Norsk bedriftskultur vs utenlandsk

[OppNed]

Hei. Og hå (?)

Har noen av dere KG-brukere erfaringer med utenlandsk forretningskultur? Tenker da på om dere er ansatte i bedrifter med utenlandske eiere, konsern etc. (spesifiserer ikke hvilke utenlandske bedriftskulturer jeg tenker på - kanskje dere har forskjellige erfaringer)

Er interressert i å høre om deres erfaringer rundt dette, endringer i personalpolitikk som følge, ny etikk i forhold til utvelgelser av medarbeidere, eventuelle nye faktorer i hvilke kriterier som blir vektlagt ved forfremmelser etc.

Det er jo en kjensgjerning at stadig flere norske selskaper blir underlagt nye eiere, og at bedriftskulturen endrer seg i takt med dette.

Personlig, så synes jeg det er litt trist å konstatere at den tidligere norske bedriftskulturen som dreide seg (slik jeg oppfatter det ihvertfall) om lojalitet, samarbeidsevner, felles målrettethet, dipomati og ikke minst litt tålmodighet, blir mer og mer erstattet av kjappe gevinster, konkurranseinstinkt på bekostning av langsiktige mål, en hardere risikovillighet, stadig større krav til gevinst/avkastning. Som nødvendigvis ofte vil gå på bekostning av et selskaps andre ønsker om invisteringer.

Det er jo ikke vanskelig å forstå at enkelte håndgrep er nødvendige i mange tilfeller, men jeg er bekymret for at vi dreier mer og mer mot en utenlandsk bedriftskultur som vil svekke det som før var muligheten til å føre sterk tilhørighet til sin egen arbeidsplass, og ikke minst svekke den tryggheten som det engang gav å kunne se frem til en fremtidsrettet, trygg arbeidsplass hvor du kunne legge igjen ikke bare x antall timer for å tjene penger, men også noe av deg selv og et genuint ønske om å være med å prege jobben med noe av personligheten din.

Det virker som om slike idealer ikke betyr en flik lengre. Det som derimot betyr mer og mer og atter mer er hva som greies tynt ut av arbeidsstokken der og da. Hva utgjør du på budsjettet, ett år i gangen.

Synes dere dette er helt greit? Eller bør Gabrielsen&co gripe inn og gjøre noe mer enn å bare prate. Er dette politisk styrt? Eller er det kanskje ukontrollerbart pga de sterke markedskreftene?

Kan vi, som ansatte overhodet gjøre noe for å rette opp litt av dette? Eller skal vi bare go with the flow og akseptere at dette skjer?

Noen som har erfaringer? Eller tenkt litt rundt dette?

______

Maiken

[Bertha]

En norsk bedrift som primært lever av utenlandske kunder har ikke annet valg enn å tilpasse seg disse kulturene. Det er tross alt kundene man lever av.

Dette er tøffe ord, men det er også en kjensgjerning at Norge innen mange bransjer er en liten og til dels anonym aktør på verdensmarkedet. Og da tilpasser man seg rett og slett for å overleve.

Dette er det svært vanskelig for norske politikere å gjøre noe med - i hvert fall på kort sikt.

I praksis vil en slik tilpasning bety at bedriften må inneha kompetanse om språk, ulike kommunikasjonsformer, lokal skikk og bruk, reising samt en stor dose av fleksibilitet blant sine medarbeidere.

Ofte er slike tilpasninger veldig tøft for de ansatte, spesielt hvis det skjer en for rask vridning fra norsk marked og norsk kultur til utenlandsk. På sikt løses mye av dette gjennom rekrutteringen av nye medarbeidere.

Utlendinger rekrutteres i stedet for nordmenn, for eksemel. Ellers folk med interesse for språk og andre kulturer sammen med en stor dose tilpasningsdyktighet og evne til kommunikasjon skårer gjerne en innertier i disse tilfellene. Og det er også de som da klarer å holde oppe en motivasjon og ha det gøy på jobb.

Mer tradisjonelle ("norske") ansatte vil i de fleste tilfellene streve hardt med og henge med i svingene, noe som kan medføre et kulturproblem dersom ledelsen ikke er tilstrekkelig obs på akkurat dette.

Ledelsen i bedrifter med sterke bånd mot utenlandske markeder må ofte være mer våkne og gi de ansatte større grad av personlig frihet rett og slett for å klare tilpasningen. Hvis ikke de klarer dette, vil ansatte miste motivasjonen, bedriftskulturen surner - og man kan i siste instans risikere å miste kunder på grunn av lavere service.

Det er sikkert mange flere nyanser av dette bildet, men det er i hvert fall noe av det jeg selv har erfart.

[OppNed]

Jo, jeg forstår hva du sier, Bertha.

Samtidig så kan man jo se mange eksempler på norske bedrifter som tvinges ut i utenlandske kulturer og samtidig pleier det samme kundemarkedet som før.

Og...slik jeg oppfatter dette, så kan dessverre dette gå på bekostning av kvalitet på leveranser. Noe som er trist, fordi at kvalitet satt opp mot et enormt avkastningspress er en vanskelig balansegang.

Veldig vanskelig.

Det er jo fort gjort da, å digge nytenkning uten å tenke konsekvenser av dette. Jeg er så splittet i dette synet. For på en side så er det forståelig at nytenkning er en nødvendighet for å tilfredsstille eierbehov kamuflert som markedsbehov.

På den andre siden, så synes jeg at de mennesakelige ressursene blir så sterkt undervurdert i slike tilpasningsprosesser. Har så sterk tro på at medarbeidernes tilhørighet til egen virksomhet kan bety masse inntjening i kroner og øre, hvis vi ser litt lengre frem enn kvartalsmessige fremlegginger av regnskaper.

