Hva skjedde ?

[Gjest sjokkert]

Jeg har truffet en hyggelig mann 6 ganger.

Vi har pratet i timevis hver gang og hatt det utrolig hyggelig.

Han inviterte meg på middag, spør mye om hvordan min fremtid ser ut i mitt hode, og vi virker både like og enige om det meste sånn sett.

Det går et par dager etter en veldig hyggelig helg på alle måter, også slipper han bomben....

Han vil ha tenkepause.

Han er veldig betatt av meg og liker meg svært godt.

Men, han er ikke forelsket, og lurer på om han burde være alene en stund.

Jeg syns det er litt pussig å forvente en stor forelskelse allerede før 2 uker har gått, og sier at det syns jeg er for tidlig. Det er han enig i.

Han sier han trodde han var klar for noe nytt, men at han er usikker.

Lurer rett og slett på om han trenger mer tid for seg selv.

Jeg inviterer han hjem for en prat.

Hele tiden sitter han og holder meg i hendene, klemmer meg og er veldig nære å ville kysse - men jeg sier at det ikke er aktuelt.

Han har ingen forklaring på det, og hele kroppsspråket og holdningen hans er nøyaktig som da vi hadde det veldig hyggelig før han fant ut at han skulle ha tenkepause, jeg ser at han liker meg veldig godt.

Han sier selv at han ikke vet hva det er, at han ikke er i tvil når vi er sammen, men at han blir i tvil når han er alene.

Han sier det ikke er noen andre, men at han kanskje trenger alenetid.

Jeg begriper det bare ikke.

Han sier at han må tenke over dette, og jeg sier at jeg ikke kan vente til han får tenkt ferdig, siden jeg ikke vet om han er usikker på seg selv eller bare er usikker på om jeg er rett for han.

Han sier at nei, jeg må ikke sette livet mitt på vent for han, hvis han finner ut av hva som skjer i hodet sitt og at han vil satse på og bli bedre kjent så vil han si ifra. Og har jeg da gått videre og funnet meg en ny, så er det jo hans tap, som han sier.

Jeg vet at man ikke skal tolke ting i filler, men jeg er oppriktig sjokkert.

Jeg skjønner jo at han liker meg, men han tør tydeligvis ikke å bli bedre kjent.

Jeg går selvfølgelig rundt og håper han tar kontakt og har tenkt ferdig, for jeg merker det er vanskelig å fokusere videre når han ikke har sagt endelig nei, bare at han er forvirret.

Han virker oppriktig og ærlig, og jeg har problemer med å tro at han lyver, også.

Hvorfor sitte med lysende øyne, holde meg i hendene, klemme på meg og ikke vite hva han vil ? For så å dra hjem til seg selv, alene ? Hæ ?

Hvordan ville andre tolket slikt ?

[Gjest Elfrida]

Hvordan ville andre tolket slikt ?

Han tenker for mye. Kanskje han er livredd for at det plutselig skal være et forhold, og at du har forventninger han ikke kan leve opp til eller noe sånt. Fyren må lære seg å slappe av og ta ting som de kommer! Trur eg.

[Gjest strykebrett]

Høres ut som han ikke har lyst på et forhold og prøver å pakke det inn som best han kan. Syns du skal høre på hva han sier jeg, ikke sett livet ditt på hold for hans del. Er jo ikke noe særlig utgangspunkt med en mann som ikke vil ha deg 100% vel? Tenk deg litt om, dersom det eventuelt etter mye fram og tilbake skulle blitt et forhold mellom dere. Hvordan vill du følt deg, med tanke på at han trengte lang tid på å bestemme seg, mye tid for seg selv og sånn? Det er jo ikke akkurat bra for selvtilliten din.

Finn deg en mann som vil ha DEG, og bare deg, 100% sikkert.

Prøv å ikke stress med det og analysere noe mer. Vil han ikke så vil han ikke.

[inuz]

Jeg har truffet en hyggelig mann 6 ganger.

Vi har pratet i timevis hver gang og hatt det utrolig hyggelig.

Han inviterte meg på middag, spør mye om hvordan min fremtid ser ut i mitt hode, og vi virker både like og enige om det meste sånn sett.

Det går et par dager etter en veldig hyggelig helg på alle måter, også slipper han bomben....

Han vil ha tenkepause.

Han er veldig betatt av meg og liker meg svært godt.

Men, han er ikke forelsket, og lurer på om han burde være alene en stund.

Jeg syns det er litt pussig å forvente en stor forelskelse allerede før 2 uker har gått, og sier at det syns jeg er for tidlig. Det er han enig i.

Han sier han trodde han var klar for noe nytt, men at han er usikker.

Lurer rett og slett på om han trenger mer tid for seg selv.

Jeg inviterer han hjem for en prat.

Hele tiden sitter han og holder meg i hendene, klemmer meg og er veldig nære å ville kysse - men jeg sier at det ikke er aktuelt.

Han har ingen forklaring på det, og hele kroppsspråket og holdningen hans er nøyaktig som da vi hadde det veldig hyggelig før han fant ut at han skulle ha tenkepause, jeg ser at han liker meg veldig godt.

Han sier selv at han ikke vet hva det er, at han ikke er i tvil når vi er sammen, men at han blir i tvil når han er alene.

Han sier det ikke er noen andre, men at han kanskje trenger alenetid.

Jeg begriper det bare ikke.

