dårlig samvittighet

[Nieve]

for noen år siden havnet jeg i en situasjon jeg aldri trodde jeg skulle havne i.

Jeg fikk vite at min far ikke var min biologiske far.

dette var en heftig oppdagelse, som sikkert har preget meg på mange måter, og jeg kjenner enda sorg.

Men issuet er min mor og min ikke bio far.

På mange måter er jeg forbannet på dem, skikkelig forbannet. men jeg har ikke hjerte til å fortelle dem det, jeg klarer ikke å snakke om denne situasjonen overhode med dem. jeg føler at jeg ikke har "lov" å være sinte på dem, pga at de var så unge da jeg ble født, og fordi de sikkert mente det godt.

i familien min er dette et ikke-tema, og det sårer at jeg ikke har noen å snakke med dette om...er det noen flere her på KG som har opplevd liknende, og har erfaringer?

[Vaarin]

Ikke helt den samme situasjonen, men nesten. Jeg fikk vite at pappa ikke egentlig var pappaen min når jeg var veldig lita, men jeg ble på en måte holdt bort fra min biologiske far av mamma. Møtte ham først da jeg var 19. Og ja, jeg sitter igjen med en god del av de samme følelsene som deg!

[Nieve]

Ikke helt den samme situasjonen, men nesten. Jeg fikk vite at pappa ikke egentlig var pappaen min når jeg var veldig lita, men jeg ble på en måte holdt bort fra min biologiske far av mamma. Møtte ham først da jeg var 19. Og ja, jeg sitter igjen med en god del av de samme følelsene som deg!

har du snakket med noen av dem om det?

[Vaarin]

Neei... Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, eller hvordan :/ Det siste jeg vil er jo at pappa skal bli såra, for han har alltid stilt opp for meg som om jeg var datteren hans. Kanskje mer enn mamma har også! Jeg har nok stukket hodet litt i sanden fordi jeg føler at det ikke er noen ting jeg kan gjøre med det, men har selvfølgelig beklaget sterkt til min biologiske far som ble holdt utenfor til tross for at han ønsket samvær. I dag har pappa og biologisk far en god tone seg i mellom, så sånn sett går det jo egentlig ganske fint.

Det er vel mamma frustrasjonen og sinnet er myntet på.

Har ikke noen gode råd til hvordan du skal gå frem på dette, siden jeg har kommet like langt som deg... Men vi er i hvert fall to om det

[Nieve]

Neei... Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si, eller hvordan :/ Det siste jeg vil er jo at pappa skal bli såra, for han har alltid stilt opp for meg som om jeg var datteren hans. Kanskje mer enn mamma har også! Jeg har nok stukket hodet litt i sanden fordi jeg føler at det ikke er noen ting jeg kan gjøre med det, men har selvfølgelig beklaget sterkt til min biologiske far som ble holdt utenfor til tross for at han ønsket samvær. I dag har pappa og biologisk far en god tone seg i mellom, så sånn sett går det jo egentlig ganske fint.

Det er vel mamma frustrasjonen og sinnet er myntet på.

Har ikke noen gode råd til hvordan du skal gå frem på dette, siden jeg har kommet like langt som deg... Men vi er i hvert fall to om det

Ja, jeg synes det er flott av pappa(min ikke biologiske) at han ville ta vare på en annen mann sitt barn. Nobelt. Men det var kanskje ikke så smart av dem å ikke fortelle det før jeg var voksen. Selv om man ønsker at alt skal være normalt i etterkant, så blir det ikke det. Jeg føler liksom at jeg må ta "hensyn" til alles følelser, og at mine egne følelser skal ligge i bakgrunn. Egentlig er det vel en slags skyldfølelse...

Jeg vet ikke...jeg har to familier nå, men føler at jeg svikter familie 1 med å ha kontakt med familie 2. Det er nesten så man tenker at det hadde vært bedre om man ikke visste...