Vanskelig å måle, dette med motivasjon.

Motivasjon målt i mulig bonus appellererer ikke til min personlige "kultur". Jeg har en mye større tro på en bedriftskultur som dyrker daglig trivsel, menneskelige relasjoner, det å ha følelsen av at du bidrar til å styrke fremtiden i egen bedrift...

Er så vanvittig lei av konjunkturstyrt tenkning..det virker så meningsløst. Det å tilfredsstille aksjonærerer som om det er et øyeblikks orgasme det dreier seg om. Og ikke arbeidsplasser, satsning på kompetanse.

Jeg synes dette evinnelige gnålet om avkastning og konkurransetilpasning begynner å bli ganske så nervepirrende, jeg. Fordi at jeg føler at mange ledere ikke ser lengre frem i tid enn max tre måneder i gangen. Noe som fort resulterer i at en bedrift kan lande på jorden med et klask.

Hvor mange arbeidsplasser har ikke forsvunnet ut av landet pga dette? Ganske mange, etterhvert. Som om kompetanse og kvalitet bare har blitt pynteord i forretningsideer.

Finnes det overhodet noen eksempler på bedifter, lengre, som virkelig legger tilrette for at gesjeften deres skal være både human og markedsorientert???

Har hørt mye bra om Ekornes. De blir fremhevet i både den ene og den andre sammenhengen. Men er vel egentlig den eneste bedriften jeg har hørt om som dyrker medarbeidernes trivsel og ser gevinsten i dette.

Maiken

[Kristian (71)]

Jeg har aldri jobbet i en bedrift med utenlandske eiere, men jeg jobber mye med utenlandske leverandører. Mitt inntrykk av disse bedriftene er at de ansatte har veldig lite de skulle ha sagt i disse firmaene. Spesielt i amerikanske selskaper virker alt veldig toppstyrt, og de ansatte har å følge ordre og ferdig med det. Enten gjør du som ledelsen har bestemt eller så finner du deg en annen arbeidsgiver. For oss som er vant til å i det minste bli hørt, selv om rådene ikke blir etterfulgt, er det sjokkerende å se hvor fort nyansatte i disse selskapene bare blir "en av gjengen". Det kommer stadig nye personer til som lover bot og bedring da de inser at våre klager om diverse faktisk har sin rett og er logiske. De lover å kjempe for å få endret ting til det bedre, men etter en stund merker man hvordan frustrasjonen hos disse personene vokser, og til slutt resignerer de og sier at "slik er det bare", ledelsen har bestemt uten å høre på oss. Hva eventuelle samarbeidspartnere som kjenner det lokale markedet best tror om et produkt eller en tjeneste er heller ikke interresant. I styrerommet er det fattet en beslutning basert på amerikanske tilstander og det skal gjelde verden forøvrig. Så kjører man i gang og etter ett år eller 2 innser man blemma, og endrer litt på opplegget slik de lokale samarbeidspartnerene rådet om på forhånd.

Ledelsen i disse selskapene kan i et kvartal bestemme å bygge opp en ny avdeling i europa som skal gjøre bedriften mer effektiv. To uker etter at avdelingen er kommet i drift og kan begynne prossessen med å bedre det som bedres må, kommer det et notat fra et styremøte i USA der det er besluttet å nedlegge avdelingen igjen. Etter å ha fått litt innblikk i hvordan store internasjonale selskap drives, har min lyst til å jobbe i et slikt selskap avtatt betraktelig.

Etter å ha tilbragt noen år i IT bransjen, har jeg opplevd litt om hva muligheten for hurtig avkastning betyr, fremfor langsiktig satsning og ikke minst det å lytte til eksisterende kompetanse i bedriftene som kjøpes opp. Rike investorer kjøper opp selskaper og slår de sammen med tanke på å gjøre stor sukess ut av mindre sleskaper med utfyldende kompetanse. Tabben som begås er at man ofte i samme prosess ansetter nye ledere som ikke skjønner helt hva de forskjellige selskapene gjør og hvordan de kan utfylle hverandre. Lederne som sitter på kunnskapen blir ofte skjøvet til side, og så startet problemene. Ansatte som tidligere satt i nøkkelposisjoner og som har kompetanse blir også oversett totalt, gjerne overfor nye personer ansatt av den nye ledelsen. De gir da opp å ta initiativ eller forlater skuta. Etter noen år med totalt kaos internt, tap av store pengesummer mest pga av dårlig ledelse og delegering av ansvar, mister investorene interressen og avskriver sine tapsprosjekter før de styrter videre mot nye mulige innbringende suksesser.

Jeg tror denne utviklingen kun kommer til å fortsette. Det vil bli mer og mer fokus på effektivitet og fortjeneste, og jeg tror det er lite politikerne kan gjøre med dette. Markedskreftene rår og vil råde i store bedrifter.

[Bertha]

Jeg tror det alltid vil være en motsetning mellom det menneskelige og markedet. Dessverre.

Sier ikke at jeg er tilhenger av "the American way", men jeg tror lille Ola Nordmann har lite annet valg enn å rett og slett tilpasse seg så godt han kan. Rett og slett for å beholde jobben sin.

Det er nok teoretisk mulig å opprettholde en norsk stil selv om man opererer internasjonalt, men dette vil antakelig kreve så mye av lederen som menneske at det på sikt vil falle på sin egen urimelighet.

Dessverre igjen...

[OppNed]

Nettopp, Kristian!!!

