meg opp gå hvileløst frem og tilbake pulsen er i 200, får vanskeligheter med pusten (hyperventilerer) så gir det seg etter en liten stund når jeg kommer "til meg selv" igjen.

Det som raser i hodet mitt når dette skjer er : "jeg skal en gang dø!" , " en dag er jeg ikke lenger i denne verden" "ikke skal jeg oppleve noe mer," "ikke eksistere lenger"

Dette er helt grusomt!!!! Jeg tror jeg holder på å bli gal....(bokstavelig) tenker jeg bør oppsøke psykolog for å få pratet om dette...men det er noe inne i meg som hindrer meg til å gjøre det! Bare jeg skriver dette kjenner jeg pulsen stiger.

Er dette bare meg? Bør jeg på hjelp til å takle dette. Jeg skulle for alt i verden fått disse tankene UT av hodet. Det kan ikke fortsette. Ikke har jeg fortalt dette til en levende sjel. Vil ikke snakke om dette. Vil ikke tenke på det.

Jeg gråter meg i søvn enkelte netter for jeg er bare så engstelig!

______________________

MVH

Meg

[Cassandra]

Dødsangst kalles det du sliter med. Og det er jammen ikke lett for deg å bære på dette helt alene. Jeg vil på det sterkeste råde deg til å ta kontakt med legen din for å få en henvisning til psykolog e.l. Det er hjelp å få. Du trenger bare rekke ut hånden....12

[Gjest Anonymous]

Det var akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Med meg går det i perioder. Noen ganger klarer jeg nesten ikke tenke på noe annet. Det er særlig når kvelden kommer. Det er fryktelig, og det er ingen jeg tør å snakke med om det.

[Gjest Anonymous]

(For å skille oss anonyme (noe som jeg føler for akkuratt på dette temaet) er jeg den som startet tråden...)

Det går egentlig også i perioder med meg. Men nå de siste 2 årene syntes jeg det er blitt oftere og oftere. Jeg kan sitte å ha det kjekt & kose meg med ett eller annet også PLUTSELIG kommer tankene. Det er så leit at til tider ikke kan nyte livet som jeg er så glad i fordi jeg er så redd for å miste det...! Det er jo ingen mening i det!?!!!???

______

mvh

meg

[Gjest Anonymous]

Jeg skal tenke på å få hjelp som du Cassandra råder meg til (takker for svaret ditt) Det er ikke bare for meg som ellers ikke er en "følelses person" for å kalle det det å plustselig snakke med noen om mine personlige probl. Men skal ta rådet ditt til etteretning, å virkelig tenke på det. (må mane meg opp sikkert)

[Gjest Anonymous]

Jeg har selv opplevd noe av det du skriver.

Og det er en slags dødsangst. Redsel for å få for lite oksygen, at hjertet begynner å slå feil osv.

Jeg fikk denne angstopplevelsen etter et sjokk i kroppen for ti,tolv år siden. Da sa egentlig kroppen bare ifra at nå hadde jeg festet for mye,jobbet for mye og sovet for lite.

Med en helt annen innstilling til livet kom jeg hjem fra sykehus med denne angsten som eneste bieffekt.

MEN: Du kan bli kvitt det. Snakk med en psykolog, men først og fremst må du gjøre jobben selv. Angsten forsvant hos meg når døden kom så nær at den tok med seg venner av meg.

Da forsto jeg hvor utrolig typisk luksusangst et slik problem egentlig er!

Vi har så få bekymringer i det daglige her opp på toppen av jorda, at vi rett og slett oppkonstruerer problemer i hodene våre. De kommer fort nok. Du dør. Det gjør alle.

Men husk den dagen du ligger i sykesengen etter et langt liv og hører barnelatter på utsiden og forstår at din epoke snart er over, så skal du tenke tilbake på et liv hvor du LEVDE. Et liv hvor du slapp reell dødsangst. Dødsangsten barn vokser opp med i krig og mangel på mat.

Prøv å tenke på hvor heldig du faktisk er. Du kan leve til du er 80. Men selv om døden kommer tidligere så la den komme. Tenk heller på alt du skal gjøre. Skal ha opplevd. Skal ha oppnådd. Antall smil og lattere du skal skape hos deg selv og andre. Ølene du skal skåle med venner i solveggen i påsken. Forelskelsene. Disse tingene er det du en dag skal smilende tenke tilbake på. Den dagen du hører barnestemmene leke utenfor. Den nye generasjonen som vil ta over når du bare har fortid å tenke på. Den dagen kommer den ja. Men la den bli full av gode minner. En lys fortid du skapte for deg selv. Og husk. Den er ikke fortid nå! Det er framtiden.

Ta det du har og kos deg med alle årene foran. Det er slik iallfall jeg begynte å tenke. Da er angst, detaljer og mentale luksusproblemer mindre viktig!

