Hva vil han egentlig?

[marymary]

Dette er noe jeg har tenkt på i over et år nå, så jeg tenkte å høre hva dere syns. Jeg skal prøve å forklare det kortfattet.

I 2007 møtte jeg en gutt som jeg gjennom tiden har utviklet et utrolig sterkt vennskap med, men etterhvert fikk jeg følelser for denne gutten og fant ut at jeg var forelsket i han. Jeg trodde jeg hadde vært forelsket før, men jeg skjønte først da at dette faktisk var første gangen.

Saken er; vi hadde begge et godt øye til hverandre i starten - det merket vi selv på signalene vi ga hverandre, måten vi sendte sms med hverandre, blikkene osv. Ingen sa det, men det var likevel tydelig (vanskelig å forklare, men regner med at de som har opplevd lignende selv skjønner det). I tillegg kommenterte venner det også, selv om vi begge blåste det litt vekk.

For å gjøre en ting klart; det har aldri skjedd noe mellom oss. Vi har ikke hatt sex eller engang kysset. Alikevel har vi vært utrolig nære hverandre, som i å holde rundt hverandre og "kose" (nei, ikke noe seksuelt der heller) som kjærester gjør. Han elsket at jeg holdt rundt ham, pustet han i nakken og bare var der for å varme og kose. I mine øyne, så syns jeg dette er litt for nært til bare vennskap.

Vi var sammen nesten hver helg og også av og til på hverdagen osv. Vi sendte sms morgen, formiddag, ettermiddag og kveld.

Men så snudde det.. En bekjent av meg var veldig nysgjerrig på hva som skjedde mellom oss og måtte dermed blande seg ved å sende han sms og spørre og si ting man ikke bør si. Det førte til at jeg overreagerte en smule og forklarte osv rundt det til han, så han ikke skulle tro at det var JEG som oppfordret til det.

Så gikk det 4 dager og vi snakket ikke på samme måte som før - mye mindre og en smule mer...tomt. Så dro han på ferie og møtte en annen som tydeligvis overgikk alt og alle, for under ferien og etter, så ignorerte han meg i ca 2 uker. Jeg prøvde diskré å kontakte han en gang i blandt, men ville ikke mase eller virke pågående..

Jeg var usikker, skuffa og satt med tanken om at jeg hadde skremt han bort pga den bekjente som blandet seg og for at jeg da kanskje overreagerte en smule. Siden det var i en tidlig fase, så tenker jeg at han kanskje syns det ble "for mye".

Tiden gikk, og en dag poppet han brått opp på msn og sa han var "sorry for at han hadde vært så fjern i det siste". Jeg husker dette godt og ble glad for at han i det hele tatt tok kontakt igjen. Selv om jeg var skuffet og generelt sur fordi han dret fullstendig i å svare meg osv, så ble alt glemt når han var tilbake.

Neste helg hadde vi avtalt å ha filmkveld sammen igjen, og gjett om en som var glaaad! Men gleden varte ikke lenge, da han i bilen på veien hjem til han, forklarte at han møtte en unik jente mens han var på ferie. Selv om hun bodde flere hundre mil unna, så vill han gjøre alt for ho blablablaaaa... Jeg kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk der jeg satt. Husker jeg bare snudde hodet mot vinduet, tittet ut og kjempet for å holde igjen tårene. Den svei! Nå hadde jeg håpet på at vi kunne fortsette der vi var før han dro.. Men nei..

Etter som tiden har gått, så har jeg akseptert at han liker noen andre og heller bare vært en god venn for han. Støttet han, lyttet til han og generelt bare vært en god venn. Jeg ga opp håpet på noe mer, selv om jeg likevel ikke klarte å gi slipp på tanken. Jeg drømmer om han hele tiden, tenker på han og klarer ikke gå videre fordi jeg hele tiden setter meg fast i håpet om å en dag få han.

Han har forandret seg en del, og siden jeg aldri ble sur om han brått brøt en plan vi hadde eller lignende, så tror jeg han har utnyttet det litt.. Han er virkelig ikke personen til å gjøre sånt, men tror det skjer ubevisst.. Han har såret meg flere ganger, men det er ikke noe han vet selv.