Du skrev nøyaktig, nettopp og akkurat mine egne tanker om dette! Takker for et knakende innsiktsfullt innlegg.

Dette ER urovekkende. Og jeg lurer sånn på hvordan vi som ansatte i diverse bedrifter kan hamle opp med dette. For det du skriver, er jo en ukultur. En destruktiv ukultur, rett og slett. Og bidrar lite til å styrke det norske markedet i en utenlandsk arena.

Du setter fingeren på dette med å neglisjere den lokale kunnskapen om hva en bedrift faktisk driver på med. Lokal kunnskap, historikk...Jeg savner mer informasjon og kunnskap rundt lovverk, jeg. Denne utviklingen har gått så fort frem, at lovverket ikke har rukket å følge opp nye problemstillinger.

Vet det finnes et og annet EU-regulativ som til en viss grad kan iverksettes, men dette er en tung tung vei å gå.

Mange er av den oppfatning at en eier/eiergruppe må få gjøre med en bedrift hva som passer dem. Når man samtidig er oppmerksom på at mange av disse eierne ikke hverken har lokal kunnskap eller nøkkelpersonell som rapporterer om de små detaljene som tross alt kan være utslagsgivende, så synes jeg faktisk at en viss politisk styring må kunne være på sin plass.

Det er ansvarsfraskrivende å la markedskrefter ta over all politisk styring. Det er også ansvarsfraskrivende å som ansatt resignere i et slikt system.

Skal dette bli fremtidens bedriftskultur? Ansatte som har resignert, og som rolig ser på at avgjørelser blir tatt på høyt plan som man innerst inne vet vil ikke bare virke inn negativt, men i verste fall på sikt vil kunne ødelegge sitt eget arbeidssted?

Jeg synes det er på tide å ta til motmæle, jeg. Uten å ane hvordan. Men, som en start, så greier jeg ikke å dy meg fra tanken om at jeg synes det blir litt sløvende å heve på skuldrene og si at "slik er det bare".

Beslutninger som tas i styrerom, ja...Dette er jo et tema for seg selv. Norske datterselskaper følger jo aksjeloven, med egne ansattrep'er etc. Som nok sitter der som gisler, uten mulighet til å ha inflytelse på beslutninger som tres over hodene deres. Et slags demokrati som bare tar seg bra ut på papiret.

Fy søren, dette opptar meg sånn. Finnes det virkelig ingen muligheter til å grave frem et eller annet som kan brukes for å demme opp for at denne ukulturen får flyte fritt i bedrifter? En eller annen internasjonal lovgivning, et eller annet?

Det mest fortvilte, er jo at lederne i mange av disse bedriftene ikke tar til motmæle. Enten av frykt for å miste sin egen jobb (som Kristian sier, så er det jo ja-mennesker mange av disse eierne egentlig vil ha. Ikke kritikere som reiser tvil rundt deres beslutninger. Ihvertfall ikke hvis denne tvilen koster en dollar), eller av udugelighet, eller av resignasjon.

Noe som dytter jobben med å følge med over på ansattgrupper. Som i tillegg til egne jobber skal måtte grave i skjemavelder for å komme med alternative forslag...Dette er jo en umulig oppgave for de fleste.

Blir kvalm, jeg!

Maiken

[Bertha]

Okey, la meg med en gang innrømme at jeg har resignert... Man kommer til et visst punkt, og så orker eller gidder man rett og slett ikke mer for en stund. Vil bare være i fred.

Hvem sin skyld er det? Aner ikke. Sikkert litt min egen, litt arbeidsgivers, litt politikernes og litt markedets.

Det som dere beskriver er i mange tilfeller en ønskedrøm og slik som de fleste gjerne vil at verden skal være. Klart jeg er med på det. Men det er for enkelt å bare si at "vi må gjøre noe" så lenge pengene styrer.

Å endre på bedriftskultur er en utrolig vanskelig prosess som kun lar seg gjennomføre med den rette ledelsen til stede. I tillegg må ansatte, omgivelser og rammebetingelser være velvillig innstilt. Jo større system, jo mer komplekst og krevende for ledere. De er jo bare mennesker, de også!

For noen år tilbake sto jeg selv på disse barrikadene, målbevisst med rettferdighet og patriotisme i blikket. Sånn er det dessverre ikke lenger, etter å ha blitt sablet ned av maktsyke ledere og stadig blir påminnet det faktum at man bare er en ørliten brikke i et stor spill.

Til slutt orket jeg rett og slett ikke mer - og resignerte. Hvorfor?

På den ene siden for å fortsatt ha en inntekt som betjener lånene mine, beholde jobben og de oppgavene jeg er kvalifisert for. På den andre siden (og kanskje aller viktigst!) for i det hele tatt å ha litt overskudd igjen til å leve et liv når jeg kommer hjem fra kontoret.

Jeg kjenner folk som har slåss seg så utslitt at de glemte å leve. Familieliv og hobbier sluttet å eksistere, fordi vedkommende ga alt i kampen for rettferdighet på jobb. Sånn vil jeg ikke ha det.

Jeg sier ikke at det er umulig å gjøre noe med dagens situasjon, men det er utrolig vanskelig og krever kanskje et umenneskelig menneske på toppen til å drive prosessen. Bråk og uro vil også være en naturlig konsekvens, som man må ha ryggrad til å bære.

Det jeg stiller spørsmålstegn ved, er om en slik snuoperasjon (hvis den i det hele tatt er mulig) er verdt det for meg. Det er viktig å trives på jobb, men det viktigste er tross alt tiden man har utenom.