Til slutt noen kloke ord fra en renessanseforfatter.En tid hvor døden var nærmere, klatre han å sette ned disse positive og finurlige ordene:

"Hvis noen døde og andre ikke-

DA ville det vært en tragedie å dø.."

Lykke til i livet ditt. Få det til å frese skikkelig. Sett spor!

Dette er din lille epoke. Ikke kast den bort!

[Pinocchio]

Jeg trodde jeg var logget inn. Det siste innlegget. Det lange, er meg!

Pinocchio.

Nok av anonyme fra før. 12

[Gjest Anonymous]

Kjære Pinocchio

Takk for et FLOTT innlegg. Jeg satt å gråt da jeg leste det, jeg sitter forsåvidt å gråter ennå . Jeg vet inderlig at det du skriver er så rett så rett!

Har ofte tenkt på det du skrivet: at når dagen kommer skal en tenke tilbake på et langt & godt liv. Men du sa det så mye bedre enn meg.

Akkuratt nå føler jeg meg bedre, men jeg skal vurdere å få hjelp. Ellers er jeg en meget oppegående person. Har fast jobb, 2 deilige unger som betyr hele verden for meg, en mann jeg er glad i . Gode venner osv., og dette er en av grunnene til at jeg føler at jeg ikke trenger proff. hjelp. "det er jo ikke noe gale med meg..."

[Cassandra]

Kjære anonym som startet dette innlegget!!

Det er ikke noe fysisk galt med deg, men du har et psykisk problem, og det er invalidiserende nok. Det er skadelig nok. Det er vondt nok!

Jeg VET hvordan det er å ha det psykisk vanskelig. Hvis jeg skal klare å forklare det billedlig, så ville jeg sagt at det er som en svulst som spiser meg opp innvendig. Det tar utrolig mye energi. Energi som kan brukes på noe positivt og godt. Det tar fra meg søvn, mat lyst og tiltakslyst. Det legger de gode følelsene mine døde og tar fra meg intiativet til å tenke konstruktivt. Det er fryktelig vondt å ha usynlige "vondter". Det er vondt å føle seg unormal. Det er slitsomt å måtte late som man er glad når man ikke er det. Det er vondt å måtte være opplagt når alt en vil er å sove. Det er vondt å smile når man bare vil gråte, og det er vondt å ikke kunne vise redsel når alt innvendig skjelver av frykt. Det er fryktelig å ikke kunne snakke om sine "forbudte vondter". Men... det er lys i tunnelen.. hvis du lar noen lede deg til tunnelen.

Jeg håper du klarer å snakke med noen rundt deg om hvordan du har det. Det kan hjelpe noe å få vite at de rundt deg er like glad i deg samme hva. Og det gjorde meg glad å lese at du vil prøve å skaffe deg profesjonell hjelp. Jeg er overbevist om at det vil hjelpe deg. Det vil nok føles tungt til å begynne meg. For det er vanskelig å skulle brette ut som sitt personlige følelses liv og sette ord på angsten. Men etter hvert vil du merke små lys glimt og kjenne at redselen slipper taket. Litt etter litt. Små skritt.

Du er ikke alene, kjære anonym!!12

[Gjest Anonymous]

Takk Cassandra.

Jeg MÅ ta et skritt av gangen. Det første er å insee at jeg behøver hjelp. Så det neste er å oppsøke hjelpen. som du sier: det er vanskelig å snakke m/noen om probl. (det at det er en fremmed spiller selvf. en rolle, men jeg tørr jo heller ikke å snakke m/ mine nærmeste om det...) "et skritt om gangen. "

Det har faktisk hjulpet meg å "snakke" om det her

[Pinocchio]

En annen ting: Når du tenker på dette om natten, som er mest naturlig å gjøre,så tenk på at det finnes rundt seks milliarder andre her med nøyaktig samme skjebne. Dette er naturens område. Og den er rettferdig. Dette er ikke "gutteklubben grei." Ingen slipper unna. Uansett hvor rik eller suksesfull du måtte være. Bill Clinton,eller Bondevik vet like lite om dette som deg.

Dødsangst. Tenk deg at du blir tatt av en flodbølge og du holder på å drukne. Hva i deg reagerer? Angst eller muskler? Det er når du ikke trenger å bekymre deg at angsten kommer. Prøv å husk det.

Seks milliarder mennesker. Det er det vi er, her på vår blå planet. 98 prosent av dem vil kanskje få leve halvparten så lenge som deg.

Men legg allikevel merke til alle smilene.

Livsgnisten.

Igjen lykke til videre med det reelle. Og lykke til med å si ha det til det totalt irrasjonelle..

[Tora]

Jeg tror det er ganske vanligt å være redde for forskellige ting når man har små barn som er avhengige av deg.

Jeg var inne på det samme jeg og til tider.

Det gjikk over.