Vi mistet kontakten mer og mer, men sommeren 08 var vi mye sammen igjen, og igjen rippet det opp i alle følelsene mine for han og jeg fikk igjen nytt håp. Den siste delen av 08 fortsatte jeg å høre på pjattet hans om andre damer, selv om det såret meg selv. Jeg ville bare være der for han uansett. Hun fantastiske fra ferien ble borte, da hun hadde oppført seg dårlig mot han.

I slutten av sommeren fortalte jeg han at jeg hadde følelser for han. Jeg klarte ikke holde på det mer. Han tok det utrolig pent, men sa aldri om han følte det samme eller ikke. Men siden det ikke har utviklet seg i riktig retning etter det, så antar jeg at han ikke er interessert. Vi holdt avstand en stund, for han følte det ble anspent og at vi begge trengte litt tid å fordøye alt på.

Det gikk en stund og jeg sa til han at jeg var ferdig med det og hadde gått videre. Selvfølgelig hadde jeg ikke det, men jeg ville prøve å "lette på trykket". Det funket for han, selv om det igjen fikk en nedtur da han syns det var anspent å være sammen igjen, selv om det var i fellesskap. Men så roet det seg etterhvert.

Så snudde det litt - igjen. Han flyttet til nabolandet, og vi har ca aldri kontakt. Jeg tenker fortsatt på han - hver dag. Selv om jeg ga han opp og har vært på andre gutter etter han, så faller jeg ALLTID tilbake på han. Dette via bilder, ting som minner meg om han, visse sanger, eller at han brått er i byen igjen.

Han var hjemme i helgene, og vi møttes brått på byen, og det er her det starter.. Han kommer til meg og klager på kjærlighetslivet blabla, og brått skal han klenge på meg og kysse meg på kinnet. Han sier til meg at han vil jeg skal kysse han på kinnet og osv.. Han er generelt nærgående.

Vi har drukket sammen både før og etter jeg innrømte følelsene mine for han, flere ganger, men i denne perioden var han alltid klengete på meg.

Nå igjen er han helt kald. Han er av og til klengete i fylla, men etter han brått fikk seg dame, så sa jeg ifra at han måtte kutte ut. Da hadde han faktisk klådd på meg og sagt ting man ikke sier til andre enn kjæresten. Jeg ble sur, lei meg og klikket litt på han. Hehe. Da hadde jeg faktisk endelig klart å legge han helt bak meg nesten, og han igjen rippet opp i det.

Nå holder jeg selv på med en gutt, men klarer ikke helt å utvikle følelser for han virker det som.. Jeg tror det er fordi jeg fortsatt ikke klarer gi slipp på han andre. Jeg håper fortsatt, selv om jeg vet det må være umulig.

Nå er det også slutt mellom han andre og dama. Det varte noen få måneder. Men jeg vet han ikke er interessert, samtidig som jeg noen ganger lurer på om han er det, ettersom han er så utrolig fram og tilbake. Han er kald mot meg, og jeg kan ikke akkurat kalle han min beste venn (noe han var en gang i tiden), samtidig som han brått er skikkelig "pus" om man kan kalle det det. Men det kommer kun fram i fylla nå.. Vi er aldri sammen lenger og han viser aldri noen interesse for å ta kontakt med meg på egenhånd.. Før gjorde han det hele tiden.

Så spørsmålet mitt er; hva i huleste vil han egentlig med meg??

For jeg blir snart gal i hodet av det her. Jeg tenker og håper enda. Jeg gråter, jeg blir sur, jeg er skikkelig såret over oppførselen hans, jeg blir....GAL!

Jeg har gitt han opp, samtidig som jeg ikke har det. Jeg klarer ikke gå inn i noe forhold med han andre fordi jeg hele tiden tenker på han og vet jeg fortsatt har de samme følelsene innerst inne.. Det gjør vondt og jeg er lei av at han hele tiden skal såre meg. Jeg klarer tydeligvis ikke å komme meg videre, for jeg har prøvd uttallige ganger! Jeg vet at jeg hadde"vært med på leken" om han nå kom og sa han ville at jeg skulle være jenta hans.. Jeg er så svak for han. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger..