Dermed får man en slik innstilling som jeg har akkurat nå: Gjør det beste ut av det på jobb, det vil si la eierne styre som de vil mens vi "på gulvet" gjør vårt beste som et team. Ta deretter med litt overskudd hjem til familie og venner og lev livet.

Kall meg gjerne feig, men jeg står for mitt valg: Å resignere for en stund fremover. Carpe Diem.

[Arnie]

Sitter litt opptatt, men "må" svare på dette, som er et vrient og interessant tema.

Føler kanskje at Maiken snur litt opp-ned på begrepene enkelte ganger her..?

Er du sikker på at de problemene du nevner har med "utenlands kultur" å gjøre? OK, det kommer jo an på hva man legger i det, men generellt skal man vel være forsiktig med å bruke merkelapper som"godt norsk" og "dårlig utenlandsk". (Uansett hvor i verden man er, er landets egne jordbær de beste, mens de som kommer lengre sørfra er "ikke like bra"... bare som et eksempel.)

Det jeg tror vi ofte står overfor her er mer fruktene av den tiden vi lever i, enten det nåp er det ene eller det andre landet. Vi har hatt en utvikling over det siste tiåret hvor svingningene på børsen har vært betydeligem og at variansene er store innenfor korte tidsrom. Noe som har gjrot kortsiktig "børs-spilling" ikke bare mulig, men attraktivt. Mye av dette tror jeg bestemt er forsterket av småsparere ("deg og meg") som online kan følge med og kjæøpe/selge aksjer direkte. Dette forsterker svingningene, og dermed også "nervøsiteten" i hele dette systemet.

Og dette er ikke noe "norskt" eller "utenlandsk" fenomen - men internasjonalt -. eller i hvert fall "vestlig". OG det er sen skjør "balanse (eller "ubalanse") - noe Bin Laden & co visste å utnytte 11/9 for to år siden da de med stor suksess angrep vestlig økonomi.

Og i en slik situasjon har vi (som alltid før og alltid siden...) ulike typer ledere og firmaer og eiere. Noen med mer suksess enn andre. Enten fordi de klarer å være kortsiktig på "riktig måte" - utnytter en mulighet der og da, en nisje, en "luke". Andre fordi de nettopp ikke er kortsiktige, men bygger jevnt over tid.

Jeg tror ikke det finnes noen fasitløsning på hva som er det beste - men et par prinsipper tror jeg (dessverre?) alltid vil gjelde.

Maiken sier f.eks:

Mange er av den oppfatning at en eier/eiergruppe må få gjøre med en bedrift hva som passer dem. Når man samtidig er oppmerksom på at mange av disse eierne ikke hverken har lokal kunnskap eller nøkkelpersonell som rapporterer om de små detaljene som tross alt kan være utslagsgivende, så synes jeg faktisk at en viss politisk styring må kunne være på sin plass.

Mener du virkelig det, Maiken? At politikere skal styre bedrifter? At de skal kunne gå inn og overprøve beslutninger tatt av de ansvarlige i et firma, fordi de av en eller annen grunn er uenige i en konkret beslutning? Politikere som *selv* skjelden har evne til å tenke lengre enn til neste meningsmåling (ser dere parallellen til børsen...?)?

Dessverre... eller heldigvis... er det en bedrifts fordømte skjebne at de er dønn avhengig av gode ledere. Og det er den samme bedrift sitt fordømte ansvar å sørge for at de er der - fra nederst til øverst. Men det er jo helt klart at dersom det sitter dårlige eller middelmådige ledere langt oppe i organisasjonen, og styret (eierne) ikke ser det, eller velger å ikke gjæøre noe med det - ja, da vil det gjerne.... nei - da skal det ikke gå bra med den bedriften. Tøft? Ja, kanskje. Men slik er det, og slik må det være.

Kan du virkelig se for deg, Maiken - bortsett fra bedrifter hvor staten sitter i styret - situasjoner hvor politikere kan gå inn i en slik situasjon og gjøre noe tilnærmelsesvis fornuftig? Mener du virkelig at noe slikt bør innføres...??

Ouuuæææææhhhh... :o

En ting er i hvert fall da sikkert: Dersom målet ditt er å unngå utenlandsk eierskap i norske bedrifter ville du nok da ha oppnådd det. De ville flykte - vettskremte over innføring av kommunisme...!

Kanskje jeg har misforstått deg et sted...?

[Litago]

Artig diskusjon Maiken, - som alltid! :D

Vel, jeg har litt erfaring med å jobbe i bedriften med forskjellig eierstruktur og nationalitet. Har jobbet i Norge for både europeiske og amerikanske selskaper. Aldri astiatiske dessverre. Nå bor jeg i USA og kjenner litt til den "ekte" amerikanske lederstilen.

Men jeg synes du blander kortene litt.

Bedriftskultur blir selvsagt påvirket av lederstilen, lederetikken og stragien bedriftene har. Men bedriftskulturen blir også veldig påvirket av de ansatte! En måte å definere bedriftskultur på er alle de uskrevne reglene det er i en bedrift, du vet "sånn gjør vi det her"- beskjeder man får.

Lederstilen og lederetikken varierer sterkt fra land til land. Jeg personlig er ikke spesielt glad i deler av den amerikanske lederstilen hvor lederen er sjef og hans ord er lov. (Og det er som regel en "han" ).

Men hvor mye som "sjefes" varieres mye fra bedrift til bedrift. I kompetansebedrifter er det ofte mer medbestemmelse her enn i industri. Slik er det vel også hjemme i Norge tror jeg.