Han sier at han må tenke over dette, og jeg sier at jeg ikke kan vente til han får tenkt ferdig, siden jeg ikke vet om han er usikker på seg selv eller bare er usikker på om jeg er rett for han.

Han sier at nei, jeg må ikke sette livet mitt på vent for han, hvis han finner ut av hva som skjer i hodet sitt og at han vil satse på og bli bedre kjent så vil han si ifra. Og har jeg da gått videre og funnet meg en ny, så er det jo hans tap, som han sier.

Jeg vet at man ikke skal tolke ting i filler, men jeg er oppriktig sjokkert.

Jeg skjønner jo at han liker meg, men han tør tydeligvis ikke å bli bedre kjent.

Jeg går selvfølgelig rundt og håper han tar kontakt og har tenkt ferdig, for jeg merker det er vanskelig å fokusere videre når han ikke har sagt endelig nei, bare at han er forvirret.

Han virker oppriktig og ærlig, og jeg har problemer med å tro at han lyver, også.

Hvorfor sitte med lysende øyne, holde meg i hendene, klemme på meg og ikke vite hva han vil ? For så å dra hjem til seg selv, alene ? Hæ ?

Hvordan ville andre tolket slikt ?

Hm, forstår du blir litt forvirret, ja! Men uavhengig av hva grunnen er, om han oppriktig er i tvil, usikker, trenger "alenetid" osv, er dette noe du gidder? Virker jo som om han gjerne har en del bagasje han sliter med! Jeg forstår ikke helt hva som er problemet? Dere dater og har det fint og tar ting litt etter litt. Hvis han freaker ut og trekker seg vekk uten noen annen forklaring enn at han er "usikker", virker han litt for lettskremt, spør du meg.. Hvis du likevel ikke er hodestups forelsket, gjerne greit å droppe hele greia?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Nei, det er vel ingen som syns det er hyggelig å være i et forhold med en som vingler, det har jeg opplevd før også, og jeg fortalte han at det er jo virkelig et problem, og veldig vanskelig å forholde seg til.

Han sa at det var ikke første gang han hadde vært usikker på følelsene sine og fått høre at han vingler.

Jeg har endel bagasje jeg har fortalt han om, han på sin side er en veldig ordentlig fyr, og det kan godt hende det er noe han ikke takler her, selv om han påstår at det går helt greit, fortid er fortid osv. Ikke vet jeg.

Frasen med "det er ikke deg, det er meg", har vi jo alle hørt før.

Han virker oppriktig og ærlig som sagt, og det var igrunn han som i starten presiserte at han var klar for et livslangt, seriøst forhold, og snakket om barn i fremtiden og hele pakka.

Det var jeg som sa at jeg ikke har det så travelt, og at jeg i fremtiden ser for meg, i et trygt forhold, barn osv, men at det krever et solid og trygt forhold over tid.

Jeg kan derfor ikke skjønne at jeg har skremt han med for store planer for tidlig heller.

Nå har han bodd alene i flere år, men jeg vet at han og hans eks har styra litt frem og tilbake inntil nylig, hvor han droppet henne helt, hun fikk seg ny mann osv. Jeg spurte om det er eksen som er problemet, at han ikke er helt ferdig der, men han bedyrer dyrt og hellig at der er han helt ferdig ja, og også i hjertet.

Selvfølgelig kan jeg bare arkivere han i skuffen for tull og fjas, men det er virkelig ikke ofte jeg liker noen såpass godt og faktisk kan se for meg noe virkelig bra sammen med noen, slik som jeg faktisk gjorde med han.

Jeg prøver vel igrunn bare å forstå hva som har skjedd.

Han snakket noe om at han håpte det ikke var noen sure miner og at vi kunne snakkes senere og være venner uansett hva utfallet av tenkingen var, men jeg sa at jeg skal ikke være venner, det var ikke det som var utgangspunktet.

Han spurte hva jeg følte, og om ikke jeg også trengte å tenke over dette.

Nei sa jeg, jeg vet at jeg vil bli bedre kjent, noe mer vet jeg ikke etter under to ukers bekjentskap.

Etter samtalen her hjemme, nevnte han at vi kanskje kunne mailes etterhvert, da.

Jeg sa til han at jeg liker vel han bedre enn han liker meg, da.

Han har ikke slettet meg fra msn eller facebook, og jeg sitter på hendene mine og gjør virkelig alt jeg kan for å ikke kontakte han.

Han vil tenke, og jeg kan ikke sitte og vente på han, det både vet han og har selv sagt.

Hadde jeg bare forstått hvorfor, når han tydeligvis liker meg så godt, så hadde det antakelig vært lettere å akseptere.

Det er jo vanskelig å kutte alle bånd til en som så tydelig viser med kroppspråket sitt at han liker meg. Det lyser jo lang vei.

Men neida, likevel så skal han tenke på om han vil være alene.

Forstå det den som kan.

[Gjest Gitte]

[Gjest Jente38]

Høres ut som han ikke har lyst på et forhold og prøver å pakke det inn som best han kan.

Enig i dette. Bare å se det i øynene han har fått kalde føtter og vet ikke hvordan han skal si det rett ut. Derfor pakker han det inn (du blir forvirret og skjønner ikke hva han vil. Han sier jo så mye flott, så rygger han ut likevel).

La dette dø av seg selv. Ikke ta initiativ til kontakt og ikke svar på hans henvendelser heller.