Han har i ettertid innrømt at han var interessert i meg i starten og ville se hvordan det utviklet seg mellom oss. Jeg ser ingen grunn til at han skal ha skiftet mening, med unntak fra at han møtte mrs. perfekt.. En venninne av meg tror han liker tanken på at jeg liker han, og at han liker å flørte med meg osv fordi han vet nettopp dette at jeg har hatt følelser for han (han vet jo ikke at jeg fortsatt har det). Hun tror han liker å ha meg på "sidelinja" så han kan flørte litt når han får lyst selv..

Det kortfattede emnet ble milelangt. Gullmedalje til den som gidder å lese og gir noen råd rundt dette.

Skal du kommentere for å lage kvalm, så kan du la være, takk. Dette er noe som sitter langt inne for meg..

Endret 17. februar 2009 av marymary

[MRN]

For et utrolig velskrevet innlegg!

Jeg skal ikke si for sikkert, men tror ikke han har deg i bakhånd bare for moro skyld. Du sier jo at du har vært der for han når han har klaga over forholdene dine. Dere starta som venner, og du fortsatte å stille opp for han som venn.

Nå som han er singel... Hvorfor ikke ta sjansen? En siste sjanse? Enten går det eller så gjør det det ikke.

Jeg kan se problemet. Man står igjen med ingenting hvis det ikke går, og et enda større lass med vonde følelser.

(Håper ikke dette blir sett på som et "kvalmt" innlegg. Vet ikke helt hva det menes med det.)

[nima]

Jeg syns du skal ta en skikkelig prat med han. Forklare at du fortsatt har følelser for han, og syns det er vanskelig når han oppfører seg på den måten og vingler frem og tilbake hele tiden. Hvis det viser seg at han bare vil være venner så vet du ihvertfall det og kan oppføre deg deretter. Det er mye vanskeligere å komme over noen om man ikke vet hvor man har dem og hele tiden har et lite håp om at kanskje det blir dere to alikevel.

[marymary]

MRN: Med "kvalme" innlegg, så mener jeg folk som bare sier negative ting liksom. Som håner folk for å tenke som jeg gjør, for jeg har sett det har skjedd her inne før. Hehe.

Takker for tips

Tingen er at jeg på en måte har sagt det til han, at jeg fortsatt sitter fast ved han. Det gjorde jeg den kvelden han drev å klådde på meg osv. Da hadde han i tillegg dame. Men han unnskyldte seg og sa det ikke skulle skje igjen. Men det virker som om han er uinteressert i meg som mer enn en venn, men han er fortsatt "vinglete" når det gjelder meg.. Jeg har alltid vært her for han, gjennom godt og vondt. Han har åpnet seg mye for meg og vi stod hverandre veldig nær før, og siden han selv har sagt han en gang var interessert, hvorfor er han ikke det nå i såfall? Jeg er jo den samme jenta, og jeg sitter fortsatt og jobber med vennskapet vårt osv. Jeg gir han ikke opp som venn heller, selv om jeg burde. Han gjør liksom så lite tilbake. Bare vennskapet vi engang hadde er for mye verdt for at jeg bare kan blåse det vekk.. Jeg vil ha det tilbake! Men jeg vet snart ikke lenger..

Og det med å ta en siste sjangs.. Jeg føler jeg har dreti meg ut skikkelig med alt jeg har innrømt for han osv, og selv om det kan virke som om jeg har mer sjangs nå enn tidligere, så har jeg ikke lyst til å kaste meg ut i det igjen og, som du sa, sitte igjen med enda vondere følelser.. Det eneste som kan være bra med det, er at jeg får et ordentlig svar kanskje. Men i tillegg er det vanskelig å finne ut av det, siden han ikke bor her.. Det er veldig, veldig sjeldent vi sees nå..

Aner ikke hva jeg skal gjøre med det!

[Seth]

Hey marymary

Jeg ble litt gripet av innlegget ditt, for jeg mener jeg kjenner igjen en god del elementer her. Men jeg kan ta feil, men jeg tenkte å dele mine tanker med deg.