Er enig at det er vondt å jobbe i en bedrift med for kortsiktig strategi. Når du ser at du er med på å misbruke markedet for kortsiktig vinning, så vet du også at du antagelig står uten jobb etter noen år.

Jeg synes at denne trenden har stoppet opp etter at dot.com bølgen sprakk. Både i Norge og i resten av verden. Selvsagt finnes det fremdeles mange igjen som tror at bare vi klarer neste kvartal så er vi trygge, men som sagt tror jeg mange har lært.

Bedriftskulturen, dvs. den du og jeg er med på å skape, har også endret seg sterkt i Norge de senere år. Det er fordi VI har forandret oss. Den nye generasjonen (av noen kalt generasjon X) har helt andre verdier. De er mye mer individualistiske enn de som er 10 - 15 år eldre. Og det merkes på kulturen. Lojaliteten og samarbeidsevnen er der fremdeles, men synes på en annen måte. Man er lojal mot bedriften så lenge man jobber der, men man er der ikke så lenge. Man samarbeider godt med andre så lenger man finner en egen verdi for samarbeidet (f.eks. egen læring, et artig sluttprodukt, e.l.).

Det er vanskelig å stoppe utviklingen. Målet må være å finne nye samarbeidsmekanismer i en verden som endrer seg stadig raskere.

[OppNed]

Misforstått?

Nei, tror ikke du har misforstått. For å misforstå noe så må man ha prøvd å forstått, og det tror jeg ikke du har her, Arnie.

Jeg er ikke i utgangspunktet foraktelig innstilt til resignasjon. Helt sant. Jeg kan, med bakgrunni bl.a. det Bertha skriver om, forstå at medarbeidere i mange bedrifter ikke ser enden i den lange tunnellen som det vil innebære å gå inn i et inferno av jobbing mot bedring av bedriftskulturer som oppleves negative.

For å gå inn i et slikt engasjement, så må også motivasjonen være at man har følt på kroppen, eller rettere sagt erfart i jobbsammenheng de negative virkningene en ukultur har for egen bedrifft. Man får da en forståelse for at en negativ sirkel har startet, og man formelig kjenner på kroppen hvordan fremtiden i sein egen bedrift sakte, eller kjapt smuldrer opp. Årsaken?

Temaet jeg ville drøfte dreide seg om ukultur som følge av inflytelse fra utenlandske eierinteresser. Ert du kjent med fenomenet? Og i så fall...er du kanskje en av de som har dratt nytte av denne utviklingen? I såfall, så er det jo forståelig at du ikke setter spørsmålstegn ved det, Arnie.

Mange drar jo nytte av det. Det har vært nevnt over her også; nøkkelpersonell som er positive til endringer, så lenge de samme endringene er besluttet i eiers interesse. Ikke nødvendigvis i det aktuelle landets infrastrukturelle fremtidsrettede ønsker og interresser. Er jeg uforståelig nå?

Jeg tror...nei...jeg er overbvist om at en rekke av de beslutningene som blir tatt over hodet på norske bedrifter blir besluttet på et grunnlag av følgende:

1. Uvitenhet om basisen for selve kjernevirksomheten

2. Griskhet og grådighet

3. Frykt for konsultasjoner med bakgrunn i en generell uvitenhet om at det å rådføre seg med fagpersonellet faktisk kan være konstruktivt. Man setter en automatisk forutsetning for en slik inflytelse med bakgrunn i at alle er seg selv nærmest. JEG vil ha mitt utav dette; ergo vil fagkyndige ha sitt. Ideologien om diplomati er brutt, av usynlige barrierer som sier at DE er DEM. VI er OSS. Vi snakker ikke politikk og business med ansatte. VI vet hva som skal til. La oss røyke sigar og bli enige, mens DE gjør sine ting.

Jeg trodde vel at de fleste var klare over kulturforskjellene...men som et eksempel kan vel dialog mellom en ansatt og en leder i en norsk bedrift settes opp mot en ansatt og en leder i en engelsk bedrift. Need I say more?

Jeg vet det foregår slik, Arnie. Har erfart det.

Når jeg nevner politisk styring, så har jeg vel ikke gjort meg helt klar på det, og ser at du drar konklusjoner basert på ting jeg ikke engang har kommet med.

Nei, jeg synes ikke at politiske beslutninger skal tas som en overkjøring på allerede fattede beslutninger.

MEN, jeg har, mer og mer, tenkt tanken på at politiske beslutningstakere bør komme på banen for å legge forholdenbe tilrette for utviklingen. Og det står jeg for.

Med det mener jeg, grovt skissert, at endel forutsetninger bør ligge i bunnen, blant annet ved kjøp av norske bedrifter. Forutsetninger som gir trygghetsrammer for fremtidig virksomhet. Som kan garantere en etablert, solid norsk bedrift at den ved et evt utenlandsk oppkjøp ikke vingeklippes for enhver beslutningstakning. Som garanterer at de ikke blir brukt som kjapp kåthetsdemper i et økonomisk spill som sier max to år.

Ledere, ja. Et eget tema, er det ikke?

Jeg...tør påstå at ledere burde vært behovsprøvd langt sterkere enn det som er tilfelle. En leder kan når som helst byttes ut av eierne. Hverken Hovedavtaler eller aksjelov kan regulere dette. Er det ikke selvsagt da, at en eier vil kunne utnytte dette systemet?

Egentlig...så kunne en tanke ha vært at et minimumsantall av kandidater var lagt som forutsetning for topplederverv. Dette er nemlig ikke tilfelle. Leder popper opp som sopper, uten at hverken krav eller resultater nødvendigvis defineres tydelig.

