Deg som har angst

[MaTilda]

Jeg er ei jente i midten av tjueårene som har opplevd en del skumle angstanfall med påfølgende besøk på legevakt. Angstanfallene består av pusteproblemer, hjertebank, svimmelhet, følelsen av å forsvinne, tunnelsyn, og uvirkelighetsfølelse. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har oppsøkt lege de siste to årene. Jeg er utrolig sliten, lei, har vanskeligheter med å få sove, er plaget med mareritt, tenker alt for mye og har en helt annen tankegang enn tidligere, og har også begynt å få vondt i ryggen som følge av dette. Jeg er midt i behandling hos psykolog nå, men føler ikke at jeg kommer noen vei. Jeg har også prøvd kognitiv terapi, noe som hadde positiv innvirkning på dødsangsten og panikkangsten, jeg er ikke lenger redd for det. Jeg hadde en lang periode uten angstanfall, men så kom de plutselig tilbake, men i en helt annen form, og da trodde jeg det var noe alvorlig galt med meg igjen. Jeg har prøvd å gjøre slik som sist, men denne gangen klarer jeg ikke å komme over den vonde følelsen. Jeg får ikke panikk lenger, men er på nippet til å få det hele tiden. Jeg skjelver, får hjertebank og klarer nesten ikke puste.

Jeg har prøvd så mye, tenke positivt, gjøre de tingene jeg liker å gjøre, komme meg ut, trene, fokusere på å puste ordentlig med magen, men ingenting har nyttet. Livskvaliteten er mildt sagt laber.

Jeg har nå vært sykemeldt i to måneder, men går ikke på noen medisiner og har heller ikke gjort det tidligere. Jeg har ikke opplevd noe traumatisk i min barndom, men sliter med dårlig selvtillit og mindreverdighetsfølelse fra tid til annen. Det har jeg gjort siden jeg var liten, men jeg har klart meg fint allikevel. Nå har jeg vanskeligheter med å være meg selv hvis jeg omgås folk som er mer suksessrike eller penere enn meg. Hva er logikken i det?? Tror dette henger sammen med angsten min.

Tidligere var jeg en ressurssterk jente med god jobb som tjente gode penger, med samboer, hus, bil og hund. (Jeg har fortsatt samboer'n huset og hunden:)Av mine nærmeste blir jeg beskrevet som sterk, selvstendig, bein i nesa, omtenksom, morsom og snill. Slik jeg føler meg nå er en helt annen historie. Jeg er som en skygge av meg selv, redd, nervøs, dårlig selvtillitt... Eneste som vitner om litt guts oppi dette er at jeg har bedt om hjelp. For jeg har innsett at jeg ikke klarer dette alene.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er fordi jeg synes dette går så utrolig langsomt. Jeg føler nesten at jeg bare har blitt verre. Finnes det noen der ute som kjenner seg litt igjen som kan fortelle litt som sin behandling? Eller om du har noen tips? Jeg har tenkt å prøve yoga for har hørt dette hjelper mange. Jeg gjør alt for å få livet mitt tilbake!