Utfra det du skriver her så ser jeg for meg en person som trenger mye bekreftelser fra det motsatte kjønn. Du gjentar deg med at han brått har fått seg dame og kort tid etterpå brytes det forholdet.

Det at han vet at du har følelser for han er en ting han kan bruke fordi han vet at du er svak for han, og han vet hvordan du vil ta imot han hvis han sier X og Y.

Dette er ikke ment stygt, men for meg lyser det drittsekk lang vei fra han sin side. Har flere venninner jeg har hjulpet og overkomme slike personer, så hvis jeg tar feil på det område beklager jeg.

Jeg har bare et ømt punkt for menn som misbruker damer på den måten det virker han gjør med deg.

Mitt råd (hvis overnevnte er riktig): Behold han gjerne som en venn. Men skal du gjøre det må du definere hva en venn er og gjøre det klart for han. Altså slik at han vet hvilken oppførsel som er godtatt og ikke.

[Gjest Gjest]

Han minner meg mye om en "venn" av meg. Vi var mye fram og tilbake, fysisk, mye av og på. Men jeg var ikke forelsket i han, og han ikke i meg. Hadde bare en god kjemi og var gode venner. Så fikk han dame. Vi prøvde å fortsette vennskapet, gikk bra en god stund, men ble fort klart at visse deler ved vår tidligere kontakt fortsatt satt i. Han endte med å være utro med meg. Etter det brøt vi kontakten. Men gang på gang tok han kontakt, msn eller sms. Ville treffe meg igjen osv, selv om han hadde dame fortsatt. Nå viste jeg bedre og sa nei.

Hadde aldri trodd han var en slik type, men fikk vel inntrykk av at han er litt slik som en av mennene her sier, han trengte oppmerksomhet. For da han innså at jeg ikke tenkte på han som før, at jeg hadde gått viderer for lengst, at det var andre menn som betydde mer for meg enn han... Reagerte han med sjalusi... På en måte som satt meg helt ut. Han anklaget meg til og med for å ha ham på gress.....!!

Som din venn, han vinglet mye, brøt mangen avtaler... Er glad jeg ikke hadde følelser innvolvert for han har ikke gjort meg mye godt...

Er din venn som han her, så er det beste å bare legge han bak seg og komme seg viderer... Uansett hvor vont det måtte bli...

[marymary]

Seth: Ja, for meg oppfører han seg som en drittsekk. Jeg vil gjerne beholde vennskapet og, men han gjør liksom ingenting for det lenger.. Bare når det passer han. Det verste er at han ikke var sånn i det hele tatt før. Han tok ofte kontakt, var mer sjenert og generelt en utrolig bra person.. Men jeg tror han nå har tatt til seg det at jenter ser på han og liker det de ser - og utnytter det. Han er veldig kjekk i tillegg. Aldri før har han brukt utseendet sitt for å få det som han vil, før nå. Siden han har slitt med diverse ting når han var yngre, bla overvekt, så har han hatt en veldig sjenerende personlighet, hvis du skjønner. Nå er han slank og veldig, veldig veltrent, og det har han jobbet for.. Men nå virker det som om han har innsett det selv og drar damer ved å bruke det også.. Og da er han i mine øyne en drittsekk - ikke pga det, men fordi han går imot alt han en gang stod for. Han sverget selv på å aldri bli den typen, men truth is - det har han.. Jeg vet han innerst inne er seg selv og sånn, men han har fått på seg et nytt skall som jeg ikke lenger klarer å trenge igjennom..

Det med at han misbruker meg, vil jeg heller se på som at han leker litt med følelsene mine.. Men jeg tror ikke noe av det han gjør som sårer, blir gjort fullstendig bevisst. Selv om han forandret seg og oppfører seg mer som en typisk drittsekk, så er han ikke ond heller. Tror bare han har blitt glad i oppmerksomhet og glad i å kunne velge litt blant jenter..

Det med å gi han klare regler for hvor vennskapets grenser går, var en god idé. Dette kommer jeg kun til å nevne om vi engang begynner å finne tilbake til hverandre og om han fortsatt vingler med meg som han gjør.. For det gidder jeg ikke. Enten så er vi venner eller ikke. Basta! Nok er nok..