Hey...kanskje burde lederne ha blitt valgt av de ansatte?

Hvorfor ikke?

Tenk på den, du.

En ting til...gjentar meg selv nå. Ja...utenlandsk bedriftskultur kan virke inn negativt på norske bedrifter. Ser du dette tydeligere nå? Eller skal jeg gi eksempler?

Maiken

[Litago]

Vil at Maiken skal kommentere mitt innlegg også!

Som forøvrig var knakende godt.......

Oki, tilbake til temaet ditt Maiken.

Som altså egentlig hvordan beskytte norske bedrifter mot utenlandske oppkjøp.

(Jeg er nemlig litt usikker om utenlandsk bedriftskultur er så veldig farlig.)

Jeg har litt erfaring fra oppkjøp. Både at firmaene jeg har jobbet i er blitt oppkjøpt og at dette firmaet har kjøpt opp andre.

Du nevner tre kriterier for utenlandske bedrifter:

1. Uvitenhet om basisen for selve kjernevirksomheten

2. Griskhet og grådighet

3. Frykt for konsultasjoner med bakgrunn i en generell uvitenhet om at det å rådføre seg med fagpersonellet faktisk kan være konstruktivt.

Er enig i mye her.

Noen ganger er den oppkjøpende bedriften interessert i kjernevirksomheten. Men som regel er de kun interesssert i markedet/kundene. De kjøper seg markedsandeler mer enn de kjøper bedriften. Og de kjøper aldri støtte-avdelingene eller rutiner og prosedyrer. De er de første som endres på.

Og det konsulteres bare med fagpersoner HVIS man er interessert i kjernevirksomheten. Eller man gjøre det for en periode for å beholde kjernekompetansen en stund.

Må ile til og si: Det jeg har skrevet ovenfor er noe overdrevet, men det er mye sant i det.

Og så kommer mitt hovedpoeng:

Det er ikke noe vesentlig forskjell på disse strategiene om det er et norskt eller et utenlandsk selskap som kjøper opp!

Min erfaring er at de begge tenker slik som beskrevet ovenfor!

[OppNed]

Hei Litago

Jeg skrev det forrige svaret samtidig med deg, og fikk ikke dratt vinklingene dine inn i tankegangen.

Jeg synes det du skriver om at VI har endret oss, er veldig interressant.

Og litt av det interresante er vel egentlig hva som kom først av høna og egget, er det ikke?

Jo...jeg synes å ane en stadig sterkere egoisme (la oss kalle det egoisme) som arbeidstakere. Helt klart.

Hva er årsaken? Kan det være, at usikkerheten rundt egen fremtid gjør sitt til at flere og flere går på jobb med lønningsposen som den mest rendyrkede motivasjonsfaktoren?At man ser, tydeligere og tydeligere at egen innflytelse over egen jobb svekkes, stadig mer. Som en følge av en fjernstyring som gjør seg mer og mer gjeldende?

Jeg tror disse tingene henger sammen. Nærheten til sin egen arbeidsplass svekkes som en følge av resignasjon pga beslutningsorganer som er så fjerne at man knapt nok når dem pr mail...

Og...jeg tror at når usikkerhetsnivået når en viss terskel, så blir egoisme et av resultatene. Dessverre. Og når jeg sier dessverre, så er det fordi at jeg tror på at hver enkelt ansatts motivasjon kan bidra til en enorm slagkraftighet, hvis man tenker litt fremover.

Det er en kjent sak dette. At ansattmedvirkning og medinnflytelse har vært en del av den norske bedriftskulturen. Og uten å prøve å fremstå som en naiv potetorientert Ola Dunk-tenkende tåpe, så må jeg med hånden på hjertet si at satsning på menneskelige ressurser ikke akkurat har blitt styrket som en følge av en stadig voksende internasjonalisering.

Og...jeg har sterk tro på at nettopp en slik satsning kan være en enorm styrke i en bedrift. Men man får den, enkelt og greit ikke, ved å spre usikkerhet rundt fremtiden. Man kan dra et kjapt intens hesblesende midlertidig resultat av en ansatt, ved å motivere med bonusordninger og en mulig forfremmelse, men ikke en langsiktig, sunn og god orientasjon om helhetsprinsippet i en bedrift. Man blir seg selv nærmest, noe jeg synes er en...nettopp...ukultur.

Maiken

[OppNed]

Herlighet Litago...vi kryssmailer her. Skal lese det siste innlegget ditt nå

Blir så revet med av dette skjønner du :oops:

Maiken

[Arnie]

Nei, tror ikke du har misforstått. For å misforstå noe så må man ha prøvd å forstått, og det tror jeg ikke du har her, Arnie.

Det var da svært... :o (Fortjente jeg virkelig den...?)

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre. Du setter søkelyset på mulige konsekvenser av utenlandsk eierskap, mens jeg plukket ut biter av innleggene dine, og svarte på det.

Du spør meg også:

Temaet jeg ville drøfte dreide seg om ukultur som følge av inflytelse fra utenlandske eierinteresser. Ert du kjent med fenomenet?

Joda, jeg vet nok litt om akkurat det. Men er nok som Litago ikke så veeeldig opptatt av om det er utenlandske eiere eller norske. La oss gjerne diskutere ukultur, men jeg synes det er blindspor å kalle det utenlandsk ukultur.

Det jeg forsøkte å få fram i innlegget mitt tidligere var at dette etter min mening er mer et spørsmål om god, langsiktig ledelse enn hvorvidt eierne er utlendinger eller ikke.

Og Litago har helt rett når hun påpeker at eieres motivering ved et oppkjøp selvsagt er avgjørende for hvordan utviklingen vil bli videre. Og der har kanskje selgeren også et stort ansvar, ikke sant? Men det er kanskje et annet tema.

Du snakker om ansattmedvirkning og medbestemmelse som en del av den norske bedriftskulturen. Du snakker om langsiktighet i stedet for kortsiktig gevinstuttak.

Joda, i den grad du mener dette er typisk Norske "dyder", ser jeg hva du mener med "utenlandsk kultur". Men jeg mener altså at det viktigste her er den ledelsesfilosofi firmaet drives med av sine eiere. Uansett eierens nasjonalitet. Jeg er faktisk overbevist om at det finnes gode, langsiktig-tenkende, stabile bedrifter også utenfor Norges grenser. Og at der finnes mengder av kortsiktig lederskap også i heilnorske bedrifter.

For meg er kjerneproblematikken godt og langsiktig lederskap - ikke nasjonalitet.

[waco]

Ser at Maiken irriterer seg over menneskesinnets grådighet... Drivkraften som driver ledere fremover.

En kompis av meg som holder på med en doktorgrad forteller Waco at han leser 70-80 timer i uken... Hadde dette vært en leder hadde han blitt beskylt for å drive rovdrift med ansatte, - men siden han studerer til en proffesorat... da er det bare godvilje med ham.....

Å være liberalist og antikapitalist går faktisk an... det kalles sunn fornuft. På den ene siden har man jaget, matriellforbruket, hovmodigheten, overlegheten, papirene fra fine skoler og bra eksamensattester, man har fag som etikk og moral i de aller fleste lederutdanninger, og man har avstanden til arbeiderne... På den annen side har vi det andre ytterpunktet...alt slags arbeidere som sitter igjen i bedriften som gammelt klister.... som ødelegger maskineriet med langtrekkelighet og ufornybarhet.... Verden går fremover vet du Maiken...

Hvilkene bedrifter snakker du om egentlig...? telenor og nrk...??

ER DET SÅ RART AT MAN MÅ OMSTILLE SEG og tilpasse seg nye tider???

Maiken kaller det "utenlandske impulser", Waco kaller det "tidenes impulser".....

Forresten bør aldri være rosenrødt å være en leder, like lite som det bør være latskap å være arbeider...

Waco

ps, det er arbeidere som velger bedrifter, og ikke firmaene som velger folkene.... når du forstår forskjellen vil du også ta livet litt mer med ro...

[OppNed]

Mener du at det ikke er en vesntlig forskjell, Litago?

Interressant, dette. Min erfaring er at det er en stor vesentlig forskjell. Veldig stor.

Interressant det du skriver om støtteapparater og rådføring med fagkyndige også.

Har du, gjennom dine erfaringer, fått inntrykk av at f.eks eksterne konsulentfirmaer har tatt over rollen som fagkyndige? Dette er min erfaring, og en av de tingene som bekymrer meg veldig.

Eksterne konsulenter, med sine teorier, blir kjøpt i dyre dommer for å forbedre organisasjonen, der hvor de faktiske sakkyndige blir totalt oversett i prosesser.

Og, ifølge eierne, så er dette deres måte å gjøre ting på. Deres erfaringer tilsier at dette er bra.

Våre erfaringer tilsier at dette ikke er bra. Absolutt ikke. Detaljkunnskapen neglisjeres, og følgen er at kunder og for den saks skyld leverandører mister den tidligere nære kontakten med selskapet. Som igjen resulterer i kontraktsrunder hvor kjernevirksomheten betyr mindre og mindre. Og kjernevirksomheten er som regel det en bedrift lever av, er det ikke?

En bedrift lever ikke av forståsegpåere som ikke vet hva de snakker om. En bedrift lever heller ikke av eksterne synsere. De kan kanskje bidra til noen kjappe manøvre som resulterer i noen dollar ekstra, der og da, men jeg synes å se stadig flere eksempler på at fjernstyring gjør sitt til at bedrifter går nedenom og hjem.

Og er livredd, akkurat nå, for at min egen vil lide samme skjebne. Som et direkte resultat av oppkjøpere som rett og slett utnytter et manglende reguleringsapparat. Og som satser alt på ja-mennesker som ikke tør annet. Og som overhodet ikke har noe forhold til at de ansatte har peiling på virksomheten.

Skremmende.

Oi...svar fra Arnie også...beklager hvis jeg virket krass. Det var selvfølgelig ikke meningen. Blir bare så kjempeivrig oppi dette.

*leser*

Ok...ser at det er delte meninger om eieres nasjonalitet. Og...greier ikke dy meg igjen.

Jo...jeg er overbevist om at en annen nsajonalitet ikke føler det samme ansvaret ovenfor en utenlandsk bedrift. Overbevist. Dette har med human factors å gjøre.

Og et genuint ønske om å styrke egne regioner kontra fremmede.

Har ingen avdere erfart dette på vondt? At en utenlandsk eier helt tydelig ser splinten i den andres øye, men ikke bjelken i sitt eget?

Jeg synes å se dette tydelig, jeg. Hvordan man intenst digger inn i norske bedrifter, flerrer dem istykker og henter ut gevinsten. For så å holde beskyttende hender over virksomhet som ligger dem nærmere geografisk.

Og...det beste argumentet som blir brukt, er at Norge er et dyrt land å operere i. For dyrt.

Kunne skrevet en avhandling om dette, sett fra eget ståsted. Men skal heller lese om igjen deres betraktninger og forsøke, i det minste, å se dette fra flere sider.