Hans nye forhold varte 2 eller 3 måneder, og jeg overhørte ubevisst litt av en samtale han hadde med noen, at det var fordi han følte det gikk for fort. At han ikke fikk bli ordentlig kjent med ho før de gikk inn i et forhold. Han følte at de månedene føltes som flere år. Hehe. Helt dum er han da ikke. Jeg vet at de to hadde kjent hverandre i en veldig kort periode før de brått ble sammen, og det sjokkerte vel de fleste.. Men han sa også at de fortsatt fant på ting sammen og sånn, og at kanskje med tiden så kunne de bli sammen igjen blabla..

Gjest: Ja, det kan bindes litt opp til hverandre. Men da "typen min" ikke har direkte lagt an på meg vil jeg si, så blir det nogenlunde annerledes. Men man må klare å si ifra når det går for langt, sånn som du gjorde. Både for ens egen del og for andres parter. Du var sterk med det, og jeg har selv sagt ifra, men når jeg gjorde det, så virket det som om han bare dyttet meg mer vekk fra han..

Alt i alt er han vel ikke verdt flere av mine tårer og tanker.. Men jeg klarer liksom ikke gi meg enda.. Vet ikke hvorfor jeg må være så stuck ved han..

Takker for gode råd og meninger Det gir sannelig hjelp på å tenke mer rundt det.

Endret 18. februar 2009 av marymary

[skravlebassjente 23]

Ja du skrev virkelig et godt innlegg, da gjør det ingentingen at det er langt da vettu:)

Jeg kjenner meg igjen i mye, føler at jeg har vært i alle de fasene du beskriver. Her er hva jeg tenker og det kom frem i klartekst da jeg leste innlegget.

At du ikke skal klandre deg selv så mye for å blande inn denne felles bekjente, som du føler spolerte deres "naturlige vei mot hverandre". Jeg skjønner innmari godt at du kan tenke sånn. Men det er bare det at denne naturlige veien alltid på et punkt vil bli nødt til å møte en konfrontasjon av et slag. Hadde det ikke vært denne bekjente som startet konfrontasjonen, så hadde dere nådd den før eller siden. Og han baila ut, selv om du i etterkant har fått vite at han tross det var interesserti deg. En skikkelig gutt ville ikke ha baila ut. Du tenker kanskje at det var din reaksjon som gjorde han brydd. Vet du hva, igjen, en skikkelig gutt ville tatt din reaksjon med et smil, rufsa deg i håret og sagt "slapp av, jeg liker deg, vi finner ut hvor vi havner i vårt tempo." En grepa gutt ville blitt der, fighta for å beholde deg, selv om dere bare var venner. Men denne gutten ble kald og fikk seg dame på ferie. Med engang. Nono, ikke deg verdig. Om du kanskje heller ble litt skånet, med denne typen konfrontasjon..? For det hadde muligens vært verre å få bailinga hans etter noen runder med intim sex og kyssing..

Og så til nåtiden, nå er dere mer modne, både i alder og relasjon. Forsiktige trekk er ikke lenger nødvendig. Du er jo klar for en avklaring om hva han føler. Hvis han ikke kan eller vil gå i de baner så har dere i mine øyne en relasjon basert på hans prinsipper og det er det vel egentlig lite vits i å bruke mye av din tid og energi på.

Så det å ta en voksen, ryddig og stødig prat med han, er egentlig en vinn-vinn situasjon for deg. Er han vennemateriale så skal ikke en sånn prat gjøre noe skade i det hele tatt. Selv om du har tatt praten før, vennskap har rom til mange sånne prater!

Du virker innmari bra, så det hadde jo vært fint om du fikk mulighet til å komme deg ut av dette langdrøyde kapittelet! Du har jo en hel bok å leve:) Enten hopper han med deg inn i neste kapittel, som en ordentlig og avklart venn/en som er interessert i deg, eller så blir han igjen i dette kapittelet.

Men jeg synes du skal love deg selv at du skal til neste kapittel nå.

I og med at det alltid er lettere å gi råd når man ikke står midt i følelsene selv, vet jeg ikke hvor godt disse vil funke for deg da.

Midtpånattaklem!

Endret 18. februar 2009 av skravlebassjente 23

[Seth]

Seth: Ja, for meg oppfører han seg som en drittsekk. Jeg vil gjerne beholde vennskapet og, men han gjør liksom ingenting for det lenger.. Bare når det passer han. Det verste er at han ikke var sånn i det hele tatt før. Han tok ofte kontakt, var mer sjenert og generelt en utrolig bra person.. Men jeg tror han nå har tatt til seg det at jenter ser på han og liker det de ser - og utnytter det. Han er veldig kjekk i tillegg. Aldri før har han brukt utseendet sitt for å få det som han vil, før nå. Siden han har slitt med diverse ting når han var yngre, bla overvekt, så har han hatt en veldig sjenerende personlighet, hvis du skjønner. Nå er han slank og veldig, veldig veltrent, og det har han jobbet for.. Men nå virker det som om han har innsett det selv og drar damer ved å bruke det også.. Og da er han i mine øyne en drittsekk - ikke pga det, men fordi han går imot alt han en gang stod for. Han sverget selv på å aldri bli den typen, men truth is - det har han.. Jeg vet han innerst inne er seg selv og sånn, men han har fått på seg et nytt skall som jeg ikke lenger klarer å trenge igjennom..

Det med at han misbruker meg, vil jeg heller se på som at han leker litt med følelsene mine.. Men jeg tror ikke noe av det han gjør som sårer, blir gjort fullstendig bevisst. Selv om han forandret seg og oppfører seg mer som en typisk drittsekk, så er han ikke ond heller. Tror bare han har blitt glad i oppmerksomhet og glad i å kunne velge litt blant jenter..

Det med å gi han klare regler for hvor vennskapets grenser går, var en god idé. Dette kommer jeg kun til å nevne om vi engang begynner å finne tilbake til hverandre og om han fortsatt vingler med meg som han gjør.. For det gidder jeg ikke. Enten så er vi venner eller ikke. Basta! Nok er nok..

Hans nye forhold varte 2 eller 3 måneder, og jeg overhørte ubevisst litt av en samtale han hadde med noen, at det var fordi han følte det gikk for fort. At han ikke fikk bli ordentlig kjent med ho før de gikk inn i et forhold. Han følte at de månedene føltes som flere år. Hehe. Helt dum er han da ikke. Jeg vet at de to hadde kjent hverandre i en veldig kort periode før de brått ble sammen, og det sjokkerte vel de fleste.. Men han sa også at de fortsatt fant på ting sammen og sånn, og at kanskje med tiden så kunne de bli sammen igjen blabla..

Uff of uff.

Jeg har ikke helt troen på slike mennesker. Jeg liker ikke når folk tar på seg en maske og oppfører seg slik og slik fordi de vet at det er det riktig å gjøre eller sånne ting. Altså at de bruker ord, utseende eller hva enn det måtte være for å oppnå det de ville ha. Greit nok å gjøre dette til en hvis grad, så du ikke utnytter andre og spiller de. Et flott utseende er jo en god ting, og det er bra for han at han har jobbet og oppnådd målet sitt med å få det. Men det gir han ingen rett til å behandle deg slik han gjøre.

Ok, han utnytter deg ikke. Men han leker med følelsene dine som du sier. Er det egentlig noe bedre? Same thing, diffrent raping spør du meg...

Du virker som en kjempe jente, som er reflekter og smart. Jeg tror det kunne være godt for deg med litt avstand fra denne personen, og skulle han komme tilbake må du innen kort tid forklare han disse venne "reglene". Dette er like mye for din del som det er for hans.

Jeg ønsker deg hvertfall lykke til med dette, og du får si ifra hvis flere tanker popper opp.