Takk for innspill.

Maiken

[Arnie]

Advarsel: AVSPORING (ignorer evt. dette innlegget....)

Men denne tråden blir faktisk ganske annerledes av å leses på denne måten:

http://odalizer.com/cgi-bin/odalizer.cgi?u...9406&highlight=

(På forhånd unnskyld...)

[OppNed]

Javæll ja!!!

Waco...som en ansatt med greie på det man driver på med, så har man en selvskreven både rett og plikt til å påpeke manglende egenskaper og ikke minst inkompetanse og svakheter i beslutningsorganer.

Det finnes en rekke eksempler på bedrifter som har blitt kjørt i grøfta pga manglende kunnskap om de små, men viktige detaljene.

Go with the flow og tilpasningsdyktighet kan veldig fort forveksles med regelrett dovenskap.

Maiken

[Arnie]

Maiken,

Eksterne konsulenter, med sine teorier, blir kjøpt i dyre dommer for å forbedre organisasjonen, der hvor de faktiske sakkyndige blir totalt oversett i prosesser.

Og, ifølge eierne, så er dette deres måte å gjøre ting på. Deres erfaringer tilsier at dette er bra.

Våre erfaringer tilsier at dette ikke er bra. Absolutt ikke. Detaljkunnskapen neglisjeres, og følgen er at kunder og for den saks skyld leverandører mister den tidligere nære kontakten med selskapet. Som igjen resulterer i kontraktsrunder hvor kjernevirksomheten betyr mindre og mindre. Og kjernevirksomheten er som regel det en bedrift lever av, er det ikke?

Og dette er dårlig lederskap, Maiken - ikke "feil nasjonalitet".

En bedrift lever ikke av forståsegpåere som ikke vet hva de snakker om. En bedrift lever heller ikke av eksterne synsere. De kan kanskje bidra til noen kjappe manøvre som resulterer i noen dollar ekstra, der og da, men jeg synes å se stadig flere eksempler på at fjernstyring gjør sitt til at bedrifter går nedenom og hjem.

Og er livredd, akkurat nå, for at min egen vil lide samme skjebne. Som et direkte resultat av oppkjøpere som rett og slett utnytter et manglende reguleringsapparat. Og som satser alt på ja-mennesker som ikke tør annet. Og som overhodet ikke har noe forhold til at de ansatte har peiling på virksomheten.

Minner om Litagos argument om motivasjonen for oppkjøpet i utgangspunktet. Dersom det er langsiktig motivasjon bak, for å tjene penger, er det vel nasjonaliteten ett fett - med godt lederskap lykkes man. Dersom motivasjonen (evt. fordekt) kun er å overta markeder og kunder, kan dette kanskje styres med konsesjonsregler og reguleringer - men bare vanskelig. Gjentar at her har kanskje selgeren et stort ansvar, ikke sant? Dersom der er en bakenforliggende agenda om å på sikt legge ned men beholde kundene... så tror jeg det er noe som er vrient å unngå med lover og reguleringer - dersom kjøperen bruker alle knepene i verktøykassa for å få det til, som manipulering av konsernregnskaper for å påvise at akkurat den filialen går med dundrende underskudd og derfor dessverre må legges ned.

Jo...jeg er overbevist om at en annen nsajonalitet ikke føler det samme ansvaret ovenfor en utenlandsk bedrift. Overbevist. Dette har med human factors å gjøre.

Og et genuint ønske om å styrke egne regioner kontra fremmede.

OK, skjønner hva du mener, men tror du overdriver dette aspektet. Dette er business - hvor det i realiteten er øk. resultater som er det viktigste.

Har ingen avdere erfart dette på vondt? At en utenlandsk eier helt tydelig ser splinten i den andres øye, men ikke bjelken i sitt eget?

Jeg synes å se dette tydelig, jeg. Hvordan man intenst digger inn i norske bedrifter, flerrer dem istykker og henter ut gevinsten. For så å holde beskyttende hender over virksomhet som ligger dem nærmere geografisk.

Jo, jeg husker et eksempel for en ti års tid siden en tysk bedrift som kjøpte opp et magnesiums-støperi i Vestfold et sted. Alt for snille konsesjonsvilkår (naive byråkrater!). En mørk natt (faktisk!) ble alt industrielt utstyr pakket på trailere og kjørt ut av landet. Etter at man hadde videofilmet hver minste prossess i detalj. Ved gjennomlesing av konsesjonsvilkårene i ettertid, oppdaget man at man kunne lite gjøre...

Men om jeg husker rett, var bedriften fra før av på konkursens rand. Så hvem har da "skylden"? Politikerne - for dårlige rammebetingelser for å drive industri i Norge? Byråkratene - for ikke å ha vært strengere med konsesjonsvilkårene (og kanskje skremt bort kjøperen med det)? Tidligere eier, som solgte i stedet for å la bedriften dø...?

Dette er et vanskelig tema, Maiken - med mange fasetter. Så det er ikke så rart det ikke kommer noen klare svar...

[Arnie]

Waco...som en ansatt med greie på det man driver på med, så har man en selvskreven både rett og plikt til å påpeke manglende egenskaper og ikke minst inkompetanse og svakheter i beslutningsorganer.

Og dette skal en dyktig ledelse i første omgang unngå, dernest evt. fange opp slike signaler og belønne dem.

Det finnes en rekke eksempler på bedrifter som har blitt kjørt i grøfta pga manglende kunnskap om de små, men viktige detaljene.

Dårlig lederskap!

(Hmmm... nå beskylder vel snart noen meg for å lage ekko... )