[marymary]

skravlebassjente 23: Takker for et veldig hyggelig og godt svar, først og fremst! Når jeg leser det du skrev, så er det sånn jeg tenker og. Det med konfrontasjon på "forholdet" vårt, tok han veldig pent. Selv om jeg ble en smule hysterisk, så tok han det med stor ro og sa jeg bare skulle slappe heeelt av og at han bare syns det var søtt osv. Så helt skremt kan han da ikke ha blitt. Hehe. Men denne jenta han møtte på ferie - hun overgikk visst alt. Jeg vet ikke hva som fikk han til å snu helt, men hun hadde vel noe jeg ikke hadde.. Også er hun utrolig vakker. Sånn naturlig pen. Jeg føler liksom ikke jeg kan måle meg mot utseendet hennes i det hele tatt, i tillegg til at hun hadde en bra personlighet. Han har pratet utrolig mye om henne, så det føles jo nesten som om jeg kjenner henne selv. Hehe..

Og det med sex/kyssing.. Jeg sitter å tenker nå, at "om jeg bare hadde i det minste fått kjent hvordan det føltes å kysse han".. Selvfølgelig kunne det vært værre, men på en måte kanskje ikke - for da har jeg liksom hvertfall fått kjent hvordan det var. Kanskje det ikke hadde føltes så riktig after all.. Men ikke vet jeg.. Mest sannsynlig så ville det vel vært enda vondere for meg da.

Prater har vi hatt maaange av, og han har fortsatt ikke forlatt meg fullstendig. Når vi sees og sånn, så er han utrolig koselig og som han var før, det er bare så labert med kontakt utenom, noe jeg syns er trist og dårlig av han. Jeg forventer av han som en VENN og, at han gir litt lyd fra seg. Særlig når han selv sier jeg er hans beste venn blablaaaa.. Litt av en bestevenn jeg har, må jeg si.. Hehe.

Jeg får vel gjøre et forsøk på å prate litt med han igjen, når vi sees igjen. Vet ikke når det blir, men det skjer vel før eller senere. Jeg føler på en måte at jeg trenger et svar fra han som er 100% sikkert ÆRLIG og EKTE om han virkelig bare ser meg som en venn. Dette pga den merkelige oppførselen hans osv.. Får jeg det, og da får bekrefta at det aldri vil bli oss to, så burde jeg klare å gi han opp helt.. Haha!

Seth: Takker nok en gang for hyggelig svar!

Greia er at han ikke bare har gjemt seg bak noen maske. Det vet jeg, for jeg har kommet dypt innpå han og vet hans største sorger, gleder og redsler. Det er bare det at han har forandret seg.. Folk forandrer seg jo, så what to do. Han er fortsatt samme gode gutten, selv om han har en slags hardere utside, eller hva jeg nå skal kalle det.. Når vi møtes, så kan vi fortsatt prate fortroelig og jeg vet han er der for meg om jeg trenger han. Det er bare det at jeg føler jeg heller ikke kan komme til han om det er noe, ettersom jeg føler han syns det blir mas, og det stort sett dreier seg om han, så da kan jeg liksom ikke.. Hehe. Innviklede greier.

Men - en god prat, litt oppklaring og eventuelt disse vennereglene skal komme fram neste gang vi sees igjen! Forhåpentligvis. Jeg vil prøve, men det er ikke sikkert det skjer første gangen.. Jeg sliter med det, så jeg får prøve å ta det gradvis ettersom jeg føler jeg klarer det. Timing is everything. ;P

Takker til dere begge for veldig god tilbakemelding på innlegget mitt, samt koselige komplimenter!! Det setter jeg utrolig stor pris på, og jeg er glad det fins gode, smarte mennesker som dere her i verden! Dere gjør sannelig dette litt lettere for meg, for nå føler jeg jeg har fått litt flere synspunkter på det og da forstår ting på en annen måte, samt at jeg føler meg mer motivert til å kanskje en dag klare å virkelig prate ut med han om alt jeg holder inne med. Så tusen takk!

edit: leeeeif

Endret 20. februar 2009 av marymary

[Gjest Gjest]

Kremt... Det er vel her linjen fra sex og singelliv passer veldig godt inn... He`s not that into you!

det skal ikke være så vanskelig og vondt vennen! Men vi har alle sånn hang ups på de vi likte kjempegodt, men ikke fikk.